Vi befinner oss i kirkeårets siste uker. I tiden mellom Allehelgensdag og Kristikongefest er hovedtemaet i forkynnelsen at vår Herre Jesus Kristus skal komme tilbake i herlighet og at Guds rike vil bli fullendt. Det er dette som er vårt store håp, det er et emne vi alltid bør be om.

Guds rike er et rike, som allerede begynner der hvor mennesker tar imot Det glade Budskap, tror på det, omvender seg og lever og handler etter det. Da kan Guds rike erfares allerede nå, selv om det ennå ikke er kommet i sin fullendelse. Dette danner en spenning som vi kristne lever i: spenningen mellom et allerede og et ennå ikke.

Kristus forteller en lignelse med fem kloke og fem uforstandige terner som skal motta og ledsage en brudgom med sine oljelamper for å forklare dette.

Les mer «Preken: 32. Søndag i kirkeåret A» →

I sin vakre og innholdsrike åpenbaring får Johannes skue inn i Guds virkelighet, inn i himmelen. Her får han se de uendelige mange hellige foran Guds trone «og foran Lammet». Det er denne enorme skaren vi feirer i dag. Alle de mange kjente helgener, men også de utallige ukjente helgener. Det er helgener av alle mulige slag. Men kanskje fremst er martyrene som gav sine liv for troen på Lammet, på Kristus. Martyrer ikke bare fra tidlige tider, men også mange fra vår egen tid. Mange steder den dag i dag blir troende forfulgt og drept fordi de er kristne.

Himmelen er det herlige mål for vår eksistens som vi søker å nå frem til. Meningen med livet er ikke låst inn i denne virkeligheten vi lever i her, men er åpen mot en høyere virkelighet, den virkelighet som Gud lever. Gud er en nemlig en Gud som vil ha menneskene hos seg, som åpner sin himmel for menneskene. Vi er skapt for evigheten.

Les mer «Preken: Allehelgensdag» →

Kjærlighet, det å kunne elske, er ikke uten videre enkelt. Det er så lett å si at vi skal elske oss selv, elske hverandre og elske Gud. Men hvor ofte møter vi ikke alt annet enn kjærlighet. Og dersom vi betrakter vår verden, ser det jo ikke akkurat ut som om kjærligheten er det øverste budet. Det ser heller ut som om verden styres av hat, selviskhet, herskesyke, misunnelse, sjalusi og så videre.

Men likefullt er kjærligheten de kristnes øverste bud, akkurat som for jødene, selv om det er litt annerledes formulert. Men det er et bud som vi ikke kan oppfylle over natten. Det er mer som en prosess vi kan tre inn i; eller et slags rom, en atmosfære som vi kan leve i. Vi inviteres, ja, vi kalles til å leve i kjærlighet. Slik, og bare slik, kan vi kristne bidra til å forvandle verden til å bli slik Gud vil ha den. Ingen av oss vil kunne forvandle hele verden, men enhver av oss kan yte et bidrag der hvor vi er satt i denne verden i dette livet.

For å kunne tre inn i kjærligheten som Kristus befaler, kan et første skritt være å vekke i oss overbevisningen om at vi er elsket av Gud, en overbevisning som er viktig å holde ved like. Vi kan tenke slik, fordi det er slik Kristus ville vise oss Gud.

Les mer «Preken: 30. Søndag i kirkeåret A» →