Økologi og teologi – noen skisser

Det er nå mer enn tyve år siden jeg begynte for alvor å sette meg inn i problemene med de forandringer i miljøet man snakket om den gangen både for samtiden og for fremtiden. Den første boken jeg leste var Fredric Vesters «Neuland des Denkens»¹, en bok skrevet på tidlig åttitall. Det viktige med denne boken er at den innfører i en kybernetisk tenkning for å forstå miljøet og alle dens sammenhenger. Den handler om hvordan de forskjellige elementer påvirker hverandre i systemer og forstå hvordan systemene virker. Når noe forandres kan det ha én eller flere årsaker. Eller en årsak kan føre til en eller flere forandringer. I forståelsen av miljøet er det en av de store utfordringene å klare å ta hensyn til begge disse sidene for å utvikle best mulige modeller og beskrivelser. Samtidig fører stadig bedre datakraft til stadig større detaljeringsgrad i modellene.

Boken åpnet et panorama for meg hvor jeg forstod at der skjer noe i vår verden som jeg ikke hadde reflektert spesielt over frem til da. Riktignok var det allerede et tema i nyhetene, men ennå hadde jeg ikke tatt det helt alvorlig. Men nå begynte jeg å lese meget om det nyoppdagede temaet utifra følelsen av å ha rørt ved noe vesentlig for vår menneskelige eksistens. Da jeg samtidig befant meg i den avsluttende fasen av teologistudiene, ønsket jeg å berøre problemstillingen i hovedoppgaven i teologi. Denne ble skrevet i fundamentalteologi og hadde den vidløftige tittelen: «Der Mensch Krone der Schöpfung? Eine kritische Anfrage an das Sprechen vom Menschen als Krone der Schöpfung angesichts der ökologischen Krise und auf dem Hintergrund von Theodor W. Adornos Herrschaftsverständnis».² Om oppgaven kanskje ikke lykkes helt filosofisk og teologisk, den burde utifra omfanget i temaet heller blitt en doktoroppgave, ble fremstillingen av det økologiske problemet lagt merke til. Konklusjonen jeg kom frem til i den delen, er «Katastrofen er tatt opp i systemet, den er i nettverket. På grunn av systemets lovmessighet, går katastrofen videre i nettverket, selv om vi ikke vil erkjenne det.».³ En konklusjon jeg mener står sterkere i dag enn den gangen.

For dersom jeg sammenholder datidens data for snart tyve år siden med dagens data, er det lett å se en rivende utvikling som dessverre går i negativ retning. I dag er situasjonen verre enn man trodde den gangen at den ville være nå. Og det til tross for at man allerede den gangen beklaget den manglende innsatsen for å ta de nødvendige beslutninger som kunne avhjelpe situasjonen. Så skriver for eksempel Hans Joachim Riesenberg i 1988: «Med små reformer, halvhjertede lover, litt miljøvern og noe mindre økonomisk vekst, kan ikke den menneskelige eksistensen på denne jorden ikke reddes. Enten klarer vi å forandre vår sivilisasjon radikalt de neste 30 årene eller vi går under sammen.»⁴

Å lese en slik tekst nå synes underlig, da ordene er like aktuelle i dag, men det spørs om tidsrommet fremover er fortsatt det samme som han nevner i teksten eller om det i dag bare er rundt ti år igjen. Skjønt på mange måter er ordene mer enn aktuelle nå, fordi altfor lite er gjort siden den gangen for å avhjelpe situasjonen. Tvertimot er utviklingen i dag akselerert i den samme gale retningen man pekte på den gangen.

Nå kunne man her anføre mange betraktninger fra forskjellige fagdisipliner for å forsøke og forklare hvorfor vi som mennesker i grunnen ikke klarer å ta innover oss situasjonen vi befinner oss i og å handle slik det bør handles. Men i en kort artikkel ville det føre alt for langt. Jeg ønsker heller ikke å fordype meg i alle de fakta som vi relativt lett kan finne, senest i IPCCs nye rapporter som gis ut suksessivt i løpet av dette året. Siden jeg skrev min oppgave er det blitt forsket meget og vi har i dag et enda bedre og klarere bilde av situasjonen globalt. Dessverre bekrefter nesten all forskning resultatene fra den gangen. Dessuten viser de at utviklingen i negativ retning går hurtigere enn det man forutså for tyve år siden. Dette viser seg helt nylig i oppdagelsen at den arktiske sommerisen smelter adskillig hurtigere enn man hadde forestilt seg. Muligens er klimamodellene man bruker i dag fortsatt for konservative. Det ser ut til at elementene i systemet klima påvirker hverandre sterkere enn vi har forutsett teoretisk.

Det er også mulig å fremstille diskusjonen hvor der fortsatt er noen som hevder at hele beskrivelsen av den økologiske krisen er oppdiktet for å true vårt fremskritt og ødelegge den moderne verden. Denne gruppen blir raskt mindre. Mange vitenskapsmenn og -kvinner er klar over dette og tilbakeviser påstandene vitenskapelig og systematisk. Et utmerket nettsted for å lese om dette er http://www.realclimate.com. Men samtidig bør vi være klar over at klimaforandringene bare er en del av hele det økologiske problemet. Andre deler er befolkningsveksten, urbaniseringen, forsøplingen, bioinvasjon, utryddelse av arter osv.
Andre mener at det ikke er så ille at forandringene finner sted og tror at livet kan bli bedre i en varmere verden (spesielt for oss her i Norge). Det er i grunnen en rørende naiv måte å tenke på. De temperaturstigninger man forventer seg for dette århundret er så sterke i forhold til enhver tidligere utvikling i de senere millioner av år, at det skal vanskelig la seg gjøre å se en positiv mulighet i utviklingen som ligger foran oss. I sin siste bok skriver James Lovelock at jorden har vært mest fruktbar når den globale gjennomsnittstemperaturen har vært på det kaldeste, dvs. under istidene.⁵ Riktignok var deler av jordkloden, spesielt i nord, dekket av is. Men alt vannet som var bundet i isen, gjorde at havnivået var rundt 125 meter lavere enn nå under den siste istidens kaldeste periode og det var rundt 25 millioner kvadratkilometer mer landmasse enn i vår tid.

Jo varmere overflatetemperaturen blir, jo mindre fruktbar vil planeten være. Det betyr at de areal man vinner ved oppvarming til for eksempel jordbruk er mindre enn de som blir til steppe og ørken. Vegetasjonen er dessuten vesentlig for temperaturreguleringen og vedlikehold av atmosfæren. Det er en klar sammenheng mellom temperatur og kjemisk balanse. Den raske oppvarmingen vi nå er vitne til og som til stor grad er forårsaket ved at menneskeheten setter fri enorme mengder CO2 i atmosfæren, vil forskyve den kjemiske balansen og forringe fruktbarheten raskere. Når havet blir varmere, reduseres også fruktbarheten der.

Uten menneskenes inngripen ville jorden langsomt men sikkert igjen beveget seg mot en ny istid som ville øket biomangfoldet igjen. Denne prosessen er etter all sannsynlighet stoppet.

For tiden skrives det og diskuteres det meget om hva som kan gjøres. Enkelte økonomiske tidsskrift mener at det ikke skulle være noe problem å få økonomisk gevinst på klimaforandringene og oppfordrer i grunnen industrien til å legge om for å oppnå dette⁶. Men på meg forekommer dette å være en kortsiktig måte å tenke på. Er det ikke heller slik at problemene vi er på vei inn i, skyldes den økonomiske tenkningen?

Og ikke bare den. Den fatale utviklingen skyldes koblingen mellom økonomiske gevinsten og den teknologiske utviklingen. I over to hundre år har jorden vært vitne til en ubeskrivelig «utvikling» fra menneskenes side med en teknologisk omforming av naturen med stadig større inngrep. Mennesket forholder seg til naturen og dens resurser som om mennesket selv står utenfor, som om det ikke tilhører naturen.⁷ Noen tror at det vil være mulig å finne teknologiske løsninger som kan forhindre den globale oppvarmingen. Men da bør spørsmålet stilles om den teknologi og økonomi som har brakt oss inn i uføret, kan føre oss ut av uføret. Er det virkelig mulig? Er det ikke et alvorlig problem tenkemessig sett at mennesket har satt den teknologiske utvikling inn i verden uten noen gang virkelig å ha spurt seg om den er mulig? Og hvordan er det mulig at man har satt i gang en slik utvikling uten å forstå at jorden er et lukket og begrenset rom? Hvorfor er der slike svikt i menneskets erkjennelsesevne?

Det er ikke meningen med denne artikkelen å gi meg ut på filosofiens område. Jeg bare ønsker å peke på noen alvorlige spørsmål som det vil være vesentlig å arbeide med. Men det er tydelig at det på menneskets vei har skjedd et brudd mellom mennesket og naturen som har ført til en stadig større fremmedgjøring av mennesket i naturen. Kan der finnes en tenkevei for mennesket som fører det tilbake til en bedre integrering i naturen?

Dersom vi vil bevege oss inn i teologien mener jeg at den såkalte syndefallsberetningen i Genesis⁸, gir et teologisk svar. Artikkelens omfang gir meg mulighet til kun å skissere noen linjer som er verdt å tenke langs.

Sentralt i den andre skapelsesberetningen er Guds bud til adám om ikke å spise av treet som gir kunnskap om godt og ondt. Viktig er Martin Bubers utlegning om at «godt og ondt» betegner ytterpunktene til hele omfanget av alt som kan vites. Med budet skal mennesket bli beskyttet mot å tilegne seg på magisk vis en viten om de krefter som er bundet i skaperverket ved å spise den forbudte frukten. Ellers vil mennesket gå til grunne. «En overlegen-sikker omfavnelse av motsetningene er ikke mulig for den som kun er delaktig i det skapte, men ikke i skapelsen, som kun kan avle og føde, men ikke skape.»⁹

Denne tolkningen gjør det forståelig hvorfor Gud vil forhindre denne erkjennelsen hos mennesket og hvorfor denne erkjennelsen er guddommelig. «Gud ville opprinnelig holde menneskene i en sone av trygghet, som ville bli ødelagt dersom menneskene gudelikt ville selv røre ved skaperverkets krefter uten selv å besitte skapermakt og dersom det onde, som ligger bundet i dem, blir sluppet fri.»¹⁰

Begge disse betraktningene hjelper oss til en dybdeforståelse av dramaet i syndefallet. Mennesket kunne dessverre ikke motstå fristelsen til å røre «gudelikt» ved skaperverket. Lest slik, ser vi at den gamle teologiske teksten inneholder en dyp innsikt om menneskets virkelighet og sannhet. Overtredelsen av budet, førte til et brudd mellom Gud og mennesket (på menneskets side) og mellom mennesket (på menneskets side) og skaperverket. En innsikt som hjelper oss til å forstå vår tids problemstillinger og drama.

En videre interessant ansats for å finne en ny måte å se oss selv på mener jeg å finne i Erich Zengers tanker.¹¹ Han mener at oppdraget til mennesket om å legge under seg jorden i den første skapelsesberetningen i Genesis egentlig et oppdrag til å være hyrde. Til menneskets «hjord» gir ikke Gud det bare landdyrene, men også fiskene i havet og fuglene under himmelen. «Med det blir det tydelig: mennesket blir gitt oppgaven å beskytte ‘livshuset’ i sin helhet og gjøre livet mulig for levevesene i sin helhet.»¹² Mennesket får i oppdrag og fullmakt til å bearbeide jorden, bygge landsbyer og byer og ta opp jordens skatter og utnytte deres muligheter. Men det må ikke skje på bekostning av «Livshusets» eksistens. Det dreier seg ikke om et oppdrag for en uinnskrenket utnyttelse av jorden, men om en ansvarsfull oppgave i å videreføre den guddommelige skapelse av livet på jorden. Mennesket skal i grunnen «gjete» jorden, ikke ødelegge den.

Her kan vi tenke videre på at mennesket er skapt i Guds bilde. Å være Guds bilde i skaperverket kan bare bety at mennesket må oppføre seg slik i skaperverket at resten av skapningene kan se noe av Gud i menneskets omgang med dem. At vi nå står foran en rask utryddelse av mange av jordens dyrearter, fiskesorter, fulgearter, insekter, vekster, planter osv som en følge av menneskets uansvarlige omgang med jorden, er en hån mot skaperverket og dens Skaper og viser oss hvor langt unna mennesket befinner seg fra dets guddommelige oppdrag. Vi fordunkler stadig mer vår gudbilledlighet og vi må stille oss spørsmålet om vi ikke bare står i fare for å utrydde de andre skapninger men også å bryte ned vårt eget livsrom på jorden. Kan ikke andre skapninger overleve, hvordan skal vi kunne det? En dyster lesning finner vi hos John Leslie.¹³ Her møter vi «The Doomsday Argument» og sannsynligheten for at vårt eksistensgrunnlag snart er forsvunnet. Boken er ingen hyggelig lesning, men en nødvendig lesning.

Her bør teologien koble seg til og spørre seg hvordan jordens ende skal tenkes teologisk. Setter vi enden, eller gjør Gud det? Eller er ikke enden på noen måte nær? Vil mennesket klare å tyde den aktuelle situasjonen riktig og foreta en radikal kursendring som bremser opp og snur den dystre utviklingen til en ny fremtid?

P. Arne Marco Kirsebom SS.CC.

Offentliggjort i Liv og Lære i 2007

————–

Fotnoter: