Hans Urs von Balthasar – det 20. århundrets teolog

1. Et symfonisk verk

Hans Urs von Balthasar er en stor teolog med et omfattende litterært verk. Det er interessant at han først tok en utdannelse i germanistikk og tok doktorgraden i en alder av 23 år. Han tok aldri doktorgraden hverken i filosofi eller teologi. Likefullt er hans filosofiske og teologiske bidrag av en så høy kvalitet at Balthasar nok vil forbli stående som største teologen i det 20. århundrede. Dersom kun én teolog ennå vil ha en betydning ved slutten av det 21. århundrede, vil det uten tvil være ham.

Da han ikke var doktor i teologi, hadde han heller ingen lærestol. Det gav ham en stor frihet til å studere og å skrive, som har gitt seg utslag i et enormt skriftelig verk. Det kan være vanskelig å se hvor man skal begynne eller slutte dersom en ønsker å lage en relativt kort og oversiktlig presentasjon. Kaster man et blikk i bibliografien møter man en mengde titler. Fisichella har satt opp en liste: Siden 1925 publiserte H. U. von Balthasar 119 monografiske verk, 532 artikler av forskjellig innhold, 114 kommentarer, 110 oversettelser, 29 antologiske studier, 103 introduksjoner til forskjellige verk, 93 anmeldelser og 13 editeringsverk, til sammen 1113 titler.¹ I tillegg dikterte Adrienne von Speyer ham 60 bind som Balthasar forberedte for trykking og han forberedte nesten 400 bøker for utgivelse som editor i sitt forlag Johannes-Verlag i Einsiedeln i Sveits. Selv har han gitt ut en bibliografisk oversikt over alt han har skrevet.²

En av Balthasars grunntanker var at sannheten er symfonisk. Bildet fra musikkens verden er på ingen måte tilfeldig. Hans første ønske var å bli komponist og han skal ha hatt absolutt gehør. Mozart var hans store musikalske kjærlighet og han skrev om alle symfoniene slik at han kunne spille dem firehendig på klaver med Karl Barth, hans gode venn fra den protestantiske teologien. I sin alderdom ”hørte” Balthasar musikken ved hjelp av partiturene. Forresten delte han en spesiell gave med Mozart. Balthasar skal ha skrevet alt han skrev uten korrekturer. Tanken var alltid ferdig utviklet når den ble satt på papiret.

Symfonien som metafor på sannheten ønsker å åpne for oss tanken om at slik komponisten maler frem lydbildene og temaene fra orkesterets mange forskjellige instrumenter, slik er sannheten i sin helhet satt sammen av mange deler. Ingen del er overflødig om enn hvor liten den måtte være. Man må akte seg for å tro at man kan velge ut noe og dermed ha nok. Så riktig tanken etter det II Vatikankonsil er om et hierarki i sannheten, så feil er det å tro at noe dermed skulle kunne tas bort. Man må gripe alt, ellers glipper katolisiteten ut av ens hånd.

Hvordan skal man så lese Balthasar?³ I grunnen er svaret enkelt: les alt. Dette følger av tanken om symfonien. Det riktige er å lese alt, fra perm til perm, dersom man virkelig ønsker å se figuren, la forfatteren komme frem. Balthasar hadde intet til overs for en studieteknikk som går ut på bare å lese akkurat dét en forfatter har skrevet som berører det tema man selv arbeider med. Kan man virkelig forstå en forfatter i et utsnitt av et verks helhet?

Man bør forøvrig foretrekke å lese Balthasar på originalspråket, tysk. Jeg har arbeidet noe med oversettelser til engelsk og spansk og mener at originalen er å foretrekke for virkelig å forstå hans tenkning. Da han var germanist, skriver han et meget rikt og vidt, men ikke vanskelig tysk. Selvfølgelig kan hans tenkning kreve en anstrengelse av leseren. Men han ”radbrekker” ikke språket som mang en tysk tenker kan finne på å gjøre, som f.eks. Adorno, Heidegger eller også tildels Rahner.

Balthasar utviklet en studieteknikk som gjorde det mulig for ham å opparbeide rundt tusen boksider daglig. Slik kunne han lese hele verket til de forfattere han siterte, enten det var kirkefedre, filosofer, teologer, poeter, dramatikere etc. Han siterer hundrevis i sine verk.

Men som i enhver symfoni, er det forskjellige partier man legger mer merke til. En helt sentral plass i Balthasars verk er hans triologi over 15 bind. Hver del behandler en av metafysikkens transendentaler, i rekkefølgen ”Det skjønne”, ”Det gode” og ”Det sanne”.

2. Triologien

Trilogiens oppbygning etter metafysikkens transendentaler har han nok blitt inspirert til gjennom sin kontakt med bl.a. Erich Przywara og dennes metafysiske studier⁴. Sentralt her er hans utføringer til ”Analogia entis”.⁵ For å kunne forstå og følge Balthasars tenkning, er det helt nødvendig å beherske og holde fast ved ”Analogia entis” som prinsipp. Det betyr at når man vil snakke om Gud alltid må tenke at ulikheten mellom Gud og mennesket er større enn all likhet.

Trilogien, som ikke har noe samlenavn, er bygget opp som et ”triptychon”⁶. For å se bildet som en helhet må man ha alle tre deler for øyet, selv om hver enkelt del også ville kunne betraktes med gevinst.

Den venstre fløyen av triptychonet, trilogiens første del, tar for seg estetikken i spørsmålet etter det skjønne. ”Den beskriver det å erkjenne den guddommelige åpenbaringens fenomen slik vi møter den i verden (i dens flerfoldige ’herlighet’)”.⁷ Åpenbaringens ”gestalt” (skikkelse) som det gjelder å holde for sant er Jesus Kristus.⁸ Den som tar dette møtet alvorlig må erkjenne at han selv blir trukket med inn i møtet. For å forstå dette siterer Balthasar to steder fra det andre Korintierbrevet: ”… når én er død på alles vegne, så er hans død alles død” og vi kan ikke lenger bare ”leve (vårt) eget liv, men … leve for ham som er død og oppstanden for oss” (2 Kor 5,14-15). Derfor begynner den ”teologiske dramatikken” midt i estetikken. ”Guds åpenbaring er jo ikke en gjenstand man ser på, men er hans handling i og for verden, som verden bare kan besvare ved å handle og slik bli ’forstått’”.⁹ „Teodramatikken“, transendentalen „god“ er derfor den midtre delen av triptykonet, mens den høyre delen tar for seg transendentalen ”sannhet” i ”teologikken”.

”Teodramatikken” er nok den mest originale delen av trilogien hvor Balthasar utfolder hele dramaet til Gud med verden ved hjelp av dramatiske kategorier fra teateret, særlig den greske tragedien. ”Det teatralske drama viser seg å være det manglende forbindende leddet”.¹⁰ Den greske filosofiens kategorier strekker ikke til for å forstå frelsesdramaet.

3. Andre verk

Rundt trilogien kretser en mengde monografier. Alle disse er viktige hver for seg. En spesiell samling er fem bind med teologiske skisser. Her er det viktige videreføringer og utdypninger av tankene i enkelttema. Monografiene om diverse sentrale figurer, som f.eks. Karl Barth, Maximus Confessor, Theresia av Lisieux, Reinhold Schneider, Bernanos, er så dyktig utført at Balthasars bok alltid bør være med i studiene av disse personene. Ved siden av de store monografiene, er det en mengde små bind. Her kan vi av og til også møte en mer polemisk innstilt Balthasar som kunne være ganske så skarp i pennen, spesielt i møte med det han anså som gale utviklinger i tiden.

En spesiell oppmerksomhet har Balthasars bok om Herrens død og oppstandelse fått.¹¹ Denne ble først gitt ut som artikkelen ”Mysterium Paschale” i samleverket Mysterium Salutis. Her tar han for seg Herrens vei fra korset ned til dødsriket frem til oppstandelsens øyeblikk. Ingen teolog har i senere tid gått så dypt inn i denne tematikken og mange kaller derfor Balthasar gjerne for en decensusteolog (nedstigningsteolog). I teodramatikken finner man den dypere teologisk funderingen av dette.

Av de mange begrep man bør kjenne fra Balthasars tenkning, er ”avstand”. Han ser utgangspunktet for skaperverket og i grunnen all bevegelse i avstanden mellom Fader og Sønn i Treenigheten. Slik oppstår en romlig tenkning.

Da skaperverket er ”omsluttet” av denne avstanden, betyr det at avstanden Sønnen går inn i, i inkarnasjonen er ”mindre” enn avstanden intratriniatrisk. Dette gjelder også når Sønnen synker ned i dødsriket. Han går så langt vekk fra Faderen som det er mulig i skaperverket uten å ”miste” Faderen. Den intratrinitariske avstand er fortsatt ”større”.

På bakgrunn av dette kan Balthasar mot slutten av sitt liv utvikle det kristne håpet om at alle kan bli frelst.¹² Vel og merke, det er et håp det er snakk om, ingen viten eller sikkerhet. Likefullt førte det til en ganske krass reaksjon og han måtte ennå skrive et par små forsvarsskrifter før han døde for å redegjøre helt klart for hva ha mente.

Viktig er også å nevne Balthasars bidrag til en teologi over historien¹³ og hans bok om de kristne stender¹⁴. Videre skrev han flere tekster om ordenslivet.

4. Metode

Stilt overfor et slikt enormt verk, kan det være vanskelig å få øye på en metode bak det. Mange er faktisk overbevist om at Balthasar ikke følger en spesiell metode eller et spesielt system.

Balthasar hadde nok en aversjon mot et system i teologien. Dette fordi han opplevde den nyskolastiske teologi som tørr og uten liv. Studiene i Lyon hos Henri de Lubac åpnet ham for en helt ny tenkning og han følte at han endelig fikk nok rom å puste i. Dette skyldes møtet med kirkefedrene som de Lubac hadde arbeidet så inngående med.

Balthasar er katolikk innenifra, ja, med hele sitt vesen og han utvikler en tenkemåte som har en revolusjonær åpenhet mot verden og dens kategorier for erkjennelse.¹⁵ Denne katolisiteten tar i seg tradisjonens arv i en kontinuerlig innovasjon, reflektert i dens bidrag til de store forandringene i epokene, særlig de som forholder seg til det II Vatikankonsil. Her dedikerte Balthasar seg til en sunn spørsmålsstilling både ved konsildokumentenes grenser og de etterkonsiliære tendenser.¹⁶

Om Balthasar ikke følger de vanlige systematiske metoder i sin teologi med sine konsentriske tanker og tekster, oppnår han likefullt å tenke alle dimensjoner av værenet. Det gjør han på en slik måte at for den som setter seg inn i hans tekning og følger den, er det som om værenet åpner seg i ham. For Balthasar betyr metode å følge en vei og dersom En viser seg å være Veien og man tror ham, er det mulig å oversette ordet metode med ”etterfølgelse”. Balthasars utgangspunkt for tenkningen er å tenke alt fra Gud.

Balthasar tenker ikke på å ”sette sammen” ulikheten som Gud er, med likheten som mennesket kan bidra med utifra dets egen realitet. Han ønsker meget heller å granske værenets ”fragmenter” utifra dets helhet, ”formen” i den grad den utlegger seg selv som ”mysterium”. Å tenke ”ifølge helheten” og derfor ”katolsk”, indikerer en vei mot en indre koherens som uten tvil krever en systematisk metode. Balthasar valgte en svært vanskelig ”vei” for sin tenkning, men det er likefullt en ”vei”, en vei som byr meget dersom man velger å gå den.

Denne spesielle ”stilen” for teologisk tenkning starter ikke med ønsket om å ”konstruere et system”. Dens opprinnelse er heller å posisjonere seg med en åpen og mottagelig holdning, der man ikke bare mottar Guds Ord, men også det kall som ligger i ens væren. Denne mottageligheten realiserer seg ikke i et ensomt og lukket rom, men i samvær med de uttalige ”lyttere” til Guds Ord, som for Balthasar har blitt ”lærere”: Kirkefedrene som Origenes, Greogor av Nyssa, Maximus Confessor; tenkere og poeter i samtiden som f.eks. Claudel; sentrale skikkelser i protestantismen som Karl Barth og Hamman; men fremfor alt mystikere og helgener som Johannes av Korset og Ignatius. Balthasar ønsker at disse snakker gjennom hans verk, ved å oversette dem og på den måten forutsette helligheten som et grunnleggende utgangspunkt for å kunne bedrive teologi.

I grunnen dreier det seg kun om en spesiell teologi: ”Guds egen”. Derfor er det vanskelig å gi et klart svar på spørsmålet etter Balthasars metode. Det teologiske subjektet som søker Gud, som er tiltrukket av Ham og fylt av Ham, står sentralt i dette. Gud viser og skjuler seg, helt etter eget ønske. Teologen søker Gud utifra ”værenets mirakel”, at noe er, istedet for intet. Værenet har en ”epifanisk karakter” som åpner blikket for Gud igjennom transendentalene. Derfor er transendentalene som et nav i hele Balthasars teologiske metode.

5. Økumenikk

Balthasars tenkning er meget viktig for det økumeniske arbeidet fordi det er eminent kristosentrisk. Kristus er den ”katolske” og Guds frelsesvilje slik den åpenbares i Kristus kan bare være universell.¹⁷ Kirken kan bare være én og universell, og det er ikke noen tvil for Balthasar om at skillet mellom kirkene er en skandale for verden. Men også splittelsene i Den katolske kirke er en skandale. Derfor er det første skrittet i den økumeniske dialogen for Den katolske kirke å forsikre seg om at den har ”enheten og fylden av det katolske i Kirkens indre”. ¹⁸

Balthasar ser to aspekter for Den katolske kirkes økumeniske dialog som må sees sammen. Det første aspektet er at de atskilte kirkene tok med seg visse ”evangeliske sannheter” da de forlot Kirken. Disse har de tatt vare på hos seg, mens de kan ha blitt fordunklet i Den katolske kirken. Det andre er at de ”atskilte søsken” bare kan ha elementer som alltid har vært i den katolske tros fylde, men som Den katolske kirke ved egen skyld har glemt. Dersom Kirken bekjenner denne skylden, kan det være mulig å forkynne ”den katolske helheten” uten forkortelser.

Men samtidig sier han helt klart ifra at det ikke vil være mulig å komme til enhet gjennom ”teologiske kompromisser”, hvor man fjerner elementer som synes å være utelukkende katolske. Balthasar ser at alle fellesskap som skilte seg fra Den katolske kirken er basert på ”fornektelser av elementene som er deler av den organiske enheten i troens tradisjon”.¹⁹

Det er mulig å si at for Balthasar vil veien til en gjenforening av de kristne føre til en synlig og konkret kirke i historien som forener alle kristne uten å kunne angi noen tid for å oppnå det. Den katolske kirke har fylden av katolisiteten i seg. De andre kirker har deler eller også nesten hele katolisiteten i seg. Det som ikke er av det ”katolske”, kan en miste, men det som mangler må søkes og integreres helt frem til den dagen hvor man ikke lenger har noen forskjell mellom Den katolske kirke og de andre. Denne prosessen kommer til å være anderledes for hvor kirke som er atskilt. Men prosessen kan ikke komme fra eller være diktert av Den katolske kirke, men må springe ut av en dyp kontemplasjon av Kristi katolisitet som også kan føre til forandringer i Den katolske kirke. Men det er viktig gjennom kontemplasjonen å forstå hva som kan forandres og hva ikke. Det helt avgjørende er hvordan man forstår fylden av det ”katolske”.

6. En konklusjon

Denne artikkelen har på en meget kort og knapp måte forsøkt å formidle litt av Hans Urs von Balthasars tenkning og betydning. Hans verk er alt for stort og omfattende å kunne bli presentert i sin fylde innenfor en artikkels grenser. I årene som kommer vil det bli skrevet utallige dissertasjoner rundt de mange tema hos ham.

Karl Kardinal Lehmann skal ha uttalt at allerede under konsilet ble det klart at det ble ansett som et problem at Balthasar ikke var tilstede som teolog. Pave Johannes Paul II anbefalte alle teologistudenter å lese Balthasar. Han bekreftet godheten av hans verk ved å utnevne ham til kardinal.

Den som åpner seg for Balthasars tenkning, vil møte en størrelse på tenkerommet som er så stort at det kan gi en anelse om katolisitetens fylde. En universalitet som har guddommelig opprinnelse i Guds menneskevordene Logos, Hans inkarnerte Sønn.

— Fotnoter —