Tekster: Sef 2,3.3,12-13; 1 Kor 1,26-31; Matt 5,1-12a

Gud har gitt oss mennesker en spesiell plass i skaperverket. Ifølge Bibelen, er vi skapt i Guds bilde. Det betyr at tross alle forskjeller mellom Gud og oss, som nok er større enn noen likhet, gjenspeiler vi likevel noe av Gud. Vi gjør det ved vår kreative virksomhet, ved egenskaper som kjærlighet, ansvar og erkjennelse … ved å ha skapt oss i sitt bilde, har Gud gitt oss en egen, dyp verdighet, som rekker langt dypere enn den verdighet vi mennesker kan innrømme hverandre. Gud tiltror oss å være i Guds bilde og handle tilsvarende.

Tenker vi på vår plass i skaperverket, må det å være Guds bilde bety at vi mennesker må oppføre oss slik i skaperverket at resten av skapningene kan gjenkjenne noe av Gud i vår omgang med dem. Vi er Guds representanter i skaperverket og skal behandle det tilsvarende.

Vi er ikke gud, eller som gud, men vi kan likevel utføre guddommelige ting.

Les mer «Preken: 4. Søndag i kirkeåret A» →

Tekster: Jes 9,1b-4; 1 Kor 1,10-13.17; Matt 4,12-23

Med en gang forlot fiskerne alt og fulgte Jesus. En overraskende reaksjon. De kjente neppe denne Jesus fra Nasaret, men da han snakket til dem, reagerte de med en gang og fulgte ham.

Kanskje vi føler en viss misunnelse eller et slags ubehag når vi hører dette. Vi vet jo i grunnen meget mer om Jesus enn disiplene i utgangspunktet og vi tror på ham som Kristus, som Guds Sønn. Vi hører hans ord og allerede som barn lærte vi at han er verdens frelser, at han døde og oppstod for oss. Og likevel ville vi antageligvis ikke klare å reagere like spontant på et så direkte spørsmål.

Men det dreier seg ikke om at vi med en gang lar alt ligge for så å løpe et eller annet sted. Jesus samlet målbevisst en gruppe mennesker rundt seg som skulle gå med ham og leve med ham. Han trengte en utvalgt krets av medarbeidere, som skulle gå i lære hos ham, slik at de kunne bli nettopp menneskefiskere.

Les mer «Preken: 3. Søndag i kirkeåret A» →

Tekster: Jes 49,3.5-6; 1 Kor 1,1-3; Joh 1,29-34

«Det er han som er Guds Utvalgte». Dette er Johannes Døperens vitnesbyrd. Med disse ordene hadde Johannes oppfylt sin oppgave. Han hadde pekt ut Jesus Kristus for folkemengden og dermed rettet ut veien for ham. Han forkynte at Kristus er Guds Lam, som tar bort verdens synd; Kristus skal døpe med Den Hellige Ånd; Han er Guds utvalgte.

Dette er høydepunktet i dagens tekst fra Johannesevangeliet: Kristus er Guds Utvalgte. Det interessante med Johannes versjon av Kristi dåp er at han ikke beskriver selve dåpen. Vi hører kun Døperen vitne om det han hadde sett. Slik opptrer han i teksten som en som har fullmakt til å si hvem Jesus er. Det er ikke Døperen som skal stå i sentrum for vår interesse. Han leder selv vårt blikk, vår interesse over til Kristus.

Hva betyr det at Kristus er Guds utvalgte? Johannes gir selv et svar på det: Han skal ta bort verdens synd. Han er den som skal forsone oss en gang for alle med Gud. Han gjør det ved å være lydig, ved å gjøre Guds vilje, ved sitt ord og sine tegn. En lydighet som skulle føre ham inn i døden, døden på et kors. I rundt 30 år hadde han levd et liv i likhet med mange på hans samtid. Etter sin dåp trådde han ut i offentlighetens lys og etter en kort tid, nyere forskning har regnet seg frem til to år og fire måneder, hadde han gjort det han var utvalgt til.

Les mer «Preken: 2. Søndag i kirkeåret A» →

Tekster: Jes 42,1-4.6-7; Matt 3,13-71

Profeten Jesaja sier noe viktig om den kommende Guds tjener: «Han skal ikke bryte et knekket rør og ikke slukke en rykende veke». Det er noe sart, noe fintfølende, som stikker dypt i dette bildet. Med forsiktighet vil han gå frem.

Dette er bilder som peker mot vår herre Jesus Kristus. Han bøyer seg ned til det knekkede rør og søker å rette det opp uten å bryte det, han beskytter den svake gloen i veken, slik at det ikke slukker.

Han viser det når han stiger ned i Jordans vann for å la seg døpe av Johannes. Det uhørte og uventede skjer. Johannes kan ikke fatte det. Riktignok var han forberedt på å forberede folket på Messias’ komme og å vise hvem Guds Lam er for folket. Men at han skal velge å tre inn i omvendelsens dåp, må ha sjokkert Johannes. Han hadde neppe forventet denne holdningen fra Messias.

Les mer «Preken: Herrens dåp A» →

Når den 6. januar ikke er offentlig helligdag i et land, feires Høytiden for Herrens Åpenbaring på den første søndagen i januar. Det er grunnen til at vi i Tromsø Stift feirer høytiden i dag, søndag den 8. januar.

Dagens tekster: Jes 60,1-6; Ef 3,2-3a,5-6; Matt 2,1-12

Mørket hviler over Jerusalem, nyheten om at jødenes konge er født vekker ingen glede. Tvert imot vekker nyheten en dyp uro hos de mektige. Det er fremmede som har kommet til Jerusalem og som blir tatt imot av kong Herodes i hans palass. Mørket i kongens hjerte skjuler seg bak ordene om at han vil dra å hylle barnet. I stedet iverksatte han noe senere et mord på alle guttebarn under to år i Betlehem i håp om å kunne kvitte seg med denne farlige kongen.

Stjernetyderne hadde fulgt stjernens lys for å finne frem til det sanne lyset i en stall i Betlehem. Lyset de søker, er ikke et jordisk lys, men lyset fra himmelen slik Jesaja beskriver det i den første lesningen: «… over deg stråler Herren frem, hans herlighet åpenbares for deg». Det er den herligheten vi feirer i dag, barnet i krybben er svaret på Jesajas opprinnelige visjon for Jerusalem. Herren tilhører det nye Jerusalem, det himmelske Jerusalem, byen badet i Guds lys.

Herrens komme åpner for hedningenes vei til det nye Jerusalem. Med Kristus åpnes de gamle grenser, ja, de sprenges ut til det langt større, til Guds universelle frelsesvilje. Alle folk kalles til å se frelsen, til å se lyset.

Les mer «Preken: Herrens Åpenbaring» →

Dagens evangelium forteller oss om en viktig egenskap ved Jesu mor Maria. Hun gjemte på alt det som hun fikk høre om sitt barn i sitt hjerte og hun grunnet på det. Hun tok det som skjedde inn i sitt innerste og bar det med seg. Og det ikke bare gjennom sitt jordiske liv, men det er i hennes hjerte også i himmelen.

Derfor er hun en kilde for Kirken når det gjelder å huske og å utlegge det som har skjedd med Jesus. Flere ganger vil hun i løpet av Frelserens virke være ved hans side og oppleve frelsens mysterium på nært hold. Slik kjenner hun alt det Kirken feirer og betrakter det på en helt personlig og nær måte.

Vi kan si det slik at Maria vet i sitt innerste den dypeste meningen med kirkeårets hendelser og fester. Ved å se på Maria og med Maria, kan vi lære meget.

Les mer «Preken: Første nyttårsdag» →

Josefs forestilling om et kommende familieliv med sin utkårede Maria ble forandret gjennom Guds inngripen i Marias liv. Josef opplever derfor ikke noe normalt familieliv i den første fasen av deres ekteskap. Det som skjer må være vanskelig å forstå for ham: Marias svangerskap, Jesu fødsel, engelens budskap, de vise menns besøk. Og nå flukten til Egypt.

Historien til Josef, Maria og Jesus som familie er vevd inn i Israels historie. Det er som om denne historien gjentar seg i Maria, Josefs og Jesu liv. I begge tilfellene leder nøden til Egypt, men derfra fører Gud ut igjen for å åpenbare frelsen for folket. Denne frelseshensikten får nå et konkret ansikt. Gud blir menneske, født av en kvinne, han deler livet i et menneskelig fellesskap, han knytter sin vei til Maria og Josefs livsfellesskap.

La oss se nærmere på Josefs rolle. Også denne gangen er han i forgrunnen. Det er usedvanlig og påfallende, for ellers er det nokså stille om ham i evangeliene. Heller ikke i dagens evangelium er det overlevert noe personlig ord fra ham. Intet av det han må ha sagt er gjengitt. Men det han gjør, er vesentlig.

Les mer «Preken: Den hellige familie A» →

Johannes gir oss en dyptpløyende teologisk betraktning av Guds Sønns fødsel inn i vår virkelighet. Johannes kan gjøre det, fordi han hvilte sitt hode til Herrens bryst og lyttet til hans hjerte. Denne beskrivelsen viser til at Johannes har ervervet en dyp innsikt i hvem og hva Herren er som er uovertruffen.

Ord. Ordet er sentral i enhver kommunikasjon. Uten ord, ingen dialog. I samtalen, i møtet med den andre, finner vi mennesker til oss selv. Selvfølgelig finnes det også ordløse uttrykk, men likevel er det språk vi snakker om: f.eks. ansiktsuttrykk, kroppsholdning: alt blir en del av vår kommunikasjon, det er med på å gjøre oss til oss selv; til mennesker.

Men Johannes reflekterer ikke over et hvilket som helst ord eller utrykk. Han snakker om Ordet selv, det som er Guds eget Ord. Det Ordet som er hos Gud, som er Gud; det Ordet ved alt er skapt. Intet Ord er mektigere, mer effektfullt enn Guds Ord, som kunne uttale hele skapelsen. Hele skaperverket kan vi se som Guds kommunikasjon, Guds dialog. Det er så overveldende, det er så stort, det sprenger all menneskelige forestillinger.

Les mer «Preken: Første juledag» →

Hva var det Gud tenkte seg, da Faderen lot Sønnen komme til verden i fattigdom og i avmakt som et lite barn, født i en ydmyk stall? Faderen sendte ham jo for å bryte syndens makt i verden, for å ordne opp. Gjennom ham skal menneskene og hele verden bli grunnleggende fornyet. Den Hellige Skriften snakker om en ny skapelse. Hat og fiendskap skal utryddes. Kjærligheten og freden skal råde. Den som vil fornye verden må ha makt. Har Gud kanskje tatt feil? Har Gud gjort noe galt? Hvorfor kom Guds Sønn så svak og fattig inn i vår verden?

Gud valgte den veien, som Gud vet fører til målet. Fornyelsen av verden kan man ikke tvinge gjennom med vold, men bare gjennom hjertenes forvandling. Vold fører ikke til noe. Det har vi kunnet se gang på gang i årenes løp. Med ytre midler kan man ikke oppnå fred. I noen konflikter har man kanskje oppnådd en våpenhvile. Men det er ennå ingen fred. Hvis det ikke er fred i hjertene, kan det ikke bli fred i verden.

Gertrud von Le Fort sa en gang om verdensfreden: «Slik det spirende livet vokser i morslivet, slik hviler fredens lov i vår sjel: i folkenes fredløshet i dag åpenbares de enkelte hjertes fredløse tilstand. Det betyr: bare innenfra kan verdens fredløshet overvinnes».

Det som dikteren her sier om verdensfreden, gjelder også for den freden som Kristus gir oss. Hans fred er sammenfatningen av frelsen, «shalom», og mener frelste mennesker i en frelst verden.

Les mer «Preken: Julenatt» →

I dag får Josef lov til å spille hovedrollen i evangeliet. Matteus fokuserer nemlig på Josefs rolle i frelseshistorien. Hos Lukas står Josef fullstendig i skyggen, mens hos Matteus leder han den hellige familien. Engelen kommer til ham, ikke til Maria. Når Lukas beretter om engelens komme til Maria, nevner han ikke Josefs reaksjon. Matteus nevner ikke engelens komme til Maria og forteller utelukkende om Josefs reaksjon. Han gjør det fordi han skriver for omvendte jøder. Han vil bevise at alle de gammeltestamentlige profetiene er oppfylt i Kristus. Messias skulle være Davids sønn, han er Davids sønn – sier Matteus – fordi Josef stammer fra Davids ætt. Takket være Josef er det fundamentale profeti om Kristus gått i oppfyllelse.

Da Josef fikk vite at Maria var blitt gravid, må han ha tvilt på henne. Josef vet ingenting om engelens komme og det store som var skjedd henne. «Josef», sier engelen, «vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru; for det barn hun bærer, er blitt til ved Den Hellige Ånd». Det var det Josef ikke visste, og han var redd fordi han ikke visste det.

Les mer «Preken: 4. Søndag i advent A» →