Kjønnsteologi – en teologisk forståelse av kjønn

Dette er et foredrag som ble holdt i februar 2022 for ledere og lærere i katolske skoler i Norge

Kort innledning

Med dette foredraget ønsker jeg å gi en teologisk bakgrunn for hvordan kjønn forstås. Utgangspunktet vil være å fordype punkter fra skapelsesberetningen for å se hvordan troen forstår mennesket, men også hvordan sammenhengen mellom Gud og mennesket er. Faglig sett er dette innordnet i en katolsk antropologi, altså en katolsk lære om mennesket.

Videre vil jeg gi et kort oppriss over hva som kan ha ført til at problemene og tanker rundt menneskets kjønn er kommet så sterkt frem i de senere år. Dette vil jeg møte med Kirkens lære slik den er beskrevet i katekismen. Til slutt vil jeg referere noen gode tanker fra en katekese fra i fjor høst fra et av bispedømmene i USA.

Det er første gang jeg selv behandler temaet under seminarets innfallsvinkel og jeg har opplevd det som en positiv utfordring for min egen tenkning og refleksjon. Jeg håper dette foredraget vil være et bidrag for deres refleksjon og tenkning, enten dere er enige eller uenige med dette forsøket.

Menneskets skapelse

Når jeg velger å benytte Bibelens fortellinger om menneskets tilblivelse er det fordi disse er plattformen som den katolske antropologien er bygget på. Tekstene er ikke en vitenskapelig beskrivelse, men like fullt viktige som vitnesbyrd om en dyp teologisk refleksjon om mysteriet bak mennesket og dets spesielle plass i skaperverket. Dette vitner om et høyt utviklet teologisk refleksjonsnivå som strekker seg til dels flere tusen år tilbake i tiden. Til tross for den høye alderen, uttaler disse fortsatt sannhet som vi kan forholde oss til.

Skapelsestanken tar for gitt at Gud har skapt, at det står en guddommelig vilje bak alt som eksisterer. Det er en legitim forklaringsmodell som gjør det mulig å se en mening, selv om det moderne mennesket gjennom sin vitenskapelige innsikt og kunnskap kan velge å stille spørsmål ved dette og eventuelt avvise det. Men samtidig gir ikke en forklaringsmodell basert på for eksempel tilfeldigheters spill noen større tilfredsstillelse i erkjennelse og forståelse.

Menneskets skapelse forstås i relasjon til Guds egen virkelighet og eksistens. Troen på hvordan Gud er, har utviklet seg gjennom den guddommelige åpenbaringens utvikling gjennom historien. At de kristne tror på Gud som en treenig Gud, altså én Gud i tre personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd, er sentralt for vår tro og tenkning. Denne troen var ennå ikke utviklet eller denne guddommelige realiteten erkjent da de gamle teksters ble til.

Som kristne har vi likevel lov til å se Gud også i gammel tid som treenig, noe vi allerede finner som teologiske tanker hos de tidlige kirkefedre allerede i det annet århundret etter Kristi fødsel.

Treenighetslæren er et fundament for den kristne forståelsen av mennesket. Det helt sentrale er personbegrepet. Treenighetslæren sier at Gud er tre personer i én Gud. Mennesket derimot er én person per menneske. Men det sentrale i mennesket er nettopp at det er person. At mennesket er person skjer fordi Gud i seg selv er person. Vi tror at mennesket er person allerede fra og med unnfangelsen.

Det er Guds skapelse av den enkelte når vedkommende blir besjelet. Det er ikke noe som skjer mennesket først ved fødselen. Mennesket er person, men det får eller har personlighet. Personligheten er noe som kommer frem og blir stadig tydeligere og synligere i menneskets liv. Personligheten preges dessuten av omgivelsene, og det allerede før fødselen. Pregingen begynner under svangerskapet på mange plan, noe som peker på alvoret i det å bli foreldre. Jeg snakker om personens personlighet. Mennesket er person, det får personlighet.

Dette vil jeg at dere har med som en bakgrunn når jeg nå kort legger frem det vi kan trekke ut for vårt arbeide fra de bibelske skapelsesberetningene. Det er på ingen måte ment å være fyllestgjørende, kun det nødvendige.

Bibelens beretning om skapelsen

I det første kapittelet i Den første Moseboken, som er en fortelling om hvordan Gud setter skaperverket i funksjon, eller starter prosessene som driver skaperverket. Den er samtidig en urfortelling som definerer syv dagers uken, hvor mennesket skapes den sjette dagen. I begynnelsen av vers 26 leser vi: «Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt billede, efter vår lignelse, …»[1] Er det ikke interessant at Gud bruker flertall om seg selv? Er ikke det for oss et hint om flere personer i Gud? Et spørsmål vi kan tillate oss når det allerede i vers 2 står «… Guds Ånd svevde over vannene». Det er ingen treenighetstro hos datidens teologiske tenkere, likevel er det noe flertallig her. Videre uttrykker setningen fra vers 26 at mennesket er tiltenkt en spesiell plass og rolle i skaperverket.

Vers 27 kommer selve utførelsen: «Og Gud skapte mennesket i sitt billede, i Guds billede skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem». Mann og kvinne, to kjønn, men et menneske. Hver er helt og fullt menneske, men dog i to former, som mann eller kvinne. Dette er allerede fra unnfangelsen slik.

At mennesket er skapt slik som to kjønn må være hjemlet i Guds personforskjell i Treenigheten. Ikke slik å forstå at de tre personene i Gud er kjønn slik mennesket er kjønn. Men vår kjønnsforskjell er grunnlagt i Gud. Det maskuline og feminine er å finne i Gud på Guds vis.

Selv om Sønnen sier Faderen, så tror vi om Sønnen at han er født, ikke skapt. Fødsel peker på en innertrinitarisk feminitet. Men også Den Hellige Ånd kan forstås som en feminin, skapende kraft, i Det gamle Testamentet betegnet som Guds visdom. Så når mennesket er skapt i Guds bilde, klinger dette med selv om vår kjønnethet ikke har noen identitet i Gud. Likevel er det en analogi mellom Gud og mennesket.

Det som er viktig er at det er kjønn, mann eller kvinne, som er skapelse sammen med sjel og person. Alt annet man kan si om et menneske er noe som blir til, både før og etter fødsel. For oss er det viktig å forstå at mennesket er enten mann eller kvinne. Det er menneskets vesen, enten å ha vesenet mann eller vesenet kvinne. Det helt avgjørende er forskjellen mellom mann og kvinne fordi det er det som fører til gjensidighet, til utfyllelse, til berikelse og til komplementaritet.

Videre er det en enhet i mennesket mellom legeme, sjel og ånd. Vi er vårt legeme. Men kan ikke tenke kroppen som uavhengig av sjel og ånd. Sjelen er ikke innesperret i kroppen, men et formende element for kroppen. Ser man på sjelen som fanget i kroppen og som må frigjøres, har man forlatt et kristent menneskesyn.

For vår refleksjon er det viktig å ta med den guddommelige velsignelse og det guddommelige oppdrag i vers 28: «Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden og legg den under eder …» Det er en egen mening med mennesket i skaperverket. Men dette er ofte blitt misforstått.

Menneskets fruktbarhet, som også kan forstås analogt med Guds fruktbarhet, om å bli mange og spre seg utover jorden, er ikke for å undertrykke eller utnytte den, men for å spre kunnskapen om Gud og tilbedelsen av utover hele jorden. Jorden er Guds gave til sine skapninger, hvor Gud vil slå leir blant menneskene. Å legge under seg jorden, er å tjene den og å stelle den, ta vare på den. Det er et kongelig oppdrag som er å gjete jorden, er å være jordens hyrde. Det finnes intet i originalspråket som kan legitimere den ekstreme ødeleggelsen vi i dag er vitne til. Det er ikke det guddommelige oppdraget. Ødeleggelsene er ikke bare utenfor mennesket, men også i mennesket.

Det som beskrives i denne første skapelsesberetningen og det som følger i den første delen av den andre skapelsesberetningen er menneskets tilstand før det såkalte syndefallet. Vi skal ikke gå dypere inn på denne beretningen, men ta med det som er vesentlig for vår videre refleksjon. Denne andre beretningen er egentlig meget eldre enn den første, men rekkefølgen er bevisst satt slik og må leses sammen på denne måten. Det er ikke bare tekstene som sådan som er inspirert, men også tekstenes sammensetning.

Beretningen har en annen fortelling om menneskets skapelse som mann og kvinne. Igjen understrekes menneskets unike rolle i skaperverket. Det er tatt av jorden og gitt livets ånd av Gud. Mennesket er satt vertikalt mellom jord og himmel.

I vers 24 i det annet kapittel av den første Moseboken kommer den dypere meningen med at mennesket er skapt med to kjønn: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de to skal være ett kjød». Det er denne sammensmeltingen av mann og kvinne til «ett kjød» som er den dypere meningen med menneskets eksistens. Det er mannens og kvinnens vesen som forenes til en helhetlighet gjennom ekteskapet. Litt vågalt kan vi si: slik Gud er én Gud i tre personer, blir mennesket ett i to personer av to kjønn. Det er slik mennesket blir Guds bilde i skaperverket. At en mann og en kvinne blir ett gjør barnets tilblivelse mulig.

Syndefallet

Det som er det teologisk geniale med disse to beretningene er tanken om at Gud skapte mennesket i en syndefri tilstand, altså at syndens komme inn i verden er forårsaket gjennom menneskets ulydighet mot Guds vilje og hybris etter guddommelighet. Mennesket vil strekke seg utover seg selv. Disse gamle teologene levde selvfølgelig heller ikke i noen ideell verden, men stilte seg spørsmål om hvorfor verden er slik den er. Hvorfor er der krig, sult, sykdom, lidelse, død, skilsmisse, utroskap osv. Jo, det kan bare skyldes menneskelig svik.

På bakgrunn av denne refleksjonen over virkeligheten de ser rundt seg, er Guds dom over det, det første menneskeparet gjorde, forståelig. I det neste kapittel i vers 16 får kvinnen høre: «… Jeg vil gjøre din møie stor i ditt svangerskap; med smerte skal du føde dine barn, og til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg». Med andre ord ser teologene hvordan forholdet mellom mann og kvinne er blitt skadet.

Mannen på sin side får høre i de neste versene: «… Med møie skal du nære dig av (jorden) alle ditt livs dager. Torner og tistler skal den bære dig, og du skal ete urtene på marken. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød …» Konsekvensene for begge kjønn er med andre ord tunge og alvorlige, konsekvenser som er der den dag i dag.

Her må det advares mot den gjengse misforståelse om skyld. Mannen får i oppdrag av Gud «å dyrke og vokte» hagen. (Å vokte er en bedre oversettelse enn dagens å passe på). Mannen skal med andre ord forhindre at slangen finner sin vei inn i hagen. Kvinnen som ble lurt av slangen og spiser av det forbudte treets frukt, blir ikke hindret av mannen som står ved hennes side. Han tar derimot og spiser frukten han også. Så både mannen og kvinnen er begge skyld i fordrivelsen fra hagen. Tapet av paradis vil deretter for alltid ligge bevisst eller ubevisst i mennesket. Lengselen etter paradis er noe som kommer til å ledsage mennesket gjennom historien, igjen bevisst eller ubevisst.

Følgen av dette fallet er at mennesket er skadet i sin natur, det er et sår i dets vesen. Vertikalt er det på den ene siden ulydigheten i relasjonen til Gud, på den andre siden motstanden mellom skaperverket og mennesket. Horisontalt er det relasjonen menneskene imellom som er forstyrret, Adam skylder på Eva, Kain dreper Abel og så videre. Men også relasjonen til selvet er skadet. Selvakseptansen som Guds skapning i avhengighet er ikke lenger enn selvfølge. Det er slik mennesket fødes inn i denne verden, lever, handler og dør. Det er en potensiell mulighet for sår i disse fem relasjonsretningene.

Kristus som svar

Men Gud ønsker ikke dette som det endelige resultatet. Hele frelseshistorien kan leses som Guds søken etter å føre mennesket tilbake til den opprinnelige skapelsesordningen. Da dette gjennom årtusener ikke lykkes helt og fullt, bestemmer Gud seg for å tre inn i skaperverket på et av Gud bestemt tidspunkt for å selv være det endelige menneskelige svaret i Sønnen som blir menneske.

Gud velger og forbereder en kvinne, Maria, gjennom Den hellige Ånds virke til å være Sønnens mor. Poenget er at Gud vil rette opp skadene i den menneskelige naturen gjennom å restaurere den gjennom en kvinne og en mann uten synd. Begge, Maria og Jesus, er unnfanget og født uten synd. De er i den samme hellige tilstand som det første menneskeparet var før syndefallet. Gud har gjenopprettet mennesket til den opprinnelige tanken ved mennesket. Gjennom denne kvinnen og mannen har dessuten menneskeheten fått forbilder på den fullkomne kvinne og mann.

Synden, det som skiller mennesket fra Gud, er grunnproblemet for mennesket og for dets eksistens i denne verden. Derfor må det gis en vei til å motarbeide synden for å kunne hele de skader i menneskets natur som det opprinnelige syndefallet forårsaket.

Vi kan her ikke gå inn på Jesu Kristi liv og virke, men vi må ta med oss det som er sentralt for vår videre tenkning. Kristus innsetter nemlig et guddommelig instrument for å gi menneskene verktøyet for arbeidet med seg selv, nemlig Kirken. I Kirken finnes midlene som gjør det mulig for det enkelte mennesket å arbeide med seg selv, slik at det stadig blir mer lik Kristus, slik Paulus formulerer det.

Dette betyr, at jo mer et menneske blir lik Kristus, jo mer blir det seg selv. Med andre ord, jo mer en persons identitet faller sammen med Kristi identitet, jo mer blir det seg selv. Er Kristus det sanne mennesket slik Gud skapte det, er Kristus den eneste modellen for sann menneskelig utvikling. Det finnes ingen annen vei til sann menneskelighet.

Individet i Kirken

I denne kristne tenkningen om mennesket finner vi en tidlig forståelse av enkeltmennesket eller mennesket som et individ. Kallet til et liv i Kristi etterfølgelse blir forstått som gitt til den enkelte.

Hele kirkehistorien gjennom har klosterlivet vært en dimensjon i det kristne livet, først og fremst i de katolske kirker og de ortodokse kirker. Klosterlivet forbinder individualitet med fellesskap. Hver enkelt avlegger de samme løfter, vanligvis om et liv i lydighet, kyskhet og fattigdom. Løfter som springer ut av Guds indre treenige virkelighet og som peker mot den virkelighet mennesket kommer til å leve i Guds himmel.

Et kall til et ordensliv går ut på å innordne selvet, den enkelte inn i en ordning som ideelt sett løfter den enkelte inn i det fellesskapelige. Dette skal ledsages av åndelig arbeid og vekst, en prosess for livet. Meningen med å leve i et broderlig eller søsterlig fellesskap er den gjensidige styrken i avkallet på et samliv med det annet kjønn.

Kallet til ekteskap er et kall til å innordne selvet under en person av det annet kjønn. Det er den gjensidige hengivelsen og overgivelsen som gjør ekteparet til ett. Her må all vekt legges på gjensidighet og komplementaritet. Det kristne ekteskapet er ikke bare grunnlagt på den opprinnelige ekteskapelige betydning i skapelsen, men også grunnlagt på forholdet mellom Kristus og Kirken. Det kristne ekteskapet skal avbilde sakramentalt denne dype relasjonen.

Kirken er Kristi brud. Slik Kristus gir seg til Kirken, slik Kirken svarer på Kristi hengivelse, skal forholdet mellom mann og kvinne være i ekteskapet. Slik mann og kvinne kan bære frukt i ekteskapet som gjør barnet mulig, slik er det troende folket frukten av relasjonen mellom Kristus og Kirken.

Presten i Kirken tjener den kvinnelige Kirken ved å administrere sakramentene hvor presten representerer mannen Kristus. Derfor må presten være eminent heterofil om jeg får lov til å si noe slikt. Prestens sølibat i den latinske kirke, den romersk-katolske, avbilder Kristi sølibatære liv. Det dreier seg om den frie disposisjon til Guds vilje og plan. Mens ektemannen kan vie sitt liv til sin familie, skal presten vie sitt liv til Kirken og de troendes fellesskap, menigheten.

Summert opp kan vi å si at hele den gamle og den nye tiden før og etter Kristus, er fruktbarheten i det kjødelige og det åndelige bygget på relasjonen mellom mann og kvinne, mellom maskulinitet og femininitet.

Det moderne selvet

I de senere årtier er det kommet frem mange tanker som vil rokke ved disse grunnleggende trekkene ved det menneskelige livet. Dette er ikke noe som er avsluttet, men som befinner seg i en flytende tilstand. Likevel må plattformen være at kjønn er skapt, at person er skapt, at sjelen er skapt. Men legning og   andre problemstillinger er ikke skapt, men er blitt. Jeg er ikke faglig kyndig nok til å kunne si noe om alle de ulike implikasjoner og komplikasjoner som kan tenkes ut som en konsekvens av dette.

Men jeg vil trekke frem noen tanker fra en bok som tar for seg fremveksten av det moderne selvet som kan kaste litt lys over det vi er vitner til i dag. Jeg tillater meg å anbefale boken for dem som ønsker å forstå mer av det vi er vitner til[2]. Trueman er professor i bibelske og religiøse studier, men også kirkehistoriker. Ifølge bokens omslag er han medlem av den ortodokse presbyteriske kirke.

I boken går han gjennom utviklingen av selvets fremvekst og triumf gjennom de siste par århundrer. Han velger å begynne med tenkningen til Jean-Jacques Rousseau og går kritisk gjennom tenkningen til mange personer etter Rousseau. Noen navn som kan nevnes er Wordsworth, Shelley, Blake, Nietzsche, Marx, Darwin, Freud, Marcuse, Reich, de Beauvoir, Firestone.

Noe som slo meg da jeg leste denne boken om disse og enda flere tenkeres bidrag, er at deres utgangspunkt ofte er påstander, ikke empirisk vitenskap. For eksempel er Rousseau av den oppfatning at mennesket fødes autentisk, men oppdras til stadig mindre austensitet. Det er omvendt av det jeg har fremstilt til nå. Den kristne tanke er at jo mer en person blir lik Kristus, jo mer blir personen sitt egentlig selv, altså egentlig autentisk. Hos Rousseau ser forfatteren startpunktet for en tenkning som har utviklet seg videre helt inn i vår tid og som er bakgrunnen for de mange problemstillinger vi i dag er utsatt for.

For Trueman er det patologisk for eksempel for en mann å hevde og være en kvinne født i en feil kropp. Grunnen til det er at en mann kan bare tenke kvinne slik en mann tenker kvinne. En mann kan aldri bli kvinne slik en kvinne er kvinne. Det samme gjelder omvendt, en kvinne kan aldri bli mann slik en mann er mann. Hun kan bare tenke mann slik en kvinne tenker mann.

Dette henger sammen med det jeg tidligere sa om mannens og kvinnens vesen. Uansett hva man forandrer av det ytre, kan vesenet ikke forandres. Det er ikke mulig å tre inn i det annet kjønns vesen. En vesensforandring er umulig, fordi vesenet er skapt, det er ikke blitt til.

Men det betyr selvfølgelig ikke at det gjør livet enklere for dem som faktisk opplever det som kalles kjønnsinkongruens. Det er også en selvfølge at personer med slike utfordringer på ingen måte skal diskrimineres. Men samtidig er det klart at en transkvinne aldri blir en kvinne, som en transmann aldri blir en mann. Å mene det, er å være usann overfor seg selv. Kjønn kan ikke velges, kjønn er.

Det er særlig i det siste tiår at det vokst frem et stadig sterkere aksept av transgender ideologi[3]. En persons biologiske kjønn og personlige identitet har ikke nødvendigvis noen forbindelse i denne tenkning. Meningen er at disse kan stå i motsetning til hverandre. Det menes at «menneskelig identitet» kan defineres av den enkelte og «blir individets valg»[4]. Vi ser en rask vekst i antall personer som påstår at deres identitet er motsatt deres biologiske kjønn. Dette har ført til mange debatter og mange spørsmål.

Dette er en stor utfordring for Kirken men også for våre skoler fordi den fremstiller et syn på menneskets person som står i motsetning til sannheten. Det er spesielt bekymringsfullt for de unge som pave Frans har advart mot: «I dag blir barn – barn! – lært i skolen at alle kan velge hans eller hennes kjønn. Hvorfor underviser de det?»[5] spør paven. Videre har paven uttalt: «La oss ikke leke med sannheter. Det er sant at bak alt dette finner vi gender ideologi. I bøker lærer barna at det er mulig å forandre ens kjønn. Men kan kjønn, å være en kvinne eller en mann være et valg og ikke et faktum i naturen? Dette fører til denne feilen. La oss kalle tingene ved deres navn»[6].

Pavens spørsmål er forståelig og det vokser frem en dyp bekymring i Kirken over det som skjer akkurat nå, til dels med stor fart og heftig krangel og utspill.

Den katolske kirkes katekisme

La oss også se hva Kirkens katekisme lærer som også oppsummerer det jeg har sagt:

362. Mennesket som person, skapt i Guds bilde, er et vesen som både er legeme og sjel. Bibelfortellingen uttrykker dette i symbolspråk når den forteller at «Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning» (Gen 2, 7). Hele mennesket er altså villet av Gud.

363. I Den Hellige Skrift betegner uttrykket sjel ofte menneskets liv eller hele mennesket som person. Men det betegner også det aller innerste i mennesket og det aller verdifulleste i det, det som på en særlig måte gjør det til Guds avbilde: «sjel» betegner det åndelige prinsipp i mennesket.

364. Menneskets kropp har del i den verdighet å være «Guds bilde»: menneskekroppen er menneskelig nettopp fordi den besjeles av en åndelig sjel. Det er hele mennesket som person som er bestemt til å bli, i Kristi legeme, Åndens tempel:

Mennesket er ett i kropp og sjel. Det sammenfatter den materielle verdens forskjellige elementer gjennom sin legemlige konstitusjon. Og det er takket være mennesket at den materielle verden når sitt høydepunkt og låner sin stemme til Skaperens frie lovprisning. Vi skal derfor ikke forakte vårt legemlige liv, men tvertom anse vårt legeme for godt og ærefullt, idet Gud har skapt det og kommer til å vekke det opp på den ytterste dag.

365. Enheten mellom sjel og legeme er så sterk at man må anse sjelen som legemets «form»; dette betyr at det er takket være den åndelige sjel at den materielle kropp er et levende menneskelegeme; ånd og materie er i mennesket ikke to naturer som er blitt forenet, men deres forbindelse utgjør én natur.

2332. Seksualiteten angår alle sider ved mennesket på grunn av enheten mellom kropp og sjel. Særlig berører den følelseslivet, evnen til å elske og forplante seg, og mere generelt evnen til å knytte fellesskapsbånd med andre.

2333. Hver enkelt, mann og kvinne, må anerkjenne og godta sin seksuelle identitet. Den fysiske, moralske og åndelige forskjell og gjensidige utfyllelse er rettet mot ekteskapet og utviklingen av familieliv. Ekteparets og samfunnets harmoni er delvis avhengig av den måten kjønnene lever ut sin gjensidighet og de felles behov og den gjensidige støtte.

372. Mann og kvinne er skapt «for hverandre». Dette betyr ikke at Gud skulle ha skapt dem «halvferdige» og «ufullstendige»; Han har skapt dem til fellesskap som personer, et fellesskap hvor begge skal være en «hjelper» for den andre, fordi de både er like som personer («ben av mine ben») og samtidig utfyller hverandre som mann og kvinne. I ekteskapet forener Gud dem slik at de to er «ett kjød» (Gen 2, 24), og kan føre livet videre: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden» (Gen 1, 28). Ved å videreføre menneskelivet gjennom sine etterkommere samarbeider mannen og kvinnen som ektefolk og foreldre på en uforlignelig måte med skaperverk.

Avslutning

Så langt katekismen. Helt på slutten av katekesen til bispedømmet Arlington, henvender den seg til dem som sliter med kjønnsinkongruens. Den nevner at alle har kamper som er unike. Men ingen bør føle seg alene eller forlatt i hans eller hennes kamper. Noen kan føle seg fremmed i sin egen kropp som om man burde ha hatt en annen i stedet. Katekesen understreker at selv om en kjemper med sin kropp eller sitt selvbilde, betyr Guds uforbeholdne kjærlighet for hver enkelt at Gud elsker den enkelte også i legemets helhet. Menneskets grunnleggende plikt er å respektere og å ta vare på kroppen kommer fra det faktum at kroppen er en del av personen som Gud elsker.

Derfor bør man være på vakt mot forenklede løsninger som lover at man kan bli fri fra ens kamper ved å forandre navnet, pronomen eller til og med kroppens utseende og form. Mange som har forsøkt det angrer det siden. Det er meget viktigere å søke hjelp for å lære og leve med seg selv, med alt det som tilhører kroppen, men også med identiteten som mann eller kvinne.

Sist, men ikke minst, ønsker Kirken å bringe hver enkelt Jesu Kristi kjærlighet. Kjærligheten kan ikke skilles fra sannheten om at slik en er, er en skapt i Guds bilde. Målet med eksistensen er Guds herlighet. Kristus led for vår skyld, ikke for å ta fra oss lidelsen, men for å være med oss midt i kampen. Kirken er her for å hjelpe og ledsage alle på denne reisen gjennom livet, med ens kropps og sjels skjønnhet som Gud har gitt for å kunne nå frem til «den frihet som Guds barn skal eie i herligheten» (Rom 8,21).

[1] Jeg velger å bruke Det norske Bibelselskapets oversettelse av 1930 da den er mer trofast mot den hebraiske originalteksten.

[2] Trueman, Carl R.: The Rise and Triumph of the Modern Self. Cultural Amnesia, Expressive Individualism, and the Road to Sexual Revolution. Wheaton, Illinois, 2020.

[3] Her og videre baserer jeg meg på deler av en katekese gitt ut av Arlington katolske bispedømme med tittelen: A Catechesis on the Human Person & Gender Ideology, 12.08.2021.

[4] Sml. Pave Frans: Amoris Laetitia, 2016, nr. 56. Min oversettelse fra engelsk.

[5] Pave Frans til de polske biskoper, 27.7.2016, oversatt av meg fra engelsk.

[6] Ifølge en artikkel i Aleteia, 01.09.2017, oversatt av meg fra engelsk.