Leder en kirke full av seksuelle overgripere?

Dette var overskriften på forsiden av Aftenposten lørdag den 2. mars. Dessverre lager desken i aviser ofte overskrifter som overhodet ikke samsvarer med innholdet i artikkelen som er inne i avisen. Selve artikkelen var langt mer balansert i sin gjengivelse av dramaet som utfolder seg for tiden Den katolske kirke. Men jeg bruker overskriften med et spørsmålstegn og mitt ønske med dette foredrag er å belyse krisen i Kirken ut ifra de kunnskaper jeg har tilegnet med i det siste knappe året. Jeg vil ikke påstå å kjenne alt, men jeg vil dele mine tanker rundt dette temaet.

Bare noe kort til en egen erfaring med overgrep. Jeg har vært medlem av fagetisk råd i vårt bispedømme og satt der da sakene i Norge kom opp i 2010. Selvfølgelig kan jeg ikke fortelle om sakene, men det jeg vil si, er at de var få og at de fleste prester som ble beskyldt for noe er døde for lengst. Det er faktisk også tilfellet i mange av de sakene som listes opp f.eks. i flere av statene i USA. Det er ikke bare nye saker vi hører om når det sies et sted at der er 1500 saker. Mange av disse går nemlig så langt tilbake som til krigen, altså over 70 år. Mediene kan gi oss et inntrykk av at det er aktuelle overgrep vi hører om. Men slik er det ikke. Antallet vi får høre om, må relativeres dersom vi vil fatte dagens situasjon.

Videre skal man være klar over at Kirken har i dag rundt 415.000 prester og 5.400 biskoper. Så antall overgripere kan kanskje ligge mellom 2-3% av det samlede antall. Men per i dag er det fortsatt meget vi ikke vet. Det kommer til å komme frem mange rapporter om overgrep fra mange land i årene som kommer. Dette kommer til å forfølge oss lenge, dessverre. Derfor er det ikke mulig å komme med noen samlet oversikt over antall overgrep på verdensbasis på det nåværende tidspunkt.

McCarrick

Jeg sluttet i Fagetisk Råd i 2012 og jeg har ikke befattet meg noe spesielt med problematikken igjen før i fjor sommer. Da ble jeg oppmerksom på saken om kardinal McCarrick og har etter det fulgt med på mange ulike nettsider om disse vonde og såre spørsmålene som er dukket opp etter det. Et av de sentrale spørsmålene i McCarrick saken som per dato ikke er besvart, er hvordan det var mulig at han kunne nå så høyt i hierarkiet uten å ha blitt stoppet. Etter min mening skulle ikke mannen vært ordinert dersom det stemmer det vi har fått vite.

I en lang artikkel i «The New Yorker» med tittelen «What do the Church’s Victims deserve?» fra utgaven den 15. april i år, blir det nevnt av firmaet som arbeider med erstatninger til overgrepsofre, at de har kontakt med tre videre ofre av McCarrick som var mindreårige da ugjerningene fant sted.

Det som er så graverende med McCarrik er at han var den som i 2002 forhindret at biskoper og høyere hierarker skulle etterforskers i forbindelse med overgrep. Det fikk det til å se ut som om bare prester, diakoner eller legfolk begår overgrep, men ikke biskoper, erkebiskop eller kardinaler. Da det skjedde visste han selvfølgelig om sine egne overgrep. Bare denne ene personen viser til hvilken enorm utfordring Kirken egentlig står overfor dersom den virkelig vil ta tak i denne kriminelle aktiviteten.

Det er mange, særlig i USA, som tviler på at Kirken er i stand til dette. I stadig flere stater har statsadvokatene begynt etterforskningen. Etter hvert forventer man at dette kommer til å skje i alle stater. Men da det er mer enn 300 bispedømmer i USA, kommer dette til å ta mange år.

Likevel mener jeg at etterforskningen er nødvendig. Nettopp på grunn av inntrykket at på mange steder er ikke Kirkens representanter i stand til å etterforske dette riktig. Eller de ønsker fortsatt at ting skal være skjult.

Så skjedde det at et bispedømme hadde regnet med 86 overgripere. Men etter at statsadvokaten hadde arbeidet med arkivene, ble tallet oppjustert til nærmere 600. Hva som her nøyaktig har skjedd, vet jeg ikke. Men det kan synes å være en ulik oppfatning mellom Kirkens syn på overgrep og samfunnets. I tillegg må man se på muligheten at det er vurdert forskjellige tidsrom.

Det som kan skje i USA er at Kirken blir underlagt en såkalt RICO etterforskning. Det er lovgivningen mot organisert kriminalitet, som mafia etc. Det kan nemlig se ut som om Kirkens omgang med overgrep følger et slikt mønster, når overgripere er blitt flyttet fra sted til sted, eller når man har betalt ofre mot taushet. Skulle Kirken bli dømt etter denne RICO paragrafen, kan den risikere til slutt enorme utbetalinger som kan føre Kirken på konkursens rand.

På bakgrunn blant annet av dette, har mange bispedømmer begynt å flytte formuene ut fra bispedømmene og over til private stiftelser og fond for å redde unna midlene.

Så bare det jeg har lært fra USA, hvor jeg ikke kan vurdere sannhetsgehalten i alt som er kommet ut, gir likevel et inntrykk av noe som er langt større enn det vi har vært i stand til å forstå. Det er ingenting som tilsier at dette er unikt for USA. Det kan finnes lignende situasjoner i andre land. I Chile har det vært et stort rabalder siden pave Frans besøk i januar i fjor, uten at vi går så meget inn på det her. Noe kommer jeg kort tilbake til. I Argentina er 66 prester stilt for retten i ulike provinser beskyldt for overgrep. I Tyskland har det kommet ut en relativt ufullstendig rapport om overgrep fra den tyske bispekonferansen. Også fra andre land kommer det meldinger om overgrep som er blitt avslørt.

Overgrep

Når det gjelder overgrep, er det ulike typer vi må forholde oss til. I første omgang det de rent kriminelle. Da må vi aller først nevne overgrep mot barn, pedofili, som regnes frem til barnet blir tenåring. Deretter har man gruppen mellom 13 og 15/18, alt etter som hva som regnes som seksuell lavalder i et land. Dette er det som kalles pederasti. Det er først og fremst disse to gruppene som Kirken så langt har vært opptatt av når den snakker om overgrep.

Men uten tvil må begrepet utvides, spesielt med tanke på det som er kommet frem i den senere tiden. Selv om man i noen tilfeller kan snakke om konsensus, er det likevel ofte snakk om misbruk av stilling og maktposisjon.

Det er kommet frem at der har vært overgrep mot unge menn og studenter, unge prester, nonner og kvinner. I flere tilfeller er det snakk om voldtekt, som også er kriminelt.

Det er også nevnt om overgrep som er skjedd i forbindelse med skriftemål. En uhyrlighet som er ubegripelig.

Det jeg synes er vanskelig å fatte, er hvordan prester kan synke ned moralsk til noe slikt. Det er også nevnt om prester som har sex med hverandre og som etterpå skrifter overfor hverandre. Dette er selvfølgelig ugyldige skriftemål.

Av alle overgrepstyper samlet blir pedofili talt til under 20 %. Over 80 % av alle ofre for overgrep er mannlige. Det har ført til at mange ser det som et homofiliproblem i Kirken. Et problem man ikke uten videre skal feie til side. Jeg kommer tilbake til dette etter hvert.

Mange har tatt opp sølibatsspørsmålet i forbindelse med overgrep. Men det er egentlig et helt annet spørsmål som ikke har noe med overgrep å gjøre. At menn frivillig velger å ikke gifte seg, kan ikke bety at man blir overgriper. Spesielt ikke når man tenker over at den største gruppen blant pedofile menn i samfunnet som helhet er gifte menn. Når man velger å trekke frem sølibatsspørsmålet i forbindelse med overgrep, må jeg spørre meg hvordan man i så fall forstår ekteskapet og hvordan man forstår forholdet mellom mann og kvinne.

Et hederlig unntak er de gifte prester som er unntatt fra sølibatsløftet. Men her gjelder det i de orientalske katolske kirker og også i de ortodokse, at presten må være gift før ordinasjonen. En prest kan ikke gifte seg der heller.

Det er viktig å forstå Kirkens seksuallære som en lære som beskytter personen dersom den etterleves riktig. Etter Kirkens lære kan seksualiteten bare leves ut i ekteskapet. All utenomekteskapelig utlevd seksualitet er en synd. Dette lærer ikke Kirken utfra et negativt synd på seksualiteten.

Nei tvert imot, seksualiteten settes så høyt at den bare kan leves ut i ekteskapet. Seksualiteten er så verdifull at den ikke kan leves ut med hvem som helst, bare med den man har giftet seg med.

Så prester som har avlagt sølibatsløftet eller kyskhetsløftet som velger å leve ut sin seksualitet, uten nødvendigvis på noen måte å være overgriper, men i konsensus med seksualpartneren, lever i synd, en synd som er uforenlig med prestegjerningen.

Dagens situasjon

Det som preger den aktuelle situasjonen er en dyp frustrasjon mange steder over hvordan Kirkens hierarki har taklet forbrytelsene. Sinnet retter seg ofte mot biskoper og høyere hierarker over deres manglende håndtering av overgripere. Disse er i mange tilfeller blitt flyttet rundt, eller beskyttet gjennom fornektelse og taushet.

Men enda sterkere er frustrasjonen over den manglende forståelsen som blir vist for ofrenes lidelse. Ofte har man fått inntrykk av at ofrene må bringes til taushet på forskjellig vis, gjerne med høye utbetalinger, for å beskytte Kirkens navn og rykte. Det kan virke som om ofrene med deres historier og opplevelser blir sett på som en trussel.

Det har også skadelig at pave Frans snakker om barmhjertighet på en måte som har virket uheldig. Selvfølgelig er det viktig og positivt å være barmhjertig. Men hans handlinger har i flere tilfeller gitt inntrykk av at barmhjertigheten gjelder mer overgriperen enn offeret. Det har vært mange overraskelser ved at personer som er blitt kjent for å ha gjort noe galt av forskjellig natur, har fått en ny sjanse f.eks. gjennom en bedre stilling i Vatikanet. Men har ofrene fått noe?

Et annet aspekt man må ta med i betraktningen, er at barn under tenårene som utsettes for overgrep, ofte kan bruke både 20 og 30 år, før de husker hva som skjedde med dem og henter det ut av fortrengselens glemsel. Derfor er det vanskelig å vite om det i vår tid er færre overgrep mot barn enn for 20-30 år siden. Tallene viser det. Men det er umulig å vite hvor mange eventuelle ofre som ikke har meldt seg, eller som ennå ikke vet at de har vært ofre.

Müller-saken

Dette var en side av Müller-saken. Jeg vil kort fortelle noe fra den saken, siden jeg fikk en siderolle i den. I slutten av januar 2009 ble jeg i egenskap av å være OKBs generalvikar ringt opp fra Trondheim fordi biskop Müller ble beskyldt for å ha begått et overgrep mot et barn. Dette skal ha skjedd rundt 1988, altså 20 år tidligere. Ofret hadde etter hvert nå husket det hele. Noe, som må kalles overgrep, var foregått over en viss tid da vedkommende var rundt 11 år gammel. Jeg er ikke kjent med noen detaljer rundt dette.

Da det dreide seg om en annen jurisdiksjon en OKB og da det gjaldt stedets biskop, måtte jeg gjøre oppmerksom på at OKB ikke kunne gjøre noe der og da, men at de fra Trondheim måtte ta kontakt med det apostoliske nuntiaturet. Det så skjedde.

Ikke lenger etter møtte jeg nuntius i Oslo og han var synlig irritert. I årenes løp var det kommet så mange klager på biskop Müller og nå også dette. Jeg kunne i grunnen ikke si så meget på det. All den tid vi i sin tid advarte Vatikanet mot å gjøre Müller til biskop. Men den gangen visste vi ingenting om eventuelle overgrep. Hadde det vært kjent, hadde han nok ikke blitt biskop.

Jeg kjenner ikke gangen og detaljene i saken. Men kardinal Levada som på den tiden ledet Troskongregasjonen i Vatikanet, tok offerets forklaring på alvor. På et eller annet tidspunkt i mai det året, måtte Müller til Vatikanet, hvor han ble bedt om å trekke seg som biskop. Det så skjedde den 8. juni samme år, mindre enn 6 måneder etter at saken ble meldt til nuntiaturet. Antageligvis gikk det såpass fort også på bakgrunn av de klager på hans lederstil som var kommet i årenes løp tidligere.

Noe jeg har tenkt over i ettertid, er at ikke alle ofre står frem som ofre. Det kan godt være at et offer ikke ønsker at det kommer frem av hensyn til familie eller annet. I Müllers tilfelle kan det ha vært flere ofre. Men om vi noen gang får vite det, er umulig å si i dag.

Møtet i Vatikanet

I slutten av februar i år, kalte pave Frans alle lederne for verdens bispekonferanser til Vatikanet for å snakke om hvordan Kirken kan beskytte mindreårige. Det dreide seg altså om en mindre del av hele overgrepsproblematikken. Mer enn 100 biskoper, erkebiskoper eller kardinaler var tilstede. For mange var det etter det jeg har fått høre helt nye problemstillinger. Situasjonen er nok svært så forskjellig alt etter hvilket land og hvilken kultur man snakker om. For enkelte steder betyr det at først nå vil de se på saker hos seg selv.

Vi må her huske på at Kirken er verdensomspennende. Pave Frans og hans ledelse i Vatikanet ønsker å få utviklet forskrifter og lover som skal være gyldige overalt i verden. Det er nok en grunn for at det per dags dato ikke er kommet noe dokument ennå fra møtet. Så det er ikke mulig å referere fra det.

På nettsiden til Crux, skrev Inés San Martin en artikkel «Vatican doc on sex abuse may raise more questions than it answers». Hun skriver at det arbeides med å få ut flere dokumenter etter møtet. Lover skal endres for å fylle hullene man har funnet i Kirkeretten.[1]

Hun skriver videre i artikkelen at kilder har opplyst at et av de forventede dokumenter står i fare for å være så forhastet at det vil åpne for mer spørsmål enn det vil svare på.

Kladden som de har fått lese i Crux, viser at dokumentet ikke bare tar for seg de geistliges overgrep mot mindreårige, men også handlinger gjort av nonner. Men det er ikke klart hvilken avdeling i Vatikanet som vil ta seg av disse spørsmål. Troskongregasjonen har ansvar for å etterforske presters overgrep mot mindreårige. Men kongregasjonen for ordenslivet har til vanlig ansvaret for medlemmer i de mannlige og kvinnelige ordener. Tydeligvis må det her ennå tas noen avgjørelser hvem som skal ta tak i hva.

Arbeidet ledes av kardinal Pietro Parolin som leder Statssekretariatet. Men de ulike avdelinger er tatt med i arbeidet. Arbeidstittelen er «Du er verdens lys». Enhver troende er kalt til å være et eksempel på «dyd, integritet og hellighet» som også å være et konkret vitne på troen på Kristus.

Men til det vil jeg spørre om ikke noe slikt er sagt mange ganger i tidens løp. Det har ikke hindret at enkelte har begått overgrep og sviktet sitt kristne kall.

Videre skal det hete i dokumentet at «kriminell seksuelt misbruk fornærmer Herren, skader de troendes fellesskap og forårsaker fysiske, psykiske og åndelige skader på ofrene»[2]. «For at slike fenomen, i alle deres former, ikke skjer lenger, er det nødvendig med en kontinuerlig og dyp konversjon av hjertet som også synlige, kollegiale og synodale handlinger»[3].

En slik konversjon er bare mulig sier dokumentets kladd videre dersom Kirken lærer av fortidens feil og modig ser mot en fremtid hvor disse situasjonene ikke skjer igjen.

Biskopene må ha på plass rutiner for å forhindre og bekjempe disse kriminelle handlingene. Det sies videre at pave Frans ønsker at anstrengelsene for å bekjempe geistliges seksuelle overgrep må utføres på en «ekklesial måte og slik være et uttrykk for det hierarkiske fellesskap som forener oss»[4].

Det er kommet en del kritikk fra dem som er involvert i arbeidet. Noe som vil være meget viktig, er å gjøre biskopene ansvarlig på en meget tydeligere måte. Mange av problemene Kirken har fått med overgrep og misbruk, skyldes biskopenes håndtering av disse. Så det vil også bli utarbeidet en egen håndbok for biskoper.

Men hva om det er biskoper som har forgrepet seg? Det virker som at man i Vatikanet fortsatt tror at overgrep bare blir utført av legfolk, diakoner, prester, munker og nonner. Men ikke av biskoper, erkebiskoper eller kardinaler.

Pave Benedikt XVI ytrer seg

Et viktig spørsmål som er vanskelig å få klart svar på, er om det alltid har vært slik som nå, eller om det er skjedd noe i de senere tiår som har ført til en økning i overgrep.

Torsdag 11. april ble det offentliggjort en tekst skrevet av pave Benedikt XVI om overgrep. Her forsøker han å gi et svar på et slik spørsmål. Pave Benedikt trekker linjer i teksten sin, over den såkalte 68-revolusjonen til det moralske forfall som etter hans mening har preget tiden siden. Jeg tror personlig at han har rett i meget av det han skriver og det er verdt å legge merke til. To av tingene som ble akseptert etter 68 var homofili, men også pedofili.

Det er uansett etter min mening tydelig i de senere tiår at mangelen på gudstro går hånd i hånd med en reduksjon i respekten for mennesket. I en tekst offentliggjort den 16. april 2019 i klosteret Heiligenkreuz i Østerrike av abbed Maximilian Heim OCist og professor Wolfgang Klausnitzer, skriver de i konklusjonen: «Overgrepskatastrofen i Kirken har kanskje den dypeste årsaken at ærefrykten for Gud og for ethvert menneske som Guds bilde er forsvunnet i det sekulære samfunnet og i en verdsliggjort kirke. Å gjenvinne denne aktelsen og samtidig ta evangeliets kall til omvendelse alvorlig, er Kirkens profetiske oppgave som vil være trofast mot Herrens ord om å være ‘surdeig’ (Matt 13,33)»[5].

Jeg tror det er et synspunkt man må ta med i betraktningen dersom man vil forstå bedre hvorfor det er kommet til overgrep i den utstrekningen vi blir mer og mer kjent med.

Pave Benedikt skriver en lengre del om det moralske forfallet han har sett, men også forfallet i faget moralteologi, som har ført til at mange har mistet orienteringen og retningen i livet.

Det er kommet ut at pave Benedikt skrev teksten for møtet pave Frans kalte inn i slutten av februar med lederne for alle verdens bispekonferanser. Den skulle ha blitt lest der, men ble ikke lagt frem for møtets deltagere. Det kan se ut som om pave Benedikt ble urolig over at hans tekst ble holdt tilbake og at han derfor valgte å offentliggjøre teksten 40 dager etter møtet ble holdt. Synspunktene i hans tekst kom ikke frem under møtet.

Noe jeg tenker i den forbindelse er at han arbeidet i mange år med overgrep i Kirken, både som daværende prefekt i Troskongregasjonen under pave Johannes Paul II og som pave. Han skal ha laisiert mer enn 400 prester som har begått overgrep.

Teksten til pave Benedikt har ført til mange kommentarer, både negative og positive. Jeg mener man kan ikke avvise hans diagnose, selv om den kanskje burde vært enda mer kompleks. Som George Weigel er inne på i en artikkel som er offentliggjort i det amerikanske tidsskriftet First Things nettside den 24. april, gir han pave Benedikt rett i at de geistliges overgrep økte veldig i kjølvannet av den seksuelle revolusjonen: «en tsunami av kulturell dekonstruksjon som traff Kirken i et tid med læremessig og moralsk forvirring, slapp geistlig disiplin, svak formasjon i seminarene og manglende tilsyn fra biskopene, som alt samlet har vært med på å forårsake de mange skandalene som vi er så smertefullt kjent med i dag»[6]

Utfra all kunnskapen pave Benedikt tilegnet seg gjennom de mange årene han virket i Troskongregasjonen og som pave, viser han til eksempler han har møtt i sitt arbeide. Han forteller om hvordan homofile klikker overtok ledelsen i mange seminarer og hvordan det mange steder ble utviklet et aktivt seksuelt liv i en eller annen form.

Weigel gir pave Benedikt rett i dette, men sier at «diagnosen forklarer selvfølgelig ikke alt ved overgrepskrisen. Den forklarer ikke psykopater som Marcial Maciel og Theodor McCarrick. Den forklarer ikke den overgripende oppførselen til klerikerne og ordensfolkene i det førkonsiliære Irland og Quebec. Den forklarer ikke utfordringene Kirken står overfor når det gjelder geistlig konkubinat (og verre) i Afrika i dag. Men Ratzinger’s epidemiologi tar opp poengtert, den sterke økningen i geistlige seksuelle overgrep som begynte på sent sekstitall og som nådde sitt høydepunkt på åttitallet før reformene av presteskapet og seminarene som ble initiert av pave Johannes Paul II begynte å virke»[7]

Han ser et hovedproblem i at mange prester ikke lenger trodde på Kirkens lære om seksualitet, eller at den kunne være sann. Mange ble derfor sårbare for bølgene fra den seksuelle revolusjonen. Den intellektuelle dobbeltheten førte til en dobbelthet i handling. Samtidig førte forfallet i mange seminarer til at krisen ble forsterket. På samme tid var Vatikanet ikke i stand til å takle situasjonen og fremme den kirkelige disiplinen.

Sodoma av Martel

Denne boken kan være en hjelp til å forstå bedre hvorfor Kirkens ledelse har vært så dårlig til å handle gitt denne dype krisen Kirken er falt ned i. Det er en tung bok om homofil i Kirkens ledelse. Forfatteren er selv homofil og boken er preget av det. Man får inntrykk når man leser den at alt dreier seg om sex. Men like fullt er den på mange måter meget avslørende og viser til en virkelighet i bakgrunnen som nok mange ikke vet om eller er klar over. Nå er det ikke meningen her å si så meget om dens innhold. Men det er noen ting av det han skriver som vi kan ha bruk for. Boken bekrefter dessuten erkebiskop Viganòs anklager som ble offentliggjort i august 2018. Anklager som ikke har ført til noe svar fra Vatikanet. Ei heller har vi ennå fått noen forklaring på hvordan McCarrick var mulig. Boken hjelper oss til å forstå dette.

Martel intervjuet en mengde mennesker gjennom mange år som et ledd i forberedelsene til å gi ut boken. I et intervju med Juan Pablo Hermosilla, en av de sentrale advokatene i Chile som arbeider med overgrepene der, spesielt med sakene til den pedofile presten Fernando Karadima, fikk forfatteren en mulig forklaring på sammenhengen mellom homofili og pedofili: «Min teori er at pedofile prester bruker informasjonen som det katolske hierarkiet har til sin disposisjon for å beskytte seg selv. Det er en form for press eller utpressing. Biskoper som har homoseksuelle relasjoner selv, var forpliktet til ikke å si noe. Dette forklarer hvorfor Karadima ble beskyttet av biskoper og erkebiskoper: ikke fordi de var pedofile selv, de fleste er ikke det, men for å forhindre at deres egen homoseksualitet skulle bli oppdaget. Det er for meg den sanne kilden til Kirkens korrupsjon og fordekning.»[8]

Med andre ord: å snakke om andre kan føre til at de snakker om deg. Her mener forfatteren at nøkkelen ligger til tausheten og løgnene i Kirken.[9]

Meget er forstemmende lesning. Han intervjuer mannlige prostituerte i Roma som har prester, biskoper og andre som kunder. Han beskriver orgier i Vatikanet. Men han forteller også om hvordan kardinaler eller biskoper har mannlige sekretærer som er elskere om natten. Martel mener at rundt 80% av de som arbeider i Vatikanet er homofile, hvorav mange er aktivt praktiserende.

En videre viktig definisjon kommer fra en samtale med tidligere prest i kurien, Francesco Lepore. Han mener at det er en feil å snakke om en homo lobby i Vatikanet.[10] En lobby ville bety en maktstruktur som arbeider hemmelig for å oppnå et mål. Men han mener det er en absurd tanke. Riktignok er det mange homofile med makt i Vatikanet. Men de ønsker å beskytte sin makt og sine hemmelige liv. De har ingen interesse av å gjøre noe som helst for de homofile. De lyver til alle og noen ganger til seg selv. Men de utgjør ingen lobby.

Forfatteren mener at man må bruke en annen beskrivelse for å forstå situasjonen. Han bruker bildet på planter som ikke bare har store underjordiske nettverk av røtter, men som også lar det gro vegetasjon på mange steder. Det dreier seg om et nettverk som er helt desentralt, som har ikke ordnede relasjoner og forbindelser, som ikke har noen begynnelse eller slutt, eller grenser. Enhver forgrening kan forbinde seg med hvilken som helst annen gren, uten hierarki eller logikk, uten et midtpunkt.

Han mener det er en beskrivelse som best passer for å forklare hvordan homofilien virker i Kirken. Den har en egen indre dynamikk som knytter sammen hundrevis av homofile biskoper og kardinaler på en måte som ikke sees av hierarkiet og som ikke har noen koder. Det består av en mengde ulike relasjoner og forhold. Det er meget som er skjult, men i bunn er det et enormt system. Dette systemet holder et hardt grep om Kirken. Når en blir klar over dette, kan man spørre om man egentlig kan vente seg noen bedring i årene som kommer.

På onsdag den 24, altså i uken som gikk, kom det for eksempel en melding i Tyskland om at en som forsker på kriminalitet, Pfeiffer, som har forsket på overgrep i Kirken der, skal ha blitt tilbudt € 120.000 for å forholde seg taus. Han ble dessuten truet av biskop Ackermann som er den ansvarlige for overgrepssaker i den tyske bispekonferansen om at dersom han sa noe i offentligheten, vil han bli regnet som en fiende av Den katolske kirken.

En slik melding får meg til undres hva det egentlig er biskoper tenker. På meg virker det som om mange i Kirken fortsatt mener at Kirken skal selv ta ansvar for overgrepssaker, mens myndighetene skal holdes utenfor. Det er som om Kirken vil ha sitt eget rettssystem for slike spørsmål.

Men når det er kriminelt det som er skjedd, er det tydelig at Kirkens folk ikke er i stand til å handle korrekt i forhold til overgripere og deres ofre. Jeg mener at det må være et meget sterkere samarbeid mellom Kirken og de offentlige myndigheter i overgrepssakene. Gang på gang har Kirken sviktet i dette arbeidet.

Nye former for overgrep

I Tyskland har man begynt å definere og undersøke andre former for overgrep eller misbruk enn bare de seksuelle. Det viser seg at det finnes former for religiøst og/eller psykologisk overgrep. For eksempel åndelige veiledere som binder den veiledede til seg i en avhengighet. Eller det samme kan nok også sies om en del av de såkalte nye bevegelsene i Kirken. Her står vi helt ved begynnelsen av undersøkelsene, men det er å forvente at det kommer til å bli også mange saker av.

I samme gate, men noe annerledes, gjelder også mange former for voldelige avstraffelser som skal ha skjedd i enkelte skoler og deres internat. Det er en økende bevissthet om hvor meget galt som er blitt gjort i tidens løp, uten at man kanskje har forstått hvor ille det er for de som er blitt utsatt for disse videre overgrepstypene.

Jeg vil ikke si mer om dette her, men jeg synes det er viktig at det kommer med i denne sammenhengen og at man er oppmerksom på hele spennet av det som kan defineres som overgrep og/eller misbruk.

Avslutning

Dette er et tungt og trist tema. Det er bra at Kirken tar disse spørsmål mer alvorlig. Men samtidig er det bekymringsfullt at det samtidig blir ledsaget av en form for konflikt mellom liberal og konservativ i Kirken. Krisen er alt for alvorlig til at man kan tillate seg en slik oppdeling. Det er på tide med full åpenhet og transparens. Det får så være at Kirken ikke ser pen ut etter renselsen, men det kan være en ny begynnelse. Til renselsen må alle som har begått overgrep og/eller misbruk av alle mulige slag, men også alle som har dekket over og/eller ført dobbeltliv, fjernes fra den geistlige stand i Kirken. De har gjort mer skade på Kristi legeme som er dypt skadet gjennom de mange ofres lidelser. Dette må skje selv om det skulle bety at tusenvis av prester og hundrevis av biskoper, erkebiskoper og kardinaler må laiseres.

——————

[1] https://cruxnow.com/vatican/2019/04/18/vatican-doc-on-sex-abuse-may-raise-more-questions-than-it-answers/ Videre innhold om denne teksten er fra denne siden.

[2] „Crimes of sexual abuse offend our Lord, wound the community of the faithful and cause physical, psychological and spiritual damages to the victims”.

[3] „So that these phenomena, in all their forms, don’t happen anymore, a continuous and deep conversion of the heart is needed as is visible, collegial and synodal action”.

[4] „ecclesial way, and as such, to be an expression of the hierarchical communion that unites us”.

[5] Oversatt fra tysk av meg: Die Missbrauchskatastrophe innerhalb der Kirche hat vielleicht darin ihren tiefsten Grund, dass die Ehrfurcht vor Gott und vor jedem Menschen als Ebenbild Gottes in unserer säkularen Gesellschaft und in einer verweltlichen Kirche verschwunden ist. Diese Achtung wieder neu zu gewinnen und zugleich den Aufruf des Evangeliums zur Umkehr ernst zu nehmen, ist die prophetische Aufgabe einer Kirche, die dem Wort des Herrn treu bleibt, „Sauerteig“ zu sein (Mt 13,33). https://www.stift-heiligenkreuz.org/wp-content/uploads/2019/04/Reformunfa%CC%88hig-inhuman-antiaufkla%CC%88rerisch-Ellen-Ueberscha%CC%88r-Benedikt-XVI.pdf

[6] Weigel, George: The Ratzinger Diagnosis, First Things, 24.4.2019. Oversatt av meg: “a tsunami of cultural deconstruction that hit the Church in a moment of doctrinal and moral confusion, lax clerical discipline, poor seminary formation, and weak episcopal oversight, all of which combined to produce many of the scandals with which we’re painfully familiar today”.

[7] “This diagnosis does not explain everything about the abuse crisis, of course. It does not explain psychopaths like Marciel Maciel and Theodore McCarrick. It does not explain the abusive behaviour by clergy and religious in pre-conciliar Ireland and Quebec. It does not explain the challenges the Church faces from clerical concubinage (and worse) in Africa today. But Ratzinger’s epidemiology does address, pointedly, the sharp spike in clerical sexual abuse that began in the late 1960s and peaked in the 1980s, before the reforms of the priesthood and seminaries initiated by Pope John Paul II began to take hold”.

[8] Martel, Frédéric: In the Closet of the Vatican: Power, Homosexuality, Hypocrisy. Bloomsbury Continuum. London, Oxford, New York, Ned Dehli, Sydney, 2019, s. 466.

[9] Ibid.

[10] Se utføringene i Ibid. s. 479-480..