Eutanasi

Katolsk Forum – Lillehammer, 10.11.2011

 1. Innledende refleksjon

Foredraget jeg vil holde i kveld tar utgangspunkt i et innlegg jeg holdt for Fransiskushjelpen for to år siden. Tankene fra den gangen er ikke mindre gyldige i dag og jeg tillater meg derfor å stå ved dem. Men for kveldens foredrag har jeg gått gjennom innholdet, bearbeidet og utvidet det.

Foredraget er ikke ment å skulle være en vitenskapelig utredning over teamet, men være et synspunkt i debatten fra en troende katolikks side. Derfor har jeg valgt å la foredraget ha sitt fundament i teologien og i troen.

I troen vil jeg hevde at en sentral tanke er at mennesket ikke kan tenkes autonomt, men i avhengighet av Gud, sin skaper. Dette er mot en moderne tanke om at mennesket må tenkes autonomt fra all ytre påvirkning for å kunne tenkes som fritt. Men et spørsmål til den moderne tenkningen vil da være om det stemmer og hvordan tenkes frihet.

For å forstå min argumentasjon i dette foredraget, vil det være nødvendig å akseptere som forutsetning at vi er skapt av Gud og at dette selvfølgelig gjelder alle. Uten at det her vil være mulig å videreføre en tilstrekkelig og uttømmende argumentasjon for denne forutsetningen, er det viktig å understreke at menneskets avhengighet av Gud, ikke frarøver det dets frihet, men tvert imot øker friheten. Dette fordi vi frigjøres fra begrensninger i oss selv. Med friheten følger ansvarligheten for handlingene. Det er opplagt at her møter vi en spesiell forståelse av friheten som vil være forskjellig fra den verdslige og sekulære.

Videre kan vi ha med som en utgangstanke at det at mennesket står i relasjon til Gud samtidig gir det en spesiell verdighet. En verdighet som er forskjellig fra den vi innrømmer hverandre gjennom f.eks. menneskerettighetene. Det at Gud nemlig tiltror mennesket å handle i tråd med Guds vilje overgår vår definisjon av verdighet fordi Gud lar oss lære av Hans guddommelige egenskaper.

Det vil si, når vi snakker om verdighet her, må det forholdes til noe over oss, noe utenfor oss. Hvis ikke blir det vi sier relativt uten et absolutt fundament. Kun den absolutte, Gud, kan gi oss et slik fundament.

1.1 Skapt i Guds bilde

Helt sentralt i troen på at vi er skapt av Gud, står den bibelske overbevisning om at vi er skapt i Guds bilde. Allerede de første ordene om mennesket i Bibelen gir oss et helt sentralt perspektiv på den bibelske forståelsen av det. Der står det bl.a.: “Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, …”(1 Mos 1,27). Dette må bety at der er noe i mennesket som viser Gud, det blir til et av-bilde av Guds ur-billedlighet. Gud blir til menneskets for-bilde.

Derfor bør vi tenke over hvordan Gud må være for bedre å forstå hva tanken med mennesket er. Samtidig forteller det hvilken plass mennesket er tiltenkt i skaperverket. Å være skapt i Guds bilde betyr at man kan “se” noe av Gud i mennesket. Dette bør ikke bare være synlig for menneskene seg imellom, men også for hele skaperverket. Allerede her kan man ane storheten som egentlig ligger i mennesket og hvori kallet til å være bilde kan bestå. Samtidig gir det et utgangspunkt til å bedømme menneskets liv og handling i lys av bildeoppdraget.

1.2 Skapt som person

Det andre teologiske elementet jeg vil trekke frem i dette foredraget, er at vi er skapt som person, vi er person. Denne virkeligheten kommer fra Gud, i hvis bilde vi er skapt. Selv om Gud er én, har Han åpenbart at der er tre personer i Gud og disse tre personene er Fader, Sønn og Hellig Ånd. Gud er én Gud, men der er tre personer i én Gud. Tre personer som er forskjellige og like fullt er de tre én.

I den nikenske trosbekjennelsen sies det om Sønnen at han er ”født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen”, dvs.at forholdet mellom Fader og Sønn er slik at Sønnen mottar seg fra Faderen, uten at man kan si at der nødvendigvis skal ha vært en tid hvor Faderen har vært alene. Heller ikke at den Hellige Ånd springer ut av forholdet mellom Fader og Sønn, betyr tidsforskjell. Det hele er mer et forsøk på å beskrive treenighetens indre virkelighet og forhold, men som samtidig holder fast troen på at Gud er treenig fra evighet av.

Guds indre virkelighet som treenig er utgangspunktet for skaperverket. Den indre, fullkomne kjærligheten Gud lever i seg selv, ønsket å deles og meddeles og derfor skapelse. Skaperverket kan sies å være sprudlet ut av Guds overstrømmende kjærlighet.

Mennesket er et vesen i skaperverket og som er skapt i Guds bilde. Derfor er mennesket skapt som et individ, som en person. Menneskets personalitet har sin grunn i Guds personalitet. Uten dermed å si at den menneskelige person skulle være identisk med en guddommelig person. Men det er en analogi mellom Guds personstruktur og menneskets person som gir billedligheten.

1.3 Menneskets verdi

Dersom dette er en sannhet om mennesket, så må denne sannheten gjelde gjennom hele menneskets eksistens, fra og med unnfangelsens øyeblikk og etter troen for all evighet. Det vil si fra det øyeblikket eggcelle og sædcelle smelter sammen og inn i Guds evighet. Døden avslutter ikke eksistensen men er en overgang til en ny virkelighet forskjellig fra den vi lever her. Vi blir person fra og med unnfangelsens øyeblikk og for alltid. Vår personvirkelighet opphører aldri.

Det at vi blir person er altså ikke noe som kommer til på et eller annet tidspunkt senere i menneskets utvikling i svangerskapet. Vi er person hele tiden. Derfor er mennesket absolutt beskyttelsesverdig fra dette første øyeblikk og enhver er en person som bare kan bæres frem. Når ikke den ufødte personen frem til fødselen, får det bare skje ved Guds hånd gjennom naturen. Intet annet får avbryte et svangerskap. Det ville være umenneskelig og forkastelig fordi det er drap på en person. Hvordan kan vi la være å respektere det ufødte liv med den største frykt og beven?

De samme spørsmål gjelder mennesket gjennom hele livets vei, gjennom smerte, sykdom og inn i døden. Livet må respekteres til ethvert tidspunkt av menneskets eksistens. Hvis ikke respekterer man det ikke som person.

At mennesket er person, opphører ikke ved dødens inntreden. Nei, mennesker går som person inn i evigheten og møter der sin Skaper. Døden kan teologisk sett ikke ansees som en avslutning av menneskets billedlighet eller personlighet, men som en overgang i en ny og anderledes eksistens som er løst fra tid og rom, som er evig.

2. Fordypende tanker

Kan vi definere hva som er et verdig liv eller en verdig død når vi snakker om det menneskelige livet og dens eksistens? Fellen her ligger i definisjonen av hva som er ment med ordet “verdig”. Jeg mener dette ordet kan kun gis innhold knyttet opp mot Gud slik jeg gjorde det innledningsvis. Et verdig liv er det liv et mennesket lever i tråd med Guds vilje for dette mennesket. Jo mer et menneske lever det Gud vil for det, jo mer blir mennesket seg selv, ja, jo mer blir det person. Enhver lov, enhver samfunnsinstitusjon må bygge opp under dette, ellers blir det umenneskelig. Å ansvarliggjøre mennesket for dets handlinger, gir det verdighet. Å ta bort ansvaret, tar også bort verdigheten.

En verdig død kan forstås som den død som har åpnet og forberedt mennesket til dets definitive møte med Gud så godt det overhodet lar seg gjøre. Selvfølgelig hender det at mennesker blir drept gjennom ulykker, katastrofer eller kriminalitet. Ikke alle dødssituasjoner gir mennesket mulighet til å gå inn i døden på en bevisst måte. Men Herren oppfordrer mennesket til alltid å leve forberedt på å skulle gå inn i døden. Ikke ut ifra en angst for døden, men egentlig i glede over det endelige møtet med Herren. Flere steder advares menneskene mot å leve som om døden ikke er en del av vår virkelighet eller som om vårt liv kun er knyttet til eksistensen her. Døden bør ha en naturlig plass i tilværelsen.

2.1 Smerten

En av problemstillingene rundt eutanasispørsmålet er spørsmålet om smertene som enkelte virkelig kan oppleve som et helvete og som nok rører oss som mennesker på en spesiell og dyp måte. La oss forsøke å tenke teologisk rundt smerte.

Smerte er selvfølgelig noe som hver enkelt kan oppleve på svært individuelt og forskjellig vis. Men er smerten noe man skal forhindre, eller noe man skal holde ut, eller kanskje vi heller bør forstå den i en kombinasjon av begge deler? Smerten er i grunnen en del av livet som er vanskelig for oss å begripe, men som er en side av livet og som tilhører livet.

Derfor er det ganske så tankevekkende at vår tro på Jesus Kristus som verdens frelser er uløselig knyttet til smerte. Den grufulle lidelse og død Guds menneskevordene Sønn måtte gjennomgå, overgår nok det de fleste vil måtte oppleve av smerte. Den som har sett Mel Gibson “Passion of the Christ” får en svært visuell opplevelse av denne smerten. Men i grunnen fremstilles først og fremst den fysiske smerten i legemets kjød.

Den dype, åndelige smerten Herren gjennomlider samtidig, er vanskeligere å uttrykke. Vi møter den i det fortvilte ropet fra korset “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Matt 27,46) Det mørket som Sønnen her må ha sunket ned i, må være så omfattende og innelukkende, at han ikke lenger enser Faderens nærvær. Samtidig opplever han den hele og fulle smerte av all menneskelige ondskap og perversjon, både før, under og etter hans jordiske tid. Antageligvis er denne smerten langt større enn all fysisk smerte han blir utsatt for. Parret med følelsen av å ha mistet Faderen, må ha vært så overveldende, at ingen annen menneskelig person noen gang vil komme til å kunne lide en tilsvarende dyp smerte som Guds sønn møtte.

For oss mennesker betyr det noe helt sentralt at Sønnen gjennomgikk dette smertehelvete. Han led mer enn vi kan frykte å måtte lide. Slik kan vi forstå vår egen lidelse som omsluttet av hans større lidelse.

Dette er nok vanskelig å fordøye. Men måtte ikke det være slik for at frelsen virkelig skulle kunne bli reell og fornye den skadete menneskelige natur? Naturen her selvfølgelig ikke ment biologisk, men teologisk.

Heldigvis stopper ikke Sønnen ved døden, men går gjennom dødsrikets mørkeste kroker inn til oppstandelsens herlighet. Gjennom smertens mørke kan oppstandelsens lys, Guds lys, skimtes, sees.

Jeg dveler ved dette for at vi skal begripe at Kristus på ingen måte opphevet lidelsen og smerten, eller tok den fra oss. Nei, han gikk gjennom den, langt dypere enn vi må, for å åpne det evige livs dør for oss. Derfor kan vi bære vår egen lidelse og smerte uten angst og frykt, fordi han er oss nærmere jo verre vi har det. Hva unngår vi, ved å flykte fra vår egen lidelse og smerte? Er ikke en av vårt moderne samfunns grunnleggende problemer at det vil ta fra oss smerten?

Jeg sier ikke dette for å ønske meg eller noen noe vondt eller tungt. Men det må være lov til å spørre under troens lys, hva sykdom, lidelse, smerte og død kan bety i vår eksistens som personer på vei mot Gud. Hvis ikke tror jeg ikke det vil være mulig å finne en riktig holdning i forhold til eutanasi.

2.2 Eutanasiens problem

På bakgrunn av refleksjonen så langt, mener jeg at ønsket om å avkorte et menneskes lidelse og smerte ved f.eks. en terminal sykdom, kan være forståelig ut ifra en mangel på en tilstrekkelig innsikt i den menneskelige eksistens teologisk sett, men er en umulighet i lys av troen.

Hver enkelt har en rett til å møte døden med et åpent sinn. Selvfølgelig er det mange sykdomssituasjoner som gjør det umulig eller ulykker som kommer helt uventet. Men det bør være et ideal, dersom mennesket virkelig er skapt og villet av Gud og kallet til å vende tilbake til Gud, at det får gå mest mulig forberedt og bevisst inn i døden. Med forberedelse tenker jeg her på den endelige forsoning med Gud i Kirkens sakramenter. Døden er å slippe det siste taket jeg har i livet her og overgi meg i Guds miskunnsrike hender. Hele livet er faktisk en forberedelse til dette, å slippe taket i seg selv. Det er en del av tilværelsens mysterium.

Døden er et øyeblikk som kommer meg i møte. Jeg har ikke lov til å fremskynde dette møtet, hverken ved egen eller fremmed innvirkning. Som kristne er vi kallet til alltid å gi liv, aldri å ta liv. Eutanasi er å ta liv, enten det er selvmord eller mord. Hvordan kan det være snakk om en verdig død i så måte? Er ikke det, det motsatte av å slippe taket i seg selv og overlate seg til sin skaper? En siste egoistisk handling i livet?

Og spurt i troen: dersom den siste delen av vår eksistens er preget av smerte og lidelse, kan ikke det være ment som en renselse? Enten for en selv eller andre? Den kristne spiritualiteten har alltid visst at vår egen lidelse og smerte kan ofres/bæres for noe godt som bare Gud vet hva er. Kun Gud har oversikt over helheten, vi ser bare stykkevis og delt. Dessuten har det alltid vært sagt at ingen får et større kors å bære enn det man faktisk klarer å bære. Hva gjør det med vår verden, med vår menneskehet at vi flykter fra smertene?

Selvfølgelig er ikke alle like sterke og smertene bli for kraftige for oss. Slikt sett har vi lov til å bruke smertestillende. Men samtidig lurer en fare her. Vi kan dope et menneske så ned med smertestillende, at den lutrende prosessen ved livets avslutning ikke kan gjennomleves. Dessuten kan man gi så meget smertestillende at det blir til eutanasi. Jeg undres i hvilken grad dette allerede skjer i vårt samfunn.

3. Evangelium vitae

Kirken har selvfølgelig uttalt seg om dette teamet i flere sammenhenger. Pave Johannes Paul II var i sitt pontifikat meget opptatt av mennesket og dets stilling. Flere av hans encyklikaer tar opp viktige temaer om mennesket og det menneskelige livet. Pavens anliggende var å reetablere et menneskesyn som virkelig er fundert på kristne verdier. I sentrum står derfor ikke bare menneskerettighetene, men menneskets verdi og rettigheter som person. Denne verdien og rettigheten begrunnes med at mennesket er skapt i Guds bilde, slik vi har hørt det i dette foredraget.

Ut ifra en omsorg og bekymring over at den moderne verden kan miste dette grunnleggende positive menneskesynet, gav pave Johannes Paul ut encyklikaen ”Evangelium vitae – om menneskelivets verdi og ukrenkelighet” i 1995.

Meget av vår tids elendighet som vi kan se, tross alt det gode som mennesket har fått til, har sitt dype utspring der det ikke ser seg selv som en gud avhengig skapning lenger, men som en autonom og allmektig skapning i seg selv. Paven berører i encyklikaen noen av de mest brennende problemene når det gjelder menneskets allmektige måte å forholde seg til livet på. Han sier klart fra at dagens utvikling innenfor mange forskningsområder og mye av det som gjøres tilhører en ”dødens kultur”.

Sterkest understreker han dette, når han bruker hele sin autoritet som Peters etterfølger til å bekrefte ”at det direkte og overlagte drap av et uskyldig menneske alltid er dypt umoralsk” (nr. 57 s. 85), ”at provosert abort, det vil si abort som er villet som mål eller middel, alltid er et alvorlig brudd på den moralske orden, fordi det er villet avlivning av et uskyldig menneske” (nr. 62, s. 92) og ”at eutanasi er et alvorlig brudd på Guds lov ettersom det dreier seg om en overlagt og moralsk uakseptabel avlivning av et mennesket” (nr. 65, s. 97) (sitatene er fra den norske oversettelsen gitt ut på St. Olav forlag i 1996).  For paven er eutanasi en tragedie og han mener den er ”meningsløs og inhuman” (nr. 64, s. 95).

Paven tyr til sterke ord for å understreke Kirkens posisjon, skjønt det er nok nødvendig. Hvordan skal vi håpe på å kunne vekke interessen for en ”livets kultur”, som Paven appellerer til, hvis ikke det klart sies ifra hva som er i ferd med å skje? Mitt inntrykk er at Den katolske kirke er en av de få institusjoner som har tilstrekkelig åndelig kraft og styrke til å stå i mot den fatale utviklingen det menneskelige samfunnet har gitt seg ut på. Eller kanskje Kirken er alene om dette.

Denne utviklingen kan kort beskrives med at mennesket omformer naturen og skaperverket på en stadig sterkere måte, slik at man kan si at det skaper en ny, den såkalte annen natur. For å forstå dette er det tilstrekkelig å sammenligne en kvadratkilometer uberørt natur med en kvadratkilometer maisåker, eller et naturlig elveløp med en betongkanal.

Man kan virkelig få inntrykk av at mennesket ikke lenger føler seg skapt i Guds bilde, men vil skape seg selv i sitt bilde. Dette bildet har mindre muligheter og mennesket vil ”perfeksjonere” det. I dette bildet er det ikke plass til skavanker, problemer og lidelse. Livets bredde reduseres etter en snever forståelse som ikke holder ut den naturlige rikdom. Mer enn noen gang er det meget nødvendig å stoppe opp og ta selvkritikk. Vi trenger andre perspektiver. Disse perspektivene kan vi finne i det kristne menneskebildet, som ser den enkelte person, som respekterer og elsker den.

Et viktig punkt pave Johannes Paul tar opp i sin encyklika er det paradoksale i at angrepene mot ”livet i dets begynnelse og ved dets avslutning … blir ansett for å la seg rettferdiggjøre i ’rettighetenes’ navn, og det i en slik grad at stater forventes å legalisere dem og gjøre dem tilgjengelige som frie helsetjenester” (nr. 11, s. 21).

Her peker paven på noe meget vesentlig, nemlig hvordan det som før opplagt var galt, nå er blitt godt. Dessuten det underlige at man i vår tid kun er opptatt med den enkeltes rettigheter, men ikke plikter. Her ligger det gjemt en skjevhet i tenkningen.

Noe jeg ofte undrer meg over, er hvordan leger og helsepersonell forventes å skulle ta liv av mennesker, enten i form av abort eller eutanasi. Hvordan kan dette forenes med legenes og helsepersonellets krav om å redde og bevare liv? Tenker vi religiøst kan vi spørre enda dypere: Når legene og helsepersonellet en dag står overfor Gud til personlig dom etter sin egen død, kan de forvente å skulle stå ansikt til ansikt med sine ofre. Ville de være i stand til å fortsette med sine ugjerninger dersom de tenkte slik?

I denne sammenheng kan jeg nevne at det er verdt et studium i språkfilosofi hvordan språket blir manipulert slikt at det som egentlig moralsk sett er et drap, er å ta liv, blir forskjøvet til en rettighet, til en helsetjeneste som paven skriver. Mitt inntrykk er at dette skjer i stadig større grad på mange av livets områder for å slippe unna en moralsk eller etisk vurdering av de menneskelige handlinger. Etter min oppfatning skjuler det seg her en forakt for mennesket.

Paven skriver noe tilsvarende når han fastslår at det ”i vår tid eksisterer en prometevsk holdning til livet som forleder mennesket til å tro at det kan ta spørsmålet om liv og død i egne hender, mens det som i virkeligheten skjer er at mennesket selv bukker under for en død hvor enhver utsikt til mening og håp er borte. Vi ser er tragisk uttrykk for dette i utbredelsen av eutanasi – enten den foregår i det skjulte eller praktiseres åpenlyst og til og med legalt. Like meget som av misforstått medfølelse, kan rettferdiggjørelsen av eutanasi være utilitaristisk motivert med henblikk på å unngå utgifter som ikke gir avkastning og som pålegger samfunnet tunge byrder. Følgelig blir det tilrådelig å avhende deformerte babyer, alvorlig handicappede, arbeidsudyktige, eldre – især når de ikke lenger kan klare seg selv, og terminalt syke. Vi kan heller ikke tie om mer fordekte, men ikke mindre alvorlige og reelle former for eutanasi, som for eksempel ved organtransplantasjon, når organer blir fjernet uten at man respekterer objektive og adekvate kriterier for å verifisere donators død” (nr. 15, s. 26).

Når ble tenkningen av mennesket avsporet på en slik måte at slike handlinger blir mulig? Det er opplagt at det i den åndelige og intellektuelle utviklingen av tenkningen i den moderne tiden må ha skjedd et brudd med en sann menneskelighet. Paven skriver at vi står overfor en objektiv ”sammensvergelse mot livet” (nr. 17, s. 27). Grunnen ligger i den moderne frihetstenkningen som ”ikke lenger erkjenner eller respekterer den grunnleggende forbindelse med sannheten. Når friheten, ut fra ønsket om å frigjøre seg fra alle former for tradisjon og autoritet, også stenger igjen for selv de mest åpenbare tegn på en objektiv og universell sannhet – selve fundamentet for det personlige og sosiale liv, da ender mennesket opp med å foreta sine valg ikke med sannheten om godt og ondt som kriterium, men kun ut fra subjektive og skiftende meninger, eller selviske interesser og innfall” (nr 19, s. 32).

I grunnen befinner vi oss i en ond sirkel hvor mennesket har mistet sansen for Gud og der igjennom sansen for mennesket, dets verdighet og liv (jfr. 21, s. 34). Paven oppfordrer derfor menneskeheten til mot ”til å anta en ny livsstil, som består i å treffe praktiske avgjørelser på grunnlag av en riktig verdiskala, både på det personlige, familiære, sosiale og internasjonale plan, og hvor selve paradigmaet er at det å være har primat over det å ha, og personen over tingene. Denne fornyede livsstil innebærer at man går fra likegyldighet til omsorg for sin neste, fra avvisning til aksept. Andre blir ikke rivaler som en må beskytte seg imot, men brødre og søstre som skal støttes og elskes for sin egen del, og hvis nærvær i seg selv er berikende” (nr. 98, s. 142-143).

Paven kommer så med en del oppfordringer til ulike grupper og ansvarlige i samfunnet med hvordan de kan gjøre sitt for en ønsket fornyelse.

4. Avsluttende refleksjon

Er det Guds vilje at vi mennesker skal gjøre alt vi kan gjøre? Nei, jeg tror ikke det. Vi er kallet til å handle ansvarlig og å lære og skjelne mellom godt og ondt, riktig og galt. På mange områder gjør vi ikke dette og vi går derfor utover det som er i samsvar med Guds vilje. Spesielt gjelder det vår omgang med mennesket der det er mest sårbart, ved livets begynnelse og ved livets slutt. Disse to sidene ved menneskets eksistens henger nøye sammen. Respekteres ikke begge helt og fullt, har vi allerede forlatt menneskeligheten og er blitt inhumane. Abort og eutanasi er to sider av den samme forakten for mennesket som brer seg stadig sterkere utover i våre moderne samfunn.

Dersom vi ikke stopper opp og virkelig stiller oss de sentrale spørsmålene som må stilles om liv og død, kommer forråelsen og brutaliteten vi er vitne til i dag, til å bli stadig verre.

Det er harde ord, jeg vet det. Men har vi lov som kristne til å si noe annet? Vi blir så ofte parkert i debattene fordi vi skal jo se alt det gode menneskene også gjør. Selvfølgelig ser vi det, og vi verdsetter det. Men det finnes likefullt gjerninger som er så lite i samsvar med det vi tror på at, vi må få lov til å si fra. Ved selv den minste tanke som kan true mennesket i dets egentlige verdighet som skapt i Guds bilde, må det sies klart fra. Eutanasi er forkastelig uansett begrunnelse og innhold.

Der er og har vært en debatt om å avslutte livsforlengende behandling som blir for kostbar. En slik behandling kan vi se på som en motsetning til eutanasi. Vil det derfor bety at jeg som troende må forsvare enhver forlengelse av livet?

Nei, her møter vi i grunnen også en problematisk holdning til døden. Døden er det eneste sikre vi alle har foran oss, vi skal alle dø og bør derfor respektere døden; vi skal ikke trosse den. Den moderne medisinen gjør det mulig å flytte grensene noen meter til. Å trekke opp grenser mot hva som blir å trosse døden blir stadig vanskeligere. Vi bør derfor respektere at det settes grenser for livsforlengende behandling. Gjør vi ikke det, tar vi paradoksalt nok også bort noe av grunnlaget for respekten for livet. Likesom det ikke er vi som skal styre over når vi skal leve, skal vi heller ikke tilta oss rett til å bestemme når vi skal dø.

Livet som døden er begge deler gaver vi bare skal motta. Døden kommer til oss når den skal komme.