I dagens evangelium sier Herren helt tydelig og klart til oss, at vi skal elske hverandre. Vi er kanskje så vant til å høre dette at vi ikke reagerer på det med en gang. Det er en del av Kristi budskap. I dagens tekst som er den direkte fortsettelsen av forrige søndags evangelium om vinstokken, sier han at kjærligheten er hans bud.

Men kan man beordre kjærligheten? Er det virkelig kjærlighet dersom den ikke gis uforbeholdent og frivillig? Blir ikke kjærligheten undertrykt av et slikt krav? Er ikke kjærligheten meget mer en gave som både skjer i giveren og mottageren? Det kan være fristende å stille slike spørsmål.

Kjærligheten faller slik at man hverken kan tvinge den for seg selv eller for andre, eller at den kan vekkes av fornuften. Akkurat det er et spesielt kjennetegn for kjærligheten og derfor kan vi føle en dyp, indre frihet i kjærligheten. Den ønsker å være grenseløs.

Vintreet som gir frukt er et bilde som forbinder dagens evangelium med Det gamle testamentet. Gud plantet selv vintreet Israel. Han forventet seg i sin omsorg for folket at det skulle frembringe en vin av rettferdighet, barmhjertighet og fred. Men det som Gud hadde plantet som edle vinstokker i Israel bar bare besk frukt. Derfor har Faderen, vindyrkeren, plantet et annet vintre i vår verden. Han har sendt sin Sønn, Jesus Kristus. «Ordet (som) ble kjød og har tatt bolig i blant oss», har delt vårt liv, gitt seg sakramentalt i sitt legeme og blod i vårt liv, for å være helt i oss og bli hos oss.

I lignelsen sier Herren ikke at dere er vintreet, men «Jeg er vintreet, dere er grenene». Det betyr: slik som grenene er forbundet med vintreet, slik tilhører dere meg! Men ved at dere tilhører meg, tilhører dere også hverandre. «Bli i min kjærlighet!» Å tilhøre ham betyr at man lever sammen i troen. Det er det dåpen gir oss og grunnlegger i oss. Eukaristien fordyper det og gjør det levende. «Jeg er det sanne vintre, dere er grenene», må egentlig bety: ‘Jeg er dere og dere er jeg’ – en dyp enhet med Herren i hans kirke. «Bli i min kjærlighet» sier han til oss.

Dagens tekster ønsker å hjelpe oss til å forstå hvilket stort fellesskap Gud har tatt oss inn i, gjennom Sønnens død og oppstandelse for oss. Gud søker fellesskapet med mennesket og ønsker å dele sin kjærlighet med det. Gjennom Sønnen har Gud gitt denne kjærligheten et nytt rom og en ny form å meddele seg på.

«Vi får kalles Guds barn – ja, vi er det!» hører vi i Johannes første brev i dagens andre lesning. Sønnens seier har gjort det mulig for oss å tre inn i et forhold til Gud som Hans barn. Blir vi ikke gjenkjent som det, er det fordi verden ikke kan se den indre relasjonen mellom de døpte, Guds barn, og Gud. Samtidig ser vi frem mot noe enda større som blir åpenbart når vi en dag trer inn det endelige rom i Guds evige nærvær.

Den gode hyrde peker på det samme, inderlige forholdet i kjærlighet. Det er en dyp gjensidig kjærlighet mellom hyrden og hans flokk. Bildet på forholdet mellom hyrde og får, er ikke ment å skulle si noe nedsettende om dem som tilhører Herren.

Påskebudskapet er helt enkelt: Herren er oppstanden! Men samtidig er det så radikalt, fordi det er noe helt nytt. Det beskriver noe som aldri er skjedd før. Oppstandelsen er ikke å forstå som noe som tilsvarer en reanimering, en tilbakevenden til dette livet fra nesten å ha dødd.

Nei, det er en tilstand etter å ha gått gjennom døden i sjelens tilstand for så å stå opp igjen med et helt nytt og annet legeme. Det er oppstandelsen. Jesus Kristus er den første som oppstår til denne nye virkeligheten. Den eneste forskjellen til oss er at hans legeme ikke behøver å vende tilbake til støv, da han var uten synd. Derfor står han opp med det samme legemet i herliggjort form.

Oppstandelsen er skapelsens fullendelse. Kristus står opp på ukens første dag, eller den åttende dagen i skaperverket. Døden er nå overvunnet, den har ikke lenger det siste ordet. Det er den nye virkeligheten Kristus har vunnet gjennom sin død og oppstandelse. Det var kun mulig fordi han i sannhet er Guds sønn.

Er det riktig å beskrive den hl. Thomas som tvilende? Var han mindre troende enn de andre apostlene? Man har kalt ham tvilende fordi han sa: «Får jeg ikke se merkene efter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side – da kan jeg umulig tro det.» Men var ikke også de andre apostlene med Peter tvilende da kvinnene fortalte dem om den tomme graven? Hadde ikke disiplene ansett det som «løst snakk» (Luk 24,11)? Og evangelisten, kommenterte han ikke at «de nektet å tro det»?

Kanskje kan vi tyde Tomas mistro på en helt annen måte: Vi kan se i ham en skikkelse fra vår egen tid. Vil ikke vi i vår tid forstå alle mysteriene rundt mennesket, naturen og livet? Blir det ikke ubønnhørlig forsket, søkt og eksperimentert? Hvem vet hva som skjer i alle verdens laboratorier. Og må ikke troen også stå på den vitenskapelige forskningens sikre fundament? Vi kan ikke løpe etter enhver guru som hevder å være utvalgt av Gud og sendt til menneskene. Vi har rett til å spørre om ekthet og identitet. Det var kun det Tomas gjorde.

På søndagen gikk Maria Magdalena og den andre Maria til graven. Men der var ikke Jesus. En engel beretter dem at Jesus er «stått opp, slik han sa» (Matt 28, 6a) og ber dem om å skynde seg til disiplene. Kvinnene gjorde umiddelbart det de ble bedt om.

På veien fikk de som de første møte den oppstandne Herre. De ærer ham som den guddommelige personen han er. Kvinnene skulle bli de første forkynnere av det fantastiske budskapet om oppstandelsen. De blir apostlenes apostler.

Men så hører vi noe som nok var rykter i tiden etter oppstandelsen, nemlig at disiplene skulle ha kommet og stjålet Jesu legeme fra graven. Men hvordan ville soldatene ha visst dette dersom de sov? Dette er helt usannsynlig. Dessuten en soldat ville aldri ha innrømmet å ha sovet på vakt. Det ville nok på den tiden ført til henrettelse. Forklaringen holder med andre ord ikke vann.

Nei, Herren er i sannhet oppstanden og bare han tilkommer å gjøre det de to kvinnene gjorde, nemlig å falle ned for ham, eller knele for ham og hylle ham. Han er i sannhet den levende Guds Sønn. I ham er det vi møter Gud. I ham er det vi har fått det evige liv i eie. Han tilkommer all hyllest for alltid.

Johannesevangeliet beskriver meget riktig hva de to disiplene fikk se da de gikk inn i graven. Det er tydelig at han som har løpt med Peter til graven er «han som Jesus holdt så meget av».

Likklærne som hadde omsluttet Herrens legeme ligger igjen på jorden, mens svetteduken lå sammenfoldet på et sted for seg selv. Disse tekstiler har vi tatt vare på i vår kirke. I Torino oppbevares likkledet, mens svetteduken oppbevares i Oviedo i Spania. Mange er nok ikke klar over det siste. Svetteduken ble bundet om hodet på Herren allerede før han ble tatt ned fra korset og den forble slik også mens han lå i sin mors fang.

Inngående forskning på begge tekstilene viser at begge inneholder de samme blodflekker fra hodet og de er av samme blodtype. Videre har de sammenfallende pollen fra Jerusalem ved siden av andre pollen. Svetteduken har vært i Oviedo siden 800-tallet etter at den kom til Spania allerede på 600-tallet. Dens spor kan lett føres tilbake til Jerusalem på 300-tallet. Dermed bekrefter den at likkledet er minst like gammelt. Forskningen viser at begge er vevd på en slik måte som var typisk i Judea på Jesu tid. Kvaliteten på likkledet er meget kostbar etter datidens målestokk og passer bra til Josef av Arimateas velstand.