Prekenserie: Den hellige Ånd del 3

Gud i sin treenige visdom beslutter at tiden er kommet for en kreativ fornyelse. Både skal den skadede og sårede menneskenaturen restaureres og skaperverket fullendes ved at døden skal overvinnes gjennom oppstandelsens herlighet. Sønnen stiller seg til disposisjon ved å gå med på å la seg inkarnere inn i menneskeheten, altså at Ordet godtar å bli kjød for å være en av oss. Gjennom Sønnen skal Gud i sin treenighet ta inn i seg den menneskelige virkeligheten. Derfor blir de tre guddommelige personene enige om at Sønnen skal være det nye mennesket, den nye Adam, unnfanget uten synd, ellers lik oss i alt.

Hvordan skal Gud få til dette? Menneskenaturen er skadet siden Edens hage ble forlatt og den opprinnelige syndens konsekvens går i arv til alle senere generasjoner. Men for at Sønnen skal kunne leve med hele den menneskelige veien inn i livet, trengs det en menneskelig mor hvor Sønnen kan unnfanges og bæres frem gjennom en vanlig graviditet. Det understreker at menneskets liv begynner ved unnfangelsen, ikke først ved fødselen. Men Sønnen kan dele alt med oss, men ikke synden. Intet i Sønnens kommende menneskelige natur kan være berørt av synden. I Gud kan der ikke finnes synd.

Det er Den hellige Ånd som kommer på banen med en genial løsning. I det Sønnens menneskelige mor selv unnfanges, griper Ånden inn for å beskytte den kommende moren mot arvesynden. Han gjør det mulig at der fødes en ren, ny kvinne i skaperverket, en ny Eva, men en motsatt Eva, Maria.

Les mer «Prekenserie: Den hellige Ånd del 3»

Prekenserie: Den hellige Ånd del 2

I dag vil vi først og fremst holde oss til den gamle paktens tid. Grunnen til det er at den nye pakten som begynte med Jesus Kristus ikke lar seg forstå uten på bakgrunn av den gamle pakten.

Riktignok kjente den gamle pakten ikke til Guds treenige eksistens. Men likefullt erfarte de gamle jødene Guds virke på en slik måte at det kunne ha vært mulig for dem å erkjenne at Gud er én i tre personer.

Et for oss kjent motiv er Guds besøk til Abraham i Mamres eikelund (1 Mos 18). Abraham ser tre menn som står foran ham. Dette er fremstilt i kristen kunst som om det er Guds treenighet Abraham får møte. Vi kan se for oss Andrej Rubljovs berømte ikon malt rundt 1410-20. Denne beretningen er kanskje den nærmeste en treenig fremstilling av Gud i Det gamle Testamentet. Men det er ikke en diskusjon vi tar opp her.

Det som er viktig for oss er at vi tror at skriftene og overleveringene også i Det gamle testamentet er inspirert av Den hellige Ånds virke. For selv om det jødiske folket ikke hadde erkjent Guds treenighet, er det klart at Gud alltid er treenig.

Les mer «Prekenserie: Den hellige Ånd del 2»

Prekenserie: Den hellige Ånd del 1

I en prekenserie om et spesielt tema, kan selvfølgelig ikke alt tas med hver gang. Temaet må bygges opp i løpet av seriens enkelte prekener. Derfor vil hver enkelt preken ikke kunne besvare alle mulige spørsmål og sider ved temaet. Men tanken er at serien i sin helhet vil forhåpentligvis gi tilstrekkelig med svar.

Likefullt er det alltid mulig at den som preker ikke har klart å tenke ut alle eventuelle spørsmålsstillinger som en slik serie kan fremme og derfor kan noen svar mangle. Men samtidig håper jeg at når serien er avsluttet, vil de som har fulgt den, funnet innhold som kan berike den enkelte tilhører og åpne for ettertanke.

I år er valget falt på Den hellige Ånd og som er et godt tema i tidsrommet mellom påske og pinse. Min teologiske bakgrunn er først og fremst dogmatisk, det vil si jeg har et utvidet studium i Kirkens troslære. Det er plattformen jeg tenker fra.

Derfor tillater jeg meg å starte i dag med å snakke om Gud i seg selv. Det Kirken lærer om Gud er basert på den bibelske åpenbaringen og den teologiske nødvendige refleksjonen av denne.

Les mer «Prekenserie: Den hellige Ånd del 1»

Seewalds biografi om pave Benedikt XVI

Lørdag avsluttet jeg lektyren av den utmerkede biografien om Joseph Ratzinger/pave Benedikt XVI skrevet av Peter Seewald. Jeg leste den tyske utgaven som jeg bestilte samme dag den kom ut. Boken er meget omfattende med 74 kapitler fordelt over 1080 sider. I tillegg er det et vedlegg med fotnoter og register.

Jeg satte stor pris på bokens grundige gjennomgang av pavens lange liv. Seewald har arbeidet meget godt med innholdet. Han har lest relevante bøker og artikler for å fremstille de ulike diskusjoner og konflikter som Benedikt har måttet ta stilling til som professor, kardinal og pave i årenes løp. Da jeg studerte i Tyskland midt på åttitallet ble jeg kjent med den tyske negativiteten til alt Joseph Ratzinger stod for. Dette preget også meg.

Men boken gir meg et helt nytt og korrigert bilde av en meget stor og viktig tenker og teolog som er langt viktigere enn det jeg har vært klar over. For meg var det helt nytt at han spilte en nøkkelrolle i formuleringene i mange av Det annet Vatikankonsils dokumenter. Uten ham ville ikke konsilet blitt slik det ble. Allerede kort tid etter konsilet la han vekt på at konsilets dokumenter må leses. Mange av misforståelsene som preger diskusjonene den dag i dag skyldes mangel på innsikt i dokumentene. De blir ikke lest tilstrekkelig. Når pave Benedikt har sagt at man bare kan forstå konsilet under kontinuitetens hermeneutikk, må det tas meget seriøst på bakgrunn av hans rolle i konsilets utforming. De som søker bruddets hermeneutikk står ikke på konsilets grunn. Ei heller på Kirkens grunn for den saks skyld.

Les mer «Seewalds biografi om pave Benedikt XVI»

Maria – en betraktning

Ønsker vi å nærme oss Marias skikkelse, nærmer vi oss Guds kjærlighet, men også Guds mysterium. Det er bare mulighet å nærme seg henne, dersom man forstår den teologiske betydningen av det første menneskeparets fall. Hele frelseshistorien deretter handler om Guds søken etter mennesket, Guds ønske om å være Gud for menneskene. Men samtidig er også ønsket der å rette opp igjen det gale Adam og Eva hadde utløst i menneskeheten gjennom sin grunnleggende ulydighet og mistillit til Guds kjærlighet og evner. De var falt for fristelsen å være guddommelig uten Gud.

Grunnen til at jeg skuer mot den bibelske begynnelsen er at Maria og det som skjer med Guds Sønn som blir menneske i Jesus, kan ikke forstås uten denne opprinnelige hendelsen som bakteppe. Forstår man ikke konsekvensen av syndefallet, forstår man ikke Jesus og Maria.

På et tidspunkt i historien bestemmer Gud seg for å tre inn i historien for å gjøre det som ikke lykkes gjennom å kalle mennesker gjennom mange tusen år. Nemlig selv å være det fullkomne menneskelige svar på Guds kjærlighet. Dette er en så genial guddommelig plan at intet menneske ville være i stand til å tenke den.

Les mer «Maria – en betraktning»

Transsubstansiasjonens mysterium

Skjærtorsdag er høytiden hvor Kirken feirer Kristi innstiftelse av eukaristien. Dagen inviterer til å dele noen refleksjoner med dere.

Læren om eukaristien som Kirken har utviklet samsvarer med sammenhengen mellom tro og fornuft som Kirken alltid har forsvart. Men Kirken hevder ikke at ved å tenke så langt det lar seg gjøre inn i troens mysterium at dermed er mysteriet helt og fullt ut forstått. På ingen måte. Det er en søken etter å gå inn i dybden på mysteriet, men det er ikke å oppheve mysteriet. I denne søkningen har Kirken alltid også erfart seg som ledet og inspirert av Den hellige Ånd.

Ved innstiftelsen av det nye påskemåltidet før Jesu lidelse, død og oppstandelse som satte i verk den nye eksodus, den nye utgangen, som var en av forventningene til Messias komme og som Jesus tilsvarte som den nye Moses, tok han brød og sa «Ta og spis alle derav, dette er mitt legeme» og tilsvarende om vinen: «Ta og drikke alle derav, dette er mitt blod» gjengitt etter Kirkens liturgi.

Dette er det som utløser tenkningen: hva vil det si helt tenkt så langt det lar seg gjøre, at brød ER legeme, at vin ER blod? Jesus sier ikke at disiplene skal ta det som tegn, han sier ikke at det er symbol. Han peker mot brødets og vinens vesen, deres eksistens, som blir hans legeme og blod. Det er eksistensen som forvandles. Det er realitet, ikke noe annet. Les mer «Transsubstansiasjonens mysterium»

Eukaristisk faste i virustider

På nettsiden til The Catholic World Report er det en artikkel «Joseph Ratzinger on fasting from the Eucharist» med noen sitater fra en bok gitt ut i USA i 1986 av Joseph Ratzinger: «Behold the Pierced one» som gav meg idéen til at dette også kan gjengis på norsk. Etter å ha søkt gjennom flere av bindene av hans samlede skrifter på tysk som til nå er kommet ut, har jeg funnet den tyske originalen. Den er fra slutten av et foredrag med tittelen: «Kommunion – Kommunität – Sendung. Über den Zusammenhang von Eucharistie, Gemeinschaft (Gemeinde) und Sendung der Kirche». Dette foredraget er blitt oversatt og tatt med i den amerikanske boken som nok er satt sammen på en annen måte enn tyske utgivelser.

I de samlede skrifter er foredraget gjengitt i bind 8/1 «Kirche – Zeichen unter den Völkern» på sidene 308-332. Det Ratzinger skriver på sidene 329 – 331 kan passe inn i den spesielle situasjonen vi har nå i forbindelse med restriksjonene grunnet utbruddet av Corona-viruset:

«Da Augustinus følte at døden nærmet seg, ‘ekskommuniserte’ han seg selv og tok på seg offentlig bot. I hans siste dager stilte han seg solidarisk med de offentlige synderne som ved å lide avkallet på kommunionen søkte tilgivelse og nåde. Han ville møte Herren med ydmykheten til dem som sultet og tørstet etter rettferdigheten, etter Ham den rettferdige og nådige. På bakgrunn av hans prekener og tekster som på storartet måte beskriver Kirkens mysterium som kommunion med Kristi Legeme og bygget som Kristi legeme ved eukaristien, har denne gesten noe rystende over seg. Den gjør meg desto mer ettertenksom jo oftere jeg reflekterer over den. Gjør vi det ikke i dag ofte for lett med mottagelsen av det helligste sakramentet? Ville det ikke av og til vært nyttig eller til og med nødvendig med en slik åndelig faste for å fordype og fornye vårt forhold til Kristi Legeme? Les mer «Eukaristisk faste i virustider»

Verdens lys

Under gårsdagens messetekster møter vi Herrens ord hvor han sier «Dere er verdens lys«. Det kan vi se i sammenheng med det jeg skrev forleden om «Gud eller penger«. Herrens ord er nemlig en beskrivelse, ikke et bud. Han sier ikke at «Dere skal være verdens lys» eller «Dere bør være verdens lys«. Nei, han sier at «Dere er …» Det er altså noe som kjennetegner de som tilhører Kristus, de som har valgt Gud. Hvordan er det mulig?

Herren snakker ikke om lys i vanlig forstand, det er ikke det lys vi ser med våre øyne. Det er annet lys, et lys som kun kan sees i troen, med hjertet. Det er Guds lys det er snakk om, et overjordisk lys, et metafysisk lys, et lys av en annen virkelighet. Det er lys som blir lagt inn i personen i dåpen, det er en indre virkelighet som tennes i personen. Den døpte kalles til å la dette lyset skinne gjennom den man er, det man sier, det man gjør. Jo mer en person lykkes i å handle godt og riktig, jo tydeligere vil dette guddommelige lyset bli. Det er målet og meningen med all kristelig moral og etikk. Dåpens lys bekreftes og forsterkes i fermingens sakrament.

Les mer «Verdens lys»