Det er vanskelig for oss å forstå fullt ut dybden og rekkevidden av Kristi lidelse, død og oppstandelse. Det er så sterkt, men også så sentralt. Og vi må ta innover oss at Guds personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd, i sin hellige Treenighet er sammen om dette. Det må være noe som rører dypt ved Gud det som Sønnen gjennomgår.
Herrens siste dager er meget dramatiske. Ikke bare dreier seg om hans egne skjebne, men også om skapelsen av det nye fellesskapet, Kirken. Han har omgitt seg med utvalgte personer som skal få ledelsen i den nye bevegelsen. Men likevel kommer en av dem til å forråde ham. En av de 12 som hadde vært lenge sammen med ham, men som tydeligvis ikke hadde forstått hvem Kristus virkelig er.
Hvordan det enn er, så skjer det svært meget på få dager, noe vi nylig har mintes igjen i årets påskefeiring. Det Herren gjør er så radikalt annerledes at det ikke er mulig for apostlene og disiplene å begripe det som kommer til å skje, før etter at det er skjedd.
Sentralt for oss i vår prekenserie er det som skjer når Herren dør på korset. Hos Matteus leser vi «Jesus ropte igjen med høy røst og oppga ånden» (Matt 27,50). Markus skriver det slik: «Jesus ropte høyt og utåndet» (Mk 15,37), mens Lukas skriver: «Jesus ropte med høy røst: ‘Far, i dine hender overgir jeg min ånd!’ Da han hadde sagt det, utåndet han» (Luk 23,46). Johannes sier det slik: «Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: ‘Det er fullbrakt!’ Så bøyde han hodet og utåndet» (Joh 19,30).
Til tross for små forskjeller, er beskrivelsen meget lik i de fire evangeliene. Det sentrale for oss er utåndingen. Teologisk kan vi forstå det slik at Sønnen lar Ånden vende tilbake til Faderen, før Sønnen i sin menneskelige død synker ned i dødsriket. Det er bare Sønnen som farer ned dit. Dødsriket er det sted lengst borte fra Faderen som Sønnen beveger seg til i skaperverket.
Derfra er det han ved Den hellige Ånd vekkes til oppstandelsens herlighet. Det er det som sprenger dødsrikers porter. Døden er overvunnet, skaperverket er fullendt. Derfor feirer de kristne den åttende dagen som den nye Herrens dag etter skaperverkets syv dager. Den åttende dagen er den nye ukens første dag, oppstandelsens dag.
Vår tro på oppstandelsen er bygget på vitnesbyrd. Både Markus og Johannes skriver at den første til å møte den oppstandene var Maria Magdalena. Dette er nok den eldste tradisjonen.
Men etter Johannes skjer møtet med Maria allerede før Sønnen er vendt tilbake til Faderen for å få Faderens trøst etter alt det forferdelige han har vært gjennom. Hun får ikke holde ham fast. Sønnens med all sin menneskelige erfaring, glede, smerte, lidelse og død, vender tilbake til Treenighetens indre rom. Gud kan ikke forbli ubeveget av Sønnens bevegede liv. Noe er nytt i Gud. Den menneskelige naturen som ble skadet ved Adam og Eva er fornyet i Sønnen og blitt åpnet for evigheten i himmelen.
Og det er fra Gud, fra Faderens høyre hånd, han kommer tilbake og viser seg som oppstanden over en viss tid til apostlene og mange av disiplene. Opp til 500 fikk møte den oppstandene ifølge Paulus. Kjernen av menneskene i den nye bevegelsen, Kirken, fikk møte den oppstandene.
Dette er dramaet. Herren må vise seg på en slik måte at Kirkens medlemmer kan være sikre i troen på oppstandelsen. Oppstandelsen er det glade budskapet. Kirkens tidlige misjonærer bekrefter troen ved å gå i døden for dette budskapet. Men forkynnelsen er bare mulig ved at Sønnen fra Faderen sender Den hellige Ånd som talsmannen inn i Kirken. Det er denne overgangen fra fellesskapet rundt Jesus fra Nasaret til fellesskapet rundt Kristus i Kirken som er den dramatiske overgangen. Denne er bare mulig ved Den hellige Ånds virke.
Sønnen tar sete ved Faderens høyre hånd, mens Ånden er det livgivende prinsipp gjennom sakramentene i Kirken. Hva gjør Ånden i sakramentene?
Sønnen stiller sitt legeme og blod til Åndens disposisjon, slik at hver gang Kirken feirer eukaristi blir brød og vin forvandlet transsubstansielt til Kristi Legeme og Blod gjennom Den hellige Ånds virke som den viede biskop eller prest nedkaller over brødet og vinen.
Ånden tar bolig i Kirkens medlemmer når de døpes. I dåpens bad dør og oppstår den døpte i Kristus. Menneskets natur forvandles i dåpen ved at oppstandelsen blir mulig. Ånden styrker de troende gjennom fermingen, levendegjør og leder dem på veien til Faderen gjennom dette livet. Ånden gjør det mulig at de troende angrer sine synder og søker forsoningens sakrament. Ånden leder menn og kvinner til å gi sitt ja til hverandre og til Gud i ekteskapets sakrament. Ånden forvandler diakonenes, prestenes og biskopenes vesen, slik at sakramentene skjer når de forvalter dem. Ånden styrker og heler ved sykdom og død gjennom sykesalvingens sakrament. Den hellige Ånd er Kirkens livgivende og indre prinsipp. Kirken er Åndens rom i verden.
Slik har Gud etablert et nytt nærvær i verden, et nytt tempel. Det er nemlig sant det Sønnen sier om at hans legeme, som ble revet ned på korset, er det nye templet i oppstandelsen. Her har Gud foretatt en fullstendig forandring fra det gamle til det nye. Templet er ikke lenger en bygning av sten på et bestemt sted, Jerusalem, men nå overalt hvor Kristus er, i form av brødet og vinen forvandlet til hans legeme og blod. Det er det levende templet hvor mennesket nå kan tilbe, ære, lovprise, takke, be og annet i Guds nærvær. Her kan mennesket be om tilgivelse for sine synder. Prester er vigslet i det nye templet for å tjene de troende gjennom liturgier, sakramenter, feiringer og meget annet.
De siste årene har jeg forstått at tempelteologien er meget mer sentral i Guds frelsesprosjekt enn det jeg har vært klar over. Takket være den nye forskningen og kunnskapen om jødisk tenkning på Jesu tid, kan vi bedre forstå Herrens ord og handlinger på bakgrunn av datiden.
Når Jesus ifølge Matteus evangeliet gir Peter nøkkelmakten er det viktig å forstå hva dette betyr i en jødisk sammenheng. Det dreier seg om nettopp etableringen av det nye templet. Derfor sier Jesus til Peter: «Jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal aldri få makt over den» (Matt 16,18).
Da det første templet, Salomos tempel, ble bygget, ble det bygget på det høyeste punktet i Jerusalem, på en slik måte at toppen av fjellet raget over gulvet i Det aller helligste. Etter en gammel jødisk tradisjon, var det der Abraham skulle ofre Isak. På denne klippen ble Paktens Ark plassert. Den er Guds trone. Når Guds nærvær senket seg ned i templet, satte Gud seg på Paktens Ark. Ypperstepresten kunne en gang i året som den eneste gå inn og møte Gud, men måtte skjule sitt ansikt, da han ikke kunne se Gud og leve.
Peter er klippen for det nye felleskapet Gud gjennom Sønnen i Den hellige Ånd er i ferd med å skape. Peter får allerede på den måten en nøkkelrolle. Den rollen blir enda tydeligere når han faktisk får nøkkelmakten av Herren: «Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler …» (Matt 16,17). Slik templet hadde en portner som hadde ansvaret for å åpne og lukke templet, har himmelen nå en portner som er ansvarlig for å åpne og lukke tilgangen til himmelen. Og slik portneren i templet alltid fikk en etterfølger ved sykdom eller død, slik har Kirken alltid valgt en etterfølger etter Peter da han og hans etterfølgere døde. Kirkens liste er fullstendig fra Peter til Frans.
Det denne teksten forteller oss, er at det er Guds ønske at Kirken skal være ett eneste fellesskap, ledet av en person, Paven. Derfor er det kun Den katolske kirke som er kirke i ordets fulle betydning. Alle brudd mellom de kristne allerede på Paulus tid, gjennom antikken, middelalderen og til alle tider, er aldri villet av Gud og er aldri ledet av Den hellige Ånd. Kirkesplittelsene gjennom historien kommer fra menneskelig synd, svakhet, hovmod, stolthet og annet.
Før Jesus gir Peter og alle hans etterfølgere nøkkelmakten med alle dens konsekvenser, bekjente Peter at Jesus «er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16,16). Jesus blir overveldet over svaret og erkjenner i sitt hjerte «dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen» (Matt 16,17b). Sønnen erkjenner Faderens virke ved Den hellige Ånd i Peter. Selv om Ånden ikke nevnes eksplisitt, er det ingen tvil om at vi igjen står overfor en åpenbaring av Treenighetens virkelighet. Bare med blikket på Treenigheten åpner hendelsen seg for oss. Kirken er Guds gave til verden for at Gud kan æres, tilbes, lovprises og takkes over hele verden hvor Kirken er. Slik kan Guds skapervilje oppfylles ved at menneskene bringer Gud til alle verdenshjørner og til alle skapninger.
P. Arne Marcos Blogg 