Kristus definerer noe helt sentralt ved kjærligheten: han sier at ”ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner”. Det var dette han gjorde selv. Da han er Guds Sønn som er blitt menneske, kan vi spørre oss om denne kjærligheten ikke er kjærlighetens høyeste form. Det er en kjærlighet som gir seg helt for andre. Og ikke nok med det. Det er en kjærlighet som gjør det mulig for Gud i sin Sønn ved Den hellige Ånd å strømme ut til menneskene i Kirken gjennom de hellige sakramenter. Ikke bare ga Sønnen sitt liv for vår frelses skyld, nei han gir seg selv oss til næring for at vi skal kunne nå det evige liv. Det er en utrolig strøm av kjærlighet som har sitt utspring i Gud og som flommer ut i verden gjennom Kirken.

Vi tar denne legemliggjorte kjærligheten inn i oss hver gang vi går til kommunion, hver gang vi får absolusjonen i skriftemålet. Vi vil bli i denne kjærligheten og la denne kjærligheten prege oss og flyte ut av oss gjennom vår måte å være på. Johannes skriver om dette i sitt første brev i dagens første lesning. Kjærligheten springer ut av Gud og den kjærlighet vi lever og utviser er båret av Guds kjærlighet. Les mer «Preken 6. søndag i påsketiden år B» →

Vi har idag igjen fått høre en kort evangelietekst. Men den inneholder likevel meget. Vi møter teologien til Johannes. For ham er ikke Jesu korsfestelse en fornedrelse, men en forherligelse av Jesus. Johannes lever med den oppstandene og opphøyde Herre og ut i fra denne overbevisningen skrev han sitt evangelium.

Judas forræderi innleder denne forherligelsen med en gang, nå. I dette øyeblikket blir fortid og fremtid forent. Nå begynner Menneskesønnens tid og samtidig understrekes det avgjørende som for alltid forblir nærværende og aktuelt: “Nå felles dommen over denne verdenen”.

Les mer «Preken: Femte påskesøndag» →