Kategori: Preken

Kjærlighet, det å kunne elske, er ikke uten videre enkelt. Det er så lett å si at vi skal elske oss selv, elske hverandre og elske Gud. Men hvor ofte møter vi ikke alt annet enn kjærlighet. Og dersom vi betrakter vår verden, ser det jo ikke akkurat ut som om kjærligheten er det øverste budet. Det ser heller ut som om verden styres av hat, selviskhet, herskesyke, misunnelse, sjalusi og så videre.

Men likefullt er kjærligheten de kristnes øverste bud, akkurat som for jødene, selv om det er litt annerledes formulert. Men det er et bud som vi ikke kan oppfylle over natten. Det er mer som en prosess vi kan tre inn i; eller et slags rom, en atmosfære som vi kan leve i. Vi inviteres, ja, vi kalles til å leve i kjærlighet. Slik, og bare slik, kan vi kristne bidra til å forvandle verden til å bli slik Gud vil ha den. Ingen av oss vil kunne forvandle hele verden, men enhver av oss kan yte et bidrag der hvor vi er satt i denne verden i dette livet.

For å kunne tre inn i kjærligheten som Kristus befaler, kan et første skritt være å vekke i oss overbevisningen om at vi er elsket av Gud, en overbevisning som er viktig å holde ved like. Vi kan tenke slik, fordi det er slik Kristus ville vise oss Gud.

Fortsett å lese «Preken: 30. Søndag i kirkeåret A»

Vi lever som kristne i denne vår verden og vi er avhengig av den på mange måter, både på godt og vondt. Det er ofte en utfordring for oss å finne en fornuftig balanse mellom det verdslige og det religiøse. Vi er kalt til å leve i verden, men ikke av verden.

I dagens evangelium møter vi fariseere som har bestemt seg for å sette opp en felle for Herren på bakgrunn av verdens materielle utfordringer. De føler seg sikkert smarte som har funnet på å stille Herren spørsmålet om man skal betale skatt til keiseren eller ikke. De tror de har funnet på noe Herren ikke kan slippe unna fra og som kan gi dem mulighet til å ha noe å ta ham på. Men samtidig avslører de hvilket åndelig plan de befinner seg på.

Svarer Herren med ja, uttaler han seg imot det hellige folkets umiddelbare nærhet til Gud og diskrediterer dets bestrebelser etter å bli fritt og uavhengig av Roma. Svarer han med et nei, så stiller han seg på selotenes side som levde en politisk frigjøringsteologi mot den romerske overmakten. Det synes ikke å finnes noen tredje vei.

Fortsett å lese «Preken: 29. Søndag i kirkeåret A»

Forrige søndag hørte vi hvordan Herren ønsker at vi forholder oss til dem som har begått en alvorlig synd i fellesskapet. I dag dreier det seg om hvordan vi forholder oss til dem som har syndet mot oss. Peter snakker på disiplenes vegne og spør hvor ofte vi skal tilgi en som har syndet mot oss. Noen rabbinere mente at tre ganger måtte være tilstrekkelig mengde for å tilgi noen for den samme synden. Dersom det var den vanlige oppfatningen på Jesu tid, syntes nok Peter at han er svært sjenerøs når han foreslår syv ganger.

Men Jesus svarer med helt andre dimensjoner, ikke syv, men syvogsytti. Det er selvfølgelig ikke ment at man skal telle, men at man skal være villig til grenseløs tilgivelse av ens bror eller søster.

Disse tallene minner også om Lamek, den siste i Kains familie ifølge 1. Mosebok 4,24. Dette var en familie preget av umoral, drap og hevn. Lamek skryter: «Kain skal hevnes syv ganger, men Lamek syvogsytti ganger». Herren har tydeligvis dette i bakhodet og velger derfor det samme tallet. Ved det viser han at han setter tilgivelse opp mot hevn. Der hvor Kains etterkommere reagerer på sine fiender med ubegrenset hevn, der skal de kristne reagere på synd gjort mot dem med ubegrenset tilgivelse.

Fortsett å lese «Preken: 24. Søndag i kirkeåret A»

Dagens tekster ønsker å virke oppdragende på den som lytter, som har ører til å høre. Både i gammel og ny tid, har Gud ut av sin kjærlighet til menneskene søkt å gi orientering og retningslinjer for å leve et liv i samsvar med Guds plan for menneskene og verden. Mennesket er kalt til å være Guds bilde i verden, både overfor medmenneskene men også overfor skaperverket i sin helhet. Slik kan man forstå Moseloven, slik kan man forstå vår Herre Jesus Kristi dobbelte kjærlighetsbud.

Gjennom Kristus innstiftet Gud Kirken i den nye pakten, som er det nye rommet for Guds virke blant menneskene. Kan Kirken ved sine mennesker døpt inn i henne, bli slik Gud ønsker henne som Kristi Brud?

I sentrum av tekstene i dag står den gjensidige broderlige formaning i kjærlighet. Enhver kristen er kalt og forpliktet til det fordi vi er alle lemmer på et legeme. Det er ikke likegyldig for hele fellesskapet om et lem skader seg selv og dermed fellesskapets liv.

Dersom man må formane og kanskje tilrettevise noen, kan det bare skje innenfor den kristne nestekjærligheten. Den som formaner må ikke vise til seg selv, men til Guds nåde og barmhjertighet.

Fortsett å lese «Preken 23. Søndag i kirkeåret A»

Jesus Kristus får høre at Johannes Døperen er blitt drept. Det fyller ham nok med sorg, men også med innsikten at hans eget liv kan være truet. Men da timen ennå ikke er kommet, velger han å trekke seg tilbake til et ensomt sted på den andre siden av sjøen. Han ønsker å være alene. Her kan han få muligheten til en intim samtale med Faderen i Den hellige Ånd.

Men han får ikke meget tid for seg selv. Han var nå blitt så kjent at folk strømmet til. Som den gode hyrde han er, blir han grepet av en hjertens medynk med dem. Den seirer over hans ønske om å trekke seg tilbake; han begynner å undervise dem og å helbrede de syke. Etter en stund mener disiplene at det får greie seg og vil sende folkene hjem slik at de kan skaffe seg kveldsmat.

Men Kristus ber disiplene å gi dem mat. Disiplene blir nok meget overrasket, da de ikke har mer enn fem brød og to fisker. De kan selvfølgelig ikke mette alle dem som er tilstede. Men det er nok for at Herren å arbeide med. Han ber mengden av mennesker å sette seg i gresset. Som ved jødisk festmåltid, fremsier han velsignelsen, bryter brødet og gir dem til disiplene for at de kan dele dem ut til mengden. Det skjer et mirakel som sprenger alle fysikkens lover slik vi kjenner dem. Brødet og fisken bare fortsetter å strømme ut. Ingen vet hvordan det skjer. Det eneste sikre er at Herrens sjenerøsitet strømmer ut i en enorm overflod.

Fortsett å lese «Preken: 18. Søndag i kirkeåret A»

En av de store utfordringene i Herrens forkynnelse, er å formidle Guds rikes komme. Det fantes mange ulike forventninger til hvordan det ville se ut når riket kom, også forventninger om hvordan riket ville være. Men at det skulle komme på en helt annen måte i en person som er Guds Sønn, det så de fleste ikke. Ei heller at riket begynner med Kristus, men at det ikke er fullt ut synlig kommet, men at det befinner seg i et stadig komme til det én dag vil være endelig kommet.

For å hjelpe på forståelsen, bruker Herren derfor lignelser som viser til sider ved Guds rike. Denne søndagen hører vi tre videre lignelser som dreier seg om rikets vekst. En vekst som er kraftig.

Den første snakker om ugress, det dreier seg om et raigress, kanskje svimling som vi også har i Norge. En romersk lov forbød den gangen å plante raigress for å sabotere kornet. Det er en realistisk fremstilling Herren kommer med. En mann sår godt såkorn, men hans fiende sår ugresset blant hveten. Raigress er giftig og den tvinner røttene sine rundt hvetens røtter. Derfor er det vanskelig å fjerne ugresset uten å skade hveten.

Fortsett å lese «Preken: 16. Søndag i kirkeåret A»

Herren er Ordet som ble kjød. Han er i seg selv språk, han er Guds kommunikasjon til verden. Men er det mulig for verden å lytte til Ordet og forstå det? Herren står overfor den store utfordringen å få folket til å forstå at han er Guds utsendte Sønn og er Messias. Men han er ikke Messias helt som forventet, men han er Messias slik Gud vil at Messias skal være.

Det dreier seg om å fornye relasjonen til menneskene og sette i gang en ny bevegelse som ikke lenger vil være begrenset til et utvalgt folk, men som skal åpne seg for alle folk og som skal gå ut til alle verdenshjørner og samle alle ved å døpe dem til Herrens disipler.

Derfor er det viktig for ham, både å formidle budskapet til folket, men å få dem som skal bli den nye bevegelsens første ledere og misjonærer til å forstå budskapets dypere innhold.

Pedagogisk sett bruker Herren derfor gjerne lignelser med kjente motiver fra hans samtid for å formidle budskapet. Lignelsen i dag om bonden og såkornet vil vise hvordan Guds Ord vil bli tatt imot og hvordan Guds sak kan vinne tross motstand den vil møte på veien. Herren ønsker først og fremst å styrke motet til apostlene for deres misjonsarbeid. Kristus som kjenner menneskenes hjerte ser tydelig at ikke alle ville være villige til å lytte til Ordet og la det falle i god jord ved å åpne seg for å ta imot det nye budskapet om frelsen etter Herrens død og oppstandelse.

Fortsett å lese «Preken: 15. Søndag i kirkeåret A»

I dagens evangelium lytter vi først til Jesus Kristus som ber til Faderen. Det er en sjelden anledning for dem som leser Matteusevangeliet. Bare to ganger til i evangeliet hører vi Jesus som henvender seg så nært til sin Far – når han overgir seg til Faderens vilje i Getsemane og når han ofrer livet sitt på korset.

Bønnen kommer etter at Jesus har måtte erfare å bli avvist og ikke forstått av mange. Men det at noen likevel tar imot ham og hans budskap er nok for kunne å prise Faderen. Bønnens form er takksigelse. Kristus priser himmelens og jordens Herre for de tjenester han skjenker sitt folk. Han ser hvordan de små og ringe tar imot Gud og hans Messias mens de forstandige og vise ikke forstår sammenhengen. Den forblir skjult for dem.

Takket være Guds nåde og vilje er det «de små» som utgjør fellesskapet av Jesu disipler som forstår bedre Jesus enn de religiøse lærere som motsetter seg Guds rike, nemlig de skriftlærde og fariseerne. Disiplenes vilje til å omfavne Kristi mysterium har intet med deres intelligens eller utdannelse å gjøre; nei, de tar imot nåden slik den kommer fra Faderen i himmelen.

Fortsett å lese «Preken: 14. Søndag i kirkeåret A»