Vi begynner veien til jul, festen for Frelserens fødsel. Det er i seg selv noe stort og ubegripelig at Gud velger å tre inn i vår virkelighet ved at Sønnen blir menneske. Han gjør det for i Sønnen å gi det fullkomne menneskelige svaret på Guds kjærlighet som mennesket selv ikke er i stand til å gi etter syndefallet og fordrivelsen fra paradis. Mang en gang i historiens løp har Gud innbudt menneskene til å gi dette svaret i kjærlighet og mange lysende skikkelser har langt på vei gitt det. Men likevel var det hele tiden noe som manglet. Nå vil Gud selv være det mennesket.

Advent fører oss inn i mysteriets begynnelse og tiden åpner med å be oss om å våke. Selv om vi snart skal feire Herrens fødsel, vet vi at vi lever i rommet mellom Herrens oppstandelse og hans endelige gjenkomst. Inn i dette rommet er det at ordet om å våke lyder. Men det er ikke et rop for å skremme oss, men for å vekke oss.

Les mer «Preken: 1. søndag i advent B» →

Med stor tålmodighet forsøker vår herre gang på gang å få oss til forstå at han ønsker å danne en ny menneskehet med dem som han samler sammen og som følger ham.

I tekstene til dagens høytid blir vi oppmuntret til fornyelse ved at vi møter Herren som konge, som hyrde. Det bygger på eldre bilder av Gud som den gode hyrde slik vi møter dem i den første lesningen. Bildene er vakre og håpefulle. Gud leter etter fårene, Han passer på å holde dem samlet. Han hjelper de bortkomne, de bortdrevne, de skadede og de syke, mens han også gjeter de fete og friske. Gud viser seg i sannhet som en god hyrde. Og han er en rettferdig dommer når Han skifter rett mellom fårene og værene og bukkene.

I gleden over den gode hyrden, lar liturgien oss synge salme 23. Vi skal ikke tvile på dagens budskap at Herren er i sannhet den gode hyrden. Det er viktig at vi har dette i bakhodet når vi hører om dommen i evangeliet. På bakgrunnen av et Herren er den gode hyrden, kan vi være sikre på å få en rettferdig dom av ham.

Hva er det så han dømmer? Han dømmer etter i hvilken grad vi virkelig har fulgt ham eller ikke. Om vi har levd det nye budet om kjærligheten eller ikke. Gjerningene han lister opp er kjærlighetsgjerninger, gjerninger som tilhører den nye jord og den nye himmel. Gi de sultne å spise, de tørste å drikke, de hjemløse et hjem, de nakne klær, de syke og fangene besøk. Gjerninger som tilhører Messias.

Les mer «Preken: Kristi kongefest A» →

Herren ønsker å bygge opp disiplene før Kirkens kommende tid. I dagens lignelse om talentene forteller han noe vesentlig for disippelens liv.

Det interessante for oss som lytter til denne teksten i dag, er at ordet «talent» er tatt opp i vårt språk for å beskrive en spesiell begavelse eller evne som noen har. Men det er lettere å forstå lignelsen dersom vi kjenner den opprinnelige betydningen av ordet.

En talent er et vektmål, som tilsvarte i overkant av 34 kilo. Var det penger som ble veid, var disse som regel av sølv. Det vil si det var enorme summer som den rike mannen gav sine tre tjenere. De skulle ikke bare ta godt vare på pengene, men arbeide med dem. Da den rike mannen kom tilbake forlangte han ikke å få sine penger, men et regnskap over det de hadde gjort med dem. De to som har arbeidet med pengene får ros, men den tredje som ikke gjorde noe, får ris.

Les mer «Preken: 33. Søndag i kirkeåret A» →

Vi befinner oss i kirkeårets siste uker. I tiden mellom Allehelgensdag og Kristikongefest er hovedtemaet i forkynnelsen at vår Herre Jesus Kristus skal komme tilbake i herlighet og at Guds rike vil bli fullendt. Det er dette som er vårt store håp, det er et emne vi alltid bør be om.

Guds rike er et rike, som allerede begynner der hvor mennesker tar imot Det glade Budskap, tror på det, omvender seg og lever og handler etter det. Da kan Guds rike erfares allerede nå, selv om det ennå ikke er kommet i sin fullendelse. Dette danner en spenning som vi kristne lever i: spenningen mellom et allerede og et ennå ikke.

Kristus forteller en lignelse med fem kloke og fem uforstandige terner som skal motta og ledsage en brudgom med sine oljelamper for å forklare dette.

Les mer «Preken: 32. Søndag i kirkeåret A» →

I sin vakre og innholdsrike åpenbaring får Johannes skue inn i Guds virkelighet, inn i himmelen. Her får han se de uendelige mange hellige foran Guds trone «og foran Lammet». Det er denne enorme skaren vi feirer i dag. Alle de mange kjente helgener, men også de utallige ukjente helgener. Det er helgener av alle mulige slag. Men kanskje fremst er martyrene som gav sine liv for troen på Lammet, på Kristus. Martyrer ikke bare fra tidlige tider, men også mange fra vår egen tid. Mange steder den dag i dag blir troende forfulgt og drept fordi de er kristne.

Himmelen er det herlige mål for vår eksistens som vi søker å nå frem til. Meningen med livet er ikke låst inn i denne virkeligheten vi lever i her, men er åpen mot en høyere virkelighet, den virkelighet som Gud lever. Gud er en nemlig en Gud som vil ha menneskene hos seg, som åpner sin himmel for menneskene. Vi er skapt for evigheten.

Les mer «Preken: Allehelgensdag» →

Kjærlighet, det å kunne elske, er ikke uten videre enkelt. Det er så lett å si at vi skal elske oss selv, elske hverandre og elske Gud. Men hvor ofte møter vi ikke alt annet enn kjærlighet. Og dersom vi betrakter vår verden, ser det jo ikke akkurat ut som om kjærligheten er det øverste budet. Det ser heller ut som om verden styres av hat, selviskhet, herskesyke, misunnelse, sjalusi og så videre.

Men likefullt er kjærligheten de kristnes øverste bud, akkurat som for jødene, selv om det er litt annerledes formulert. Men det er et bud som vi ikke kan oppfylle over natten. Det er mer som en prosess vi kan tre inn i; eller et slags rom, en atmosfære som vi kan leve i. Vi inviteres, ja, vi kalles til å leve i kjærlighet. Slik, og bare slik, kan vi kristne bidra til å forvandle verden til å bli slik Gud vil ha den. Ingen av oss vil kunne forvandle hele verden, men enhver av oss kan yte et bidrag der hvor vi er satt i denne verden i dette livet.

For å kunne tre inn i kjærligheten som Kristus befaler, kan et første skritt være å vekke i oss overbevisningen om at vi er elsket av Gud, en overbevisning som er viktig å holde ved like. Vi kan tenke slik, fordi det er slik Kristus ville vise oss Gud.

Les mer «Preken: 30. Søndag i kirkeåret A» →

Vi lever som kristne i denne vår verden og vi er avhengig av den på mange måter, både på godt og vondt. Det er ofte en utfordring for oss å finne en fornuftig balanse mellom det verdslige og det religiøse. Vi er kalt til å leve i verden, men ikke av verden.

I dagens evangelium møter vi fariseere som har bestemt seg for å sette opp en felle for Herren på bakgrunn av verdens materielle utfordringer. De føler seg sikkert smarte som har funnet på å stille Herren spørsmålet om man skal betale skatt til keiseren eller ikke. De tror de har funnet på noe Herren ikke kan slippe unna fra og som kan gi dem mulighet til å ha noe å ta ham på. Men samtidig avslører de hvilket åndelig plan de befinner seg på.

Svarer Herren med ja, uttaler han seg imot det hellige folkets umiddelbare nærhet til Gud og diskrediterer dets bestrebelser etter å bli fritt og uavhengig av Roma. Svarer han med et nei, så stiller han seg på selotenes side som levde en politisk frigjøringsteologi mot den romerske overmakten. Det synes ikke å finnes noen tredje vei.

Les mer «Preken: 29. Søndag i kirkeåret A» →

Forrige søndag hørte vi hvordan Herren ønsker at vi forholder oss til dem som har begått en alvorlig synd i fellesskapet. I dag dreier det seg om hvordan vi forholder oss til dem som har syndet mot oss. Peter snakker på disiplenes vegne og spør hvor ofte vi skal tilgi en som har syndet mot oss. Noen rabbinere mente at tre ganger måtte være tilstrekkelig mengde for å tilgi noen for den samme synden. Dersom det var den vanlige oppfatningen på Jesu tid, syntes nok Peter at han er svært sjenerøs når han foreslår syv ganger.

Men Jesus svarer med helt andre dimensjoner, ikke syv, men syvogsytti. Det er selvfølgelig ikke ment at man skal telle, men at man skal være villig til grenseløs tilgivelse av ens bror eller søster.

Disse tallene minner også om Lamek, den siste i Kains familie ifølge 1. Mosebok 4,24. Dette var en familie preget av umoral, drap og hevn. Lamek skryter: «Kain skal hevnes syv ganger, men Lamek syvogsytti ganger». Herren har tydeligvis dette i bakhodet og velger derfor det samme tallet. Ved det viser han at han setter tilgivelse opp mot hevn. Der hvor Kains etterkommere reagerer på sine fiender med ubegrenset hevn, der skal de kristne reagere på synd gjort mot dem med ubegrenset tilgivelse.

Les mer «Preken: 24. Søndag i kirkeåret A» →