Kjære menighet,

Gunnar Markussen har forberedt de viktigste tallene fra regnskapet i 2019 for menigheten: Regnskapet viser totale inntekter på 2,89 MNOK som er tilsvarende som for 2018. Kollektinntektene er stadig fallende og ble om lag 330 TNOK. Dette er bekymringsverdig da kirkebesøket ikke har blitt redusert. Redusert kollekt i kontanter er ikke kompensert gjennom bruk av VIPPS. Derimot er det kommunale tilskuddet økt.

Driftsutgiften ble 2,99 MNOK noe som er om lag 1 MNOK lavere enn i 2018. Dette skyldes i hovedsak reduserte reparasjons- og vedlikeholdskostnader.

Årsresultatet viser et underskudd på 114.186 NOK, som er vel 1 MNOK bedre enn i 2018. Med avskrivninger på nær 1 MNOK er likviditeten bedret seg i 2019. Årsresultatet overføres fra annen egenkapital.

Regnskapet og protokoll fra finansrådet kan du lese på http://www.mariakirken.com

I dag feirer Kirken Høytiden for Jesu Hjerte. I Jesu Hjerte betraktes Guds kjærlighet slik den viser seg gjennom den inkarnerte Sønnens liv og virke, ord og gjerning, men først og fremst gjennom hans død og oppstandelse. Helt sentralt står beskrivelsen i Johannesevangeliet 19,33-37: «Da de kom til Jesus, så de at han alt var død, og de knuste ikke hans ben. Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Han som så det, har vitnet om det for at også dere skal tro. Hans vitneutsagn er sant, og han vet at han taler sant. Dette skjedde for at dette ordet i Skriften skulle bli oppfylt: Ikke et ben skal brytes på ham. Og et annet skriftord sier: De skal se på ham som de har gjennomboret.

Blod og vann som strømmer fra Herrens side, har vår kirkes teologer allerede tidlig forstått som bildet på Kirkens sakramenter: eukaristi og dåp. Men de så også åpningen av Herrens side som skapelsen av hans brud, Kirken. Slik kvinnen ble skapt av Adams ribben, slik ble Kirken skapt av Herrens åpnede side. Det er en dyp indre forbindelse mellom Herren og Kirken. Denne kommer spesielt til uttrykk i Kirkens syv sakramenter hvor den troende forenes med Kristus på en dyp måte.

Kjære menighet,

mandag i uken som gikk døde den tidlige professoren i nytestamentlig bibelvitenskap, Klaus Berger. Han døde overraskende selv om han nærmet seg de 80. Jeg ble oppmerksom på ham da hans arbeide og studier anbefales i pave Benedikt XVIs Jesusbøker. Jeg har en god del av hans bøker og lest noen av ham. Han gjenåpnet for meg interessen for å lese bibelvitenskap noe som i sin tur har utløst lektyre av andre forskere.

Hans histore har interessante elementer. Han ble født den 25. november 1940 i Hildesheim i Tyskland. Han studerte fra 1960 ved Ludwig-Maximillians universitetet i München, det frie universitetet Berlin og ved universitetet i Hamburg. I tillegg til filosofi og teologi, studerte han kristne orientalske språk som arameisk, syrisk, etiopisk og arabisk. Han tok eksamen i München i 1965 og tok doktorgraden i Det nye Testamentet i 1967. Men da noen ting i arbeidet ble den gangen sett på som heretisk, fikk han ikke lov til å bli katolsk prest. Dette er senere opphevet og de samme tanker han hadde har funnet veien inn i Kirkens katekisme. Men for å kunne undervise måtte han den gangen tre ut av Kirken og inn i den tyske evangeliske kirken. Han var professor i Det nye Testamentet ved det evangeliske teologiske fakultetet ved universitetet i Heidelberg. Men som han sa, til manges overraskelse og som nok hadde et skandaløst preg, hadde han aldri gitt opp Kirken og da han pensjonerte seg, vendte han formelt tilbake. Fra 2005 var han «familiar» i Cistercienserordenen.

Kjære menighet,

om en uke feirer vi Høytiden for Kristi Legeme og Blod. Den spesielle situasjonen vi befinner oss i dette året, gjør at vi ikke kan avholde prosesjoner grunnet hensynet til smittevern. Men vi kan ære Herrens Legeme på slutten av messen ved å sette ut den konsekrerte hostien i monstransen på alteret en stund og så motta den sakramentale velsignelsen til slutt.

Smittevernet har gjort det nødvendig at alle troende uten unntak tar imot kommunionen i hånden. Dessverre er det likevel enkelte som nekter å følge bestemmelsene fordi de anser sin personlige religiøsitet som hevet over fellesskapet.

Det er underlig at noen setter spørsmålet om munn- eller håndkommunion opp mot hverandre. Dette er ikke en kirkelig tenkning. Det Kirken tillater, er tillatt for alle. Til vanlig vil de fleste i vår menighet likevel motta munnkommunion, fordi vi gir kommunionen under begge skikkelsene gjennom intinksjon (hostien dyppes i kalken før den gis de troende). Dette er kun mulig dersom den som gir kommunionen dypper hostien. Om man mottar kommunionen under en eller to skikkelser utgjør ingen forskjell i Kristusnærvær. Selv har jeg ikke noe problem til vanlig å gi kommunionen i hånden eller i munnen.

Kjære menighet,

en av Det annet Vatikanskonsils erklæringer er «Dignitatis Humanæ» som handler om religionsfriheten. Dokumentet ble til gjennom en prosess over flere år. Konsilet begrenset seg gjennom erklæringen bare til å «stadfeste menneskets individuelle og kollektive rett til religionsfrihet i det borgerlige samfunn».

Retten til religionsfrihet er basert på menneskets frihet. Men det er viktig å understreke at det ikke er snakk om en frihet i vilkårlighet. Konsilet legger vekt på at denne friheten er en frihet i ansvarlighet. Et samfunn må sikre at borgernes frihet har det nødvendige rom og eksistens.

Friheten ligger i personforståelsen. Menneskets personverdighet er helt sentral i det katolske menneskesynet og har sin kilde i Guds treenige personer. Derfor er mennesket er person som skapt i Guds bilde. Mennesket er person fra unnfangelsens øyeblikk.

En sentral tanke i erklæringen er menneskets rett til å være fri fra all tvang. På det religiøse området kan ingen bli tvunget til å handle mot sin samvittighet eller å bli hindret til å handle i overensstemmelse med sin samvittighet. Les mer «Religionsfrihet – Søndagsbladet 310520» →

Kjære menighet,

i 1932 skrev Aldous Huxley «Brave New World». Romanen «er en dystopisk roman av Aldous Huxley (1894–1963). Romanen ble først utgitt i 1932 og ble Aldous Huxleys best kjente roman. Historien finner sted i London i det 26. århundre. Den forutser en utvikling innen reproduksjonsteknologi, bioteknologi, og «søvn-læring», som sammen bidrar til å forandre et samfunn.

Boken beskriver en verden som også kan kalles en ironisk utopia: Menneskeheten er uten bekymringer, den er sunn og på et høyt teknologisk plan. Krig og fattigdom har blitt fjernet og alle er permanent lykkelige. Ironien ligger i at dette har blitt oppnådd ved å eliminere mye av det mennesker for øyeblikket får lykke fra: Familie, kunst, litteratur, religion, filosofi, vitenskap og kulturelt mangfold. Boken beskriver også et hedonistisk samfunn, der glede og nytelse tilfredsstilles av promiskuøs sex og stoffmisbruk – her spesielt bruken av «soma», en kraftig stimulant som gir fantasier i form av hallusinasjon for å komme vekk fra smerte og dårlige følelser. … Les mer «Huxley – Søndagsbladet 240520» →