“Når dagene blir lange og varmen setter inn …”

Å reise til et annet kontinent og da samtidig sør for Ekvator, gjør at meget forandres og meget tenker man ikke en gang over i forveien. Den rareste erfaring er kanskje den at solen går feil vei over himmelen, da den jo står i nord midt på dagen. Den beveger seg derfra fra høyre (øst) mot venstre (vest), altså motsatt vei over horisonten av det vi er vant til på den nordlige halvkule, noe det tar tid å vende seg til og som forstyrrer orienteringssansen.

Når da samtidig årstidene er byttet om, blir den så tradisjonsrike julen en helt spesiell fest. For oss er den her nemlig midtsommerfest. Man tilbringer dagene i stekende varme, gjerne 35 grader eller mer, og er antrukket shorts og t-skjorte. Mens svetten siler i den høye luftfuktigheten skal man forsøke å utvikle julefølelser. Noe sikkert de som er vokst opp her får til, mens en stakkars nordboer ser gjennom et svettetilsløret blikk på plastikkjuletrær med blinkende lys og julenisser med sine rød klær og hvite skjegg, og lurer på hvorfor i all verden vi har juledekorasjoner midt på sommeren. Jul skal være kulde, sne og mørke og ikke lange dager med en stekende sol stående nesten vertikalt over hodet på en.

På grunn av varmen er julefeiringen langt mer beskjeden med færre aktiviteter i menigheten. I dagene før julaften forbereder ungdommen i de forskjellige kapellene i menigheten en levende julekrybbe, hvor de hver på sin måte forteller historien om Frelserens fødsel, noen ganger mer tradisjonelt, andre ganger moderne omskrevet. Alle er like grepet hver gang.

Det er ingen midnattsmesse julaften, men kveldsmesser. Et viktig element er hyllingen av Jesusbarnet etter kommunionen. Barnet bæres frem til presten, som kysser det først og deretter holder det frem for alle troende som kommer frem for å kysse det. Deretter legges det i krybben, som har allerede ventet siden den 8. desember på barnet. Her forberedes nemlig juletre med blinkende, fargerike lys og julekrybben på Festen for Marias uplettede Unnfangelse. Gjeterne og de hellige tre konger er gjerne allerede kommet og alle venter på barnet. Figurene er ikke alltid av samme størrelse og som regel er Jesusbarnet alt for stort i forhold til moren. Å ære “El niño Jesús” er en tradisjon som man også møter i Sør-Europa.

Familiene samles i sine hjem til god mat, ofte “asado”, den berømte argentinske grillen med kjøtt fra sunne kyr som lever glade på pampaen uten å bli gale. Underlig nok feires Herrens fødsel med voldsomt fyrverkeri midnatt. Deretter går man på besøk til hverandre, skåler på julen og holder på med det hele natten. Det er jo tross alt midtsommer. Nyttårsaften er til forveksling lik.

Nå kunne man tro at i et katolsk land som Argentina ville mange gå i kirken generelt sett, men virkeligheten er helt anderledes og gjenspeiler nok det faktum at det aldri har vært tilstrekkelig med prester og at man aldri har helt kunnet bygge kirken slik vi kjenner den. Derfor er kirkebesøket bare rundt to til fire prosent på søndagene. Men det betyr ikke at de mange som er døpt, men som ikke besøker gudstjenestene, ville finne på å si at de ikke er troende. Veldig mange har sine helgenbilder i huset og ber spesielt gjerne rosenkransen. Maria spiller en stor rolle som en moderlig forbeder hos Gud og man ber om hennes forbønn for alle dimensjoner av livet. Det er trekk i tiden at valfartsstedene er mer besøkt enn noen gang. Det henger også sammen med den sterke nedgangstiden Argentina befinner seg i en alvorlig krise etter en regjering som på et tiår har kjørt landets økonomi i senk, i det minste for den vanlige borger. Antallet fattige har i følge Caritas Argentina steget fra 4 til 11 millioner under den forrige regjeringen, hvilket tilsvarer snart en tredjedel av befolkningen. Derfor tillater biskopene seg å tordne mot styresmaktene for deres manglende sosiale ansvar, senest i deres siste julepreken, noe som dekkes utførlig av landets ledende media. Kirken er faktisk den eneste institusjon i landet som nyter folks tillit.

Tre ganger har jeg feiret jul i sør, tre ganger uten spesielle julefølelser. Gleden over Herrens fødsel er selvfølgelig gitt, men man merker hvor vant man har vært til at sne, kulde, mørke, stearinlys, ekte, godtduftende grantre, midnattsmesse, orgelbrus, marsipangris, juleribbe osv. gir en kjent og kjær ramme rundt festen. Når den faller bort, står man igjen med det vesentlige ved julen, at Gud i Sønnen bestemte seg for å la seg føde av en enkel kvinne i en enkel stall i en enkel liten landsby for å være som en av oss, ikke bare i det ytre, men i det indre.