Jeg var meget glad da jeg endelig fikk oppleve det jeg hadde hørt så ofte sagt til meg i Norge, at Chile er et vakkert land. Mang en gang i mine samtaler med chilenere hadde jeg hørt at det dessuten er meget i Norge som minner dem om sitt hjemland. Nok til å gjøre en sørplassert nordmann nysgjerrig.
Det har seg nemlig slik at min orden, Kongregasjonen av Jesu og Marias Helligste Hjerter (Picpus-fedrene), har arbeidet meget lenge i Chile. De første medbrødere kom til Valparaiso allerede i 1827 for å innrette en misjonsstasjon for den nye misjonen ordenen hadde overtatt på Hawaii-øyene. Den gangen var patrene alle franske og vi fikk derfor tilnavnet «Los Padres Franceses» i Chile, de franske patrene. Den chilenske provinsen har i årenes løp utviklet seg meget, har i dag rundt 80 patres og er kanskje i dag en av de viktigste ordener i Chile med stor kjennskapsgrad. Faktisk er Chile det landet i verden hvor vår orden har oppnådd å ha størst betydning.
Patrene fra den tyske provinsen (som har også arbeidet i Norge siden 1920), begynte sin innsats i Sør-Amerika i 1929 i Argentina og Chile i 1937. På sekstitallet var det så mange som over 30 patres som tilhørte den argentinske viseprovinsen med sin sør-chilenske region.
Det var altså en dobbelt interesse som ledet min vei til Chile i november 2001, bli bedre kjent med landet og besøke historisk grunn for ordenen. Nå var det ikke mitt første besøk der, men for første gang hadde jeg mulighet til å reise sørover. Etter et par dager i Santiago for å planlegge reisen bra, satte jeg kursen rett til Rio Bueno med en tretten timers tur med nattbuss. Den lille byen er rundt 1000 km sør for hovedstaden, en «kort» strekning i et 4400 km langt land.
De tyske patrene overtok sjelesorgen i de to små byene Rio Bueno og La Union, som ligger i bispedømmet Valdivia. De to sognene strekker seg fra Stillehavet helt inn til den argentinske grensen i Andesfjellene, over 100 km. Sogn som med andre ord i sin geografiske utstrekning minner om Norge, men med den forskjell at katolikkene er i stort flertall i området. Derfor har medbrødrene benyttet seg av basismenigheter for å strukturere menigheten. I Rio Bueno er det 70 slike, mens La Union har 26. Det er tilsammen syv patre og fire søstre fra kongregasjonen som ivaretar ledsagelsen av disse. I hver av baisismenigehtene har de utnevnt «acesores«, fortrinnsvis ektepar, som har ansvaret for den. Utover det er der kateketer, økonomisk ansvarlige, ungdomsgrupper etc. Alle disse møtes med jevne mellomrom i sentralmenigheten i Rio Bueno eller La Union, for å utveksle erfaringer eller motta støtte og undervisning for sitt ansvarsområde.
Siden novisiatet hadde jeg hadde alltid hørt om Sør-Chile, som forble region i den tyske provinsen frem til 1985. Da ble den innkorporert i den chilenske provinsen. Det var derfor en helt spesiell følelse å få se disse stedene, besøke kirkene jeg hadde sett mange bilder fra og kunne be ved patrenes grav i Rio Bueno. Tre av de seks som ligger der har jeg kjent fra sine besøk i Tyskland.
Landskapet minner unten tvil tildels om Norge, noe som er ennå mer tydelig lengre sørover, hvor der er mange fjorder og øyer. Men anderledes er de snedekkete vulkaner man ser inne mellom fjellene og som gir horisonten et eget preg. Vakkert var det inne ved Lago Ranco, en stor innsjø, hvor jeg tilbragte en natt og fikk sett noe av landskapet. Søstrere, som bor der, fortalte meg at det bor en familie der som hadde bodd i Norge og vi ble enige om å besøke dem. Stor ble overraskelsen hos familien som hadde bodd på Kongsberg fra 1986 til 94 da de fikk besøk av en norsk katolsk prest. Vi tok en kaffe på norsk vis i en stue med utsikt over Lago Ranco og det ble utvekslet tanker og erfaringer. De benyttet også sjansen til å praktisere sin norsk, som de faktisk har tatt godt vare på. Slik slo vi en 16.000 km lang bro fra Norge til Chile.
Veien nordover tok jeg om dagen for å kunne nyde landskapet. Vi kjørte i en sentral dal som ligger mellom kystens fjellkjede og Andesfjellene. Hele veien kan man sitte å se det ene imponerende fjellet etter det andre. Når samtidig solen smiler over en, blir det herlig. Selv om det var godt ute på våren, var det ennå meget sne i fjellet. En gang kjørte jeg med buss fra Argentina til Chile og på veien opp til passet «Libertador» på 3200 meters høyde fikk jeg den gangen et blikk innover en dal opp på Aconcagua, Andesfjellenes og Amerikas høyeste fjell med sine 6958 meter. Man føler seg liten midt oppe i en slik storslått natur med så mange fjell lang høyere enn de høyeste i Alpene.
Jeg dro ikke rett til Santiago på veien nordover, men tok en todagers avstikker til Talcahuano på kysten ved Concepcion, hvor patrene også har en kommunitet og arbeider i sjelesorgen på en av våre skoler og blant studenter i byen. Den chilenske provinsen har fem skoler, som er kjente der og som kan ha opptil 2000 elever, store, men godt strukturert og tildels meget moderne.
Nesten tre og et halvt år har jeg vært i Sør-Amerika og har fått sett litt av et stort og vakkert kontinent under mine reiser i Argentina, Brasil, Chile, Paraguay og Uruguay. Europa blir liten i utstrekning, men meget overbefolket, sammenlignet bare med disse fem land, hvor det bor langt færre mennesker. Men de er så rike på skjønne landskap og fantastiske ressurser og man spør seg uvilkårlig hvorfor det er så meget fattigdom i disse land, til tross for at de er langt bedre stillet tildels enn land lengre nordover eller i Mellom-Amerika. Argentina kunne f.eks. uten problemer ernære hele sin befolkning med sitt jordbruk og likevel ha et stort overskudd.
Jeg har møtt en hjertevarme og menneskelighet midt i all beskjedenhet og enkelhet, som har beriket mitt hjerte og som jeg uten tvil kommer til å savne meget. Det er en dyp rikdom og glede å ha fått tjene menneskene som prest i det store og vakre Sør-Amerika.
P. Arne Marcos Blogg 