Tanker om tempelet

Dagens fest for vigslingen av Lateranbasilikaen i Roma har tekster som inspirerer til å gjøre seg tanker om tempelet. Et tempel er det sted hvor Gud er etter gammel jødisk tenkning. Dette har hatt ulike utforminger gjennom historien. Det første tempelet var hagen skildret i Genesis (1. Mosebok) kapittel 2. Her vandret Gud gjennom hagen. Etter en lang historie bygget kong Salomo det første tempelet i Jerusalem hvor Guds nærvær tok bolig. Men etter tempelets ødeleggelse i 586 f.Kr. opphørte dette nærværet. Det kom aldri tilbake i det andre templet som ble bygget noen tiår senere og som ble stående til år 70 e.Kr. da det ble ødelagt for godt. Det er dette templet som står på Jesu tid.

Allerede i begynnelsen av Johannesevangeliet blir det skildret hvordan Jesus reagerer på handel og vandel i tempelet (Joh 2,13-22). Herrens reaksjon og handling er på den ene siden en klar kritikk mot den korrupte ledelsen i templet på den tiden, men den er på den andre siden også et varsel om ødeleggelsen som kommer i nær fremtid. Selvfølgelig blir de ansvarlige opprørt og undres over Jesu fullmakt til å gjøre noe slikt. Da kommer han med sitt oppsiktsvekkende svar: «Riv dette tempel ned! Så skal jeg reise det opp igjen på tre dager.»

Les mer «Tanker om tempelet»

Maria – en betraktning

Ønsker vi å nærme oss Marias skikkelse, nærmer vi oss Guds kjærlighet, men også Guds mysterium. Det er bare mulighet å nærme seg henne, dersom man forstår den teologiske betydningen av det første menneskeparets fall. Hele frelseshistorien deretter handler om Guds søken etter mennesket, Guds ønske om å være Gud for menneskene. Men samtidig er også ønsket der å rette opp igjen det gale Adam og Eva hadde utløst i menneskeheten gjennom sin grunnleggende ulydighet og mistillit til Guds kjærlighet og evner. De var falt for fristelsen å være guddommelig uten Gud.

Grunnen til at jeg skuer mot den bibelske begynnelsen er at Maria og det som skjer med Guds Sønn som blir menneske i Jesus, kan ikke forstås uten denne opprinnelige hendelsen som bakteppe. Forstår man ikke konsekvensen av syndefallet, forstår man ikke Jesus og Maria.

På et tidspunkt i historien bestemmer Gud seg for å tre inn i historien for å gjøre det som ikke lykkes gjennom å kalle mennesker gjennom mange tusen år. Nemlig selv å være det fullkomne menneskelige svar på Guds kjærlighet. Dette er en så genial guddommelig plan at intet menneske ville være i stand til å tenke den.

Les mer «Maria – en betraktning»

Handler Gud? Ja, slik Gud vil

I denne trengselstiden vi nå opplever, dukker det opp forskjellige meninger og tanker om hva Gud gjør eller ikke gjør. Det er naturlig å gjøre seg tanker rundt Guds virke. Men vi må aldri glemme Guds suverenitet og frihet. Han har en oversikt over en helhet vi ikke ser og har.

Jeg tror det avgjørende i denne tiden er å ledsage situasjonen med bønn. Gud hører alle bønner uten at det dermed betyr at alle bønner oppfylles. Det er noe helt annet.

En viktig bønn i denne tiden vil være at Gud må opplyse forskere, medisinere, pleiere, myndigheter ved Den hellige Ånds kraft og virke for at de rette avgjørelser tas. Gud handler diskret og stille og gjerne gjennom Den hellige Ånd. Vi mennesker er oss ikke alltid bevisst dette guddommelige nærværet.

Når jeg møter noen som er syke, eller som skal legges inn for operasjon eller annet, anbefaler jeg alltid at de ikke bare ber for seg selv, men nettopp for alt personal som blir involvert. Særlig gjelder det leger som skal stille diagnoser og avgjøre relevante behandlinger og valg av riktige medisiner etc. Eller kirurger som skal foreta inngrep. Den hellige Ånd er Guds kraft i verden og be om Åndens bistand kan aldri være feil.

Samtidig har Guds sønn lært oss å be om at Guds vilje må skje. I denne tiden er det lurt å betrakte Herrens opphold og bønn i Getsemane og se hvordan han møter det som ligger foran ham. At vi befinner oss i denne trengselen oppunder Pasjonstiden og Den stille uke, kan i år gi oss en mulighet til en fordypning i de store mysterier rundt Herrens lidelse og død på en annen måte enn vi pleier. Og la oss håpe at oppstandelsesfesten åpner for en ny og dyp glede i vårt liv.

En liten bemerkning: den nest siste bønnen i Fader Vår, dreier seg nok ikke om fristelse, men om trengsel. Dette henger sammen med den forventede messianske trengsel som Kristi liv går opp mot. Vi ber Gud om å støtte oss i trengselen så vi ikke faller når alt synes mørkt rundt oss.