Kristus definerer noe helt sentralt ved kjærligheten: han sier at ”ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner”. Det var dette han gjorde selv. Da han er Guds Sønn som er blitt menneske, kan vi spørre oss om denne kjærligheten ikke er kjærlighetens høyeste form. Det er en kjærlighet som gir seg helt for andre. Og ikke nok med det. Det er en kjærlighet som gjør det mulig for Gud i sin Sønn ved Den hellige Ånd å strømme ut til menneskene i Kirken gjennom de hellige sakramenter. Ikke bare ga Sønnen sitt liv for vår frelses skyld, nei han gir seg selv oss til næring for at vi skal kunne nå det evige liv. Det er en utrolig strøm av kjærlighet som har sitt utspring i Gud og som flommer ut i verden gjennom Kirken.
Vi tar denne legemliggjorte kjærligheten inn i oss hver gang vi går til kommunion, hver gang vi får absolusjonen i skriftemålet. Vi vil bli i denne kjærligheten og la denne kjærligheten prege oss og flyte ut av oss gjennom vår måte å være på. Johannes skriver om dette i sitt første brev i dagens første lesning. Kjærligheten springer ut av Gud og den kjærlighet vi lever og utviser er båret av Guds kjærlighet.
I den andre lesningen får Apostlene bekreftet at Ånden også kommer til hedningene, ikke bare til omvendte jøder, de ”omskårne kristne”. Kjærligheten skal ikke begrenses, men strømme ut til hele verden. Hedningene, dvs. ikke-jødene skal få være med i det nye fellesskapet, kan døpes og motta Åndens gaver selv om de ikke er omskåret. Dette er et avgjørende øyeblikk for Kirkens videre vei og åpner for den raske utbredelsen av den kristne troen.
Gjennom hele Kirkens lange historie, har enkelte mennesker vist på en eksemplarisk måte hvordan denne kjærligheten kan virke i ens liv som kristen. Det vil inspirere oss. Spesiel når vi av og til oppdager at vi kanskje ikke makter å leve kjærligheten fullt ut slik vi burde. Forbildene i troen kan hjelpe oss ved at de viser oss hva kjærligheten i praksis kan gå ut på.
Hadde det ikke vært søndag i dag, hadde vi i min orden feiret vår hellige medbror, pater Damian de Veuster. Gjennom sin innsats og hengivelse til de spedalske på Molokai, på en av Hawaii-øyene, fra 1873 til 1889, viste han tydelig og konkret denne kjærligheten i Kristus.
Damian bøyde seg helt ned til de spedalske og delte livet med dem. Denne uredde nærheten gjorde at han ble smittet og fikk dele deres skjebne med dem på en bokstavelig måte ved selv å bli spedalsk. Han gav sitt liv for de spedalske.
Damian bøyde seg ned slik Kristus, Guds enbårne Sønn, bøyde seg ned til oss. Det er en sterk bevegelse i kjærliget som fikk Sønnen til å oppgi sitt eget for å gå inn i slavens kår og bli en av oss. Men han bøyde seg dypere helt ned til marken da han vasket disiplenes føtter og da han ble pisket og spikret opp på korset. En nedadgående bevegelse fra Guds indre herlighet til dødsrikets mørke og fjernhet. Dette er sann kjærlighet som ble besvart gjennom den oppadgående bevegelse i oppstandelsen som løfter oss samme vei.
Det er denne kjærlighet vi tas inn i dåpen og i Kirken. Det er denne kjærligheten vi kalles til å bli i ved å holde Kristi bud. Budet som er budet om kjærlighet. Denne kjærligheten næres gjennom fellesskapet i Kirkens ord og sakramenter slik at vi kan gå ut og bære frukt, frukt som varer.
P. Arne Marcos Blogg 