På Menighetsfakultetet ble det onsdag den 1. februar 2012 holdt en panelldebatt under temaet «Misjon – for et bede live eller evig liv?» Jeg var invitert fra Den katolske kirken til å delta.
Hver debattant fikk tre spørsmål å forberede et svar til. Mine svar gjengis her.
1. Trenger man å evangelisere (i tradisjonell forstand, dvs forkynne Bibelens budskap med ord) for at arbeidet skal kalles «misjon»?
Kirken, Kristi brud, forkynner evangeliet og døper i Faderens, Sønnens og Den hellige Ånds navn, slik Herren har oppfordret henne til å gjøre. Kirken er kallet til å samle alle menneskene inn i Guds frelsesfellesskap. Hun kan aldri sette seg ned å si at nå er det mange nok i Kirken og avslutte misjonen. Gud kaller ALLE, uten unntak.
Misjonen er for et bedre liv og et evig liv. Det evige livets håp er fundamentet for å bygge et bedre liv her. Hvis ikke, er ikke evangeliet tatt imot. Et bedre liv og evig liv er to sider av samme misjon.
Kirstendommen er ikke en bokreligion, men en relasjonsreligion. Det dreier seg om den enkeltes forhold til Jesus Kristus, et forhold som leves i Kirken. Kirken er rommet for møtet med Kristus, særlig gjennom sakramentene.
2. Hvordan vil du (og din organisasjon) begrunne svaret teologisk?
I år er det 50 år siden Det II Vatikankonsil begynte. I dokumentet “Ad gentes” sies det bl.a.: “Gud har sendt Kirken til alle folkeslag, som «alles frelsessakrament». Fordi Kirken altså i selve sitt vesen er katolsk (dvs. bestemt for alle), og fordi den adlyder sin grunnleggers befaling (kfr. Mk. 16, 15 ff.), streber den etter å forkynne evangeliet for alle.
Derfor er det at apostlene, ved hvem Kirken ble grunnlagt, vandrer i Kristi fotspor og «har forkynt sannhetens ord og grunnlagt kirker». Det er deres etterfølgeres plikt stadig å fortsette denne gjerning, for «at Herrens ord må få fritt løp og komme til ære» (2. Tess. 3,1), og Guds rike slik bli forkynt og grunnlagt overalt på jorden.
… Det (er) … nødvendig at Kirken, som er «jordens salt og verdens lys» (kfr. Mt. 5, 13-14), følger kallet til å frelse og fornye alle skapninger, for at alt må bli sammenfattet i Kristus og menneskene i ham danne én eneste familie, ett eneste Gudsfolk.
Å drive misjon er … å synliggjøre, åpenbare og oppfylle Guds plan i verden og i historien, der Gud ved misjonen synlig fullbyrder frelseshistorien. Ved forkynnelsens ord og sakramentene, hvis midte og høydepunkt er den hellige nattverd, blir Kristus, frelsens opphav, nærværende. … Misjonsvirksomheten (stiler) mot den eskatologiske fylde, for ved den blir Gudsfolket utbredt i den målestokk og i den tid som Faderen har fastsatt av egen makt (kfr. Ap.gj. 1, 7); profetisk er der sagt til det: «Vid rommet ut i ditt telt, spar ikke, men spenn ut din boligs tepper» (Jes. 54,2). Slik utfolder det mystiske Legeme seg inntil det når til manns modenhet (kfr. Ef. 4,13), og det åndelige tempel hvor Gud tilbes i ånd og sannhet (kfr. Joh. 4, 23), vokser og oppbygges på apostlenes og profetenes grunnvoll med Jesus Kristus selv som hovedhjørnesten (Ef. 2, 20).
3. Enten: Er det former for misjonsvirksomhet du er skeptisk til? Hvorfor, i så fall? Eller: Ser du nye former for misjon som du tror vil prege fremtidens virksomhet?
Jeg er skeptisk til en misjon som ikke møter mennesket i dets helhetlighet, i dets livsbetingelser og livsrom. Jeg er skeptisk til en “kristen” misjon i allerede kristne land. At kristenheten ble splittet i vår del av verden er i seg selv tragisk. Det er viktig at denne splittelsen ikke spres til andre verdensdeler. En splittet kristenhet virker ikke samlende på dem som står utenfor.
P. Arne Marcos Blogg 