Sølibatet i Den katolske kirken

Foredrag holdt i Katolsk Forum i Bergen 24. 02.2009

Innledende tanker

Det er en meget kjent sak at prestene i Den katolske kirke må leve i sølibat, dvs. avstå fra ekteskap og familie. Dette er blitt stadfestet og bekreftet også av de seneste paver.

Men samtidig er sølibatet blant de tema som i nyere tid har utviklet seg til å bli et temmelig kontroversielt tema. Forskjellige aktuelle problemer i enkelte presters liv som offentligheten blir kjent med, blir ofte fort og lett etterfulgt av krav om at sølibatet må oppheves. Tanken er vel da at det er sølibatet som forårsaker problemene, som om et frivillig avkall på ekteskap og familie skulle føre til sykdom og/eller perversjon. Eller som om ekteskap og familie forhindrer sykdom og perversjon.

I virkeligheten skulle det ikke forbause meg om det ville bli funnet langt flere patologiske tilfeller innenfor ekteskapet og familien enn i prestestanden, men det er ikke det som er kveldens tema.

Det ser også ut til at noen tror at Det annet vatikankonsil i grunnen ville oppheve sølibatet og det skal visst på den tiden ha vært prester som lot seg vigsle i den tro at snart skulle sølibatet oppheves og de skulle få stifte familie. En tanke som ikke har noe fotfeste i tradisjonen eller i kirker det er naturlig for Den katolske kirke å sammenligne seg med. I disse kan en gift mann bli prest, men ikke en prest gifte seg.

Men er det sølibatet som er det egentlige problemet? Eller ligger det kanskje et annet sted. Dette foredraget vil forsøke å trenge dypere inn i tankene rundt sølibatet.

Det annet Vatikankonsil

La oss derfor først vende oss til Det annet Vatikankonsil og høre hva det sier om sølibatet. I dokumentet «Presbyterorum ordinis» behandler avsnitt 16 prestenes sølibat. Jeg tillater meg å sitere fra den danske oversettelsen i en noe fornorsket form. I mellom sitatene presenterer jeg mine tanker til teksten.

Teksten åpner med en anerkjennelse av de sølibatære fra konsilsfedrenes side:

«Mange kristne har i tidenes løp og helt opp til våre dager med glede påtatt seg og ulastelig overholdt den totale og bestandige avholdenhet for Himmelrikets skyld, som Kristus vår Herre har anbefalt, og som Kirken – særlig med henblikk på prestenes liv – alltid har satt meget høyt.»

Det store flertall av prester i tidenes løp har etterlevd sølibatet på en overbevisende måte. Til tross for at Kirken vet at dette ikke er et lett løfte å etterkomme.

«Den er samtidig et tegn på og en stimulans for hyrdekjærligheten og en spesiell kilde til åndelig fruktbarhet i verden. Ganske visst kreves den ikke av selve prestedømmets natur, som det fremgår av urkirkens praksis og av de østlige kirkers tradisjon …»

Her understreker konsilfedrene at sølibatet både viser til den kjærlighet presten må ha for sin flokk og at det stimulerer denne kjærligheten. Sølibatet er et liv i kjærlighet som samtidig er en kilde til åndelig fruktbarhet. Konsilfedrene understreker at sølibatet ikke nødvendigvis springer ut av prestedømmets vesen. De er fortrolige med historien og praksisen i de østlige kirker, en praksis de honorerer og verdsetter. De nevner overordentlig fortjente gifte prester, men gjør også oppmerksom på at kun sølibatære prester kan bli biskoper.

«Men sølibatet passer på mange måter utmerket sammen med prestedømmet. Prestens sendelse går ut på helt og fullt å vie seg til den nye menneskehetens tjeneste, som Kristus, dødens overvinner, lot føde til verden ved sin Ånd, og som er oppstått ‘ikke av blod, ei heller av kjøds vilje, ei heller av manns vilje, men av Gud’ (Joh 1,13).»

Det som nå trer inn som et avgjørende moment for sølibatet, er den helt spesielle forbindelse som er mellom prestens oppgave og Kristus. Fokuset må først være på Kristus og hva Han virkelig er. Med Kristus begynner den nye skapelse, den annen eller den endelige. Den eskatologiske virkelighet bryter inn i verden. Den nye menneskeheten er den som gjennom døden og oppstandelsen i dåpen tilhører Jesus Kristus. Det er denne presten skal vie seg helt til for å ledsage den til menneskehetens nye mål, som er Gud selv.

«Ved å overholde sølibatet og bevare dens jomfruelighet for Himmelrikets skyld, innvier prestene seg på en ny og særlig begunstiget måte til Kristus, det er lettere for dem å følge ham med udelt hjerte, de er mer fritt stillet med hensyn til i ham og ved ham å stille seg i Guds og menneskers tjeneste, de kan tjene hans rike og den overnaturlige gjenfødelsens verk mer uhindret og er bedre i stand til i rikt mål å ta imot farskapet i Kristus.»

Meningen med sølibatet er at prestene skal innvie seg på en særskilt måte til Kristus. Det er ikke avkallet som er det avgjørende, men den fordypede tilknytning til Kristus. En tilknytning som ikke skjer for prestens skyld, men for de troendes skyld. Sentralt er at presten skal stå så fritt som mulig i den sendelse Gud sjenker ham i Jesus Kristus. Presten skal være et instrument i Guds rike, derfor må hans disponibilitet være så stor som mulig. Sølibatet er uten tvil en hjelp til det.

«På den måte vitner de over for menneskene om, at de helt og fullt vil vie seg til den oppgave, som er blitt dem betrodd, nemlig å trolove de troende med en mann for å føre dem som en ren jomfru frem for Kristus; og dessuten er de en påminnelse om det mystiske, av Gud innstiftede ekteskap, som vil bli fullt åpenbart i fremtiden, og hvor Kirken har Kristus som sin eneste brudgom. Og endelig er de et levende tegn på den verden, som skal komme, og som allerede er nærværende i troen og kjærligheten, hvor oppstandelsens barn hverken giftes eller tar til ekte.»

Her et sitat som krever en viss anstrengelse av tanken for å ta innholdet. Teksten med å trolove er tatt fra Paulus 2 Kor 11,2: «Jeg har forlovet dere med Kristus, og bare med ham, for å føre dere til ham som en ren jomfru». Det noe forvirrende er at konsilsteksten ikke sier «… nemlig å trolove de troende med Kristus for å føre dem som er ren jomfru frem for Kristus». Det er dette som er prestens dypeste gjerning, nemlig å føre de troende til en tilstand som er med på å gjøre deres samlede fellesskap, Kirken, til en ren jomfru for Kristus. Kirken er i sannhet Kristi brud og alle dens lemmer må leve så rent som mulig for at Kirken blir en så skjønn brud som mulig for Kristus. Kirkens mening fullender seg ikke her, men først eskatologisk ved Kristi side. Dette er den fremtid hvor det blir fullt åpenbart. Prestene ved sitt sølibat blir til tegn på den tilstand vi alle skal være i Guds eskatologiske rike, Guds himmel, det himmelske Jerusalem. Der skal ingen giftes eller tas til ekte, der tilhører enhver og en Gud helt og holdent. Det jordiske ekteskap er kun et bilde på den himmelske virkelighet som ligger foran ekteparet. I den himmelske virkelighet er vi alle ektet til Gud, ikke til hverandre.

«Dette sølibat som av de nevnte årsaker har sin begrunnelse i Kristus og hans sendelses mysterium, ble til å begynne med anbefalt prestene, men senere ble det i den latinske kirke pålagt alle, som skulle motta de hellige vigsler, som en lov. Dette hellige kirkemøte godkjenner og bekrefter på ny denne lov for dem, som skal være prester, og Ånden inngir det i denne forbindelse tilliten til, at Faderen gavmildt vil skjenke sølibatets gave, som passer så godt sammen med prestedømmet under den nye pakt, dersom bare de som gjennom prestevigselens sakrament har del i Kristi prestedømme, trer inn og ydmykt med hele Kirken ber om det. Konsilet formaner derfor alle prester som i tillit til Guds nåde frivillig etter Kristi eksempel har påtatt seg å leve i sølibat, til edelmodig og av hele deres hjerte å holde seg til det og til trofast å holde ut i denne stand i erkjennelse av den store nådegave, som Faderen har gitt dem, og som Herren så åpenlyst har lovprist, samt til alltid å ha de mysterier for øye som betegnes og oppfylles gjennom det.»

Konsilfedrene understreker så at de holder fast på sølibatet som lov, ikke bare som en anbefaling. Konsilet står med andre ord fast på tradisjonens grunn og vil ikke forandre den. Samtidig ser de at sølibatet bare kan leves fullt og helt som en nådegave gitt den enkelte prest av Gud. Sølibatet krever trofasthet og utholdenhet av den enkelte prest. Menneskelig sett kan man forstå at det til tider kan være vanskelig for den enkelte å leve det. Da er det viktig å forstå at man er prest fordi Gud har kalt en, ikke fordi man selv ønsker noe spesielt. Den som ikke svikter, vil oppleve den nødvendige vekst på sin vei. En vei som må være ledsaget av bønn.

«Og jo mer mange mennesker i verden av i dag betrakter et liv i fullkommen avholdenhet som en umulighet, jo ydmykere og jo mer utholdende vil prestene og med dem hele Kirken be om den troskapens og utholdenhetens nådegave, som aldri blir nektet dem, som ber om den. Og samtidig vil de anvende alle de naturlige hjelpemidler, som er til rådighet for alle. De må især ikke unnlate å følge de asketiske retningslinjer som ifølge Kirkens erfaring har vist seg å være brukbare, og som ikke er mindre nødvendige i den moderne verden. Dette hellige kirkemøte ber altså ikke bare prestene, men alle de troende om at den kostelige gave, som prestenes sølibat er, virkelig må være dem en hjertesak, og om virkelig å be Gud om alltid å sjenke den i rikelig mål til sin kirke.»

Prestene vil ikke klare å leve sølibatet uten en viss anstrengelse. Her ser konsilfedrene den moderne verden på en realistisk måte. I vår tid er dette kanskje enda sterkere hvor synet på mennesket blir etter min menig stadig mer redusert til funksjoner og subjektivitet. Det er meget vesentlig at de troende støtter opp om prestenes sølibat og ikke stiller spørsmål ved det. Sentralt her er bønn, men også trofastheten i sitt eget liv. Det er en sammenheng mellom ekteskapets situasjon og sølibatets mulighet.

Encyklikaen «Sacerdotalis Caelibatus»

Sølibatet ble på konsilets tid sett på som et meget sentralt men også truet tema. Allerede før konsilet på femtitallet var det blitt stillet stadig oftere spørsmål til Kirkens krav om et sølibatært liv for prestene og en god del prester hadde allerede gitt opp sitt kall. Bare halvannet år etter konsilets avslutning den 8. september 1965, svarer Pave Paul VI på disse spørsmålene med encyklikaen «Sacerdotalis Caelibatus». Denne ble utgitt den 24. juni 1967.

Før vi ser nærmere på noe av encyklikaens innhold, ønsker jeg å nevne at Pave Paul siterer sin forgjenger, Pave Johannes XXIII i encyklikaens avsnitt nr. 37. Johannes hadde uttalt den 26. januar 1960: «Det sårer oss dypt at … noen kan drømme om at Kirken vil med overlegg eller til og med gi avkall på det som til uminnelige tider har vært og fortsatt er en av de reneste og nobleste gloria til hennes prestedømme. Loven om kirkelig sølibat og de nødvendige anstrengelser for å bevare det, vekker alltid minnet om de kampene i de heltemessige tider da Kristi kirke måtte slåss for og lykkes i å opprettholde hennes trefoldige herlighet, alltid et seierens emblem, som er at Kristi kirke er fri, kysk og katolsk.»¹

Tydeligvis hadde utviklingen på femtitallet plaget pave Johannes og han hadde ingen tanke om at sølibatet burde oppheves. Sølibatet blir sett på som det største ved prestedømmet og Kirken vil kjempe for å beholde det. Det er sterkt at pave Johannes sammenligner anstrengelsen for å opprettholde sølibatet med Kirkens første tid, da den kjempet for sin eksistens. Dette understreker hvor høyt Paven verdsetter sølibatet.

Ser vi så dette sammen med konsilets tekst, må vi slå fast at det er rett og slett feil dersom noen i vår tid vil insinuere at det ville være i tråd med datiden og Det annet Vatikankonsil å oppheve prestenes sølibat. Det er ikke noe grunnlag for å hevde dette.

I de innledende bemerkninger i encyklikaen, skriver pave Paul: «Det prestelige sølibatet har blitt beskyttet av Kirken i århundrer som en briljant juvel og opprettholder dens verdi uforminsket selv i vår tid hvor menneskets perspektiv og verdenens situasjon har gjennomgått slike dype forandringer» (1). Paven nevner så at det til og med finnes folk som mener at sølibatet er blitt vanskelig eller umulig. Derfor vil han styrke forståelsen av sølibatets nødvendighet.

Paven er klar over de mange spørsmål som stilles til sølibatet. Han vil derfor bringe Kristi lys over problemene. Og hans intensjon «er i alle ting å gjøre Hans vilje som har kalt oss til dette embedet og å vise hva vi er i Kirken: Guds tjeneres tjener». (4)

Paven kommer så inn på de forskjellige argumentasjoner mot sølibatet. Han begynner med Det nye testamentet og sier som sant er at det ikke åpent krever sølibatet av de vigslede menn, men forslår det som en fri handling i lydighet til et spesielt kall eller en spesiell nådegave. Herren gjorde det ikke til et krav for de tolv han valgte, ei heller gjorde apostlene det når de satte inn ledere for de første menighetene.

Kirkefedrene hadde ofte et annet syn på livet enn vi og kunne ha et nokså pessimistisk syn på menneskets jordiske tilstand. Derfor vil mange mene at deres holdning til sølibatet ikke kan overføres til vår tid.

Et videre spørsmål er om det er slik at de Gud kaller til prestegjerningen også har et kall til å leve i sølibat.

Verre er det i de områder hvor sølibatskravet fører til at det blir for få prester. Hensynet til sakramenter og forkynnelse fører da til spørsmålet om sølibatet kan opprettholdes.

Noen tror at gifte prester vil være mer glade og utfylte prester.

Atter andre spør seg om ikke sølibatet er så imot naturen at det bringer ubalanse inn i personens psyke. Prestene blir harde av det og mangler menneskelig varme. Livet i ensomhet kan føre til bitterhet og motløshet.

Man kan derfor spørre seg om ikke alle disse kritiske bemerkningene indikerer at sølibatet gjør ubotelig skade på naturen og fjerner prestene fra menneskelige verdier som har sine røtter i det guddommelige virke i skapelsen og som er blitt gjort hele i Kristi frelseverk.

Et ytterligere spørsmål er om ikke utdannelsen er for dårlig og om ikke kandidatene tar på seg sølibatet i en holdning som ikke er aktiv, men en passiv likegyldighet fordi han vet han må leve i sølibatet.

Paven trekker nå inne vitnesbyrdet fra de utallige menn og kvinner som i tidenes løp har levd kyskheten og de mange som er hellige blant dem. De mange prester blant dem. Mennesker som uten tvil ydmykt har vært «verdens lys» og «jordens salt» (13). Uten tvil møter vi i disse Kristi ånd.

Paven mener at dagens lov om sølibatet skal fortsette å være knyttet til de kirkelige tjenester. «Loven skal støtte tjeneren i hans eksklusive, definitive og totale valg av Kristi unike og overlegne kjærlighet; det skal holde ham oppe i en fullstendig hengivelse av ham selv til den offentlige tilbedelse av Gud og til Kirkens tjeneste; det skal utmerke hans stand i livet både blant de troende og i verden generelt» (14).

Paven gjør oppmerksom på at ingen kan bli prest uten å ha blitt ordentlig prøvet under utdannelsen. De ansvarlige for utdannelsen må se til at kandidatene blir ordentlig forberedt og skikket til den tjeneste Kirken trenger dem til.

Det neste Paven tar opp er grunnen for prestenes sølibat. Han tar utgangspunkt i konsilsteksten vi nettopp har sett på. Sølibatet er meget godt egnet for prester og dette blir tydeligere jo dypere man trenger inn i mysteriet til Kristus og Kirken.

Paven forklarer at «det kristne prestedømmet, som er av en ny orden, kan bare forstås i lys av det nye i Kristus, den øverste pontifeks og evige prest, som innstiftet prestedømmets tjeneste som en virkelig deltagelse i hans eget unike prestedømme» (19). Herrens innførte i tiden og verden en ny form for liv som er sublimt og guddommelig og som radikalt omformer den menneskelige tilstanden.

Ekteskapet fortsetter i følge Guds vilje arbeidet fra den første skapelsen og har gjennom Kristi frelseverk fått en ny mening og en ny verdi ved at det er blitt hevet til et sakraments verdighet og til et mystisk tegn på Kristi egen enhet med Kirken. Men til den nye skapelsen tilhører muligheten for den spesielle tilknytning til Herren og bare til ham. Herren selv var sølibatær for å stå helt til disposisjon for Faderens vilje.

Kristus valgte selv ut de første tjenere i frelseverket og førte dem inn i himmelrikets mysterier. Disse kalles til å forlate alt for himmelrikets skyld og til ikke bare å være delaktige i Kristi prestedømme, men til å dele hans levevilkår.

Svaret på kallet er et svar i kjærlighet på den kjærlighet som Kristus har åpenbart. Et svar som inkluderer en spesiell kjærlighet til de sjeler som har åpnet seg for Hans lære. Det frie valget til hellig sølibat har Kirken alltid forstått som et tegn på caritas, det er kjærligheten uten betingelser, en kjærlighet som er åpen for alle. Det dreier seg om en fullstendig hengivelse til Herren og den nye menneskeheten han har skapt.

Sølibatet manifesterer Kristi jomfruelige kjærlighet til Kirken og den jomfruelige og overnaturlige fruktbarhet av dette ekteskapet, hvor Guds barn fødes, ikke av blod, eller ved kjødets vilje. Presten gir seg med fullkommen frihet i vår Herres Jesu Kristi tjeneste og hans mystiske legeme. Gjennom bønn og skriftbetraktning søker han fordypelsen i Herren. Han lever et fylt og fruktbart liv. I alt skal han være et vitne om Kristi kjærlighet. Hans avholdenhet vitner om det fremtidige liv i det himmelske riket.

Paven understreker videre at til tross for forskjellig praksis mellom øst- og vestkirken, skal ikke vestkirken svekke sin trofaste observans av hennes egen tradisjon. Den må opprettholde sølibatet.

Han nevner muligheten for at gifte menn kan bli vigslet til diakoner, men det må ikke forstås som innledningen til en eventuell opphevelse av sølibatet (43).

Hele Kirken er kallet til å hegne om sølibatet. Dessuten må hele Guds folk gjøre deres plikt for å øke antall prestekall. De må både be om kall og leve slik at kall kan oppstå i Kirken.

Paven er ikke overbevist om at antall kall ville øke dersom sølibatet ble opphevet. Han mener at de kirker som har prester som kan gifte seg ser ut til å bevise det motsatte. Han tror at nedgangen i kall ikke skyldes sølibatet, men at både enkelte og familiene har mistet deres sans for Gud og for alt som er hellig, deres verdsetting av Kirken som frelsens institusjon gjennom tro og sakramenter.

Jeg er redd for at Pavens tanker er minst like aktuelle i dag, mer enn 40 år senere.

Nå vil det føre for langt i rammen av dette foredraget å gå gjennom hele encyklikaen. Et par hovedpunkter i resten av teksten er om at Kirken er båret av nåde og prestene bæres av den samme nåde. Sølibatet er ikke i mot den menneskelige naturen. Mennesket har frihet til å velge og til å mestre sine fysiske, mentale og følelsesmessige behov. Sølibatet krever selvinnsikt og forståelse for livets realiteter og kan føre til utvikling av personligheten

Et lengre avsnitt tar så for seg utdannelsen av prestene. Her berører Paven et område som sikkert ikke fungerer i alt slik det burde i dag. Noe av det vanskelige i utdannelsen er å luke ut de ikke egnede kandidater. Det er dessverre ikke alltid like lett å stadfeste en persons egnethet eller ikke.

For å leve i sølibatet er det viktig at prestene har et intenst åndelig liv, at de fordyper seg i sin tjenestes ånd og at de lever en autentisk askese. Dessuten anbefaler Paven at prestene støtter hverandre gjensidig på en broderlig måte og at de viser forståelse for hverandre.

I encyklikaen kommer så Paven inn på en del av de årsaker som får prestene til å gi seg og i den avsluttende delen kommer inn på de troendes rolle. Prestene er helt avhengig av legfolkets positive støtte til deres liv.

De etterfølgende pavene har bekreftet sølibatet ved flere anledninger. I en god del av pave Johannes Paul IIs tekster og taler finner vi dette, uten at vi går nærmere inn på dem her. Også den nåværende pave Benedikt XVI deler den samme overbevisning. Jeg antar at det ikke er nødvendig å skulle belegge dette her.

Sølibatet i den antikke tiden

Jeg vil gjerne at vi gjør oss noen tanker om hvordan sølibatet kan ha vært forstått i Kirkens tidlige tid. Jeg synes det er viktig og jeg gjerne her får benytte anledningen til å gjøre dere oppmerksom på at det i vår tid kan forekomme en lei tendens til å forsøke å skille Herren fra Kirken. Man ønsker å tro at meget av det Kirken har bestemt, er blitt bestemt uten tilknytning til Herren, som om det var et eget forgodtbefinnende.

For eksempel ønsker man å tro at meget av vår tro først ble innført under og etter keiser Konstantin. Leser man teologene fra det første og annet århundret må man derimot fastslå at dette var virkelighet allerede før Konstantins tid. Senere konsil har stadfestet og presisert Kirkens tro, men ikke skapt den. Dessuten glemmes det ofte at Kirken er Herrens brud, hans levende fellesskap på jorden og at hun er fylt av Den hellige Ånd. Vi må tro at Kirken i hennes bestemmelser og avgjørelser er inspirert og ledet av Herren i Den hellige Ånd. Det at disse ikke alltid passer oss, burde være et ekthetstegn for oss. Kirken og Kristus er ikke en bekvem og motstandløs vei.

Sølibatet ble på ingen måte innført i det 4. århundret, men ble den gangen stadfestet som eksisterende praksis. Det at sølibatet ikke nødvendigvis nevnes eksplisitt i tidligere tekster behøver ikke å bety at det ikke eksisterte siden Kirkens begynnelse. Det er tvert imot svært sannsynlig at det ble praktisert helt fra begynnelsen av, da presten på en spesiell måte representerer og etterfølger Herren. Herrens egen praksis var prestens modell. I og med at Herren selv levde sølibatært, kan man anta at apostlenes og deres etterfølgere, biskopene, og prestene, levde sølibatet. Jeg anbefaler her å følge forskningen til Stefan Heid.² For alle som ønsker å fordype seg i sølibatsspørsmålet er hans bok helt sentral.

Jeg vil få nevne kort noe av Heids argumentasjon. Inngående studier av den antikke tiden, har gjort ham overbevist om at sølibatet ble nokså utstrakt levd helt fra apostelens tid. Men en forskjell fra vår tid, var at det dreide seg ofte om gifte menn som ble kallet til biskop eller prest. Disse avsto fra det ekteskapelige livet etter ordinasjonen. Heid snakker derfor om et kontinenssølibat til forskjell fra dagens sølibat. Han gjør oppmerksom på at datidens familieliv og husøkonomi var svært forskjellig fra vår tids. Det var fullt ut mulig at en kvinne kunne være ”husherre” mens mannen var borte i misjon eller oppdrag.

Heid forteller også at der ikke finnes noen tekst eller brev som noen gang omtaler en biskops eller prests sønn eller datter i noen sammenheng. Han spør derfor om ikke denne tausheten betyr at biskoper eller prester ikke fikk barn som biskop eller prest.

Han viser videre til Paulus tekst i brevet til Titus: ”En eldste må det ikke være noe å utsette på: Han skal være én kvinnes mann, barna hans må være troende, ikke oppsetsige og ikke kunne beskyldes for å leve vilt og utsvevende.” (Tit 1,6)

Her er det ordene om at den eldste bare skal være en kvinnes mann. Heid forteller at i den antikke tiden var tanken den at dersom en mann ble enkemann og ikke giftet seg igjen, ville han kunne være skikket til å bli biskop. Dessuten var det også en overbevisning om at dersom en var over 50 år, var den seksuelle aktiviteten så redusert, at man kunne velges til prest eller biskop.

Er disse tingene virkelig slik som Heid beskriver dem, er det grunnlag for å hevde at sølibatet kan ha eksistert siden Kirkens første tid.

Sølibatets betydning

Skal vi forstå sølibatet i dybden, må vi vende blikket mot Kristus. Det er han som er kilden for det sølibatære livet. For å kunne stå helt til Faderens disposisjon i sin misjon, valgte han å være ugift. Faderens oppdrag krevde ham fullt og helt, misjonen for å spre det glade budskap om frelsen hadde ikke noe rom i hans liv for å stifte familie.

Men han stod ikke bare helt til Faderens disposisjon. Hans misjon var også å restaurere menneskets natur, slik allerede de tidlige kirkefedrene erkjente det. Adams opprinnelige synd hadde skadet menneskets natur i dets vesen med følge for alle senere generasjoner. Dette skulle rettes opp ved at Herren ble unnfanget uten synd. Ved Den hellige ånds virke var hans natur fri for arvesynden.

Dette er viktig å se når man reflekterer over Herrens sølibat. Hans rene, syndefrie natur gjør familielivet teologisk utenkelig. For kunne en mann uten synd gifte seg med en kvinne med synd? Ville ikke det føre til en «blandingsrase» mellom en uten arvesynd og en med arvesynd?

Tenkt slik er det i grunnen to forklaringsårsaker for Herrens sølibat: å stå helt og holdent til disposisjon for Faderens vilje og å ikke «blande seg» med mennesket født i arvesynd. Når vi vil reflektere over prestenes sølibat, er det nødvendig å forstå hvorfor Herren levde i sølibatet. Prestenes sølibat ville være en umulighet hvis det ikke var begrunnet i Herrens eget sølibat.

Prest i Den katolske kirken

Hvordan tenker vi så prest i Den katolske kirken? For å forstå det, må vi først forstå hva Kirken er. Kort sagt kan vi si at Kirken er det rom, det fellesskap Herren har stiftet på jorden for å samle alle mennesker i Guds frelste fellesskap. Kirken er det rom Han virker i, på tvers av alle raser og folk, alle steder og tider. I Kirken skjenker Han seg de troende i sakramentene, helt spesielt i eukaristien, men også i syndstilgivelsen. I dåpen settes mennesket fritt for arvesyndens lodd og blir tatt inn i den nye rekken av mennesker som er forløst av Herren. Slik blir Kirken det forlengede rom av Herrens inkarnasjon. Kirken er det konkrete sted for Herrens nærvær og virke. Det er derfor helt sentralt at presten står helt til disposisjon for Kirken og hennes behov. Presten tilhører ikke seg selv, men Kirken. Den gifte mann derimot får tilhøre sin familie og skal stille seg til disposisjon for familiens behov.

Herren kaller prester til Kirken først og fremst for å Hans sakramenter til de troende skal kunne forvaltes. Alle videre aktivitet i Kirken er samlet rundt sakramentene som sentrum. Da Herren er den eneste som har den fulle oversikt over det fellesskap han har grunnlagt og som er hans brud, vet bare han hvilke personer som trenges for fellesskapets frelses skyld. Derfor er alltid kallet personlig og kan ikke overføres til en annen person.

En prest er altså en person som tas inn i Herrens tjeneste av Herren selv for å tjene Ham i Kirken på en særskilt måte. Kristus trenger denne personen fullt og helt. Denne eksklusive tjeneste krever av presten sølibatet. Lik Herren stod til disposisjon for Faderen, må presten leve helt og holdent til disposisjon for Herrens vilje og misjon. Han kan ikke ta seg av en familie.

Kristus er Kirkens herre og vet hvem han kaller. Kirkens oppgave er å ledsage den som mener å være kallet og å hjelpe vedkommende til klarhet. Kan Kirken bekrefte kallet, har kandidaten intet å frykte, men kan la se vie. Det betyr selvfølgelig ikke at vedkommende ikke vil møte problemer. Tvert imot, prøvelsene på en prests vei er en del av Herrens pedagogikk med presten. For ham er det viktig stadig vekk å få bekreftet prestens trofasthet og tilknyttethet overfor ham. Bare slik kan presten føres til stadig viktigere oppgaver, dersom Herren ønsker det.

En av utfordrningene ved å være prest, er å forbli åpen for det Herren vil av ham i livets lange løp. Uansett hvor mange forestillinger den unge prest kan gjøre seg om sitt liv som prest etter prestevigselen, er det umulig å overskue det som faktisk kan ligge foran ham, både av små og store oppgaver, gode og vanskelige utfordringer. Prøvelser av sølibatets holdbarhet er en del av dette. Det er selvfølgelig en naturlig reaksjon i en prest å kunne forelske seg. Men det ville være en kortslutning å mene at det ville bety at Herren ønsker noe annet av vedkommende enn å være prest. Derimot er det en del av den nødvendige affektive modning på livets vei å kunne forholde seg riktig til sitt eget følelsesliv, noe som selvfølgelig i like stor grad gjelder den som er kalt til ekteskap.

I grunnen henger sølibatsspørsmålet sammen med ekteskapsforståelsen. Kan det være at svikten i forståelsen av sølibatet henger sammen med en tilsvarende svikt i det ekteskapelige livet? Altså at to vesentlige livsformer for mennesket begge befinner seg i en kritisk fase? Sølibatet er et løfte presten avgir om ikke på gifte seg, ikke stifte familie. Et løfte som uten tvil er et avkall, men som ikke gis for avkallets skyld. Poenget med sølibatet ligger ikke i avkallet på ekteskap og familie, men i den disponibilitet presten vinner gjennom dette avkallet. Det betyr at vi også må ha en forståelse av presten og hans tjeneste for å kunne sette sølibatet i et riktig perspektiv. Ekteskapet er et løfte om å binde seg eksklusivt til en person av det annet kjønn inntil døden skiller en ad, med åpenhet for de barn Gud måtte skjenke paret. Et løfte som uten tvil i jaet til den andre impliserer neiet til en tredje og alle andre, også en form for avkall.

I dag mislykkes dessverre mange i å etterleve sine ekteskapsløfter frem til dødens adskillelse. Dessverre gjelder den samme mislykkethet også for en del prester. Hvorfor mener man da at det ville være bedre om prester levde i ekteskap? For å muliggjøre en dobbelt mislykkethet? Jeg tror at ønsket om å oppheve sølibatet stammer fra en manglende forståelse for ekteskapets hellighet.

Ofte får jeg høre at det ville være lettere å få flere prester dersom sølibatet ble opphevet eller at det ville være lettere for prestene å forstå familiære problemer bedre dersom de er gift. Til det siste må det anmerkes at prestens oppgave ikke er å være problemløser for ekteskapsproblemer, men å være sjelesørger.

Når det gjelder omsorgen for et menneskes sjel, er det ikke nødvendig for presten å ha den samme erfaring som den som trenger sjelesorgen. Det ville være en urimelig forventning. Dessuten vil man oppdage at de sjelelige sorger et menneske kan ha, ikke er avhengig av om vedkommende er gift eller ikke. Når det gjelder det første, har jeg mine tvil om det virkelig er slik at sølibatet er et hinder for å få prester. Jeg vil heller driste meg til å påstå at manglende tro er problemet. Man blir ikke prest fordi det er fint e.l., men som jeg har vært inne på, fordi Gud kaller vedkommende. Er kallet stadfestet, da har man intet å frykte, men bør tørre å gå veien helt til enden. Det kan synes som en underlig tanke at et ønske om å bli prest for å gjøre godt mot menneskene, ikke er tilstrekkelig. Det er edelt, men det er ikke kall. Enda verre er det tanker jeg av og til møter om at det å være prest har noe med ære eller lignende å gjøre. Men hvilken ære forventer jeg, når Herren kaller presten, lik alle troende, til etterfølgelse like til korset?

En annen ting som jeg gjerne vil nevne i dette foredraget er det faktum at jeg til dags dato ennå ikke har sett en film som omhandler sølibatsproblemet korrekt. Her er det mer romantiserende fantasifullhet enn reelt kjennskap. Særdeles pinlig blir det når presten i filmen gir avkall på den forelskede kvinne, fordi han elsker Gud mer enn henne. Det er selvfølgelig edelt å ville elske Gud mer, men jeg tror ikke er det, det dreier seg om. Nei, det er utvelgelsen fra Guds side, at man plukkes ut av Ham til tjeneste og svarer på det som er det sentrale. Det å ville la seg bruke av Gud, være Hans instrument i Hans kirke. Det er bare mulig fordi Hans kjærlighet er før enhver menneskelig kjærlighet. Den kjærlighet mennesket, enten prest eller ikke, forsøker å leve, er omsluttet av Guds større kjærlighet. Menneskets kjærlighet er svar, så godt det lar seg gjøre. Men kjærligheten til Gud og til menneskene, skal ikke settes opp mot hverandre, men er to sider av samme kjærlighet.