Ukens første dag rinner frem. To kvinner er på vei til Jesu grav. Matteus skriver bare at de vil se til graven, men vi vet fra Markus at de kommer med «velluktende oljer for … å salve ham» (Mk 16,1). Det hadde ikke vært tid til det på fredagen etter begravelsen, da alt måtte avsluttes før sabbaten.
Maria Magdalena kjenner vi fra ulike tekster i evangeliene, men den andre Maria er Kleopas hustru, mor til Jakob og Josef (eller Joses). Ifølge tradisjonen er Kleopas bror til den hellige Josef og denne Maria er derfor svigerinnen til ham og Maria, Jesu mor. Vi møter også de to sønnene Jakob og Josef andre steder hos Markus og Matteus, hvor de kalles Jesu «brødre», men de er fettere. Maria Magdalena og den andre Maria ser ut til å ha hatt et nært forhold.
De opplever et kraftig jordskjelv. Om det skjer før eller når de har kommet til graven, vet vi ikke. Men jordskjelvet forbindes gjerne med dommen ved tidenes ende (sml. Jes 29,6 og Esek 38,19), samtidig som den skinnende engelen kan gi oss assosiasjoner til beskrivelsen av Gud på dommens dag (Dan 7,9). Oppstandelsen peker med andre ord mot den endelige dommen. Gud har dømt verden og vekket opp Sønnen. Han er uskyldigheten selv, den helt og fullt syndefrie og universets sanne konge. Så det Matteus beskriver her, minner om visjonen hos Daniel hvor Den gamle av dager overgir kongedømmet til menneskesønnen: dermed har alle verdens nasjoner mottatt sin dom.
Vaktene ved graven ble så forskrekket at de falt om som døde, men til kvinnene sa engelen at de ikke har noe å frykte. Han vet at de vil til den korsfestedes legeme, men han er oppstanden. Løftet han gav, er oppfylt. Døden er overvunnet, den kunne ikke holde Sønnen fast.
Engelen ber de begge kvinnene gå og «se stedet hvor han lå!» Det er et viktig vitnesbyrd på oppstandelsen. Dette er et faktum: engelen vil at kvinnene skal være sikre på at hendelsen er historisk sann. Herren er ikke lenger i graven, han er oppstanden. Og det allerede før engelen veltet bort stenen. Da engelen kom, var graven tom. Den oppstandne er ikke lenger bundet av tid og rom og kunne derfor forlate den stengte graven.
Deretter sender engelen dem av gårde hvor de møter den oppstandene, vår herre Jesus Kristus. De faller ned for ham og omfavner hans føtter og hyller ham. De møter den oppstandne som en sann konge. Det er slik man møtte kongen i datiden. Samtidig betyr omfavnelsen av hans føtter at han står foran dem med et sant legeme, men ikke lenger med det jordiske, men med det himmelske, det herliggjorte. Legemet er av en helt ny kvalitet, men likefullt helt konkret.
Jesus gjentar engelens ord om at de ikke skal frykte og understreker at de må gå til disiplene og forberede dem på de kommende møtene med den oppstandne.
Vår tro på oppstandelsen bygger på disse møter med den oppstandne Herre som apostlene og disiplene fikk. Ifølge Paulus var det opp til 500 som fikk møte ham. Disse har forkynt oppstandelsen i Kirken. I dagene som kommer vil vi få høre flere av disse vitnesbyrdene.
Er vår tro på oppstandelsen sann og det er vi overbevist om, betyr det at Herrens grav i Jerusalem er det viktigste stedet på vår jord. Fordi i graven var det Guds Sønn steg ned i dødsriket og derfra var det han ble vekket til oppstandelsens herlighet av Faderen til det evige livet. Med det ble dødens lenker brutt og himmelens porter åpnet. Det skjedde en søndag, dagen etter sabbaten, og ble tidlig forstått som skaperverkets åttende dag, dets høydepunkt og fullendelse.
P. Arne Marcos Blogg 