Vår verden er rik på mange folkeslag og kulturer og mange av dem er representert her hos oss i vår menighet. Vi gleder oss over den gave hvert menneske er med den bakgrunn han eller hun har. Det sterke internasjonale islett i vår menighet minner oss om Kirkens universalitet, fordi det er ikke først og fremst det norske, men det katolske som forbinder oss.
Det internasjonale islett minner oss om at Guds frelse vil nå alle. Den frelse som Gud har gitt oss i Kristus Jesus, Messias, sønn av den levende Gud … slik Peter bekjente det for snart 2000 år siden. Det er Jesus Kristus som samler oss og gjør oss til et nytt folk, uansett hvilken bakgrunn og kultur vi har, uansett hvor vi kommer fra. Han gjør oss alle til brødre og søstre, på tvers av alle forskjeller og eventuelle skillelinjer.
Det er en lang historie som ligger mellom oss her i dag og Peters ord til Jesus i bygdene i nærheten av Caesarea Philippi, et øde sted nord i landet. Peters bekjennelse, som Herren forstår som en nådegave fra Faderen, er foranledningen for å kalle ham Klippen, Klippen som Kristus ønsker å bygge sitt fellesskap, Kirken på.
Hvem var så denne Peter? Peter var en enkel fisker fra Genesaretsjøen som neppe kunne lese eller skrive. Han hadde latt seg begeistre for Jesus fra Nasaret og hadde valgt å la alt sitt tilbake for å følge ham. På grunn av dette helt spesielle personlige kallet han fikk, er Det nye Testamentet ganske opptatt av ham og vi blir kjent med hans menneskelige egenskaper. Vi ser at han utmerket seg hverken som en tenker eller ved sin personlige karakter. Nettopp derfor er hans særstilling så påfallende og sier noe om vår Herre, som hvert embede og oppdrag i Kirken har sitt utspring i. Det er ikke Peters ønske å være Klippen, det er Kristi ønske for ham.
Vi kan lese at kallet var slett ikke lett å forstå for Peter og han skulle til og med gå så langt at han fornektet Jesus tre ganger under korsfestelsen. Likefullt er det ham Herren bygger sin Kirke på og etablerer med det pavens embede ved overgi ham nøklene til himlenes rike. Det er en helt bestemt person nøklene gis til, Peter. Det er et personlig embede som bare en person kan inneha til enhver tid og det er kun Peters etterfølger. Ingen annen vil noen gang inneha denne fullmakten.
Derfor fikk han en sentral stilling i den unge kirken, derfor har hans etterfølgere en sentral stilling i Kirken. En stilling hvor nøkkelmakten når inn i evigheten. Fordi det Peter og hans etterfølgere binder på jorden, skal være bundet i himlene. Det han løser på jorden, skal være løst i himlene. Et utrolig ansvar. Men et ansvar som er beskyttet og støttet av Den Hellige Ånd. Peters embede bæres av Kristi Far i himlene, det kan ikke bæres bare av personen som innehar dette embede.
Peters stilling brakte ham til Roma, datidens sentrum i verden. Her tilbrakte han en stor del av sin tid og her led han martyrdøden. Denne overleveringen forbinder begynnelsen av den romerske menigheten med apostlen Peter allerede i de tidligste tider. Hans tredje efterfølger, Klemens, beretter i år 96 om Peters martyrdød «hos oss», altså i Roma. Gravens plassering er klar for de romerske kristne. Tidlig begynte man å bygge den ut og å pynte den. Man ønsket å understreke at Peter er Kirkens klippe og i tidenes løp ble det bygget stadig større kirker over hans grav, helt til Michelangelos store Peterskirke.
Rett over graven reiser den storslåtte kuppelen seg. Og det er unektelig en stor opplevelse når man kommer inn under kuppelen og ser opp i det enorme hvelvet. Med blikket rettet opp mot dette arkitektoniske mesterverket kan man ane noe av Kirkens vidde og storhet, men også om kirkens begynnelse. Særlig med tanke på Peters grav og dagens tekst fra Matteusevangeliet, som i dag leses i alle verdens katolske kirker. Ved kuppelens fot står med enorme bokstaver: «Du er Peter – Klippen – og på denne klippe vil jeg bygge min kirke.»
I dag hører vi om Kirkens universalitet i tekstene. Fordi Kirken står fortsatt på Peters klippe og har stått imot historiens mange krumspring og «dødsrikets» mange forsøk på å få den i sin vold, lever den, den dag i dag og har nådd ut til nesten alle verdens folk. Og mange av disse er representert her i St. Olav.
Vi kan glede oss over rikdommen og mangfoldet i vår kirke, en virkelighet som kan være tegn for vårt norske samfunn. Det er mulig for mennesker fra mange land, folk og kulturer å danne et fellesskap. Vårt jordiske fellesskap er et bilde på det fremtidige himmelske. I Kristus har vi derfor intet å frykte, men kan glede oss over hver bror og søster.
P. Arne Marcos Blogg 