Bønn i vårt liv

Retrett for Ridderorden av den Hellige Grav i Jerusalem 24.05.2009

1. Kristus og bønn
a. Innledning

Bønn er et tema som ledsager oss som kristne gjennom hele livet og som nok gjennomgår forskjellige faser på livets vei. Enhver opplever at bønnen forandrer seg i årenes løp, men også at der kan være tider hvor bønnen flyter lettere enn andre tider. Mitt ønske med dette foredraget er å tilby en hjelp til å reflektere over ens eget bønneliv, men også at den kan være en inspirasjon til kanskje å kunne oppdage nye sider ved ens eget bønneliv.

Men hvorfor er det viktig å be? Jo, fordi bønnen er en kommunikasjonsform mellom oss og Gud. Vi trenger å kunne kommunisere med Ham. Det har alltid vært Kirkens overbevisning om at Gud hører alle våre bønner. Men om Gud oppfyller dem, er et helt annet spørsmål. Men er det sant at Gud hører våre bønner, sier det seg i grunnen selv, at det ikke er likegyldig om jeg ber eller ikke. Er det sant at vi er skapt av Gud, da burde det ikke være vanskelig å tro at Gud kan lytte til sine skapninger. Ved at Sønnen ble menneske i Jesus Kristus, har Gud dessuten vist en evne til å komme oss nær, som menneskeheten neppe hadde ventet seg. Ved at vi mottar Den hellige Ånd i dåp og ferming, samt Kristus i hans hellige legeme, er denne nærheten fra Gud til oss, hevet over enhver tvil. Troens utfordring er kanskje ikke så meget å tro på Guds nærvær, men å leve som om det er slik og møte Gud med en nærhet fra vår side.

b. Kristus som lærer i bønnen

For å nå trenge bedre inn i bønnen, bør vi vende oss til Jesus Kristus og lære av ham.

Fra Det nye Testamentets beretninger, hører vi flere ganger at Kristus trekker seg tilbake for å be, gjerne om natten eller tidlig om morgenen. Dette har nok vært helt vesentlig for ham på hans vei. Her har han befunnet seg i en åpen kommunikasjon med Faderen i Den hellige Ånd. Da han var unnfanget uten synd, kan vi forestille oss at hans bønn må ha vært åpen og ren, helt fokusert på dialogen med Faderen, uten distraksjoner av noe slag. Vi kan sikkert uten å overdrive si at Herren som menneske selv har bedt på den mest eksemplariske måten.

Vi vet ikke meget om Herrens historie før han trådte frem i offentligheten. Men vi kan ane at bønnen må ha vært en fast bestanddel av hans oppvekst og liv. Som alle jødiske guttebarn gikk han sikkert til undervisning i Den hellige skrift hos Nasarets rabbi eller hvem som var der som representant for troen. Lukas peker jo på at han tidlig var spesielt moden i sin tro med historien om Jesus som tolvåring i tempelet. Han forbløffet de lærde med sin viten og innsikt. Da han fortalte Maria og Josef at ham ble igjen i sin Fars hus, viser han at han er kjent med sitt opphav. Vi kan regne med at de hele tiden har stått i kontakt gjennom Sønnens bønn.

Da han hadde samlet disiplene rundt seg, må de tidlig ha lagt merke til Herrens bønneliv. Derfor er det ikke særlig overraskende at de ber ham om å lære dem å be.

I Lukas hører vi: En gang var han et sted og ba. Da han var ferdig, sa en av disiplene til ham: «Herre, lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler.» Han svarte: «Når dere ber, skal dere si:
Far!
La ditt navn lyse blant oss,
og opprett ditt rike!
Gi oss hver dag vårt daglige brød
Tilgi oss våre synder,
for også vi tilgir alle som er skyldige overfor oss.
Og bring oss ikke i fristelsens vold.» (Luk 11,1-4)

Denne teksten er Gunnes oversettelse. I litugien bruker vi en noe annen oversettelse. Men det viktige for oss her, er at da disiplene ønsker å lære og be, gir Kristus dem en i grunnen svært så kort bønn. Det interessante er at han sier ikke noe om noe annet, intet om kroppsholdninger, om pusteteknikker, sittestillinger etc. Nei, han gir dem bare en helt enkel og grei tekst å be. Matteus gjengir den samme bønnen nokså likelydende.

Det oppsiktsvekkende med bønnen, er at disiplene får lov til å tre frem for Gud på samme måte som Sønnen ved å si enkelt «Fader«, eller «abba» som det heter på originalspråket. Dette er et enda mer fortrolig ord å møte Gud med, da det også kan oversettes med «pappa«. Her er ingen avstand til Gud, men en uhørt nærhet. I grunnen er det ikke mennesket som bøyer seg for Gud, men Gud som bøyer seg ned til mennesket. En ufattelig tanke.

Videre ber man i «Fader vår» Gud om å åpenbare sin storhet blant oss, gjennom oss. Vi ber om at vi selv må ære Guds navn og ikke vanhellige, spotte det, dvs. avvise Gud. I bønnen står ‘navn‘ for personen, altså Gud. Vi ber om at Gud må komme med sitt rike, herredømme, velde. De tre første bønnene er nok ment i et eskatologisk perspetiv: Vi ber om at Gud endelig må etablere sitt definitive herredømme på jorden.

Når vi videre ber om at Gud må gi oss vårt daglige brød, gjør vi det i holdningen som Kristus ønsker, nemlig at vi ikke skal bekymre oss for morgendagens mat og klær. Kristus har jo sagt: «Gjør dere ikke bekymringer for livet, for hva dere skal spise, – eller for kroppen, hva dere skal kle den med. Livet er da mer enn maten, og kroppen mer enn klærene? Se på fuglene under himmelen, de hverken sår eller høster eller samler seg forråd, og Faderen i himmelen sørger for dem allikevel.» (Mt 6,25-26). Her kommer en tillit til at Gud sørger for det nødvendige for vår eksistens.

Bønnen om at Gud må tilgi våre synder, slik vi vil tilgi hverandre, rører ved kjernen til Kristi misjon. Han er kommet for å kalle synderne, gjentatte ganger møter de som søker ham tilgivelsen. Skulle ikke vi tilgi hverandre, når Gud så storhjertet tilgir oss? En i grunnen tydelig og opplagt bønn.

Å ‘bringe i fristelse‘ er ensbetydende med å ‘stille på prøve«. Bønnen går ut på at prøvelsene i vårt liv ikke må bli større enn hva vi makter å bære.

Den siste bønnen om at Gud må fri oss fra det onde, kan også oversettes med at vi må fris fra den onde, vi ber Gud om å beskytte oss og støtte oss. Når vi nevner den onde, bør vi aldri glemme at Gud er meget sterkere og har overvunnet den ondes makt. Søker vi Herren, som har sagt om seg selv at han er «veien, sannheten og livet«, har vi i grunnen intet å frykte.

Jeg synes det et noe meget tilforlatelig og positivt at Kristus gir disiplene og gjennom dem Kirken, en så kort og tydelig bønn. Likevel innholder den så meget og den bør være den fremste blant alle våre bønner, da det er den eneste Guds Sønn har lært oss. I innledningen til bønnen i Matteus, sier Kristus: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det» (Matt 6,7-8).

Det er en klok tale. Å be dreier seg ikke om å skulle lire av seg en mengde tekster, eller ramse opp masse ord. Det er ikke mengden som er avgjørende. Nei, som Kristus sier, så vet Faderen hva vi trenger og det allerede før vi ber. Men ved å be, forteller vi Gud at vi regner med Ham, at vi tror at han virkelig er Gud for oss og kan gi oss det som er nødvendig.

Her er det viktig å reflektere over hva det er vi trenger, når vi ber. Gud er en Gud som ønsker at vi alle finner frem til Ham. Når vi ber om noe, bør vi nok be om ting som fører oss den veien. Ellers kan vi fort banalisere bønnen.

Selvfølgelig kan vi f.eks. be om å bli friske igjen, dersom vi er syke. Men vi kan like gjerne be om at Guds vilje må skje, som vi også kan be for de som hjelper oss i en sykdomssituasjon, enten det er profesjonelle eller private. Jeg sier gjerne til de som forbereder seg på en alvorlig operasjon eller blir lagt inn på sykehus på grunn av en alvorlig sykdom, at de ikke bare ber for sin egen del, men også for alle de som har ansvar og skal ta avgjørelser, enten det er leger eller helsepersonalet. Slik forteller jeg Gud i min bønn at jeg forstår situasjonen og rekkevidden av det som ligger foran meg.

Men la oss vende tilbake til Herren. Like før den innledningen til «Fader Vår«, som i Matteusevangeliet fremsettes i Bergprekenen, sier han noe mer som er klokt å tenke på når vi reflekterer over bønn: «Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne: De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» (Matt 6,5-6)

Bønnen er noe dypt personlig mellom den enkelte og Gud. Selvfølgelig finnes der også fellesskapsbønn i mange former hvor mange ber sammen. Men likefullt skal vi tenke over denne instruksen. Også blant oss kristne kan vi falle for fristelsen å ville fremstå som mer fromme i sammenligning med andre. VI bør alltid passe på vårt hjerte, at det forblir rent i så måte og heller «gjemme» oss for å be enn å falle for fristelsen å ville vise oss for andre.

c. Andre aspekter ved bønnen

I avsnittet fra Lukasevangeliet hvor han lærer disiplene å be «Fader Vår«, sier Herren videre til dem: «Sett at en av dere går til en venn midt på natten og ber ham: ‘Kjære, lån meg tre brød! En venn som er på reise, er kommet til meg, og jeg har ikke noe å by ham.’ Tror dere han da vil svare der innefra: ‘Ikke forstyrr meg! Døren er alt stengt, og både barna og jeg er i seng. Jeg kan ikke stå opp og gi deg noe.’ Nei, sier jeg dere: Om han ikke står opp og gir ham det for vennskaps skyld, vil han iallfall gjøre det fordi han er så pågående, og gi ham alt han trenger.Jeg sier dere: Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får. Den som leter, han finner. Og den som banker på, skal det lukkes opp for.
Finnes det en far blant dere som vil gi sønnen sin en orm når han ber om en fisk, eller gi ham en skorpion når han ber om et egg? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Far i himmelen gi Den hellige ånd til dem som ber ham!» (Luk 11,5-13)

Her oppmuntrer Kristus til utholdenhet og tålmodighet i bønnen. Gud opererer i et annet tempo og med en helt annen oversikt enn den vi har. Vi kan ikke uten videre forvente at Gud handler når vi vil det. Gud er alltid fri og uavhengig i forhold til oss. Men likefullt har Han et hjerte for oss og lar seg røre ved.

Kristus oppfordrer til ikke bare å be, men å lete og å banke på. Vi skal altså ha et aktivt forhold til vår Gud og arbeide med vårt forhold. Til slutt får vi vite at den største gaven vi kan be Gud om, er Den hellige ånd. Å be om Den hellige ånd, er å be om å la Gud få virke i oss. Den store utfordringen i vårt forhold til Gud, er ikke bare å være aktiv i forhold til Ham, men også å åpne seg passivt for Ham og la Ham virke i oss ved Den hellige ånd. Den endelige fornyelse og forandring av oss selv, må vi la Ham virke i oss.

d. Den blinde Bartimeus bønn

Det er en historie i Det nye Testamentet hvor vi blir kjent med en spesiell form for bønn. «De kom til Jeriko, og da Jesus dro ut av byen sammen med disiplene og en stor folkemengde, satt en blind mann ved veien og tigget. Han het Bartimeus, sønn av Timeus. Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret som kom, satte han i å rope: «Jesus, du Davids sønn, forbarm deg over meg!» Mange snakket strengt til ham og ba ham tie, men han ropte bare enda høyere: «Du Davids sønn, forbarm deg over meg!» Da stanset Jesus og sa: «Be ham komme hit!» De ropte på den blinde og sa til ham: «Vær ved godt mot! Reis deg! Han kaller på deg.» Mannen kastet kappen av seg, sprang opp og kom til Jesus.  «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» spurte Jesus. Den blinde svarte: «Rabbuni, la meg få synet igjen!»  Da sa Jesus til ham: «Gå du! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han fulgte Jesus på veien.» (Mark 10,46-52)

Bartimeus bruker her en spesiell bønn om miskunn. Han formulerer ingen lange setninger, men sier helt enkelt: «Jesus, du Davids sønn, forbarm deg over meg«. Eller, han sier det jo ikke, men han roper det. Med ordenen ‘du Davids sønn’ uttrykker han sin tro på den makt Kristus innehar og understreker det ved å be om at han må forbarme seg eller miskunne seg. Han roper ut sin nød til Herren og da denne spør hva han ønsker, ber han om å få synet tilbake. Dette er nok for Herren, bønnen har sin fulle virkning. Det er den blindes tro som har frelst ham og i samme øyeblikk som Herren konstanterer det, kan han se.

Av og til kan vi havne i en tilsvarende situasjon hvor vi kanskje ikke klarer å be om noe annet enn Guds miskunn. Vi kan bare rope ut vår nød. Det er en legitim form for bønn for vår Gud.

Dessuten er Bartimeus bønn gått inn i Østkirkens Jesusbønn, men det vil jeg komme tilbake til i neste innlegg.

e. Kristus i Getsemane

I Getsemane møter vi Kristus i en helt spesiell bønnesituasjon. Han har forlatt disiplene etter den siste nattverden og han vet hva som ligger foran ham. «Så gikk han ut og tok veien mot Oljeberget som han pleide, og disiplene fulgte ham. Da han var kommet fram til stedet der, sa han til dem: «Be om at dere ikke må komme i fristelse!» Han slet seg fra dem så langt som et steinkast, falt på kne og ba: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!» Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham. Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, så svetten falt som bloddråper ned på jorden. Da han reiste seg fra bønnen og kom tilbake til disiplene, fant han dem sovende, overveldet av sorg. «Hvordan kan dere sove?» spurte han. «Reis dere og be om at dere ikke må komme i fristelse!» (Luk 22,39-46)

Det er to ting jeg vil vi skal merke oss fra denne teksten. Den ene tingen er at han ber disiplene som ledsager ham om å be om at de ikke må komme i fristelse. Han ønsker at de ber mens de venter på ham. I Matteus tekst ber han også om at de må våke med ham. Jeg ser i dette en mulig form for tilbedelse, nemlig å våke i Herrens nærhet. Fristelsen vil jeg forstå i retning av å ikke ville holde fast ved Herren, ikke være hos ham.

Den andre tingen er Herrens egen bønn som vi kan lære av. På den ene siden ber han Faderen om å ta begeret fra ham, dersom Han vil. Han legger frem sin tanke, sin angst, sin usikkerhet for Faderen og forteller hvordan han vurderer sin egen situasjon. Men samtidig ber han om at det ikke skal være hans egen vilje som skjer, men Faderens. Jeg tror det en form for bønn vi selv kan praktisere. Det er stunder i vårt liv hvor det blir krevet noe av oss, som vi føler kan overgå våre evner eller muligheter. Eller vi blir møtt med en beskjed om en truet helse. Da kan nettopp Herrens bønn fra Getsemane være et eksempel for oss og vi kan be på den samme måten. På den ene siden forteller vi Faderen i vår bønn hva situasjonen gjør med oss og hvordan vi opplever den, samtidig lar vi Faderens vilje skje i vårt liv.

2. Bønneformer
a. Innledning

I den andre delen av foredraget vil jeg at vi ser nærmere på en del av de mange bønneformer vi har i Den katolske kirke. Ved siden av den helt personlige bønn og bønneform, har vi en mengde forhåndsfomulerte bønneformer som kan være oss til hjelp og være med på å utvide og berike vårt eget bønneliv.

b. Grunnbønnene

Noen bønner kaller vi for grunnbønnene. Dette er bønner som alle burde kunne utenat og benytte når det passer seg slik. Den første og fremste er selvfølgelig «Fader Vår«, som vi har vært inne på i den første impulsen. Den andre er «Ave Maria» eller «Hill deg Maria«. Denne bønnen er også meget kort og enkelt. Den første delen består av sitater fra Det nye testamentet: «Hill deg Maria, full av nåde, Herren er med deg. Velsignet er du blant kvinnene og velsignet er ditt livs frukt, Jesus.» Det er en sammensetning av engelens hilsen til Maria og Elisabets hilsen. Deretter følger en bønn om forbønn: «Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere, nå og i vår dødstime. Amen.» Den første delen av bønnen brukes sikkert fra 1050, men det er mulig at den helt første delen allerede ble brukt på 700-tallet. Forbønnen derimot er kommet til først på 1450-tallet.

I dag er denne korte bønnen den viktigste bønnen hvor Maria blir bedt om sin moderlige forbønn. Den brukes også i rosenkransen og angelus, to bønner vi skal se på litt senere.

En videre grunnbønn er den korte doksologien, eller æreprisningen: «Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som det var i opphavet, så nå og alltid og i all evighet. Amen«.  Dette er en kort lovprisning på Guds treenighet og evighet og er en bønn som både brukes i liturgien, men som også kan sies privat for å ære Gud.

En kort trinitarisk bønn, er bønnen vi sier når vi slår korsets tegn: «I Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn. Amen.» Dette er en noe vi ikke bare bør gjøre i kirkerommet. Vi kan også f.eks. slå korsets tegn ved inn- og utgang av vårt hjem, hvor vi kan ha en liten vievannsskål ved døren. Men man kan også slå et korsets tegn når man begynner en lengre kjøretur og selvfølgelig ved bordbønnen.

En siste grunnbønn er «Credo«, enten som den kortere apostoliske, eller den lengre nikeanske. Jeg vil ikke lese de opp her, men man bør i det minste kunne en av dem. Den apostoliske trosbekjennelsen brukes dessuten i rosenkransbønnen.

c. Tidebønnene

Denne bønneformen er kanskje blant de eldste vi har. Tidebønnene går nok helt tilbake på praksisen i utkirkens tid å forsamles til regelmessig bønn slik også jødene gjorde det. Uten at vi her skal gå inn i detalj på alt det som henger sammen med tidebønnene, så er det viktig at vi vet at det er en bønneform som kan hjelpe til å gi dagen en bønnens ramme. I klostrene ber de til forskjellige tider gjennom hele dagen. Det sentrale i tidebønnene er resiteringen av de 150 Davidssalmene. Mens munkene ber alle i løpet av en uke, er den normale tidebønnboken delt opp i en fireukers syklus. I tillegg er det mange bibelske tekster som leses. Matutin har i tillegg fedre- og kirkelige tekster. Bønnens utvikling har en lang historie i Kirken.

Som vanlig legfolk, kan man velge å be morgenbønn, laudes, og aftenbønn, vesper. Det gode med tidebønnene er at de på ene siden forbinder en med hele kirkens bønn. Til enhver tid gjennom hele døgnet, leses tidebønnene et eller annet sted i verden. På den annen side blir den som ber tidebønnene forbundet med hele frelseshistorien og tar del i en lovprisning av Gud som i de eldste deler kan være nærmere 3500 år gammel.

d. Rosenkransen

Rosenkransen er en bønneform som også er basert på gjentagelser og i opprinnelsen lå i bønnebånd fra det syvende århundret hvor man be 150 «Hill deg Maria» som tilsvarte antall salmer i tidebønnene. De tre rosenkranser vi hadde inntil for ikke så lenge siden, er hver på 50 «Hill deg Maria«. Dagens form går tilbake til det 12. århundret.

Jeg vil ikke her benytte tid til å forklare den i sin helhet. Dere er kanskje kjent med at de tre rosenkranser, har tre mysterierområder, 1. gledens mysterier, 2. smertens mysterier og 3. herlighetens mysterier. I tillegg har pave Johannes Paul II lagt til en ny serie som kalles «lysets mysterier«. Slik at nå består i grunnen rosenkransen av tilsammen 200 «Hill deg Maria«.

I sin bok «Maria i Bibelen og i vårt liv«, viser Wilfrid Stinissen til fem mulige måter å be rosenkransen på.

1. Rosenkransen bes som en muntlig bønn.  Man uttaler ordene og forsøker å være oppmerksom på hva man sier. Man bæres av den objektive strukturen i bønnen og hjelper til bønn når man kanskje ikke er i stand til å formulere noe eget. Dessuten ber vi en bønn som bes av hele Kirkens fellesskap.

2. Rosenkransen kan bes som en meditativ bønn. Stinissen gjør oppmerksom på at «Rosenkransen er i virkeligheten først og fremst ment som en meditasjon over det store mysterium Gud har åpenbart for oss, og som vi leser om i evangeliet» (s. 109). I følge pave Pius XII er rosenkransen en syntese av hele evangeliet. Helt sentralt står korsets mysterium som Paulus skriver om i 1. Korinterbrev: «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.  Derfor har også Gud opphøyet ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn» (Fil 2,6-9).

I Rosenkransens meditative form blir denne nedadstigende og oppadstigende bevegelse fulgt. I de gledesfulle og smertefulle mysteriene betrakter vi hvordan Herren ble menneske og i lydighet til Gud ble ført til den ytterste fornedrelse. I de herlighetsfulle mysteriene følger vi hans opphøyelse, Den helle Ånds komme for å opphøye oss og Marias opphøyelse til himmeldronning. I den meditative bønnen av rosenkransen kan man i hvert enkelt mysterium fordype seg i innholdet. Her dreier det seg altså om å si ordene mekanisk med kroppen, mens man lar tankene og hjertet være beskjeftiget med innholdet i de enkelte mysteriene.

3. En dypere form er å be rosenkransen på en kontemplativ måte. Her dreier det seg ikke lenger om tanker og bilder, men man forsøker å være i den kjærlighet som hersker mellom mor og sønn. Man vil bare elske og la seg bli elsket, man vil være sammen i hjertet.

4. Videre kan rosenkransen bes som forbønn for andre, noe som er en utbredt praksis. Det kan være for våre nærmeste, men også for anliggender som berører større sammenhenger eller hele verden for den saks skyld. Før vi ber rosenkransen, kan vi si at vi vil be den for den eller den, det eller det.

5. En siste mulighet er å be rosenkransen som en fattigdommens bønn. Det kan vi gjøre når vi rett og slett ikke vet hva vi skal be om, eller kanskje føler at vi ikke er istand til å be. Da kan denne lengre bønnen være et holdepunkt, en hjelp til å be, selv om man kanskje selv er adspredt eller hjelpesløs i bønnen.

e. Messen

Vi tenker kanskje ikke alltid over at også messen er en eneste stor bønn. En side ved det er at messen nesten alltid feires med en intensjon, altså som en spesiell bønn for noen. Men også innholdet består av mange former for bønn. Ved å gå i messen bæres vi av Kirkens universelle bønn som er knyttet opp til den store takksigelsen som eukaristien er. Samtidig blir vi berørt gjennom hele frelsens store mysterier og historie gjennom kirkeårets brede innhold.

f. Tilbedelsen

Som en forlengelse av messens store bønn, kan vi forstå den eukaristiske tilbedelsen. Her kneler vi ned i stillhet eller i andakt foran Det allerhelligste Altersakrament som er stilt synlig ut i en monstrans. Tilbedelsen kan også holdes foran tabernakelet i kirkerommet. Den dypeste formen er nettopp å våke med Kristus, slik han oppfordret disiplene til i Getsemane, altså å være hos Herren. Tilbedelsen kan godt være ordløs, bare et blivende nærvær hos Kristus. Vi kan tro at der er en ordløs kommunikasjon mellom hans og vårt hjerte, hvor det avgjørende er bevegelsen fra ham til oss.

Ved siden av denne stille, nære formen, kan man også holde en andakt, hvor man både synge sanger og ber bønner som retter seg til Kristus.

g. Andre former

En spesiell bønn, er Angelusbønnen som kan bes på faste tidspunkt om dagen, spesielt midt på dagen klokken 12. Det er også en bønn som er knyttet til frelsens mysterier. I det første leddet sies det: «Engelen brakte Maria det glade budskap. Og hun unnfanget ved Den hellige Ånd«. Deretter bes et «Hill deg Maria«. Her betrakter vi budet om Frelserens komme og hans unnfangelse.

Det neste leddet «Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord» fulgt av et videre «Hill deg Maria«, viser oss Marias åpenhet for Guds vilje. Hun tar på seg den oppgave Gud gir henne og åpner dermed muligheten for Frelserens fødsel.

Det tredje leddet «Og Ordet ble kjød. Og tok bolig iblant oss«, fulgt an et nytt «Hill deg Maria«, er en dyp teologisk beskrivelse av Frelserens fødsel og betydning. Han ble virkelig en av oss.

Deretter følger en forbønn til Maria: «Be for oss, Guds hellige mor. At vi må bli verdige til Kristi løfter«.  Her ber vi Maria rett og slett å ledsage oss med sin forbønn at vi når frem til det mål Gud er for vår eksistens.

Angelus avsluttes så med en bønn: «La oss be: Vi ber deg, Herre, fyll vår hjerter med din nåde, så vi som ved engelens budskap har erkjent at Kristus, din Sønn, er blitt menneske, ved hans lidelse og kors må bli ført til oppstandelsens herlighet. Ved ham, Kristus, vår Herre. Amen«. Med denne bønnen uttrykker vi at vi ikke tar frelsen som en selvfølge, men at vi ber om at den må bli oss til del.

Den siste bønneformer jeg vil se på, er den såkalte Jesusbønnen i Østkirken. Den er i grunnen meget lik Bartiemus bønn som vi hørte om i den første impulsen. Bønneteksten er slik: «Herre Jesus Kristus, Gud Sønn, miskunn deg over meg«. Når denne bønnen bes, skal den bes på en meditativ måte med pustens rytme. Når man puster inn, ber man: «Herre Jesus Kristus, Guds Sønn«, man tar Herren imot, man åpner seg for ham. Når man puster ut, ber man så: «Miskunn deg over meg«. Man slipper taket i seg selv, man overgir seg til Herren. Ved å praktisere dette regelmessig, vil man en dag kunne oppleve at bønnen følger pusten av seg selv og man har begynt med en form for kontinuerlig bønn.

3. Avslutning

I de disse to delene av foredraget, har jeg ønsket å gi dere ideer om mulige former for bønner i vårt kristenliv. Ser vi tilbake på innholdet, ser vi at det er en stor rikdommer av bønner. Utover disse finnes det selvfølgelig også en enorm mengde enkeltstående bønner som er blitt forfattet i århundrenes løp av paver, hellige og mange troende. Jeg håper dere vil finne deres egen form og ikke være redd for å prøve ulike former for å finne en eller flere som passer for deres åndelige liv og vekst.