Søyler i en ekteskapsteologi

Offentliggjort i «Over Alt. Tidsskrift for kristen spiritualitet og åndelig veiledning». 22. årgang 2010, s. 72-83.

For noen år siden var jeg med på å utarbeide et kurs for par som forbereder seg til ekteskap i Oslo Katolske Bispedømme. Min oppgave var å gi et teologisk grunnlag for ekteskapet. Dessuten har jeg behandlet temaet ekteskap i noen artikler. Med årene har jeg derfor fått skrevet ned forskjellige teologiske tanker som jeg vil forstå som elementer i arbeidet med å skrive en helhetlig ekteskapsteologi utifra katolsk tro og forståelse. I denne artikkelen vil jeg presentere et knippe av disse elementene som kan virke noe løse i forhold til hverandre per i dag, men som forhåpentligvis en dag vil kunne utgjøre et hele.

Billedanalogi

Allerede de første ordene om mennesket i Bibelen gir oss et helt sentralt perspektiv på den bibelske forståelsen av det. Der står det bl.a.: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem» (1 Mos 1,27). Her sies det to helt vesentlige ting om mennesket: at det er skapt i Guds bilde, og at det er skapt som mann og kvinne.

Det første må bety at der er noe i mennesket som viser Gud, det blir til et av-bilde av Guds ur-bildelikhet. Gud blir til menneskets for-bilde. Derfor bør vi tenke over hvordan Gud må være for bedre å forstå hva tanken med mennesket er. Samtidig forteller det hvilken plass mennesket er tiltenkt i skaperverket. Å være skapt i Guds bilde betyr at man kan «se» noe av Gud i mennesket. Dette bør ikke bare være synlig for menneskene seg imellom, men også for hele skaperverket. Allerede her kan man ane storheten som egentlig ligger i mennesket og hvori kallet til å være bilde kan bestå. Samtidig gir det et utgangspunkt til å bedømme menneskets liv og handling i lys av bildeoppdraget. Mennesket er skapt for ikke bare å være bilde på Gud seg imellom, men også for den ikke-menneskelige delen av skapningene. I menneskets plass og omgang i skaperverket, skal menneskets gudebilledlighet være synlig.

Det andre betyr at menneskets to kjønn, som mann og kvinne er det skapt, er essensielt for å være bildet. Begge, mann og kvinne, er skapt i Guds bilde. Likevel er der ikke uten videre identitet mellom mann og kvinne, men komplementaritet. I kvinnen er det noe mer som ikke mannen har, i mannen er det noe mer som ikke kvinnen har. Men sammen er de mennesket, uten dermed at man må tenke at hver for seg skulle de være et halvt menneske. Eller kanskje det er riktigere å si at mannen og kvinnen med sine utfyllende sider er mennesket.

Dette kan kun være slik, fordi det har sitt grunnlag i Gud. Forskjellen mellom kjønnene kan bare være begrunnet i en indre forskjell i Gud. Hvis ikke ville ikke skapelsen av mennesket som mann og kvinne være forståelig. Den indre forskjellen i Gud jeg sikter til, er Guds indre Fader – Sønn – Hellig Ånd relasjon. En relasjon som utgjør en forskjell i Gud tross Guds ene vesen. En forskjell som på ingen måte tilsvarer den forskjell vi opplever som mennesker i mann og kvinne, men som likevel må sies å være en guddommelig forskjell. Selv om Gud er én, er der tre personer og disse tre personene, Fader, Sønn og Hellig Ånd, er ikke like. I trosbekjennelsen sies det om Sønnen at han er født, ikke skapt, dvs. forholdet mellom Fader og Sønn er slik at Sønnen mottar seg fra Faderen, uten at man kan si at der skal ha vært en tid hvor Faderen har vært alene. Heller ikke den tredje personen, Den hellige Ånds plass i Treenigheten, enten Han er utgått fra Faderen og Sønnen, eller bare fra Faderen, betyr ingen tidsforskjell. Det hele er mer et forsøk på å beskrive treenighetens indre virkelighet og forhold.

Uten her å gå dypere inn i trinitetsteologien, er det likevel viktig å understreke at virkeligheten tenkes trinitetsteologisk i katolsk teologi. Det betyr at alt må forståes i forhold til den treenige Gud. Der finnes intet som ikke er dekket av Guds eksistens. Men alt som er skapt, er ikke en del av Gud, men peker mot Gud. Læren om «analogia entis» er nødvendig for ikke å blande sammen vår virkelighet med Guds virkelighet. Denne lære ble definert av det 4. Laterankonsil i 1215 og er formulert slik: «… mellom Skaperen og skapningen kan man aldri fastslå en så stor likhet at man ikke kunne fastslå en enda større ulikhet mellom dem.»¹

Menneskets bildegrunnlag ligger i Guds egen virkelighet og forklarer forskjellen i mennesket som mann og kvinne uten at det på noen måte betyr likhet mellom menneskets indre forskjell og Guds indre forskjell. Kun det at der er forskjell, er det som er likt. Gud er ett vesen i tre personer. Mennesket er to vesener i to personer, dvs. mennesket et alltid et individ som er en person.

Men hvorfor er det denne forskjellen? Det må ha noe med «den andre» å gjøre. Faderen erkjenner i Sønnen helt Gud og likevel ikke helt seg selv. Sønnen er til Faderen den andre som Faderen til Sønnen. Tilsvarende lar seg også se i forhold til den Hellige Ånd.

I mennesket er kvinnen den andre til mannen slik mannen er den andre til kvinnen. En filosofi om den andre, kan ikke bare begrense seg til et du, men må tenke et du som også er et annet kjønn. Det gir en annen andre enn en av det samme kjønn. En annen fordi det åpner for den del av mennesket det annet kjønn er, som det ene kjønn ikke er selv. I denne erkjennelsen av den andre som en annen, kan mennesket åpnes for transcendens. I det annet kjønn erkjenner mennesket at der er mer i mennesket enn i en selv, en erkjennelsesbevegelse som kan åpne mennesket for eksistens utenfor seg selv, som kan åpne for Guds eksistens. I Guds skapelsesplan er det helt essensielt at et av de jordiske vesener i skaperverket kan åpne seg for Ham. Derfor må mennesket i sin grunnstruktur bære i seg forskjell slik at det kan åpnes også for forskjeller utenfor seg selv.

Fruktbarhetsanalogi

En annen tanke som vi må ta med oss, er at menneskets maskulinitet og femininet også er grunnlagt i Guds indre forskjell, uten at der på noen måte finnes noen likhet mellom menneskets maskulinitet og femininet og Guds indre «maskulinitet» og «femininet». Men prinsipper å gi seg hen og motta, er til stede i begge vesener, Gud og mennesket. Sønnen mottar seg av Faderen ved å fødes, ikke skapes og han seg hen til Faderen i lydighet. I dette fruktbare forholdet er Den hellige Ånd. Skaperverket er en frukt av den dype kjærligheten mellom Treenighetens personer.

Hos mennesket gir mannen seg til kvinnen som mottar ham. Dette møtet kan avføde barnet som fører mennesket dypest inn i bildelikheten med Gud. Barnets tilblivelse som en ny person, fra unnfangelsen en person uavhengig av foreldrenes personer, gjør bildet sterkest og mest guddommelig. Her berører mennesket Guds skaperkraft som ikke er en del av mennesket selv, selv om sæd- og eggcellen er mannens og kvinnens. Så snart celledelingen er begynt, er nytt væren kommet i stand, som ikke er en del av hverken mannen eller kvinnen. Et væren som mennesket må ta imot med ærefrykt og respekt, da det er besjelet fra unnfangelsens øyeblikk ved Guds skaperkraft.

At mennesket er skapt som mann og kvinne, er dessuten åpningen for inkarnasjonen. Hadde ikke mennesket vært mann og kvinne, kunne Sønnen ikke blitt menneske. For å rette opp menneskets falne natur, måtte han restaurere den innenfra ved å bli en helt ren (uten synd) menneskelig natur uten å gi opp sin guddommelige natur. Derfor måtte han fødes inn i menneskeheten av en kvinne. Denne Sønnens fødsel er en ny og endelig skapelse Gud gjør, høydepunktet og midtpunktet for skapelsens helhet. Guds mor, Maria, er ved Åndens virke unnfanget uten synd for at Sønnen skal kunne fødes uten synd.

Fra Sønnens side ble den nye kvinnen utvirket, analogt med kvinnens skapelse av mannens side. Den nye kvinnen er Kirken, frelsesfellesskapet Gud skapte for å gi mennesket et rom for å møte Ham. Kirken er Kristi brud og derfor eminent feminin. Samtidig er hun Kristi mystiske legeme på jorden, og hun avføder det troende folk.

I alle disse tre teologiske dimensjonene, Guds indre liv, forholdet mann og kvinne, Kristus og Kirken, finner vi en fruktbar maskulinitet og femininet som avføder hhv. skaperverket, barnet og Guds troende folk. Alt dette uten likhet, men i analogi. Guds fruktbarhet gjør skaperverket mulig, menneskets fruktbarhet gir en ny generasjon, Kristus-Kirkens fruktbarhet skaper det troende folk.

Fellesskapsanalogi

En videre tanke vi må fordype, er fellesskapets betydning. I den andre skapelsesberetningen, sies det etter at kvinnen er blitt skapt: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mot og holde seg til sin hustru, og det to skal være ett.» (1. Mos 2,24)

Grunnlaget for denne enheten, finner vi igjen i Gud. Gud er én Gud i tre personer. Treenigheten er én Gud. Enheten mellom de tre personene Fader, sønn og Hellig Ånd er én Gud. Alle er de like meget Gud, ingen mer eller ingen mindre.

Slik de tre personer er én i Gud, er mann og kvinne kalt til å være ett. De to skal slå seg sammen og være ett. En enhet som skal vare til døden adskiller den. Intet menneske har lov til å skille dem.

Dette ble innskjerpet av Kristus. I Kirken, i den nye pakten, er enheten mellom Kristus og Kirken grunnlaget for enheten mellom mann og kvinne i ekteskapets sakrament. Kun i ekteskapet kan mannen og kvinnen være ett. Kun i ekteskapet kan livet føres videre.

Det gjør ekteskapet, familien, til den sentrale enhet i det menneskelige samfunnet. Ekteskapet blir et samfunn i seg selv, et sted hvor menneskeheten føres videre.

Ekteskapet som et kall

Et videre skritt for å fordype forståelsen av ekteskapet, er å velge og se på det som et kall. Muligens kan det virke fremmed. Ofte brukes ordet kall i forbindelse med det å bli prest eller nonne eller munk. Men betydningen ville bli for snever om ordet bare skulle betegne disse veiene. Før var det mer vanlig også å bruke ordet kall i forbindelse med mange forskjellige yrkesvalg, f.eks. så leger eller lærere på sine valg i livet som et kall. Så hvorfor skulle ikke valget av en partner og avgjørelsen til å inngå et ekteskap med vedkommende også kunne forstås som et kall?

Et kall er noe som «sies» oss for at vi skal følge det. Et kall gir oss orientering og retning når vi tar avgjørelser som kan være av endelig karakter. I troen stiller vi oss spørsmålet om et kall kommer fra Gud.

Kommer kallet fra Gud, må det bety at Gud vil si noe til oss, at Han kan kommunisere med oss. Dette selv om kommunikasjonen ikke er et direkte uttalt språk, men en måte å tolke og forstå sin situasjon på.

La oss gå dypere inn i dette. I grunnen kan vi forstå hele skaperverket som Guds «språk», Guds tale til oss. Jo mer vi trenger inn i dette store språket som hele skaperverket er, jo mer forstår vi hvor ubegripelig stort det er. I troen ser vi på skaperverket som noe som er sprunget ut av Guds uendelige kjærlighet. Derfor kan forståelsen av skaperverket åpne oss for hvor stor og uendelig denne kjærligheten må være.

Som kristne tror vi at Gud på et tidspunkt Han selv valgte, ble menneske i sin Sønn. Johannes forteller oss at «Ordet ble menneske av kjøtt og blod» (Joh 1,14a). Altså at Guds Ord tok menneskeskikkelse. Det vil si at Kristi komme er et ledd i dette språket fra Gud og at Kristus i seg selv er tale til oss.

På samme måte kan vi i troen se på det som skjer oss som Guds tale til oss. Det er det som ligger i tanken når vi spør oss om et kall.

Spørsmålet vi derfor kan tillate oss å reflektere over og å svare på, er om det er Guds kall at den ene har funnet nettopp den andre som sin kommende ektefelle. Altså at veien som har ført de to sammen, ikke har vært rent tilfeldig, men at vi kan forestille oss at Gud har en finger med i spillet. Kan vi si ja til det, kan den enkelte se sin partner i et nytt lys.

Guds ektevilje

Guds kjærlighet har mange dimensjoner. Vi har sett kort på Hans kommunikasjon med oss. Et annet trekk ved Gud er Hans ektevilje, det vil si Hans ønske om å knytte seg til oss. Han vil binde seg til oss mennesker og ønsker at vi binder oss til Ham.

Det er ikke tilfeldig at Kristi første under i følge Johannesevangeliet er vinunderet i bryllupet i Kana. Dessuten bruker Herren bryllupsfesten som et bilde på herligheten som venter oss hos Gud i himmelen. Ekteskapet betyr noe helt spesielt i Guds tenkning for oss mennesker.

Dersom det virkelig er slik, gir det vårt eget ekteskap en dypere mening enn vi kanskje ofte tenker over. Det blir da nemlig til et tegn, et sakrament, for den kommende fremtiden vi har. Ekteskapet peker med andre ord utover bare det herværende, det viser til fremtiden vi har i Gud.

Å forstå sitt ekteskap som et kall til å være sammen og samtidig forstå ekteskapet som et tegn, et sakrament, for hverandre og for verden, er et godt utgangspunkt for en dypere forståelse av det som ligger foran paret på dets vei.

Guds bolig

I følge Johannesevangeliet, vender Jesus tilbake til Faderen for å forberede en bolig i «sin Fars hus». «I min Fars hus er der mange boliger … jeg går dit for å gjøre plass i stand for dere» (Joh 14,2). Det forteller oss at vår Gud er en Gud som ønsker å ha oss hos seg og at Han gjør det mulig for oss å komme til Ham. Sønnens oppdrag er å åpne veien og ledsage de oss dit.

Den bolig, det hjem, vi bygger her på jorden, peker også utover der herværende livet til det nye livet i Guds fremtid. Slik kan familielivet bli til et tegn på den virkelighet vi en gang skal leve i Gud.

Ekteskapet som et sakrament

Hva er så et sakrament i Den katolske kirkens tro? Vi kan si det på en enkel måte at et sakrament er en handling Kirken får gjøre i Guds navn, hvor Gud skaper den indre, egentlige virkeligheten, mens den ytre, synlige handlingen viser til denne samme guddommelige virkeligheten. Derfor har Kirken utviklet egne ritualer for hvert sakrament.

Alle sakramentene Kirken har, går tilbake på Jesus Kristus. Kirken er overbevist om at disse sakramentene er gitt henne i gave av Herren for at hun skal kunne gi dem videre til menneskene som ønsker dem. I sakramentet gir Gud seg selv til det mottakende mennesket. Først og fremst gir Han av sin nåde. For en troende er det derfor på ingen måte likegyldig om han mottar et sakrament eller ikke. Det tjener den troende til frelse og er et viktige støttepunkt på den lange veien til evig liv i Guds herlighet. Å nå frem til Gud er livets mål og mening for alle mennesker.

Kirken har syv sakramenter: dåpen, skriftemålet, førstekommunion, ferming, ekteskapet, prestevigselen og de sykes salving. Disse gir livet en særskilt ramme som skapes av Gud. Et trekk ved sakramentene er at det ofte bare er en liten gest eller noen få ord som er det avgjørende for at sakramentet kommer i stand.

Ekteskapets sakrament er spesielt, fordi det knytter to mennesker sammen på et dypt plan og derfor er fellesskapsdannende på en særskilt måte. Det sentrale i ekteskapet er at en mann og en kvinne som har funnet hverandre, ønsker å inngå ekteskap

• i full frihet og uten betingelser,
• i enhet dem imellom,
• i personfellesskap og åpne for de barn Gud måtte skjenke dem,
• hele livet inntil døden skiller dem ad.

Når de gir hverandre sitt ja på dette grunnlaget, med en av Kirkens geistlige, samt to vitner tilstede, skaper Gud et ekteskapsbånd mellom de to. Dette er symbolisert ved ringene som velsignes av Kirken og som paret gir hverandre.

Dette ekteskapsbåndet kan kun oppheves ved at den ene av de to dør. Ingen jordisk instans, ei heller Kirken, kan oppløse dette båndet. Derfor kjenner ikke katolsk tro til skilsmisse.

Det som gjør ekteskapet til en religiøs virkelighet, er «jaordet» – samtykket – paret gir hverandre. Det vil si at ekteskapets sakrament ikke bare forstås som en handling der og da – begrenset til bryllupsdagen -, men som en blivende og varig virkelighet for de to og for de barn de måtte få. I deres gjensidige kjærlighet og i deres forhold skal de vise hverandre en virkelighet som peker utover dem selv: Guds virkelighet. Slik kan de bli til sakrament for hverandre; den ene bør kunne se Guds kjærlighet skinne igjennom den andre: De lever i Guds nåde.

Mest synlig og tydelig blir denne nåden i barna som fødes. Ikke bare vitner de om menneskets kreative kraft, men også om Guds skaperverk i de nye personer som blir til. Barna får vokse opp i den nåden foreldrene har mottatt i sakramentet. Siden går denne nåden videre i barnas barn. Familien blir på den måten en kirke i det små, en huskirke. Samtidig vil det hjem som skapes bære bud om den fremtidige boligen familien har i Gud.

Slik virkeliggjør foreldrene sitt kristne kall fra dåpen, da de ble salvet til delaktighet i Kristi prestedømme, kongedømme og profetiske virke. Foreldrene er barnets første budbringere om frelsen. Det er altså på ingen måte likegyldig om man gifter seg eller ikke, men en nødvendighet for nådens nærvær i generasjonene.

Sett i sin helhet danner altså de enkelte sakramenter en nådens ramme om livet, som tjener til den troendes vekst og frelse.

Kristus og Kirken

Gud besluttet å bli menneske i Sønnen for at én av menneskeheten skulle leve i denne fullkomne tillit og lydighet til Faderen stedfortredende for alle. Dette var en plan Gud hadde allerede før skapelsen. Viktig for troen er at dette «frelsesprosjektet» fra Guds side, er Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd sammen om. Det er forståelig at vi spør oss hvorfor Gud gjorde det Han gjorde, men vi må leve med at vi ikke finner et svar, men må tro at alt har sitt utspring i Hans kjærlighet og at Han gjorde det Han gjorde da Han vet at det er det som vil føre oss mennesker til frelsen.

Uten nå å ville fortelle for meget rundt dette, er det viktig for den videre betraktningen å tenke på at Sønnen døde og oppstod for vår frelses skyld og på den måten rettet opp Adams feilgrep. Har Adams handling ført oss til døden, har Sønnen åpnet veien for oss til livet.

For at mennesket skulle få hjelp til å knytte seg helt til Gud, grunnla Sønnen Kirken som en synlig og konkret institusjon i verden, som et instrument for Guds nåde gjennom Sakramentene og dens fellesskapsliv.

Gud har stilt opp et nytt bilde på den fullkomne kjærlighet for verden i forholdet mellom Sønnen og Kirken. Kirken er sprunget ut av Herrens kjærlighet og er mor for alle som døpes.

Efeserbrevets kjærlighetstenkning

Det som er det vesentlige for Paulus i brevet til Efeserne 5, 21-33, er å definere forståelsen av ekteskapet på nytt utifra forholdet mellom Kristus og Kirken. Med Kristus er nemlig alt blitt nytt og mennesket har nå fått en ny mulighet til å tolke og forstå hva Gud vil gjennom åpenbaringen i Sønnen. Rommet mennesket tolker i er Kirken, som er fylt og ledet av Den Hellige Ånd.

Det Paulus vil fortelle oss, er at slik Kristus forholder seg til Kirken og Kirken til Kristus, slik skal forholdet mellom mann og kvinne i ekteskapet være. Selv om språket ved første øyekast kan virke tradisjonelt, er det noe helt nytt som står her, som man må få øye på. Det er at forholdet mellom Kristus og Kirken ikke bare er normen, men også urbildet for det som skjer i kjærligheten mellom mann og kvinne. Eller sagt på en annen måte: forholdet mellom mann og kvinne i det sakramentale ekteskapet skal gjenspeile den kjærligheten som er mellom Kristus og Kirken.

Det kristne ekteskapet skal altså finne sitt fundament i dette forholdet og skal samtidig gjøre dette forholdet synlig i ekteskapet. Paulus prøver derfor å bruke det samme språket om forholdet mellom mann og kvinne, som man kan bruke om Kristus og Kirken. For ikke å misforstå dette språket, er det viktig at vi forstår at det er et teologisk språk, ikke et sosiologisk eller psykologisk. Samtidig må vi også huske på analogien vi har nevnt før.

Da kan vi nemlig begripe hva Paulus sier, når han snakker om at mannen skal være kvinnens hode. Kristus er nemlig Kirkens hode og det er tydelig at han lager en parallell mellom Kristus (maskulin) – Kirken (feminin) og mannen (maskulin) – kvinnen (feminin).

Kristus som Kirkens hode

Hva gjorde så Kristus som hode for Kirken, eller rettere sagt: hva gjør Kristus som Kirkens hode? Kristus gav seg for Kirken og Han gir seg hele tiden. Han gir seg på en særskilt måte i Sakramentene for at Kirken skal ha liv, f.eks. i nattverden gir Han uavbrutt sitt Legeme og sitt Blod. Kirken på sin side mottar livet fra Herren og gir det tilbake til Ham ved at den er trofast mot Ham, men også ved at den går ut til alle folkeslag og gjør dem til Hans disipler og på den måten bringer frukt. Kristus og Kirken lever av en kjærlighet som hele tiden strømmer mellom dem, hvor Kristus er hodet og Kirken legemet, men sett sammen utgjør de en enhet.

Med denne tenkningen som bakgrunn, er det ikke vanskelig å forstå at Paulus ønsker å forstå forholdet mellom mann og kvinne på samme måte. At han kaller mannen for kvinnens hode, betyr ikke at denne står over kvinnen. Det betyr heller ikkje at Paulus sier at kvinnen skal være mannen underdanig. Nei, fordi det skal være slik Kristus er hode for Kirken, slik Kirken er Kristus underdanig. Dvs., det skal være en tilsvarende strøm av kjærlighet mellom dem, som vi finner mellom Kristus og Kirken. Dette kommer sterkest til uttrykk når mannen gir seg til kvinnen i kjærlighetsakten og hun besvarer deres kjærlighet med den felles befruktede frukt, barnet.

Mannens og kvinnens rolle er forskjellig, men man forstår teksten riktig bare dersom man forstår at denne forskjellen betyr en fullstendig likeverdighet mellom mann og kvinne og at de må gi seg helt til hverandre i en dyp kjærlighet. Man kan ikke ta denne teksten til inntekt for en forskjellsbehandling i ekteskapet. Da har man ikke forstått hvordan forholdet mellom Kristus og Kirken er, heller ikke hva kjærlighet er.

Seksualitetens teologi

Seksualiteten er en unik og fantastisk kraft i oss, og henger sammen med at vi er skapt i Guds bilde. Seksualiteten er et av skaperverkets goder og fører oss i nærheten av en skaperkraft som er Guds egen. Men etter syndefallet klarer vi ikke å omgås den på en fullstendig måte, slik det er med alt annet. Vi må lære å vokse i seksualiteten og å leve med den. Og det kan uten tvil være vanskelig, da denne kraften kan være svært så forskjellig sterk i oss, og vi stadig er utsatt for påtrykk fra seksualiserende virkemidler.

I sin positive betydning er seksualiteten noe av det vakreste og sterkeste, og samtidig mest intime vi har. Seksualiteten kan virkelig avkle oss og vise oss i vår sårbarhet og svakhet. Det finnes ingen mer betydningsfull måte vi kan gi oss til en annen på, og derfor bør vi gi oss kun til den vi virkelig vil dele livet med. Slik kan vi gjøre kjærligheten til vår partner til noe helt spesielt, som ingen annen har fått del i.

Lengselens betydning

Samtidig kan vi merke i oss en lengsel og et ønske om samvær og forening, om lykke og helhet. Vi kan oppleve å nå utover oss selv i det vi gir oss til den andre. Den andre bør være i vårt fokus under kjærlighetsakten. Riktignok er det for korte øyeblikk, men på en måte gir samleiet oss en pekepinn om noe himmelsk og vakkert. Og intet er skjønnere enn når samleiet bringer frukt ved at kvinnen blir gravid og den gjensidige hengivelsen i kjærlighet mellom mann og kvinne konkretiseres i et nytt liv. Tydeligere enn det kan vanskelig vår billedlikhet med Gud bli. På en dyp måte gjenspeiler den også Kristi hengivenhet til Kirken.

Denne lengselen etter forening som vi kan oppdage i oss, har sitt dypeste utspring i vår lengsel etter Gud. Det kan være en lengsel vi kanskje aldri har tenkt over eller er klar over eksisterer, men Gud har skapt oss slik at vi innerst inne ønsker å vende tilbake til Ham og finne det endelige svaret på all vår søken i Ham. Denne lengselen er som en indre motor i oss som driver oss, og er gitt oss av Gud. Målet for denne lengselen er Gud selv og en fullkommen enhet med Ham. Det er lengselen etter det fullkomne forhold.

Det er den samme lengselen som er drivkraften når vi søker en partner. Målet må være å finne en partner jeg kan leve et så fullkomment forhold som mulig med, hvor enheten er tilstede. En enhet hvor hver tar den andre i mot på en fullstendig måte. Hvor han går inn i henne og hun i ham. En enhet hvor sinnet, hjertet og tankene overgår det fysiske aspektet i forholdet. En enhet hvor de to føler at de er ett uten å slutte å være to. To liv som faller sammen og må deles.

Da lengselens dybdebevegelse er rettet mot Gud, er det klart at en menneskelig partner aldri kan ta en tilsvarende plass. Det ville være å vente seg for meget. Den enheten og fullkommenhet man erfarer med sin partner, må derfor peke utover forholdet og videre mot Gud. Slik blir man frigjort fra å bli «guddommeliggjort» av sin partner.

Seksualitetens plass

Forstår vi at forholdet mellom mann og kvinne er dypere og videre enn seksualiteten alene, er det mulig å gi seksualiteten sin riktige plass i forholdet. Den skal bekrefte og underbygge det helhetlige forholdet mellom mann og kvinne i ekteskapet og knytte dem sterkere sammen.

Seksualiteten kan derfor ikke være noe man eksperimenterer uforpliktende med, ei heller noe man skal ta lett på. Den er dypt forankret i vårt indre og med vår opprinnelse i Gud, og bør æres og skattes deretter. Det er ikke bare snakk om tilfredsstillelse og orgasme, som om kjærlighetsakten skulle være en form for kroppsøvelse. Nei, den er noe dypt hellig som utleverer oss og som åpner oss mot en annen, og som bør og må forbeholdes vår ektefelle.

Seksualiteten er videre noe man bare kan leve når begge ønsker det. Den gamle forestillingen om at man skal stå til den andres disposisjon når lysten hos den ene melder seg, er negativ og kan redusere seksualitetens verdi i samlivet. Det er viktig både å ha respekt for seg selv og for den andre. Derfor bør også begrep som kyskhet og renhet fylles med innhold og ha sin selvfølgelige plass i forholdet.

Kyskhet i seksualiteten

Kanskje dette høres helt rart og fremmed ut, men faktisk vil en riktig forstått kyskhet i ekteskapet gjøre kjærlighetsakten rikere og mer gledelig. Kyskheten betyr nemlig å respektere sin egen og den andres dypere sider og åndelighet. Den dreier seg om en helhetlig selvrespekt og respekt for den andre. Kyskheten bør styrkes ved en renhet i hjertet som vil sitt eget og den andres totale vel. Altså å forstå og se mennesket i sin helhet. Den berører også respekten for ens egen og den andres frihet. Ekteskapet binder meg til den andre, men ikke slik at den andre blir til et objekt for mine behov og lyster. Kjærtegnene og kjærlighetsakten må uttrykke denne dype respekten for den andres verdi og åndelighet.

Det er en gave å få oppdage seksualitetens skjønnhet i ekteskapet, en gave man som troende også får be om. Når det dreier seg om egenskaper og evner som er dypt forankret i vårt innerste vesen, bør de pleies med stor kjærlighet, slik at de virkelig utvikles til det beste vi har og til fellesskapets beste. Det er dessuten i samsvar med den verdighet Gud har skjenket oss ved å skape oss i sitt bilde, en verdighet som kan virke krevende og utfordrende, men som også viser den dype tiltro Gud har til våre muligheter og evner.

Oppsummering

Innholdet i alle disse elementene som på ingen måte foregir å ville være alt som kan sies om ekteskapet i teologisk sammenheng, er likevel tilstrekkelig til å hevde at ekteskapet har både en stor og en dyp betydning for mannen og kvinnen og har et fornyet element i Jesus Kristus og Kirken. Ekteskapet kaller ekteparet til et ansvarlig og samvittighetsfullt samliv noe som understreker ekteskapets plass i Guds frelsesplan for det. Ekteskapet peker utover seg selv til Gud som ønsker å ekte mennesket og som er dets mål og fremtid.