Damian de Veuster

For første gang er et medlem av min orden, Kongregasjonen av Jesu og Marias helligste Hjerter og den evige tilbedelse av det Allerhelligste Altersakrament (også kalt Picpus-fedrene etter et kloster ordenen overtok i Paris i 1805), blitt helligkåret. Det skjedde søndag den 11. oktober i Roma. Den nye hellige er Pater Damian de Veuster SS.CC.

Han var født den 3. januar 1840 i en liten landsby i Belgia og fikk navnet Josef. Landsbyen heter Tremelo og ligger ikke langt fra den større byen Leuven. Familien hadde en bondegård og faren ønsket at Josef skulle overta den. Han var nemlig en kraftig plugg som ikke var redd for å ta i et tak. Men Josef hadde helt andre ønsker. Hans eldre bror var trådt inn i min orden. Josef hadde et sterkt ønske om å få virke i misjonen og tryglet om å få følge sin bror inn i ordenen. Foreldrene gav etter for guttens ønske. Han trådte inn på nittenårsdagen i ordenens kloster i Leuven og fikk navnet Damian og avla de første løfter en måned senere. Året etter ble han sendt til Paris for å studere og den 7. oktober 1861 avla han de evige løfter i vår kirke Notre Dame de la Paix i Picpus. Etter det fortsatte han studiene i Leuven.

Ordenen hadde fått ansvaret for store deler av Stillehavet som misjonsområde i 1821 av Vatikanet. I 1863 ble det bestemt at Damians bror skulle dra til Hawaii-øyene, men han ble syk. Damian som brant etter å få virke i misjonen bad instendig om å få dra i stedet for ham og den 28. oktober reiste han etter å ha tatt avskjed med sin familie for bestandig. I den tiden kom man ikke hjem igjen fra misjonen.

Reisen tok mange måneder da de måtte seile helt sør om Kapp Horn. Damian hadde ikke blitt presteviet før han reiste. Han ble derfor viet den 21. mai 1864 i katedralen i Honolulu. Hans første tjenste var på den største øyen, Hawaii. Mens pater Damian virket i vanlige sogn der, begynte det å spre seg lepra særlig blant de innfødte. Etterhvert som antallet økte, visste ikke myndighetene annen råd enn å sette de syke ut på en halvøy på nordsiden av øyen Molokai. Halvøyen er formet som en trekant, hvor to av sidene går langs havet, mens en side er vendt mot høye fjellvegger. Slik ble de spedalske holdt innenfor naturlige stengsler og isolert fra resten av befolkningen.

Kirken synes det ble for ille hvordan de syke ble overlatt helt til seg selv og i 1873 snakket biskopen, også fra vår orden, med patrene om noen kunne tenke seg å reise frivillig ut til de spedalske for tre måneder av gangen. Fire meldte seg, deriblant pater Damian. Han ble plukket ut til å reise først og kom frem til Molokai den 10. mai samme året.

De tre månedene ble til 16 år. Myndighetene tillot nemlig ikke pater Damian å forlate Molokai igjen av frykt for å bli smittet. Riktignok var han på besøk i Honolulu et par ganger i alle de årene, men ellers forble han blant de spedalske.

På Molokai så pater Damian at det ikke ville være nok å bare være en sjelesørger for de spedalske. Mange manglet selv det mest elementære for å eksistere og pater Damian utviklet en iherdig innsats for å hjelpe dem til et så verdig liv som mulig i sykdommen. Da han jo hadde en bakgrunn fra en bondegård, var han ikke redd for å ta i et tak for å bedre levevikårene for dem. Han fikk skaffet materialer til husbygging, rørlegging, klær osv og var hele tiden opptatt med å bedre levevilkårene for de syke. Lepra er en sykdom som utvikler seg over lang tid og det er mange stadier av sykdommen. De friskere arbeidet med pater Damian så godt de kunne og opplevde på den måten å få en mer meningfylt tilværelse enn bare å måtte vente på at døden en eller annen gang ville inntreffe. Det vonde var at dersom et barn ble smittet, ble det bare revet vekk fra foreldrene og «hevet ut» på Molokai. Det var så mange av dem at pater Damian fikk bygget et eget barnehjem for dem. I tillegg arrangerte han aktiviteter for barna som de satte stor pris på.

Han bistod de syke både legemlig og sjelelig uansett om de var katolikker, protestanter eller ikke kristne, han gjorde ingen forskjell på det. Bare et mindretall av de spedalske var katolikker. I tiden pater Damian var på Molokai, skal han ha begravet rundt 3.000 spedalske.

Hans nærhet og kjærlighet til de syke, gjorde at han selv ble smittet. De siste 4 årene av livet ble han stadig mer markert av sykdommen og sa gjerne i sine prekener «vi spedalske …» Den 15. april 1889 døde han, 49 år gammel. Han skrev i sine brev at han var den lykkeligste misjonæren på jorden.

Dette lysende eksempel på min ordens spiritualitet og kristen nestekjærlighet generelt, er nå endelig blitt helligkåret. Mange har ventet lenge på denne dagen. En som ivret sterkt for pater Damians helligkåring, var moder Teresa. Hun var i sin tid blitt inspirert av ham til den tjeneste hun selv har levd og hun ønsket at pater Damian skulle være de spedalskes vernehelgen. I ordenen kaller vi ham for de spedalskes apostel.

Sider ved pater Damian som jeg synes er inspirerende, var hans utrettelige insistering som student i ordenen å få dra til misjonen, hans ja til biskopens ønske om å sende en prest til Molokai og hans iherdige innsats for de spedalskes ve og vel uten angst for nærhet og berøring. Tydeligere kan vanskelig Kristi bud om nestekjærlighet leves. Jeg håper han vil være til inspirasjon for mange også i vår tid.