Tanker til Herrens Dåp

Døperen Johannes forstår at han er forløperen for en som er «mektigere» enn ham. Her brukes samme adjektiv som brukes om Guds makt. Den som kommer etter Johannes er Gud som er blitt menneske. Jesus fra Nasaret er Guds Sønn.

Johannes døper med vann, mens Jesus, Guds Sønn, kommer til å døpe «i Hellig Ånd». Johannes forstår forskjellen og økningen i dåpens betydning mellom hans egen og Sønnens.

Evangelisten Markus beskriver så at Jesus kom og los seg døpe. Guds Sønn behøvde selvfølgelig ingen omvendelse da det i ham ikke finnes noen synd. Men som medlem av et folk som begår synd, lar han seg døpe i solidaritet, også med menneskeheten som helhet. Samtidig bekrefter han Johannes Døperen som forløperen ved å la seg døpe av ham.

Les mer «Tanker til Herrens Dåp»

Adresseforandring til videoene

Etter at jeg for en kort stund la ut innlegget mine videoer, har St. Rita Radio gått inn i et samarbeid med EWTN og fått en ny hjemmeside. Mine videoer er nå delt inn i fire grupper under menypunktet «Katekeser» på ewtn.no. Om hjemmesidens design er layout og design er avsluttet, vet jeg ikke. Men her er de nye gruppene med videoer slik siden er nå:

Prekenserie: Den hellige Ånd del 5

En av de dype mysterier ved vår treenige Gud, er at Gud er slik at alle personer som døpes mottar Den hellige Ånd. Men ikke slik at vi kan tenke oss at Den hellige Ånd deles i milliarder av deler, slik at det blir en del per døpt. Nei, det er bare én Ånd. Men Den hellige Ånds vesen er at Ånden kan være i uendelig stort antall mennesker og virke i hver enkelt av dem.

Denne «oppdelingen» eller «mangfoldiggjøringen» av Den hellige Ånds nærvær, har noe analogt ved seg som brødet og vinen som kan forvandles til Kristi Legeme og Blod igjen og igjen uten noen gang å ta slutt. Dette peker på egenskaper i Gud som vi vel neppe reflekterer over til vanlig, men som peker på guddommelige krefter som bryter med vår forståelse av Guds virkelighet.

Det forteller oss at Gud omfavner oss på en måte som bare Gud vet hvordan er. Vi er ikke overlatt til oss selv, men er berørt av Gud og Guds nærvær. Gud har gjort seg tilgjengelig på en måte som tidligere tider før Kristus ikke kunne ha drømt om. Så høyt elsker Gud menneskene.

Les mer «Prekenserie: Den hellige Ånd del 5»

Prekenserie: Den hellige Ånd del 4

Det er vanskelig for oss å forstå fullt ut dybden og rekkevidden av Kristi lidelse, død og oppstandelse. Det er så sterkt, men også så sentralt. Og vi må ta innover oss at Guds personer, Fader, Sønn og Hellig Ånd, i sin hellige Treenighet er sammen om dette. Det må være noe som rører dypt ved Gud det som Sønnen gjennomgår.

Herrens siste dager er meget dramatiske. Ikke bare dreier seg om hans egne skjebne, men også om skapelsen av det nye fellesskapet, Kirken. Han har omgitt seg med utvalgte personer som skal få ledelsen i den nye bevegelsen. Men likevel kommer en av dem til å forråde ham. En av de 12 som hadde vært lenge sammen med ham, men som tydeligvis ikke hadde forstått hvem Kristus virkelig er.

Hvordan det enn er, så skjer det svært meget på få dager, noe vi nylig har mintes igjen i årets påskefeiring. Det Herren gjør er så radikalt annerledes at det ikke er mulig for apostlene og disiplene å begripe det som kommer til å skje, før etter at det er skjedd.

Les mer «Prekenserie: Den hellige Ånd del 4»

Prekenserie: Den hellige Ånd del 3

Gud i sin treenige visdom beslutter at tiden er kommet for en kreativ fornyelse. Både skal den skadede og sårede menneskenaturen restaureres og skaperverket fullendes ved at døden skal overvinnes gjennom oppstandelsens herlighet. Sønnen stiller seg til disposisjon ved å gå med på å la seg inkarnere inn i menneskeheten, altså at Ordet godtar å bli kjød for å være en av oss. Gjennom Sønnen skal Gud i sin treenighet ta inn i seg den menneskelige virkeligheten. Derfor blir de tre guddommelige personene enige om at Sønnen skal være det nye mennesket, den nye Adam, unnfanget uten synd, ellers lik oss i alt.

Hvordan skal Gud få til dette? Menneskenaturen er skadet siden Edens hage ble forlatt og den opprinnelige syndens konsekvens går i arv til alle senere generasjoner. Men for at Sønnen skal kunne leve med hele den menneskelige veien inn i livet, trengs det en menneskelig mor hvor Sønnen kan unnfanges og bæres frem gjennom en vanlig graviditet. Det understreker at menneskets liv begynner ved unnfangelsen, ikke først ved fødselen. Men Sønnen kan dele alt med oss, men ikke synden. Intet i Sønnens kommende menneskelige natur kan være berørt av synden. I Gud kan der ikke finnes synd.

Det er Den hellige Ånd som kommer på banen med en genial løsning. I det Sønnens menneskelige mor selv unnfanges, griper Ånden inn for å beskytte den kommende moren mot arvesynden. Han gjør det mulig at der fødes en ren, ny kvinne i skaperverket, en ny Eva, men en motsatt Eva, Maria.

Les mer «Prekenserie: Den hellige Ånd del 3»

Prekenserie: Den hellige Ånd del 2

I dag vil vi først og fremst holde oss til den gamle paktens tid. Grunnen til det er at den nye pakten som begynte med Jesus Kristus ikke lar seg forstå uten på bakgrunn av den gamle pakten.

Riktignok kjente den gamle pakten ikke til Guds treenige eksistens. Men likefullt erfarte de gamle jødene Guds virke på en slik måte at det kunne ha vært mulig for dem å erkjenne at Gud er én i tre personer.

Et for oss kjent motiv er Guds besøk til Abraham i Mamres eikelund (1 Mos 18). Abraham ser tre menn som står foran ham. Dette er fremstilt i kristen kunst som om det er Guds treenighet Abraham får møte. Vi kan se for oss Andrej Rubljovs berømte ikon malt rundt 1410-20. Denne beretningen er kanskje den nærmeste en treenig fremstilling av Gud i Det gamle Testamentet. Men det er ikke en diskusjon vi tar opp her.

Det som er viktig for oss er at vi tror at skriftene og overleveringene også i Det gamle testamentet er inspirert av Den hellige Ånds virke. For selv om det jødiske folket ikke hadde erkjent Guds treenighet, er det klart at Gud alltid er treenig.

Les mer «Prekenserie: Den hellige Ånd del 2»

Tanker om tempelet

Dagens fest for vigslingen av Lateranbasilikaen i Roma har tekster som inspirerer til å gjøre seg tanker om tempelet. Et tempel er det sted hvor Gud er etter gammel jødisk tenkning. Dette har hatt ulike utforminger gjennom historien. Det første tempelet var hagen skildret i Genesis (1. Mosebok) kapittel 2. Her vandret Gud gjennom hagen. Etter en lang historie bygget kong Salomo det første tempelet i Jerusalem hvor Guds nærvær tok bolig. Men etter tempelets ødeleggelse i 586 f.Kr. opphørte dette nærværet. Det kom aldri tilbake i det andre templet som ble bygget noen tiår senere og som ble stående til år 70 e.Kr. da det ble ødelagt for godt. Det er dette templet som står på Jesu tid.

Allerede i begynnelsen av Johannesevangeliet blir det skildret hvordan Jesus reagerer på handel og vandel i tempelet (Joh 2,13-22). Herrens reaksjon og handling er på den ene siden en klar kritikk mot den korrupte ledelsen i templet på den tiden, men den er på den andre siden også et varsel om ødeleggelsen som kommer i nær fremtid. Selvfølgelig blir de ansvarlige opprørt og undres over Jesu fullmakt til å gjøre noe slikt. Da kommer han med sitt oppsiktsvekkende svar: «Riv dette tempel ned! Så skal jeg reise det opp igjen på tre dager.»

Les mer «Tanker om tempelet»

Maria – en betraktning

Ønsker vi å nærme oss Marias skikkelse, nærmer vi oss Guds kjærlighet, men også Guds mysterium. Det er bare mulighet å nærme seg henne, dersom man forstår den teologiske betydningen av det første menneskeparets fall. Hele frelseshistorien deretter handler om Guds søken etter mennesket, Guds ønske om å være Gud for menneskene. Men samtidig er også ønsket der å rette opp igjen det gale Adam og Eva hadde utløst i menneskeheten gjennom sin grunnleggende ulydighet og mistillit til Guds kjærlighet og evner. De var falt for fristelsen å være guddommelig uten Gud.

Grunnen til at jeg skuer mot den bibelske begynnelsen er at Maria og det som skjer med Guds Sønn som blir menneske i Jesus, kan ikke forstås uten denne opprinnelige hendelsen som bakteppe. Forstår man ikke konsekvensen av syndefallet, forstår man ikke Jesus og Maria.

På et tidspunkt i historien bestemmer Gud seg for å tre inn i historien for å gjøre det som ikke lykkes gjennom å kalle mennesker gjennom mange tusen år. Nemlig selv å være det fullkomne menneskelige svar på Guds kjærlighet. Dette er en så genial guddommelig plan at intet menneske ville være i stand til å tenke den.

Les mer «Maria – en betraktning»

Handler Gud? Ja, slik Gud vil

I denne trengselstiden vi nå opplever, dukker det opp forskjellige meninger og tanker om hva Gud gjør eller ikke gjør. Det er naturlig å gjøre seg tanker rundt Guds virke. Men vi må aldri glemme Guds suverenitet og frihet. Han har en oversikt over en helhet vi ikke ser og har.

Jeg tror det avgjørende i denne tiden er å ledsage situasjonen med bønn. Gud hører alle bønner uten at det dermed betyr at alle bønner oppfylles. Det er noe helt annet.

En viktig bønn i denne tiden vil være at Gud må opplyse forskere, medisinere, pleiere, myndigheter ved Den hellige Ånds kraft og virke for at de rette avgjørelser tas. Gud handler diskret og stille og gjerne gjennom Den hellige Ånd. Vi mennesker er oss ikke alltid bevisst dette guddommelige nærværet.

Når jeg møter noen som er syke, eller som skal legges inn for operasjon eller annet, anbefaler jeg alltid at de ikke bare ber for seg selv, men nettopp for alt personal som blir involvert. Særlig gjelder det leger som skal stille diagnoser og avgjøre relevante behandlinger og valg av riktige medisiner etc. Eller kirurger som skal foreta inngrep. Den hellige Ånd er Guds kraft i verden og be om Åndens bistand kan aldri være feil.

Samtidig har Guds sønn lært oss å be om at Guds vilje må skje. I denne tiden er det lurt å betrakte Herrens opphold og bønn i Getsemane og se hvordan han møter det som ligger foran ham. At vi befinner oss i denne trengselen oppunder Pasjonstiden og Den stille uke, kan i år gi oss en mulighet til en fordypning i de store mysterier rundt Herrens lidelse og død på en annen måte enn vi pleier. Og la oss håpe at oppstandelsesfesten åpner for en ny og dyp glede i vårt liv.

En liten bemerkning: den nest siste bønnen i Fader Vår, dreier seg nok ikke om fristelse, men om trengsel. Dette henger sammen med den forventede messianske trengsel som Kristi liv går opp mot. Vi ber Gud om å støtte oss i trengselen så vi ikke faller når alt synes mørkt rundt oss.