Preken: 2. Søndag i fastetiden B

I evangeliet møter vi i dag den vakre scenen hvor Herren åpenbarer sin herlighet foran tre av apostlene, Peter, Jakob og Johannes. Nå i fastetiden setter Kirken denne teksten sammen med Guds prøve av Abraham. Det må ha sin grunn.

I Herrens forklarelse på fjellet viser Faderen at Jesus virkelig er Hans egen Sønn. Ham har Gud kjær, ham skal vi lytte til. Men disiplene som er med Jesus på fjellet vet ennå ikke at Gud vil gi Sønnen hen til menneskene og for dem. Sønnen vil komme til å bli det egentlige og eneste offer i den nye pakten som ennå skal etableres.

For jødene var Abrahams offer en sentral hendelse i deres forhold til Gud og de understreker at det er et dobbelt offer: Faren som løfter kniven; sønnen, Isak, som går med på å bli ofret. Abraham blir gjerne for oss kristne sett som et bilde som viser hen til Herrens kommende offer. Men Abraham måtte ikke gjennomføre ofret. Men grep han ikke kniven med den forestillingen at han skulle gjennomføre det?

Les mer «Preken: 2. Søndag i fastetiden B»

Preken: 1. Søndag i fastetiden B

I dag leste jeg først opp biskop Berislav Grgics hyrdebrev for fasten, som kan leses her: http://www.katolsk.no/nyheter/2021/02/biskop-berislav-grgic-fastebudskap-la-oss-etter-den-hellige-josefs-eksempel-ga-herren-imote-paskedag. Deretter delte jeg noen tanker til søndagens tekster:

«Tiden er inne, og Guds rike er nær». Med disse ordene begynner vår herre Jesus Kristus sin misjon. Han kaller dem som hører ordene til å vende om og tro på evangeliet.

Lesningene i dag viser til noe vesentlig ved vår eksistens som vi skal huske på i fastetiden. Begge beretter om Noah hendelsen. I den første lesningen får vi referert pakten Gud inngår med Noah etter at storflommen er over og verden er blitt renset og fornyet. Regnbuen er tegnet på pakten og Guds løfte om at vannet aldri igjen skal bli til en storflom.

Apostelen Peter tar tak i dette i sitt brev hvor han i dåpens vann ser motstykket til storflommen. Slik den renset jorden for all synd og begynte alt nytt, renser dåpen for all synd og gir nytt liv.

Les mer «Preken: 1. Søndag i fastetiden B»

Preken: Askeonsdag

Vi trer i dag inn i fastetiden, en nådens tid for oss troende. Tekstene Kirken har valgt ut skal være en hjelp for å forstå hvordan vi skal faste riktig. Det dreier seg om hvordan vår Gud ønsker vår faste.

Det helt avgjørende er ønsket om å vende om til Gud av hele vårt hjerte. Det er det sentrale i fastetiden. Den skal hjelpe oss til å fornye vårt hjerte. Den skal hjelpe oss til å finne tilbake til det vesentlige og sentrale i troen. Vi er gjennom dåpen i Kirken Guds barn og Jesu Kristi brødre og søstre. Det er grunnlaget for et annet liv enn det, det verdslige livet tilbyr.

Vår faste skal hjelpe til å vende om til vår Herre av vårt hele hjerte og sinn.  Det vi velger å gi avkall på, skal være noe som er viktig for oss og som koster oss noe. Men det er ikke avkallet som er målet med dette, men å skape mer rom og plass til troen og vår Gud i vårt hjerte og vårt liv. Det dreier seg om å finne mer tid. Tid til bønn, til skriftlesning, til betraktning av de hellige mysterier. Kirkens sakramenter bygger opp under ønsket om å styrke hjertets renhet.

Les mer «Preken: Askeonsdag»

Preken: 6. Søndag i kirkeåret B

En spedalsk møter Herren og ber om å bli helbredet. Han har hørt om Herrens mektige helbredelser.

I dette møtet viser Herren oss det nye som kommer med Ham, med Guds rike. Han møter den spedalske på en annen og ny måte enn det som var vanlig i hans samtid. Den gangen ble en spedalsk utstøtt fra det menneskelige samfunnet – noe man kan forstå ut ifra datidens hygieniske forskrifter og begrensede medisinske muligheter.

Men som om det ikke var nok å bli utstøtt og isolert, fikk de syke pålagt en unødvendig og ekstra byrde. Rabbinerne mente nemlig at det var alvorlige synder eller forbrytelser som var årsaken til sykdommen og at det derfor måtte være strengt forbudt å nærme seg en syk. Man måtte holde seg unna dem. Og kom en syk på sin side for nær, ble han jaget vekk ved at man kastet stener etter ham.

Herren derimot tillater den spedalske å nærme seg og gjør noe som var helt utenkelig for en jøde: han berører den syke med hånden. Han er den guddommelige Frelseren som er kommet til menneskene, som ikke bare sørger for den sjelelige helsen, men som viser med berøringen at han ikke frykter smitten. Han er Guds Sønn som tar menneskets sykdom, synden, bevisst på seg. For å forstå Jesu oppførsel, kan vi tenke på Jesajas beskrivelse Guds lidende tjener: «Han tok våre plager, han bar våre sykdommer».

Les mer «Preken: 6. Søndag i kirkeåret B»

Preken: 5. Søndag i kirkeåret B

Herren går til et ensomt sted for å be. Det er kjernen i denne søndagens evangelium. Vi får høre om hvordan aktivitetene fyller opp Herrens tid. Der er meget nød blant menneskene som han møter så godt han kan. Herren har begynt sitt forkynnelsesoppdrag og er på vei til mange steder. Overalt kommer menneskene til ham med sine lidelser og plager, han helbreder dem og driver ut demoner. Guds rike har begynt sitt virke midt iblant dem.

Vi kan forestille oss hvordan Herrens menneskelige krefter blir brukt fullt og helt. Da blir det helt sentralt for ham å kunne trekke seg tilbake i bønn. Han gjør det lenge før det lysner for virkelig å kunne være for seg selv. I bønnen befinner han seg i åpen dialog med Faderen. For Guds Sønn som ikke tar del i syndens virkelighet, er bønnen som en åpen, gjensidig kanal mellom Faderen og ham. I rommet mellom dem er Den hellige Ånd. Treenigheten befinner seg i kommunikasjon en kort stund, en åpen strøm mellom de tre personene i Treenigheten. Kanskje det ikke er mange minuttene de får sammen før disiplene finner Herren.

Les mer «Preken: 5. Søndag i kirkeåret B»

Preken: Domkirkens kirkevigselsfest

Vi ferier i dag domkirken, Vår Frue i Tromsø, vårt Stifts sentrum. I år er det 160 år siden kirken ble innviet. Selve innvielsen var den 2. februar 1861, men vi feirer jubileet i dag på Herrens dag i hele Stiftet i takknemlighet over denne gaven. 160 år er en voksen alder, men samtidig er kirken ung sammenlignet med vår katolske kirkes historie som nå nærmer seg 2000 år.

Vår Frue var lenge en menighetskirke, men i april 1931 ble Den katolske kirke i Norge delt inn i tre kirkedistrikter. Nordland, Troms og Finnmark med Svalbard ble den gangen «Nord-Norges kirkedistrikt». Den tyske provinsen av Den hellige Families kongregasjon fikk ansvaret for dette store området. Pater Johannes Starke MSF ble den første overhyrden for distriktet. Vår Frue ble Stiftets domkirke.

Men dette skal ikke være en forelesning i historie, men en preken. Festens tekster begynner med en vakker beskrivelse ved profeten Esekiel om vannet som strømmer fra tempelet. Et tempel er stedet hvor Gud er, så vannet som strømmer fra templet har Guds livgivende kraft i seg. Denne kraften gir frukt, langs dens vei skapes det liv. Vi vil tolke dette opp mot dåpen i kirken hvor vi fornyes i dåpens bad. Dette er i høyeste grad livgivende, da vi dør og oppstår med Kristus allerede i dåpen. Vi tas inn i den nye virkeligheten Kristus vant og åpnet. Vannet renser og fornyer, vannet åpner det evige livet.

Les mer «Preken: Domkirkens kirkevigselsfest»

Preken: Den hellige Familie B

Når et barn fødes i en jødisk familie, pleier man å ønske det lykke til med ordene: «Måtte du få oppleve Messias’ dag». Slik blir de saligpriset som får leve i den messianske generasjonen. Og når noen dør blir det ønsket: hadde de bare fått oppleve det!

Lukas lar oss møte to slike mennesker som hadde ventet hele livet på å få se Messias: den gamle Simeon og profetinnen Hanna. De fikk oppleve Messias og fikk dermed oppfylt sin drøm. Nå kan de død i fred. Begge er vitner.

Simeons hymne er tatt inn i Kirkens tidebønner på terskelen til natten i kompletoriet. Fordi denne hymnen utstråler en aftenstemning, lettelsen etter dagens last, gleden over at dagens lange vei er kommet til mål.

Simeons liv og venting var ikke meningsløs. Gjennom hans hymne synger vi at hver dag er en dag hvor vi får se Guds frelse, hvert år siden Kristi fødsel er et frelsens år.

Les mer «Preken: Den hellige Familie B»

Preken: Første juledag

I natt hørte vi Lukas vakre juleevangelium. I dag møter vi en helt annen måte å fortelle om jul på. Vi har hørt en vakker hymne som er innledningen til Johannesevangeliet. Hymnen er en lovsang over Ordet, over Guds store Ord.

Teologien har alltid forstått dette Ordet som en av personene i den treenige Gud, nemlig Sønnen. Hymnen forteller at Ordet var i opphavet, i begynnelsen, dvs. før enhver tid, enhver skapelse. Dette er det vi i uttrykker i trosbekjennelsen når vi sier om Guds sønn: født, ikke skapt.

Sønnen fødes før skapelsen. Alt det skapte er nemlig blitt skapt ved Ordet. Uten det er intet skapt. Det er dette Ordet, som er evig og guddommelig, som ble menneske. Da Gud besluttet å bli menneske og komme til jorden, ble Han det i Jesus fra Nasaret. Ordet ble kjød, ble menneske, ble inkarnert. Det er Gud vi har feiret i natt og som vi feirer i denne tiden. Vi ferier at Gud ble menneske, at Jesus fra Nasaret er Guds Sønn, er Kristus.

Les mer «Preken: Første juledag»