En blogg for å kunne meddele mine tanker rundt kirke, tro og liv.
Ferien tilbringer jeg hos en familie jeg har kjent siden jeg bodde her på sent nittitall og tidlig totusen tall. Stedet familien bor nå er på vestsiden av Morón flyplass og -base. Her er det i de senere årene blitt bygget nye leilighetsbygg. Familien var så så heldig å få kjøpe en leilighet over to etasjer på rundt 80 kvadratmeter med en stor uteterrasse. Da familiens eldste datter ikke bor hjemme lenger, har de et eget soverom for meg.
Da jeg planla reisen sørover, valgte jeg flyforbindelser som gav meg noe lengre opphold både i Oslo og i Amsterdam. På KLMs hjemmeside var det varslet køer på flyplassen og det ble anbefalt å ha god tid. Mine flyvalg førte derfor til at jeg kom til å ha fem og en halv time ventetid i Amsterdam i stedet for rundt to timer.
Men tydeligvis er/var køene inn til flyplassen. I overgangen fra Schengen-området til det interkontinentale området på flyplassen tok det bare et par minutter å komme igjennom. Så det ble en lang vente tid på flyplassen. Det er meget å se på i flyplassens butikker og i en bokhandel falt mine øyne på «The Cat who saved Books» av Sosuke Natsukawa. Da jeg hadde et bra sted å sitte, benyttet jeg anledningen på flyplassen, på flyet og i går morges til å lese gjennom en fascinerende roman. Den handler selvfølgelig om bøker, med mange referanser til litteraturen, men er likevel en overraskende og artig bok.
Flyturen sørover gikk godt og raskere enn vanlig. Vi hadde god medvind og hadde tidvis en hastighet på over 1000 km/t i opptil 40.000 fot. Flyet, en Boeing 787 Dreamliner, er et meget behagelig fly å være ombord i. Det var en del turbulenser om natten, noe det ofte er over Atlanterhavet og Brasil.
Les mer «Vel fremme»Oppmerksomme lesere av min blogg har nok lagt merke til at jeg ikke har lagt ut prekener etter de siste søndager. Det skyldes at jeg har feiret søndagsmessene for et få antall personer hvor jeg har valgt bare å dele noen tanker muntlig. Men intet skrevet.
I dag har jeg begynt min ferie og jeg sitter nå på Gardermoen og venter på videre fly. Nå kan jeg endelig reise til Argentina igjen og jeg kommer til å være der i tre uker. Da det fortsatt er en god del køer i Amsterdam, har jeg valgt en forbindelse som gir meg lengre opphold på flyplassen. I Amsterdam har jeg fem og en halv time mellom flyet fra Oslo og flyet til Buenos Aires istedet for de vanlige to timene. Jeg orker ikke stress når jeg skal ha ferie.
I Argentina er det nå forsommer så jeg ser frem til mer varme og sol enn det vi hadde i Bodø. Der var det en av de verste sommerne i manns minne med stort sett lave temperaturer og ofte regn. Nå som mørketiden nærmer seg i Tromsø blir det godt å få noen ekstra soldager. Den 27. november går solen ned for siste gang der, før den viser seg igjen i andre halvdel av januar neste år.
Dette er min første utenlandsreise siden januar 2020, så jeg har et av mine lengste sammenhengende opphold i Norge bak meg. Pandemien er skyld i dette. Det er nå godt at livet langt på vei er kommet i normalt gjenge igjen. Jeg er spent på hvordan det er i Argentina. De har også hevet restriksjonene, i det minste på innreise. Men for sikkerhets skyld har jeg med en god mengde munnbind. Mandag for to uker siden fikk jeg forøvrig dose nummer 4, denne gangen den nye versjonen av vaksinen. Jeg tenkte det var lurt å friske opp vaksinen før Argentina. Den forrige dosen fikk jeg i desember i fjor og jeg var smittet i februar. Da jeg har underliggende kronisk sykdom, fikk jeg dosen før fylte 65 år.
I Argentina får jeg nok en del tid for meg selv, da de jeg bor hos er i arbeid på dagtid. Om jeg har overskudd, kan det være at jeg kommer med andre temaer på bloggen.
For meg er det en nytt å få formidle trosinnhold via video. Selv om jeg ved hjelp av YouTube er vant til å motta kunnskap fra andre gjennom videoer, hadde jeg i grunnen ikke forestilt meg at jeg kom til å gjøre noe slikt selv.
I fjor kom jeg til Bodø i begynnelsen av august for å vikariere i første omgang et halvt år i St. Eystein menighet. Etterhvert er det blitt forlenget med et halvt år til, så jeg blir her til august i år. Her i mengigheten ble jeg kjent med Clemens Cavallin som allerede arbeidet med å ta opp videoer. Utfra samtaler vi hadde når vi møttes etter messene, mente han at jeg burde formidle mine teologiske tanker og kunnskaper på video. Disse ville bli gjort tilgjengelig via St. Rita Radio.
Det var for meg en ny tanke, så jeg trengte litt tid til å vurdere det før jeg sa ja. Siden den første ble lagt ut i midten av oktober i fjor, er det blitt rundt 30 videoer som alle er tilgjengelige her: https://www.stritaradio.no/p-arne-marco. De ligger nå på tre sider og serien begynner nederst på den tredje siden. Det vil si den nyeste videoen kommer øverst på siden når man klikker på lenken og så går rekkefølgen nedover på siden og bakover to sider til. Vil man se dem i rekkefølge, må man begynne bakerst med den eldste videoen.
I starten var det uvant, særlig å se seg selv når jeg etterpå gikk gjennom videoene. Alle videoene er tatt opp av Clemens Cavallin som også har lys- og lydutstyr. De er i den første fasen tatt opp i prestegården i Bodø, men etterhvert er de gått over til å bli filmet i kirkerommet. Opptakene er nesten uten unntak «one-take». Bare en sjelden gang måtte vi stoppe opp fordi det kom støy utenfra. Men det finnes intet manusskript, alt er sagt direkte som i videoene. Selvfølgelig gjør jeg meg tanker i forveien til innholdet, men jeg foretrekker å snakke fritt.
Jeg håper de kan være til glede og interesse for dem som ser dem.
Det er kommet meg for øre at der svirrer rykter i Oslo rundt min flytting til Tromsø. Da jeg har ført notater om veien til Tromsø, vil jeg dele noe av innholdet av disse på bloggen i håp om at det virker oppklarende. Jeg tilføyer noen kommentarer blant annet i paranteser.
Først satte jeg meg ned å skrev forhistorien for denne prosessen: «Under kongregasjonens (min orden) generalkapittel (ordenens øverste organ som samles hvert 6. år) i september 2018 kom idéen opp om å etablere et internasjonalt prosjekt for ordenen i Berlin. Dette ble tatt positivt imot av enkelte provinser. (Ordenen er del inn i ulike provinser verden over) Tanken i Berlin er å arbeide med innvandrersjelesorg og flyktninger. Provinsialen (øverste lokale leder) i Indonesia er villig til å sende to patres til prosjektet. Senere ble det også planlagt at en eller to medbrødre fra Kongo skal være med.
Under et av de mange møter i den tyske ordensprovinsens provinsråd hvor jeg var medlem fra 2015, nevnte jeg at prosjektet som er tenkt for Berlin jo like gjerne kunne være i Norge hvor ordenen i stor grad har arbeidet med innvandrere og flyktninger i snart 100 år. Dessuten ble huset på Stabekk innredet for en kommunitet med plass til 4-5 patres. I tillegg til tjenesten i Mariakirken menighet er det nok å gjøre i Oslo og omegn. Men ingen syntes det er så interessant som Berlin. Dessuten «det er så kaldt i Norge».
Les mer «Hvorfor Tromsø?»Det er en spesiell dag i dag i og med at det er et år siden Norge stengte ned på grunn av pandemien som spredte seg ut i verden. Og fortsatt er vi plaget med denne plagen. Det har forandret meget i året som er gått.
I fjor var jeg faktisk i Trondheim dagene før. Leiligheten ordenen eide i byen og hvor pater Olav Müller var den siste av oss som bodde der, hadde jeg solgt i slutten av januar. Den nye eieren skulle overta boligen den 1. april. Da jeg hadde mange nøkler til leiligheten som pater Olav hadde fordelt av hensyn til hjelp han trengte, avtalte jeg med eiendomsmegleren at jeg ville komme med disse. Samtidig var situasjonen allerede blitt slik, at jeg for sikkerhets skyld undertegnet overdragelsesdokumentene. Jeg behøvde ikke å komme tilbake. Den 11. mars reiste jeg til Oslo på ettermiddagen i et temmelig tomt fly. Men på det tidspunktet ennå uten maske.
Grunnet min plass i provinsrådet i Tyskland hadde jeg i årene før reist ut av landet nesten hver måned. Men siden januar i fjor, har jeg bare vært i Norge. Det er det lengste sammenhengende oppholdet på mange år i Norge. I dag er det umulig å si hvor lenge det fortsatt varer. Egentlig skulle jeg ha flyttet til Tyskland i juni i fjor, men det ville uansett ikke blitt mulig. Når jeg får mulighet til å se brødrene igjen der, er umulig å si i dag. Jeg har kontakt med provinsialen på nettet. Begravelsen til p. Heinz-Josef så jeg direkte på nettet.
Les mer «Et år siden 12. mars»Jeg var i går hos fastlegen og jeg trodde jeg ville bli friskmeldt. Men legen gjorde meg oppmerksom på at anfallene jeg har hatt tar så meget energi og kraft at han ville forlenge sykemeldingen min. Så jeg er fortsatt 50% sykemeldt frem til og med den 21. februar og deretter 25% frem til og med den 7. mars. Nå i løpet av februar har jeg en tre dagers Holter-EKG og en EEG-undersøkelse på universitetssykehuset.
Jeg hadde i dag messen i Karmel. I natt har det falt rundt 15-20 centimeter sne. Da jeg kom ned til kontoret i byen etter en halvtimes gange merker jeg hvordan kreftene ennå ikke er helt tilbake. Jeg ble ganske sliten. Men det er selvfølgelig godt å gå. Jeg vil nå fortsette å feire messene i klosteret. Det blir stusselig i lengden å feire messene alene hjemme. Selv om det nå er meget mer sne her, er det heldigvis til ikke så spesielt kaldt. Det kaldeste jeg har opplevd har vært -9 grader.
Jeg var i dag hos min fastlege. Da anfallet jeg fikk vurderes som alvorlig, ønsker legen at jeg vender tilbake skrittvis til fullt arbeid. Han har sykemeldt meg videre på 50 % basis fra og med mandag den 25. januar til og med tirsdag den 9. februar når jeg har en ny time hos legen. Det er i orden for meg da jeg fortsatt føler en svekkelse i meg etter det som skjedde.
For tiden er jeg sykemeldt frem til og med den 22. januar. Derfor er det litt stillere på bloggen.
Det hele begynte søndag den 27. desember. Et par ganger på formiddagen følte jeg noe rart jeg aldri har følt før, men som fikk meg til å tro at jeg kanskje var på vei til å besvime. Jeg feiret messen kl. 16.30 i Karmel, en ekstra messetid for å gi flere mulighet til å komme til messe under Koronarestriksjonene. Under messen kom denne ubestemmelige følelsen igjen og jeg måtte på et punkt støtte meg til alteret. Søstrene forstod at jeg ikke var helt i form.
Hjemme igjen satt jeg i stuen og koste meg med julesjakken på NRK. På et eller annet tidspunkt kom dette igjen, men nå gikk jeg i gulvet og smalt antageligvis ansiktet mot det. På grunn av brillene, har jeg spor av blåveis rundt begge øynene. Det er blod på teppet og jeg forstod senere at jeg nok har blødd neseblod. Dessuten hadde jeg et skrubbsår i den høyre tinningen, antageligvis fra teppets ru overflate. Hvor lenge jeg hadde ligget der og hvordan jeg lå der, er umulig å si. Men en tur på badet viste meg et ansikt som var merket.
Les mer «Min helsesituasjon»I dag er det en måned siden jeg ankom Tromsø. Den første tiden har i begynnelsen vært preget av å pakke ut og rydde på plass, innrede og kjøpe inn nødvendige utensilier for et liv i en leilighet. Det var ikke et tilgjengelig bosted for meg i kirkens eiendommer så Stiftet har leid en leilighet. Etter avtale med utleier benytter jeg noen av møblene som stod der.
Flyttelasset ankom dagen etter meg og det meste ble plassert i leiligheten. Men mange av mine bøker, særlig filosofisk og teologisk litteratur skal være på kontoret mitt i bispegården, så det ble losset av her først. Da det tar tid å innrede seg og pakke ut, bodde jeg de første 14 dagene som gjest i bispegården. Jeg ble meget godt mottatt av biskop Berislav.
Siden den 20. oktober bor jeg i leiligheten i Petersborggata 36 D. Den første uken var ennå preget av utpakking og rydding. Det er alltid en spennende utfordring å finne fornuftig plass til det man har. Til tross for at jeg klarte å kvitte meg meg en god del før jeg reiste fra Stabekk, undrer jeg meg likevel over alt det jeg har med. Det var ikke alltid lett å se under tidspresset som den siste delen av pakkingen ble gjort på, hva som faktisk er lurt å beholde. Jeg håper med tiden å kunne videreføre sorteringen og kvitte meg med mer. Av og til tenker jeg at det er som å bo på et lager.
Les mer «Første måned i Tromsø»
P. Arne Marcos Blogg 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.