Kan en regnskapsfører manipulere regninger? Ja, det kan han. Da blir han sparket og kanskje politianmeldt. Det kan bli en skandale. Hans sjef vil neppe prise ham for hans «store klokskap».

I lignelsen vil ikke Herren prise forvalterens svindel, men hans konsekvente måte å gå frem på, at han på slutten forstod den kritiske situasjonen og handlet deretter. Den kloke forvalteren er egentlig egoistisk og korrupt … men også klok fordi han i denne situasjonen tenker på regnskapets dag. Forvalteren vet hva det kommer an på for å komme seg helskinnet fra bedrageriet. Herren konkluderer slik: også vi må vite hvordan vi tar våre valg. Rikdom kan forderve. Det dreier seg om å prioritere fordi vi alltid har å gjøre med det materielle, med rikdommen. «Ingen slave kan tjene to herrer».

«Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon», sier Herren til slutt. Hvorfor Gunnes oversetter ‘Mammon’ med ‘pengene’ vet jeg ikke. Begrepet kommer fra arameisk og beskriver de materielle goder eller rikdom, altså mer enn penger.

Les mer «Preken: 25. Søndag i kirkeåret C» →

I dag har vi hørt tre berømte og skjønne lignelser. I disse møter vi evangeliets sentrale budskap: Gud vil ut ifra en uutgrunnelig kjærlighet vinne tilbake menneskene som har forvillet seg. Gud følger etter dem, tar de kjærlighetsfullt imot og gleder seg meget, når Gud har funnet dem igjen. De tre lignelsene: om det bortkomne får, den tapte mynten og den bortkomne sønnen utdyper alle denne grunntanken; men sammenligner man dem, er det klart at lignelsen om den bortkomne sønnen er et høydepunkt.

Det er mer glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over niognitti rettferdige, som ikke har noe å angre. For Kristus er det viktigere å lete opp de fortapte, enn å sørge for andre mennesker, «de rettferdige», som ikke trenger bot og forsoning. Dette stemmer med det han har sagt noe tidligere: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere.»

Det er hemmeligheten bak Kristi kjærlighet til synderne. Slik følger han Guds vilje om å redde de foraktede og syndige. Det kan riktignok virke rart med tillegget om de rettferdige som ikke trenger omvendelse, fordi han er egentlig overbevist om at alle mennesker synder og trenger omvendelse. Det er en måte å provosere dem på som regner seg som «rettferdige» og tilbakevise deres tenkning.

Les mer «Preken: 24. Søndag i kirkeåret C» →

I dag vil Herren lære oss hvordan en som tilhører Guds rike bør være ydmyk i møtet med andre. I stedet for å tro at man bør få stille seg fremst og innta den første plassen er det riktigere å holde seg tilbake og heller innta den siste plassen. Men ydmykheten i dette, er ikke å gjøre det ut ifra en beregning om at verten vil så komme og by oss en bedre plass.

Nei, vi stiller oss på den siste plassen fordi vi følger rådene om at: «enhver skal akte den andre høyere enn seg selv», og at vi skal «overgå hverandre i gjensidig aktelse». Men hvordan gjør vi det? Her kan vi se på en gammel katolsk tradisjon for riktige holdninger.

Vi kan arbeide i oss selv, med en innstilling hvor vi tenker at den andre ikke har misbrukt Guds nåde så meget som vi har. Hvordan kan det se ut?

Hvordan den andre benytter seg av Guds nåde har vi ikke rett til å bedømme, selv om det kan være fristende. Nei, vi kan bare se på vårt eget bruk av nåden. Lever vi det Gud vil av oss? Er vi der Han vil ha oss? Eller må vi fortsette å arbeide med oss selv ved hjelp av Guds nåde? Slike spørsmål er ikke ment å forlede oss til å se ned på oss selv, men å søke og være ærlige i synet på oss selv.

Les mer «Preken: 22. Søndag i kirkeåret C» →

Denne søndagens tekster dreier seg om frelsen. Frelsen er Guds gave til menneskene som Gud gir fritt. Guds kjærlighet er slik at Gud ønsker at mennesket skapt i Guds bilde ikke skal forbli i intet men kunne sette seg til bords hos Gud i Guds rike.

Bakgrunnen for dette møter vi allerede i den første lesningen. I en visjon ser Jesaja hvordan Guds utvalgte folk Israel lykkes i å være et eksemplarisk folk og folkeslagene vil strømme til Guds hellige fjell i Jerusalem for å prise Herren.

Vi vet at Israel ikke helt lykkes å bli det eksemplariske folk Gud ønsket, så derfor sendte Gud sin enbårne Sønn for å rette opp dette. Men Sønnen møter en motstand og må sorgfull slå fast at de første skal bli de siste. De vil ikke erkjenne Messias, sin frelser. Mens mange av de siste gjør det og kan dermed bli de første til å tre inn til det himmelske gjestebud. De vil komme «fra øst og fra vest, fra nord og fra syd», med andre ord fra alle verdens folkeslag. De utvalgte er de som tilhører den nye pakten i Jesus Kristus.

Les mer «Preken: 21. Søndag i kirkeåret C» →

Johannes får i et herlig skue se Guds tempel åpne seg i himmelen. Her får han se Paktens ark, dette midtpunktet i den gamle paktens tid. Paktens ark som ble laget ved Sinais fot og som hadde blitt båret gjennom ødemarken og til slutt fått sin plass i templets aller helligste, templets tabernakel. I arken lå stentavlene som loven var skrevet på, Arons stav og en krukke med manna. Kjerubene med sine vinger på lokket, ble sett på som en trone for Guds nærvær, eller som Guds fotskammel for den himmelske trone. Templets tabernakel rommet Guds nærvær.

Det er ingen tilfeldighet at Johannes ser paktens ark i sammenheng med kvinnen «kledd i solen, med månen under sine føtter, og en krans av tolv stjerner om sitt hode». Han ser den nye Paktens ark, kvinnen som fødte Guds Sønn, Maria. I sitt skjød på sin vei gjennom Judea bærer hun Guds ord som er blitt kjød (den nye og levende tavle). Sønnen er den nye yppersteprest (den nye Arons stav, men i Melkisedeks evige prestedømme), og brødet fra himmelen (det nye manna).

Les mer «Preken: Marias opptagelse i himmelen» →

Herren er ikke interessert i å dømme i en arvesak. Men han erkjenner faren som ligger bak mannens bønn, nemlig å være utsatt for «havesyken».

For Kristus er det viktig å skjelne mellom det å ha og det å være. Det å være er menneskets liv og væren, det å ha er å eie større og mindre eiendeler som gjør det mulig å leve. Herren advarer mot å gjøre det å ha til meningen og målet med livet og dermed gjøre sitt væren avhengig av å øke eiendelene. Nei, det riktige er å arbeide med sitt væren og bli stadig mer den Gud vil vi skal være, altså bli stadig mer Kristuslik.

Med lignelsen viser Herren til hvor forgjeves det kan være bare å være opptatt av å ha og å øke eiendeler og skatter. Vi skal meget heller søke skattene i himmelen. Selvfølgelig er det ikke noe problem å ha det som er nødvendig for å leve. Men vi må passe oss for ikke å leve for det som er unødvendig.

Stilt overfor Gud, teller ikke det vi har hatt, men det vi har vært. Det er Ham vi skal ha vår rikdom hos. Vi skal ikke samle rikdommer til oss selv. Gud vil være vår skatt og rikdom. Ifølge Matteus sier Jesus: «For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være» (Mt 6,21). Dersom Gud er vår skatt, bør vi være ledet av tanken om at Guds uendelige rikdom består i Hans hengivelse, altså det motsatte av å ville ha.

Les mer «Preken: 18. Søndag i kirkeåret» →

Herren oppfordrer til bønn og mange av oss ber gjerne. Men vi vet også at bønnen ikke er enkel sak for mange og det er nok mange som ikke ber. Skjønt ofte kan bønnen dukke opp igjen når man befinner seg i en farlig situasjon eller man blir alvorlig syk, selv om man ikke ber til daglig.

Riktignok sier Herren at vi skal be, så skal vi få. Likevel er det mange som ikke opplever annet enn skuffelse. Da er det det lett å mene at det ikke nytter å be.

Men kanskje skyldes det egen feil? Kanskje ber man på feil måte? Kanskje har meget av det man ber om i grunnen egoistiske motiver? Kan det være at man ber om noe som Gud ikke ønsker å gi oss, fordi Gud ikke vil bekrefte en umoden og selvopptatt måte å be på? Gud er ingen automat som skal oppfylle ens ønsker bare man legger på den riktige «mynten», enten det dreier seg om en bønn eller et løfte. Det å be «riktig», er noe vi må lære. Derfor lærer Herren disiplene å be.

Han lærer dem å be «Fader Vår». Dersom vi betrakter denne bønnen nøye, kan vi se at den kan virke litt underlig. Det dreier seg om en bønn hvor vi ber om noe. Men den begynner ikke med det som vi kunne være fristet til å stille først: bønnen om brød, om tilgivelse fra syndene og om å bli bevart for fristelser. Disse er lagt til den andre delen av bønnen. Det første er bønner om at Guds navn skal «lyse blant oss», altså helliges og at Guds rike må opprettes eller komme. Dette er i grunnen Guds egne anliggender.

Les mer «Preken: 17. Søndag i kirkeåret C» →

Når vi hører den kjente fortellingen om de to søstrene Marta og Maria, kan det være at vi på en måte føler mer sympati for Marta selv om vi kanskje beundrer Maria. Jesus og hans disipler må jo bevertes og det å være gjestfri er en meget fin egenskap. Vi kan finne mange grunner for å unnskylde Marta. Kanskje er vi også slik. Også vi befatter oss med meget som vi synes er viktig. Ofte holder vi på uten å unne oss en ordentlig pust i bakken. Og da kan dagens evangelium virke som en brodd. Kanskje er vi også litt misunnelige på Maria, fordi vi ikke unner oss tid nok til å lytte.

Dette er ikke kun vårt problem. Dagens samfunn med alle kravene som stilles både i yrke og privatliv gjør at det er vanskelig å komme til ro. Samtidig utsettes vi for et konsum press og druknes i informasjoner gjennom mange ulike medier. Hvordan skal vi kunne samle oss og besinne oss? I grunnen fordriver vi tiden, i stedet for å ha den og nyte den.

Inn i den situasjonen hører vi Jesu advarsel: ved å holde på uten pauser, kan du forsømme det vesentlige. Det vesentlige kan du nemlig ikke lage selv. Du må la det bli gitt til deg. Derfor må du ha tid og en indre oppmerksomhet, tid til å høre etter og til å tenke, et åpent hjerte.

Les mer «Preken: 16. Søndag i kirkeåret C» →

Som troende vet vi at ikke alt er like lett for oss mennesker. Vi ønsker å gjøre vårt beste, vi vil gjerne gjøre det Gud vil av oss. Men det er fort gjort å føle at vi ikke lykkes, at vi ikke strekker til. Det kan være lett å få følelsen av at vi vil så gjerne, men så blir det på en måte ikke meget ut av det.

Noe som kan være vanskelig for oss å forstå helt og fullt, er at Gud ønsker å forholde seg til oss i vårt hjerte. Gud søker oss i vårt innerste vesen, der Gud trer inn i form av nåde, i form av Den hellige Ånds nærvær, Sønnens komme i sakramentene. Av en eller annen grunn kan vi synes det er vanskelig å leve med og i forhold til.

Moses forsøker å få folket til å forstå noe av dette på datidens vis. Han sier at Guds bud ikke er «vanskelige eller fjerne», fordi de er innskrevet i oss, i vår munn og i vårt hjerte. Det dreier seg om kjærligheten som strømmer ut fra ens hjerte.

Gud søkte allerede i gammeltestamentlig tid menneskets hjerte. Guds bud skulle hjelpe folket til å åpne hjertene for Gud, ikke til å forvandle dem til hardhjertede lover for å dømme andre og utgrense dem fra samfunnet.

Les mer «Preken: 15. Søndag i kirkeåret C» →

Jesus sender ut sine disipler «som lam i en ulveflokk». La oss dvele litt ved dette bildet. Vi forestiller oss i vår fantasi hvordan et lam tas imot av en ulveflokk. Bildet er dramatisk.

Det virker derfor helt uansvarlig å sende ut disiplene hvis det som venter dem er å være som lam blant ulver. Men Jesus kan våge å gjøre det, fordi Faderen sendte ham som et «lam» blant menneskene. De behandlet ham som om de skulle ha vært ulver, slik at seieren til «lammet som ble slaktet» ble virkelig. Seieren som gjorde lammet verdig til å åpne alle verdenshistoriens segl, slik vi kjenner det i et bilde fra Johannes Åpenbaring.

Jesus opptrådte fullstendig vergeløs blant menneskene; hans eneste våpen var hans oppdrag, som beskyttet ham fra fiendens grep, så lenge det varte, selv om han av og til måtte trekke seg tilbake for å slippe unna.

Først avvæpner han dem som skal forkynne hans budskap – «de få høstfolkene». De skal alltid først ønske fred, selv om de blir mottatt eller ikke. Og blir de ikke mottatt, skal de ikke trenge seg på, men dra videre. Men de skal forkynne at Guds rike er nær både for dem som vil høre på og for dem som vil motsette seg budskapet.

Les mer «Preken: 14. Søndag i kirkeåret C» →