Økumenikk og misjon

Innlegg ved Misjonsseminar i Stavanger 31.10.2104: Fra Sheepstealing / proselyttisme til samarbeid? – Økumenikk og misjon fra katolsk ståsted

Punkter:

”¹⁶ Men de elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. ¹⁷Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. ¹⁸ Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. ¹⁹ Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn ²⁰ og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” (Matt 28,16-20)

Misjonsbefalingen på slutten av Matteusevangeliet er universell, altomfattende, er katolsk. Herrens død og oppstandelse har åpnet frelsen for alle folk, alle land, alle kulturer. Kirken sendes ut med oppdraget å samle alle i det nye frelsesfellesskapet hun selv er. Så lenge der er mennesker utenfor Kirken, må hun følge sitt oppdrag. Et oppdrag som nok vil vare ut denne æonens tid.

Misjonens fremste innhold er den enkeltes eget liv og vitnesbyrd. Å være oppstandelsens vitner som Kristi brødre og søstre er det første skritt til misjon. Misjon kan aldri være bare en aktivitet utad, men må være en livsform og et livsinnhold. En kristen er misjonær gjennom sitt vesen, gjennom sin måte å være på og handle på.

I sin apostoliske formaning ”Evangelium Gaudium” insisterer pave Frans på at misjon er å kommunisere noe. Det dreier seg om to aspekter: å formidle et budskap som er kilde til glede og denne formidlingen av dette glade budskapet er sentrumet i misjonen. Han skriver: ”Gleden i evangeliet fyller hjertet og hele livet til dem som møter Jesus. De som lar seg frelse av ham blir befridd fra sine synder, fra tristheten, den indre tomheten, fra isolasjonen. Med Jesus Kristus fødes og gjenfødes alltid gleden” (EG1). Det dreier seg om et budskap som svarer på menneskenes lengsel etter uendeligheten som er i et hvert menneskelig hjerte (EG 165).

Til misjonsoppdraget ønsker Paven et paradigmaskifte: Fra comunio kirke til utgangskirke, altså en bevegelse fra ”ad intra” til ”ad extra”, men uten å gi opp ”ad intra”. En kirke som er trofast til Det annet Vatikankonsils kategori om Kirken som Guds folk. Utgangens eller utsendelsens dynamikk henger sammen med kjærlighetens dynamikk i evangeliet som”alltid inviterer oss til å risikere møtet med den andres ansikt, med dennes fysiske nærvær som spør etter oss, med dennes smerte og behov, med dennes smittende glede i en stadig umiddelbar fysisk kontakt. Den sanne troen på Guds menneskevordene Sønn er uadskillelig fra å gi seg selv hen, fra tilhørigheten til fellesskapet, fra tjenesten, fra forsoningen med den andres legeme. I sin inkarnasjon har Sønnen invitert oss til den fintfølende kjærlighetens revolusjon” (EG 88).

En frukt av denne kjærligheten er grunnleggelsen av Kirken. Kristus og Kirken er nemlig ett, slik mann og kvinne blir ett i ekteskapet. Kirken er Kristi brud og er det rom hvor de troende møter den inkarnerte Kristus på en konkret måte. Gjennom sakramentene møter og mottar de Guds nådemidler. Derfor er dåpens sakrament med i misjonsbefalingen. Uten sakramenter, ingen kirke. Kirken er derfor ikke først og fremst en åndelig størrelse, men et konkret fellesskap, en konkret institusjon. Eller riktigere sagt, er Kirken både åndelig og konkret.

Misjonen i dag kan ikke bare forstås som en bevegelse ut til andre land og kontinenter, men også som et arbeid i ens eget land. Troen på Kristus som frelser med et tilsvarende liv som svar på denne troen, er det mange som ikke lenger lever i vår del av verden. I forbindelse med 2000 års jubileet for Kristi fødsel, har Den katolske kirken allerede i flere år arbeidet med reevangelisering og pave Benedikt opprettet et eget kontor for disse spørsmål i Vatikanet. Det blir unektelig rart dersom vi bare skulle være opptatt av å misjonere i andre land, mens våre egne medmennesker faller fra Kristus.

Biskop Santiago Silva Retamales, hjelpebiskop i Valparaíso i Chile, skrev en bok om det å være Jesus disippel etter den 5. generalkonferansen for de latinamerikanske biskoper. Kall og misjon er to av sidene av det å være en Herrens disippel. Herren ber jo apsotlene i misjonsbefalingen om å gjøre alle til disipler. Boken utarbeider fire evangeliske kategorier som henger sammen for en disippel: kall og personlig opsjon, utdannelse og misjon. Dette er gjort gjennom bibelsteologiske refleksjoner som vil føre for langt å gjenta her.

Men det Herren ønsker av Kirken er at hun underviser sine i den samme skolen som Mesteren grunnla og gav sitt liv for: en pastoral pedagogikk som vekker, styrker og ledsager kallet, opsjonen, utdannelsen og misjonen til Herrens disipler i et levende fellesskap i tro og solidaritet.

Disippelen blir til gjennom Herrens initiativ. Det er han som velger disippelen, kaller ham og inviterer denne til å følge seg i sjenerøistet for å gi livet som Mesteren. Disippelen gir avkall på denne verden for å tilhøre Herren, for å identifisere seg med ham, ta på seg hans misjon og dele hans skjebne, fordi slik Herren ble forfulgt, vil de som følger ham bli forfulgt.

Å være disippel er en måte å være på. Møtet med den levende Herre gir hva som må gjøres. Møtet med Herren skjer i Guds Ord, i eukaristien og sakramentene, i fellesskapet, i de fattige, i historien og i livets tilskikkelser.

Opsjonen til disippelen må være å bestemme seg for Kristus og være med i hans Kirke. Å følge Herren er å tre inn i en dialog med ham som har kallet først. Livet i Herrens etterfølgelse er svar, er en kontinuerlig prosess i omvendelse. Omvendelsen kan kreve brudd med foregående. Men denne er mulig fordi blikket er rettet mot misjonen. Derfor er formasjonen/utdannelsen så viktig.

Formasjonen er varig, den avsluttes ikke. Målet er å gi en virkelig evangelisk formasjon. Det dreier seg om en prosess som heler det som synden skilte: i det personlige livet, i det kirkelige og sakramentale livet, i fellesskapslivet, i det åndelige livet og i tjenesten. Det dreier seg om fylden av fellesskapet med Kristus.

Misjonen har tre aspekter: menneskefiskeren for å fange menneskene ut av synden og gjør dem til medlemmer av Guds rike, arbeideren som høster inn den rike avlingen og hyrden som gir sitt liv for fårene.

Misjonen bør evalueres i dens evne til å føre menneskene til et møte med Kristus og ledsage prosessen til disippelskapet i Kirken forstått som felleskapet av disiplene. Fra møtet med Kristus spirer Kirkens misjon som ikke er av verden, men som i verden og for verden forkynner Jesus Kristus, Guds menneskelige ansikt og menneskets guddommelige ansikt.

Ser vi på den økumeniske siden av misjonen, vil jeg nok tillate med å mene at kirkesplittelsen de siste århundrer vært uheldig for Kristi og Kirkens sak. Tegnet de kristne kunne vært for verden, er blitt svekket. Det lar seg nok påvise åndelige linjer fra senmiddelalderen, via renessansen over reformasjonen til opplysningstiden, som har svekket den kristne troen i vår del av verden og som har ført til dagens situasjon med sterk materialisme og sekularisme. Det første går mot Herrens ord om at vi ikke kan tjene Gud og pengene. Vår tids dype kriser som blir stadig sterkere er grunnlagt her. Vi tjener ikke Gud. Det samme gjelder den sekulære bevegelse. Forkynnelsen av Kristus, et sant kristent vitnesbyrd, er en motkraft til disse ødeleggende strømningene i vår tid.

Misjonsbefalingen som ble gitt Kirken da hun ble sendt ut i verden har inspirert de mange ulike kirkesamfunn. Men dessverre har den ført til at kirkesplittelsen er blitt en realitet i hele verden. Dette er en side av splittelsens tragedie og peker på menneskelig synd og feil.

Ingen kan hevde at kirkesplittelsene er i tråd med Guds vilje eller ledet av Den hellige Ånd. Ånden samler, Ånden skaper enhet, aldri splittelse. Slikt sett kan splittelsene tolkes som mangel på trofasthet til Den hellige Ånd.

Heldigvis har det skjedd meget godt og positivt på økumenisk plan i de senere tiår, selv om vesentlige punkter gjenstår. Den økumeniske bevegelse er etter vår mening ikke kommet i mål før samtlige kristne er samlet i en synlig og konkret kirke, uansett hvordan den måtte se ut.

Men til tross for at veien dithen kan vise seg å bli meget lang, er det ikke noen tvil om at et godt økumenisk samarbeid på veien er positivt og virker fruktbart. Det at kristne fra ulike kirkesamfunn møtes til bønn og gudstjenester er et positivt tegn som tiden trenger. Sammen bør de kristne møte utfordringene i det moderne samfunnet og stå i mot krefter som truer livet, som truer familien, som truer mennesket.

Sheepstealing eller proselyttisme er negative ting. Ingen bør gå aktivt inn for slik praksis. Det hører ingen steds hjemme. Noe annet er om enkelte velger å skifte trossamfunn etter søkning og overveielser. Det er ikke noe vi opplever så ofte som katolsk kirke i Norge.

I Norge er Den katolske kirken i dag fortsatt en minoritetskirke som blir stadig mer til en innvandrerkirke. Det sterkt stigende antallet innvandrere stiller oss i dag overfor helt spesielle utfordringer som ikke er lette å takle. Mange av våre krefter går i dag med til å ta seg av våre egne og gir ikke meget overskudd til annet. Som sogneprest opplever jeg å ha meget mer å gjøre i dag på mange plan enn da jeg kom tilbake til Norge for 20 år siden. Selvfølgelig er dette positivt, men samtidig utfordrende.

En side ved dette som jeg av og til sier til de ulike grupper innvandrere dersom det byr seg en anledning, er at det er viktig at de ikke lever i Norge bare i en nostalgisk lengsel etter sine hjemland, men at de ser sitt kall som katolske kristne i Norge. Norge trenger det kristne vitnesbyrd og vi som katolikker må gi det på vår måte. Som kristne er vi alltid kalt til å være vitner der vi akkurat er.

På tampen vil jeg gjerne få nevne at på onsdag kom nyheten om at pave Frans møtte forskjellige representanter for evangelikale fellesskap den 10. oktober. Paven ønsker mer felleskap mellom katolikker og evangelikale. De bør gå frem sammen, be for hverandre og sammen gjøre barmhjertige verk. Det planlegges å utarbeide et felles misjonspapir som skal undertegnes i 2017 under 500-års markeringen av reformasjonen.

Under møtet sa Paven bl.a. den felles dåpen og troen på den treenige Gud er viktigere enn teologiske uenigheter. De kristne fra de ulike konfesjoner bør ikke vente på at teologene har ryddet vekk alle forskjeller. Han mener det er en synd mot Jesus Kristi vilje dersom man bare konsentrerer seg om forskjellene og uenighetene mellom kirkene og konfesjonene. Med henblikk på forfølgelsen av de kristne snakket Paven om en blodets økumenikk. Forfølgerne spør ikke om deres ofre er katolikker, ortodokse, reformerte, pinsevenner eller annet. De dreper dem fordi de tror på Jesus Kristus.