Vi er i Herrens hus, vårt kirkebygg. Med glede takker vi Gud for dette hus vi har hatt i 154 år. Den 6. august 1897 ble den vigslet og i dag feirer vi kirkevigselsfest. Bygget har en lang historie bak seg skjønt den er kort sammenlignet med vår katolske kirkes historie som nå nærmer seg 2000 år.
Helt sentralt i kirkebygget står Herrens tabernakel hvor hans hellige legeme oppbevares. Ingenting i dette bygget overgår dette nærvær på noen måte, ingenting er mer verdifullt, er skjønnere enn Herrens legeme. All innredning, all utsmykning, all pynt, all liturgi, har ingen verdi i seg selv, men er her for å peke mot dette nærværet i kirkerommet. Om en kirke er aldri så praktfull, den kan ikke overgå Herrens egen prakt. Og uansett hvor rik eller fattig utstyrt, intet kommer opp mot verdien av Herrens eget legeme.
For intet annet enn Herrens legeme gir evig liv. Kontrasten mellom den lille hostien og den store gaven, kan knapt tenkes større. Hvilken skjønnhet ligger ikke i det at Gud gir seg selv til oss i Sønnens legme og blod!
Men vi kan også rette blikket en annen vei. Vi, menigheten, er alle levende stener på Kristus – Kirken. I enhver bror og søster ser vi Kristus og de døpte er Den hellige Ånds tempel. Sammen står vi rundt Herrens Ord og Alter for å lytte til ham og for å motta ham. Han styrker oss og sender oss ut for å vitne om ham til samfunnet utenfor.
Dette er et bønnens hus. Utallige har bedt i årenes løp og vært med på å gjøre dette rommet til et hellig rom. Bare Gud kjenner dem alle og har lyttet til dem.
Her har mange mottatt Kirkens sakramenter og blitt fylt og ledet av vår Gud. Det er en stor mengde uten tall. Dåp, kommunion, skriftemål, ferming, bryllup, ordinasjoner.
Alt for å bygge opp det levende fellesskap menigheten skal være.
Vårt kirkerom er viglset til Den hellige Olav, Norges evige konge, landets store forbeder hos Gud. Kanskje trenger det mer enn noen gang hans forbønn, både for folk og land, men også for vår kirke.
P. Arne Marcos Blogg 