Fremtiden i Mariakirkens menighet

Foredrag ved seminaret for Katolsk Forums 20 årsjubileum 13092014

Det er ikke lett å skulle forestille seg veien videre i årene som kommer. Til det er for meget skjedd de siste ti år. Dessuten er jeg vel neppe en profet som får åpenbart hva Gud ser fremover. Det helt avgjørende er uansett hvordan fremtiden kommer til å se ut, at vår herre Jesus Kristus er menighetens sentrum og midtpunkt. Vi lever i en samtid som søker å fortrenge religionen og slavebinde mennesket gjennom konsum og materialisme. Det foregår en bevisst og systematisk fortrengning av det åndelige for å fremtvinge det areligiøse mennesket, eller om det ikke lykkes, få tvungen religiøsiteten tilbake til det private og holde det skjult for offentligheten. I dette moderne og borgerliggjorte, eller riktigere sagt kundebaserte samfunnet, skal vi ha en fremtid som menighet.

I menighetslivet er søndagsmessen sentrum og høydepunkt. Dette defineres klart og tydelig av Det annet Vatikankonsil. Menighetslemmenes liv ute i verden skal støttes og styrkes gjennom søndagens messefeier. Den skal være lik en puls hvor de enkelte kommer til messen med alt det uken har hatt av gode og vonde ting. I Kirkens bønn og i Herrens offer bæres dette frem. Gjennom Herrens Ord og Sakrament blir menighetslemmene fornyet og styrket og sendt tilbake ut i verden for å være Kristi vitner som hans brødre og søstre. Det fremste og sentrale vitnesbyrdet er vår tro på oppstandelsen. Det er det som gjør oss til kristne og det er det som alltid må forbli sentralt uansett hvordan vi forsøker å tenke fremover. Menighetens aktiviteter må være slik at de bygger opp og understøtter messen som det sentrale samlingspunkt. Og det selv om vi forlengst er blitt alt for mange til å kunne samles i en enkelt messe på søndag. Og hadde alle katolikker vært trofaste mot søndagsbudet, hadde vi måttet ha feiret rundt 30 messer på en søndag for å ha fått plass til alle, hvilket rimeligvis er umulig. Spesielt også fordi en prest ikke skal feire mer enn tre messer på en søndag.

Allerede her ser vi at vi står overfor noen utfordringer som menighet som man ikke enkelt kan svare på. Vil vi oppleve at mange av katolikkene som i dag ser ut til å leve uten livets mest sentrale hendelse, nemlig søndagsmessen, vender tilbake til messen? Utfordringen for oss som menighet ligger ikke i å lamentere de mange som ikke lenger er med oss, men å leve slik som menighet at dersom de finner veien tilbake, føler de seg mottatt og hjemme i menigheten. Dette er ikke bare prestenes ansvar, men hele den aktive delen av menighetens felles ansvar.

Etter det jeg vet, ble det på syttitallet gjort mange tanker om hvordan kirken i Norge skulle møte prestemangel og andre vanskeligheter man mente å se på den tiden. Uten tvil har ettertiden vist at datidens noe dystre tenkning om fremtiden ble gjort til skamme nettopp av fremtiden. Derfor mener jeg at blikk fremover alltid har noe relativt over seg. Ofte er blikket for preget av samtiden man forsøker å se inn i fremtiden fra.

For å gi dette foredraget en ramme, vil jeg gjerne få trekke inn noen observasjoner fra samtiden som reiser spørsmål for dette blikket fremover. Vi er en menighet i et bispedømme, vi svever ikke i et uavhengig rom. Bispedømmet er Kirkens minste enhet, er en såkalt stedskirke etter Det annet Vatikankonsils definisjon. Bispedømmet har derfor ansvar for å gi retningslinjer som kan gjelde for alle menighetene. Nå som det er etablert en pastoralavdeling, kan vi regne med at dette vil bli utviklet. En pastoralplan er laget for bispedømmet.

Alle menigheter skal ledes av en sogneprest, ja, menighetene har en rett til å bli ledet av en sogneprest. Selv om sogneadministratortittelen for tiden brukes i vårt bispedømme, er det ikke i tråd med Kirkens forståelse av menighetsledelse at den ansvarlige presten i sognet ikke er sogneprest. Et unntak er et såkalt pastoralteam hvor da den ansvarlige lederen av teamet kalles moderator.

Veien til vanlig er at en prest er kapellan i en del år etter sin ordinasjon, fortrinnsvis hos en eldre og erfaren sogneprest. Samtidig bør kapellanen få en videreutdannelse som kvalifiserer ham til å kunne få ansvaret sogneprest etter kapellanstiden. Noen land har en sogneprestembetseksamen, men det er ikke foreskrevet av Kirken, men henger sammen med spesielle konkordater mellom enkelte land og Kirken. Men etter minst tre til fire år som kapellan, bør en prest kunne bli sogneprest.

Grunnen til at jeg nevner dette er at bispedømmet på grunn av den sterke veksten i antall katolikker, selv om det først og fremst er gjennom innvandring, blir nødt til å opprette mange flere menigheter i årene som kommer. Å kvalifisere prester til å kunne være sogneprester er en av de store utfordringer som ligger foran oss.

Sognepresten er biskopens forlengede arm eller høyre hånd i menigheten. All virksomhet i menigheten skal skje i enhet og i samstemmighet mellom biskop og sogneprest. Derfor er sogneprestenes ve og vel biskopens første og fremste ansvar og omsorg. Derfor bør biskopen holde en god og nær kontakt med sogneprestene. Kirkens hierarkiske struktur gjør dette nærliggende og nødvendig.

For at bispedømmet skal fungere best mulig, har Kirken subsidiaritetsprinsippet. Dette går ut på at ansvar alltid skal fordeles så langt ned som mulig. Det vil si Kirken bærer i seg et prinsipp som i grunnen er i mot sentralisering. Derfor er jeg bekymret over den sentraliseringstendens vi er blitt vitne til i vårt bispedømme i vår tid. I kjernen av en sentraliseringstendens eller -ønske, kan det ligge en mangel på tillit til de lavere ledd. Men det kan også være ment å skulle være en hjelp. Uansett blir ansvar da ikke riktig fordelt eller delegert. Dette kan skape problemer i fremtiden og gjøre arbeidet i sognene vanskeligere.

For eksempel er prestenes lønning ikke lenger menighetens ansvar, men er blitt bispedømmets. Det tar ansvar fra menigheten for presten(e) sin(e). Også flyttingen av regnskapsføring fra menigheten til bispedømmet er et eksempel på det samme. Det interessante er at Kirkeretten krever et finansråd i menigheten, mens et menighetsråd ikke er like nødvendig. Dette tyder på at Kirken ønsker et uavhengig økonomisk ansvar i menigheten, selv om årsregnskapet selvfølgelig legges frem for bispedømmet. Kirken ser nemlig strengt på økonomisk mislighold i sogn eller bispedømme. Bispedømmet har en kontrollfunksjon, men om det er riktig at det fører regnskapet, er noe som er verdt å tenke over.

Kirkeretten definerer meget om sogneprestens ansvar. Men det sentrale er sjelesorgen og sakramentsforvaltningen. Det dreier seg først og fremst om det som ikke kan delegeres til andre. Er der flere prester i et sogn kan en del av de prestelige funksjoner fordeles og delegeres.

Men i et menighetsliv er der mange forskjellige aktiviteter og mange materielle ting som må gjøres og tas vare på. Sogneprestens oppgave er ikke å gjøre alt det praktiske selv, men å delegere ansvar og be om hjelp på mange områder. Det er viktig at de troende ser på menigheten som sitt rom. Vi er og skal være et fellesskap. Menigheter eksisterer ikke for at prestene skal ha et arbeid. Nei, menigheter eksisterer for at de troende skal kunne vokse i tro, håp og kjærlighet, at alle skal kunne bli bedre Kristi brødre og søstre. Prestenes tjeneste er å virke for dette. Derfor er det nødvendig og viktig at prestene er tilgjengelige i menigheten. Er de flere, kan selvfølgelig tilgjengeligheten deles på. Dessuten bør prestene ha en mulighet i sitt dagsprogram til å videreutdanne seg gjennom teologisk, filosofisk, åndelig og annen relevant lektyre.

Min overbevisning er at det er bedre for en menighet at der er mange medlemmer som gjør noe, enn at der er få som gjør alt. Spesielt tilfredsstillende må det være å få gjøre en innsats på et eller annet område i menigheten med det man virkelig kan eller er utdannet til.

Her må jeg få peke på noe som uroer meg. Menighetsbygging er bare mulig dersom sognepresten har mulighet til å få en fornuftig, lengre tid i menigheten. Etter min erfaring går det første året med til å bli kjent med det som skjer i en menighet og det tar tre til fire år før man er kommet så godt inn i menigheten at man virkelig kan begynne å prege den og lede den. I de ni år som er gått siden biskopen ble ordinert, har jeg bodd på seks steder og har hatt fire oppgaver. Dette er en skjebne jeg deler med en god del prester i bispedømmet. Dette tjener ikke menighetene eller prestene etter min mening.

Den store ukjente er Kirkens vekst nå og fremover. Vanligvis følger vekstkurver en s-form, det vil si etter en tid bremses veksten og stopper kanskje opp. Men selvfølgelig er det idag umulig å si når noe slikt vil kunne inntreffe. Nå skal det sies at veksten skyldes registrering og den er langt raskere enn økningen i messebesøk. Mange katolikker lever ikke budet om å gå søndagene i kirken og jo bedre vi registrerer antall katolikker, jo tydeligere synker messebesøket relativt sett. Dette selv om der er stadig flere som går til messe. Hadde alle registrerte katolikker gått til messe, hadde vi i dag ikke hatt mulighet til å tilby tilstrekkelig plass.

Det er interessant å observere at rundt en fjerdedel av Norges katolikker bor innenfor Oslo kommune, selv om det ikke er en fjerdedel av Norges befolkning som lever der. Dette antar jeg kan ha sin årsak i at mange utenlandske katolikker foretrekker å leve i en storby fremfor andre steder. Spesielt dersom man er vant til det fra sitt hjemland. Det har ført til at det i dag bor så mange katolikker i Oslo, at byen allerede nå kunne trengt 7-8 sogn. Da går jeg utfra at en menighet ikke bør ha flere enn 5.000 menighetslemmer. Det kan selvfølgelig diskuteres om det er klokt mål. Det kan ihvertfall ikke være slik at menigheter snart når 20.000 medlemmer.

Det er slik at katolikker kan gå til messe hvor de vil, men man hører til en menighet gitt etter bostedsadresse. Et av Kirkens idealer er at prestene besøker katolikkenes hjem. Men det er dessverre for lengst blitt umulig i de fleste menigheter grunnet antall husstander. Hos oss i Asker og Bærum har vi i dag rundt 4.800 husstander i en menighet med rundt 7.800 katolikker. Dette skyldes at i mange familier eller husstander kan det være at bare en person er katolikk. Men la oss regne litt. Vi er i dag tre prester i menigheten, men som har etter bispedømmets oppfatning to og en halv stilling. Det betyr at p. Wojciech og jeg ville måtte besøke 1920 hjem hver, mens p. Eystein ville bare ha 960 å besøke. Leker vi litt videre med tallene og sier at jeg som sogneprest ville f.eks. klare å besøke 5 hjem i uken. Trekker vi fra fire uker ferie og en uke retrett i året, ville jeg ha 47 uker å besøke dem på. Det vil si i løpet av et år ville det være mulig for meg å besøke 235 hjem, slik at jeg da ville brukt 8 år og to måneder på å besøke alle «mine» hjem. Men når vi tenker på at bare i år vil veksten være på rundt 1000 medlemmer, vil menigheten vokse raskere, enn vi presten skulle kunne klare å besøke dem, dersom det skulle være et mål. Antageligvis ser Kirken i dette idealet for seg en liten landsby i Italia hvor alle hus ligger i gangavstand fra kirken.

Nå er det selvfølgelig litt tullete å drive med slik statistikk fordi det er godt mulig at flertallet av katolikkene ikke ønsker noe besøk av presten, hvem vet. Men jeg mener at utviklingen viser at vår og andre menigheter vil i stadig større grad bli som storbymenigheter. Det vil være nødvendig at de troende kommer til presten, mer enn at presten kommer til de troende. Unntaket er selvfølgelig sykebesøk eller når man blir kalt til døende. Disse tallene vil også øke i årene som kommer. Men vi opplever ofte at vi ikke blir kalt, kanskje fordi noen er engstelige for å «forstyrre» presten, hvilket er en feil innstilling. Nå er det ikke slik at bare prester kan gå til de syke. Personer som er blitt opplært og utnevnt av biskopen til å være ekstraordinær kommunionsutdeler kan også gå med kommunionen til de syke. Mitt ønske er at vi utdanner en gruppe kommunionsutdelere i menigheten. Også i messene ville det være viktig å få mer hjelp til dette. Men ved slik tjenester som ved alle tjenester i Kirken er det viktig at personene som velges ut, lever helt i tråd med Kirkens lære. Derfor vil jeg som sogneprest i slike spørsmål være avhengig av menighetsrådet og andre for å velge ut riktige personer til oppgaven.

Et annet aspekt som jeg anser som en utfordring fremover, er katekesen i menigheten. Jeg er meget takknemlig for alle som gjør en innsats på dette området, samt for alle foreldre som er villige til å ta i et tak når det trengs. Vi har nettopp gjort det spennende å flytte undervisningen fra lokalene på Eikeli til de tildels nye lokalene her på Stabekk. Den første gangen gikk etter forholdene bra, selv om ikke alt er alt er på plass ennå. Men når det gjelder undervisningen står vi overfor en lignende situasjon som ved messebesøket. Vi valgte i år å bruke kirkens database for å sende ut invitasjon til barn og ungdom i relevant alder. Dette var 560. Men tilsammen er det kanskje et sted mellom 100 og 150 som møter opp. Det vil si flertallet kommer ikke til undervisning.

Et viktig skritt har vært å ansette en sekretær i menigheten. Behovene fremover vil nok føre til utvidede stillinger og muligens flere ansatte. Dette andre året som nå begynner for oss her på Stabekk vil vise tydeligere hvor behovene ligger og hva vi kan utvikle og bygge opp. Det er aldri mulig å sette i gang alt samtidig, så det vil kreve sin tid å få satt i gang flere aktiviteter. Men en god del er på trappene og her må dere bare følge med. Det første året har først og fremst båret preg av ombyggingen av Villa Maria og skapelsen av mer og ny plass. Mye tid har også gått med til opprydding og installering. Og heller ikke her er vi på noen måte ferdige ennå. Fremover vil det også bli nødvendig med fornyelser både av kirkeanlegget her, samt kirkeanlegget på Eikeli. Dessuten må mye gjøres med hele utearealet her på Stabekk.

Et nytt element nå, er at vi i dag er prester fra et ordensfellesskap som skal bo i et kommunitetsliv i Villa Maria. I oppstarten er vi tre mann her, mens en fjerde er et år til videreutdannelse i Polen. Denne uken har vi begynt å be laudes sammen i kirken tirsdag til lørdag morgen kl. 08.00. Vi spiser sammen og har noen felles møtepunkter i uken. Mens de andre er fra samme provins og har bodd sammen allerede i forskjellige sammenhenger, er det nytt for meg å bo sammen med dem. Etter å ha bodd mange år alene nå, er det en personlig utfordring for meg å integrere seg igjen i et kommunitetsliv. For oss alle er det også viktig at vårt prosjekt i Norge blir anerkjent av ordenen. Det kunne vært spennende for oss om ordenen kunne sende en femte mann hit og da gjerne fra en tredje provins, slik at vårt fellesskap får et mer internasjonalt preg, noe som kan gjenspeile den katolske virkeligheten her. I hvilken grad vi som medlemmer av en orden vil sette vårt preg på menigheten vil tiden vise.

Men dette er alt kortfristete ting. Langfristet bør vi se mer på nettopp menighetens størrelse og hvordan veksten kan betjenes bedre. I forbindelse med dette, er det lett i dag å stusse over det faktum at vi i det geografiske område som Asker og Bærum kommuner utgjør og som menighetens grenser dekker seg med, har to kirkeanlegg lite sentralt plasser like i nærheten av bygrensen til Oslo. Som en kuriositet kan jeg nevne at det i Norvegia Cattolica nevnes at allerede før krigen vurderte man en mer sentral plassering av menigheten. Da tenkte de på Sandvika. Hvilket nok hadde stemt bedre i dag.

Men hvordan vil det være fremover? Nå kommer vi neppe til å flytte hverken Stabekk eller Eikeli. Men da vi nettopp har et komplett kirkeanlegg på Eikeli, og bispedømmet ønsker å opprette flere menigheter, er det underlig å ha et så lite brukt anlegg stående her. Kan det tenkes at Eikeli kan bli en menighet for østre Bærum og vestre Oslo? Et annet spørsmål er Asker. Er der ikke i dag så mange katolikker i Asker at man bør begynne å tenke på en fremtidig menighetsgrunnleggelse der? Med vår vekst kan vi i grunnen aldri si at vi har nok kirkebygg eller nok menigheter i bispedømmet. Vi blir nødt til å vokse med veksten. Da vil det ikke være nok å utvide de bestående kirkebygg, men vi vil trenge flere kirkebygg. Vi vil trenge et tettere nett av menigheter enn det vi har i dag.

For meg har det vært et spørsmål i mange år allerede om vi ikke burde lære av menighetene i Sør-Amerika. Men det ville kreve en helt annen innsats fra legfolkets side enn det vi ser i dag i Den katolske kirken i Norge. Det ville faktisk kreve mer den myndige kristne som man snakket om i tiden etter konsilet enn det vi ser i dag. Etter min mening er vi for klerikalt innstilt i den forstand at for meget i grunnen gjøres avhengig av prestene i dagens menighetsliv. I Sør-Amerika hvor der er langt færre prester i store områder møter man disse problemene ved å opprette kapell som ofte bygges av den lokale befolkningen. Denne drifter også kapellet og utfyller de mange oppgaver. Mens prestene kommer en gang i mellom og feirer messer etc. Ved kapellene fordeles oppgavene og den lokale menigheten får alt ansvar. Men prestene møtes gjerne en gang i måneden med de ansvarlige fra hvert ansvarsområde for å snakke om ting, feire messe og spise sammen. Prestenes oppgaver er å være inspiratorer og kapasitatorer. Ville noe tilsvarende dette være mulig enkelte steder i vårt bispedømme?

Som dere kanskje har lagt merke til, har jeg ikke sagt så meget om innvandringen selv. Vi kan regne med fortsatt stor vekst gjennom innvandring en god del år fremover. Jeg mener at uansett hvor våre katolikker kommer fra, er det deres kall å arbeide for at vi har en katolsk kirke i Norge som profilerer seg katolsk. Det vil si at vi alle føler et felles ansvar for å bevare troen på Kristus i Norge og at vi sammen kjemper for at de kristne verdier får ha sin plass. Uansett hvor vi måtte komme fra, kan vi ikke leve i en katolsk nostalgi over hvordan det var i ens hjemland, men må være med på å gjøre katolisismen i Norge enhetlig og universell.