Vi lever som kristne i denne vår verden og vi er avhengig av den på mange måter, både på godt og vondt. Det er ofte en utfordring for oss å finne en fornuftig balanse mellom det verdslige og det religiøse. Vi er kalt til å leve i verden, men ikke av verden.

I dagens evangelium møter vi fariseere som har bestemt seg for å sette opp en felle for Herren på bakgrunn av verdens materielle utfordringer. De føler seg sikkert smarte som har funnet på å stille Herren spørsmålet om man skal betale skatt til keiseren eller ikke. De tror de har funnet på noe Herren ikke kan slippe unna fra og som kan gi dem mulighet til å ha noe å ta ham på. Men samtidig avslører de hvilket åndelig plan de befinner seg på.

Svarer Herren med ja, uttaler han seg imot det hellige folkets umiddelbare nærhet til Gud og diskrediterer dets bestrebelser etter å bli fritt og uavhengig av Roma. Svarer han med et nei, så stiller han seg på selotenes side som levde en politisk frigjøringsteologi mot den romerske overmakten. Det synes ikke å finnes noen tredje vei.

Forrige søndag hørte vi hvordan Herren ønsker at vi forholder oss til dem som har begått en alvorlig synd i fellesskapet. I dag dreier det seg om hvordan vi forholder oss til dem som har syndet mot oss. Peter snakker på disiplenes vegne og spør hvor ofte vi skal tilgi en som har syndet mot oss. Noen rabbinere mente at tre ganger måtte være tilstrekkelig mengde for å tilgi noen for den samme synden. Dersom det var den vanlige oppfatningen på Jesu tid, syntes nok Peter at han er svært sjenerøs når han foreslår syv ganger.

Men Jesus svarer med helt andre dimensjoner, ikke syv, men syvogsytti. Det er selvfølgelig ikke ment at man skal telle, men at man skal være villig til grenseløs tilgivelse av ens bror eller søster.

Disse tallene minner også om Lamek, den siste i Kains familie ifølge 1. Mosebok 4,24. Dette var en familie preget av umoral, drap og hevn. Lamek skryter: «Kain skal hevnes syv ganger, men Lamek syvogsytti ganger». Herren har tydeligvis dette i bakhodet og velger derfor det samme tallet. Ved det viser han at han setter tilgivelse opp mot hevn. Der hvor Kains etterkommere reagerer på sine fiender med ubegrenset hevn, der skal de kristne reagere på synd gjort mot dem med ubegrenset tilgivelse.

Dagens tekster ønsker å virke oppdragende på den som lytter, som har ører til å høre. Både i gammel og ny tid, har Gud ut av sin kjærlighet til menneskene søkt å gi orientering og retningslinjer for å leve et liv i samsvar med Guds plan for menneskene og verden. Mennesket er kalt til å være Guds bilde i verden, både overfor medmenneskene men også overfor skaperverket i sin helhet. Slik kan man forstå Moseloven, slik kan man forstå vår Herre Jesus Kristi dobbelte kjærlighetsbud.

Gjennom Kristus innstiftet Gud Kirken i den nye pakten, som er det nye rommet for Guds virke blant menneskene. Kan Kirken ved sine mennesker døpt inn i henne, bli slik Gud ønsker henne som Kristi Brud?

I sentrum av tekstene i dag står den gjensidige broderlige formaning i kjærlighet. Enhver kristen er kalt og forpliktet til det fordi vi er alle lemmer på et legeme. Det er ikke likegyldig for hele fellesskapet om et lem skader seg selv og dermed fellesskapets liv.

Dersom man må formane og kanskje tilrettevise noen, kan det bare skje innenfor den kristne nestekjærligheten. Den som formaner må ikke vise til seg selv, men til Guds nåde og barmhjertighet.