En oppdatert tilnærming
Katolsk Forum Stabekk | 27. september 2020
Innledende tanker
Det ligger en vei for meg bak dette foredraget. Jeg studerte filosofi og teologi i årene 1984 til 1989 for diplomgraden i teologi. Det er altså mellom mer enn 30 år siden. Riktignok sluttet ikke studiene for meg av den grunnen. Men interessen beveget seg for en lengre tid over i det dogmatiske, i Kirkens troslære. Dette førte blant til inngående studier av Hans Urs von Balthasars teologi og etter hvert lisensiatsstudier i dogmatikk i Colegio Máximo i San Miguel utenfor Buenos Aires i årene 1999 til 2001.
Men en viktig etappe videre på veien som jeg vil tegne opp for dere, ble lektyren av pave Benedikt XVIs tre bøker om Jesus fra Nasaret som kom ut i årene 2007 til 2012. Disse regnes av mange Jesus forskere som meget gode og er å anbefale.
Via en omtale og bøkenes bibliografier, fattet jeg etter hvert interesse for å arbeide med bibelvitenskapen igjen og jeg begynte å skaffe meg nyere vitenskapelige arbeider. Slik jeg har i de senere år oppdaget meget nytt i forhold til det vi lærte da jeg studerte i sin tid.
Den første eksegeten, forskeren i Det nye Testamentet, som jeg begynte å lese var Klaus Berger fra Tyskland, nevnt hos pave Benedikt. Han har skrevet mange viktige titler. Uten å kunne gå innpå dette her, er det verdt å nevne at han har blant annet gitt ut en bok hvor han argumenterer for at Johannesevangeliet kan være det første som ble skrevet og ikke det siste.[1] Han har mer enn 50 argumenter for dette.
Jeg peker på denne boken for den viser til et ønske om å bryte med konvensjonelle overbevisninger i forskningen på Det nye Testamentet. Forskningen bør sette seg i bevegelse i nye retninger for å kunne finne frem til bedre og dypere erkjennelser enn det som har vært tilfelle i den moderne forskningen.
Derfor ble Berger svært krass i en meget nyere bok om hvordan forskningen de siste 200 år har forfalsket blikket på Jesus Kristus.[2] Her går han til angrep på hvordan forskningen har forbudt tenkemåter, dens ignorante holdninger og filosofiske moter som grenser til eventyrfortellinger. Han anklager teologene for å gå ubevisst ateistenes ærend. De dekker til troen. De ser ikke at Kristus er den levende Gud som er gått inn i vår historie.
Det fører også for langt å gå videre inn på Bergers omfattende studier og kommentarer, men nå var interessen vekket for mitt vedkommende. Så jeg begynte for en treårs tid siden å lese den amerikanske eksegeten John P. Meiers store flerbindsverk «A Marginal Jew»[3]. Også et verk anbefalt i pave Benedikts Jesusbøker. Her begynner jeg å møte tankene som fører oss inn i dagens foredrag. Nemlig at man må kjenne til Jesu samtid for å forstå ham bedre.
Meget av den tidligere forskningen hadde ikke tilgang til tekster som kunne illustrere den jødiske virkeligheten i årene fra før Jesu fødsel til etter hans død og oppstandelse. Et vendepunkt ble oppdagelsen av de såkalte dødehavsrullene fra Qumran i 1947. Der finner man i tillegg til tekster fra Det gamle Testamentet også mange andre tekster som gjør det mulig å forstå bedre i det minste sider av den jødiske tenkningen, men også de jødiske forventninger i Jesu samtid. Videre jødiske skrifter viser i samme retning, selv om de av og til kan være skrevet noen hundre år siden. Deres tradisjoner ansees i dag som innholdsmessig trofast over lange tidsrom. Derfor kan rabbinsk litteratur fra 200-tallet e.Kr. godt inneholde tradisjoner som også var levende på Jesu tid.
Forskingen tar hensyn i dag til langt flere jødiske tekster fra Jesu tid enn det som har vært tilfellet tidligere. Som Kirken har mange tekster utover det som er overlevert i Det nye Testamentet, har også jødene det. Klaus Berger, som gjerne daterer flere tekster tidligere enn det som er vanlig, har i en samling av tekster rundt 20 andre tekster fra det første århundret enn det vi finner i Det nye Testamentet[4].
En oppdagelse for meg er bøkene til Brant Pitre. I «Jesus and the Jewish Roots of the Eucharist: Unlocking the Secrets of the Last Supper»[5] legger han på plass noen biter i puslespillet det eukaristiske mysterium jeg ikke visste manglet. Jeg fikk noen nye svar.
I dette foredraget ønsker jeg å dele med dere noe av det jeg har lært disse siste årene. Men dette er ikke et avsluttet studium, men mer et «work in progress». Muligens kan ordningen på temaene virke uklar. Men for meg er dette en samling med komponenter som etterhvert kan bli en større helhet.
Skrivekyndig?
Nylig er det kommet til et for meg helt nytt og viktig element i disse studiene. Det er en helt ny artikkel fra Spiegel.de som ble skrevet av Jörg Römer den 12. september i år[6]. Han beskriver forskingen på keramikkstykker med skrift som er funnet i Tel Arad bare få kilometer vest fra Dødehavet i Negev-ørkenen. Her stod en liten militærstasjon for 2600 år siden. Man antar at det bare kan ha vært plass til 20-30 soldater der. De stod vakt ved kongeriket Judeas sørgrense.
Det spesielle med disse keramikkstykkene, som ekspertene kaller ostraka, er at de er beskrevet med hebraiske skrifttegn. Dette var det enkleste og billigste materialet for å skrive ned tekst, billigere enn papyrus eller lær. Disse ostrakaene ble brukt til alle mulige former for hverdagsnotater eller kvitteringer eller små brev. Skriften ble risset direkte inn i den brente leiren eller det ble brukt blekk på keramikken. I årenes løp har arkeologene funnet en mengde slike ostrakaer.
Fra den nevnte militærstasjonen har vitenskapsmenn og -kvinner rundt Israel Finkelstein som er leder av det arkeologiske institutt i Tel Aviv undersøkt 18 slike ostraka nøye. De er som sagt fra 600 f.Kr. De ønsket å finne ut hva man kunne lære av håndskriftene. En forensisk håndskriftspesialist ved navn Yana Gerber studerte disse 18 ostraka nøye. Det hun fant ut er at disse er skrevet av 12 forskjellige personer. Dette overrasket forskerne fordi man ville ikke trodd at soldater på den tiden ville hatt tilstrekkelig utdannelse for å kunne skrive. Men antageligvis kan folk allerede den gangen ha vært mer alfabetisert enn man har villet tro til nå. Kanskje var det å kunne skrive langt mer utbredt.
For å finne ut dette ble det brukt kunstig intelligens. Ved hjelp av nye algoritmer fant de at det var flere personer som hadde skrevet disse. Men håndskrifteksperten kunne se at det var enda fler enn det programmene hadde funnet ut. Dette fordi enhver håndskrift har et ubevisst vanemønster. Håndskriften er unik for hvert menneske – ingen skriver fullstendig identisk.
Dette er viktig fordi det har vært en utbredt oppfatning at bare få var skrivekyndig på den tiden da muligens en del av skriftene i Det gamle Testamentet ble skrevet ned. Men det kan være feil som Finkelstein sier: «Når det på et så avsides liggende sted som Tel Arad fantes minst 12 personer som skrev 18 tekster, må det bety at ved et antatt folketall på ikke mer enn 120.000 mennesker i Judea kan ikke alfabetiseringen kun vært behersket av en håndfull kongelige skrivere i Jerusalem».
Var det slik 600 år f.Kr., var det nok også slik på Jesu tid. Dette gir helt nye perspektiver på forskningen på Jesu samtid. Kanskje Jesus selv kunne skrive? At vi ikke har noen tekster skrevet av ham, betyr ikke nødvendigvis at han ikke kunne skrive. Ville han bruke en annen formidling enn tekst? Hvorfor ikke?
Jesu jødiske samtid
På Jesu tid har allerede jødene en lang historie bak seg. Helt sentralt står erfaringen med utgangen av Egypt, at Gud reddet folket fra slaveriet der og førte det gjennom en lang vandring gjennom ørkenen til det lovede land. Det er ikke vesentlig her å vurdere hva som er reelt historisk i jødenes fortelling eller ikke. Det avgjørende er at dette er fullstendig pregende for Jesu samtid og Jesus lærer og forkynner i forhold til jødenes tro og skrifter.
Den høyeste tiden for dem i det lovede landet, er kongedømmene til David og Salomo, rundt 1000 år f.Kr. Spesielt Salomos bygging av det herlige templet i Jerusalem. Her var Guds nærvær kommet ned i skyen da templet ble innviet. Det utviklet seg en sentral liturgi ved templet. Særlig ble påsken sentral da folket feiret befrielsen fra Egypt.
Men denne lykken med Gud i sentrum av landet varte ikke lenge. Templet ble ødelagt i år 586 f.Kr. da assyrerne inntok landet. Mesteparten av folket ble ført til Babylon. Men under den persiske herskeren Serubbabel fikk jødene lov til å begynne å gjenoppbygge templet i år 515 f.Kr. Gjennom århundrene ble det bygget om flere ganger og under Herodes den Store (73-4 f.Kr.) ble templet sterkt utvidet. Det er dette templet som står på Jesu tid og som blir ødelagt av romerne i år 70 e.Kr.
Det som er viktig for oss i dette, er at folket tolket ødeleggelsene og deportasjonene som en konsekvens at det ikke til enhver tid hadde levd opp til det Gud ønsket av sitt utvalgte folk. Dessuten var det lovede landet blitt urent gjennom de mange fremmede som hadde tråkket på det. Dette forstod de som en konstant virkelighet som de lengtet en befrielse fra. Det er i dette mørke rommet ønsket om en frelser, en Messias eller en ny Moses langsomt vokser frem. Mange av tekstene frem til Jesu tid i Det gamle Testamentet handler om dette gjennom flere århundrer.
Tekstene om Jesus fra Nasaret
Lenge har den nytestamentlige bibelforskningen ment at da Matteus- og Lukasveangeliet ble skrevet, hadde de Markusevangeliet foran seg, men også en samling med Jesussitater som er blitt kalt logiekilden Q etter det tyske ordet for kilde: Quelle. Dette er en ren hypotese men er utbredt og den kalles gjerne to-kilde teorien. Ved å tenke bakover fra Matteus og Lukas har man til og med rekonstruert Q. Men hva om det var flere som skrev ned Jesu ord under hans taler? Var alfabetiseringer mer utbredt enn tenkt til nå, er ikke dette å utelukke. Derfor behøver det ikke å ha vært en tekst Q, men det kan ha vært flere tekster. Men så lenge ikke noen tekst av en slik art er funnet forblir det hypoteser.
I slike hypoteser glemmer man lett noe annet som er viktig. Det sies ofte at dersom det er forskjeller i fremstillingen hos Markus, Matteus og Lukas, er det fordi evangelistene har bearbeidet innholdet. Dette er sikkert riktig. Men man må huske på at Jesus vandret aktivt rundt i hele Galilea og store deler av Judea. Mer i landsbyene enn i byene. Hele tiden har han helbredet de syke, fordrevet demoner og forkynt. Vi må derfor tenke oss at han brukte det samme budskap og lignelser på flere steder. Men innholdet kan ha forandret seg. Vi vet jo at vi ikke forteller våre opplevelser helt identisk hver gang vi forteller dem. Slik kan det også vært med Jesu forkynnelse. Når f.eks. Lukas har en fortelling som ingen av de andre har, som f.eks. om den barmhjertige samaritaner, betyr ikke det at Lukas har lagt disse ord i Jesu munn. Det kan like gjerne være at Lukas har samlet overleveringer som var ukjent for de andre.
Dette gjør at de fire evangeliene som en helhet er viktige for å få en forståelse av Jesus fra Nasaret, det han sa og gjorde. Ulikt innhold behøver ikke å bety at noe i seg selv er galt, men det viser at de fire forfatterne hadde ulike ståsted og tenkemåter. Kirken har alltid forstått helheten i de fire evangeliene i Kirkens troslære og forkynnelse.
Jesus fra Nasaret
Det er viktig at den nyere forskningen nå erkjenner stadig mer at evangeliene i Det nye Testamentet er skrevet på en form som tilsvarer antikke biografier, det som kalles «bioy»[7]. De ønsker å berette historisk utfra den antikke tidens interesser og muligheter. Vi kan ikke bruke vår tids kriterier for biografisk arbeider og studier på evangeliene. Mange tolkningsproblemer skylde en projisering av vår tids tenkning på 2000 år gammel litteratur.
Evangeliene har ikke utelukkende en beskrivende interesse av personen Jesus fra Nasaret, men de ønsker å være trostekster som skal vekke troen på at Jesus er Kristus, er Guds Sønn.
Det påstås av og til at Jesus er en fantasifigur som ble skapt for å lage Kirken. Det er selvfølgelig en umulig tanke. For det første er det andre kilder for Jesu eksistens. Den syriske historiker Mara bar Serapion (ca. 73 e.K.), den romerske historiker Tacitus (56-117) eller den jødiske historikeren Flavius Josephus (ca. 37-100) beskriver Jesus som en historisk person og forteller at han ble æret som den forventede Messias.
Dersom man videre tenker over at de fleste tekstene i DNT er skrevet 10-30 år etter Kristi død og oppstandelse, noe som er svært tidlig etter en persons liv i antikken, er det liten tvil om at de forholder seg til en historisk person. De første beretningene om Aleksander den Store er skrevet rundt 400 år etter dennes død. Ingen har noen gang stilt spørsmål ved hans eksistens. Dessuten vitner de tusenvis av avskrifter av tekstene i DNT om en interesse for Jesus som ingen andre antikke personer er i nærheten av.
Det er mange problemer i bakgrunnen her som vi ikke kan ta med her. Slik jeg oppfatter hvordan forskningen har vært, har man tidligere forsøkt å skape et slags brudd mellom tekstene og personen Jesus. Og så har man forsøkt å få frem den historiske personen Jesus uavhengig av den Jesus vi møter i tekstene. Et motiv skal ha vært å forsøke og få det til å se ut som om Jesus selv ikke ante at han var Guds sønn, men at Kirkens første generasjoner gjorde ham til det. Derfor har man f.eks. være opptatt av å datere tekstene så langt vekk fra Jesus som mulig for å fordype skillet mellom Jesus og Kirken.
Et eksempel kan være Jesu ord om ødeleggelsen av templet. Da dette skjedde historisk i år 70, er for mange konklusjonen at tekstene må ha vært skrevet etter hendelsen som om Jesus ikke kunne ha hatt profetiske evner. Det man da glemmer er for det første kunnskapen alle hadde om det første tempelets ødeleggelse. Det burde ikke være umulig for en som lever i et Israel okkupert av romerne å kunne forutse en ny ødeleggelse av det aktuelle tempelet. Et annet argument er at Lukas i sitt andre bind «Apostlenes gjerninger» ikke på slutten nevner Pauli henrettelse. Det andre bindet er selvfølgelig skrevet etter det første bindet som er evangeliet.
Pauli henrettelse skjedde enten i år 64 eller 67. Hadde Lukas skrevet sitt verk senere, er det rart at han ikke skulle skrevet om Pauli død. Han skriver helt til slutt: «To hele år levde Paulus i huset han hadde leid seg inn i, og han tok imot alle som kom til ham. Uhindret og med stor frimodighet forkynte han Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus» (Apg 28,30-31). Dersom han satt etter år 70, altså etter templets ødeleggelse og skrev dette etter også ha skrevet evangeliet etter år 70, ifølge standard tekning, ville det være særdeles rart at Lukas ikke ville ta med Pauli død.
Så dersom Lukas var ferdig med begge bindene før Paulus døde, må arbeidet være avsluttet senest år 66-67, dersom Paulus døde i 67. Men døde han i 64, må det være skrevet enda tidligere.
Jesu liv
Det vi vet om Jesus historisk er at han nok var født rundt år 3 før Kristus. Han kom til Johannes Døperen rundt årsskiftet 27 og 28 og virket rundt to år og fire måneder.
At Jesus lot seg døpe som tegn på omvendelse er ikke knyttet til personlig synd, men til tilhørigheten til folket i synd. Han stiller seg solidarisk med folket som søker renselse, omvendelse og fornyelse.
Noe jeg spør meg om nå, er om bildet som ofte tegnes av Jesus er ufullstendig. Følger evangeliene formen til antikke biografier må vi ikke da spørre om meget av det vi leser om ham virkelig stemmer? Selv om de fire evangelistene skriver forskjellig.
Et eksempel: Lukas forteller oss at Jesus og Johannes Døperen er i slekt. Men Johannes forteller at Døperen ikke kjenner Jesus: «Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke …» (Joh 1,30-31). Hvordan kan det ha seg? Ser vi på Lukas, så skriver han om Døperen før han beskriver Jesu fødsel: «Gutten vokste og ble sterk i ånden. Han holdt til i ødemarken, helt til den dagen han skulle stå frem for Israel» (Luk 1,80). Nå vet vi at på Jesu tid fantes det klosterlignende samfunn ute i ødemarken. Et eksempel er esseerne. Det var ikke utenkelig at en gutt i relativ tidlig alder trådte inn et slikt samfunn og levde der. Skjedde dette med Døperen er det ikke overraskende at han kan si at han ikke kjenner den som kommer etter ham da han kanskje aldri hadde kontakt med Jesus selv om de var i slekt.
Eller som Lukas skriver noe senere da Jesus ble igjen i templet som tolvåring: «Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte». Forteller ikke dette noe vesentlig om Jesus? Han må ha hatt en åpenhet for Skriften (Det gamle Testamentet) vi ikke kan forestille oss. Dessuten må han hatt en dyp evne til å forstå de ulike profetier gjennom århundrene og visst å tolke dem på seg selv. Mang en gang i hans offentlige forkynnelse utlegger han tekstene med en klar selvsikkerhet.
Jeg spør meg i dag om ikke en av grunnene til at Jesus kom til Johannes Døperen først i en alder av rundt 30 år kan være at han forberedte seg grundig på sin misjon over lengre tid også gjennom studier av de hellige skrifter og kanskje andre tekster? Han har sikkert hatt god kontakt med rabbien i Nasaret og diskutert med denne.
Et videre indisium er det Lukas skriver når Jesus går med disiplene til Emmaus: «Han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene» (Luk 24,27). Finnes det noen grunn til å tvile på hans skriftkunnskap? Og de to disiplene som vendte tilbake med en gang til de andre i Jerusalem, fortalte ikke de alt videre til de andre? Dersom vi tenker på at disiplene tilbrakte mer enn to år med Jesus, må de ha lært meget uten at det er skrevet ned i Det nye Testamentets tekster. Men er dette tilfelle, er det klart at denne kunnskapen lever videre i Kirken. Derfor kan Kirken si ting som andre ikke finner i Skriften, fordi Kirken har aldri sagt at hun bare vet det som står der.
Johannes peker på noe viktig i slutten av sitt evangelium: «Det er denne disippelen som vitner om alt dette, og vi vet at hans vitneutsagn er sant. Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives» (Joh 21,24-25). Selv om dette kan sies å være en orientalsk overdrivelse, peker Johannes på noe meget viktig: at ikke alt Kirken vet, er skrevet ned. Kirken er før teksten, et levende fellesskap rundt den oppstandne herre. Det er ikke teksten som gjør Kirken, men Kirken som gjorde teksten.
På Jesu tid var det ikke helt uvanlig med eksorsisme og mirakler. Det er ikke disse tegnene som først og fremst peker på det spesielle ved Jesus. Nei, det er tegn som forvandlingen av vann til vin i Kana eller mangfoldiggjøringen av brød og fisk for å mette tusenvis. Dette siste kommer vi tilbake til. Men det som for en jøde på Jesu tid virkelig peker mot det guddommelige, er at han kom gående på vannet og at han kunne stille stormen. Kun Gud behersker elementene. Å stilne stormen slik Jesus gjorde, viser at han er Gud, han er Guds Sønn. Men dette får bare disiplene oppleve, folket er ikke rede for en slik åpenbaring.
Jesus visste nemlig at det kunne være farlig å identifisere seg som Messias på hans tid. Derfor holder han det som en hemmelighet frem til timen er kommet for å bekrefte det. Allerede alt han sier og gjør virker stadig provoserende på de ansvarlige myndigheter. Han kritiserer templet (dette kommer vi tilbake til), han kritiserer romerne (Gi Cæsar hva Cæsars er … det er ikke to regiments lære, men kritikk av at Cæsar sees på som guddommelig. Kun Gud er guddommelig), han kritiserer de som samarbeider med romerne, han kritiserer de religiøse lederne, enten det er skriftlærde, fariseere eller saddukeere.
Han forstår at alt kommer til å spisse seg til i Jerusalem. Men han viker ikke unna. Folket forstår ikke at den gamle jødiske drømmen om at YWHW, Gud, skal vende tilbake til templet, oppfylles når Jesus kommer til templet. De forstår ikke at han er den inkarnerte Guds Sønn, at i ham er Gud der.
Først når han står overfor ypperstepresten Kaifas kan sannheten avsløres. Jesus svarer på dennes spørsmål «‘Si oss: Er du Messias, Guds Sønn?’ Jesus svarte: ‘Du har sagt det: Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer’» (Matt 26,63-64). Dermed var hans skjebne beseglet. Dette var etter datidens oppfatning gudsbespottelse og derfor måtte han etter jødisk lov dø. Det fantes ingen mulighet for de «forstokkede hjerter» å åpne seg for at Gud kan være anderledes enn trodd og lært.
Jesus ble korsfestet etter all sannsynlighet fredag den 7. april år 30. Slike tall baserer seg på navn, steder og meget annet som er brukt i evangeliene. Bare Johannes har en viktig beskrivelse fra korsfestelsen: «En av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Han som så det, vitnet om det for at også dere skal tro. Hans vitneutsagn er sant, og han vet at han taler sant» (Joh 19,34-35).
De tidlige kirkefedre så i denne åpningen av Herrens side både det som Johannes selv siterer fra Sak 12,10: «De skal se på ham som de har gjennomboret», men også som en analogi til hvordan Gud virket kvinnen fra et ribben tatt ut fra Adams side. Hos Jesus er det hans kvinne som virkes ut, nemlig Kirken. Kirken er Kristi brud, den nye fruktbare i sakramentene. Vannet fra Herrens side ble sett på som tegn på dåpen, blodet som tegn på eukaristien.
Dette er selvfølgelig riktig. Men det er også et annet bilde som blir synlig. Jesus Kristus er det nye templet, et tema vi vil se litt nærmere på senere.
Påskelammene kunne bare slaktes i templet i Jerusalem og bare fortæres der. Derfor strømmet mange til Jerusalem for å feire påske. Ifølge historikeren Josephus Flavius kunne det være snakk om så meget som 250.000 lam som ble slaktet i templet. Prestene stod ifølge Josephus med blod opp til anklene. Blodet fra dyrene ble helt utover altrene. Det fantes et system hvor vann spylte ut blodet. Dette rant ut gjennom en åpning på en av sidene av tempelberget. Så når Herrens side åpnes og blod og vann renner ut, er det også et tempelbilde. Han er det nye påskelam, det eneste i den nye pakten, ofret én gang for alle tider.
En interessant detalj i det store puslespillet vi bare i dag får se noen biter av, er bildet av den korsfestede i likkledet i Turin. Selv om det er verdt et eget foredrag, må jeg nevne at den korsfestede er stukket i siden. Snittes åpning tilsvarer bredden på eggen til en romersk lanse. Kun Johannes nevner stikket i siden i sitt evangelium. Andre elementer i hans beskrivelse viser at han må ha stått under korset. En interessant kuriositet med kledet, er at det ligger mynter på hvert øye til den døde avbildete. På det ene øyet ligger en mynt som man har indentifisert som en feilpreget mynt fra år 28 i Jerusalem. Her var bokstaven C i Cæsar byttet ut med K. Vedkommende, som Kirken er overbevist er Jesus, må ha vært gravlagt etter år 28 med andre ord.
Men korsfestelsen ble ikke slutten. Den tredje dagen stod han opp fra de døde. Her skjer det helt nye og uventede, hans står opp til en ny eksistens. Beskrivelsene av møtene med den oppstandne i evangeliene er av en helt annen art enn noe som var skjedd. Det er ikke en reanimasjon, men en ny virkelighet. Han kan komme og gå gjennom lukkede dører, han kan gjøre seg ugjenkjennelig, han kan spise og drikke, han bærer sårmerkene fra korsfestelsen. Det er ham, men på en annen måte enn før. Det finnes ingen tilsvarende beskrivelser, hverken før eller siden.[8]
Den nye Moses
På Jesu tid eksiterte det forskjellige forventninger til Messias. Selv har jeg lenge trodd at en av de sentrale forventningene var en ny konge lik David som skulle føre Israel tilbake til en herlighet de skal ha hatt før.
Men det jeg forstår nå er at den Messiasforventning som Jesus fra Nasaret først og fremst tilsvarer er forventningen om en ny Moses. Gjennom århundrene hadde et håp om at Gud ville føre folket atter en gang til et annet og nytt lovet land utviklet seg. Landet de hadde fått var og ble utrent. Folket var selv skyld i det, det var deres synd, deres uvilje til å bli helt og fullt det Gud ville av dem, som hadde ført til den blivende urenheten.
Men de ville ikke gi opp håpet i Gud og drømte at hans Messias ville komme og rense landet, tilgi folkets synder og enten reetablere det davidiske riket eller føre folket til noe nytt. Det er viktig å være klar over i det jeg sier her, at det på ingen måte fantes noen enhetlig Messias-forventning på Jesu tid. Men det var ulike forventninger som kan ha vært sammensatt på ulike måter. Det er ikke nødvendig her å liste opp de ulike, men Jesus tilsvarer flere av dem på ulike måter. Men fantes evnen til å se det, til å forstå det, til å erkjenne det?
Matteus konsiperer evangeliet sitt rundt Jesus som den nye Moses.[9] Den hellige familie flykter til Egypt for å komme unna kong Herodes’ nedslaktning av guttebarna i Bethlehem. Da kongen endelig er død, viser en engel seg for Josef og forteller nå er det trygt å vende tilbake. Matteus kommenterer: «Slik skulle ordet gå i oppfyllelse som Herren har talt gjennom profeten: Fra Egypt kalte jeg min sønn.» (Matt 2,15) ved å referere til Hos 11,1. Slik Moses kom fra Egypt slik kommer Jesus fra et opphold i Egypt. Dessuten er det en parallell mellom nettopp drapene på barna med faraos drap på barna hvor Moses ble reddet ved å bli lagt i en kurv.
Med dette og andre eksempler blir Israels historie rekapitulert i Jesus. En av de helt viktig elementer i Guds historie med folket, er den lange vandringen i ørkenen fra Egypt til det lovede land. Gang på gang er det en kamp mellom Gud og folket. Da de er redde for å sulte ihjel i ørkenen, skjenker Gud dem manna. Hver morgen er det nytt manna på bakken. Nok til at hver familie kunne bake seg nok brødlignende mat. Bare fredag var mengden dobbelt slik at de ikke behøvde å bake sabbaten på lørdagen.
På Jesu til var minnet om mannaen fortsatt levende. I Paktens Ark, som folket hadde med seg fra Sinai og gjennom lange tider frem til den ble plassert i Salomos tempel, ble det oppbevart manna fra ørkenen. Dette brødet ble forstått som brød fra Guds himmel, en næring som har eksitert hos Gud, kanskje fra før skapelsen. Oppfatningen av hva manna var, kan ha vært forskjellig, men det var ingen tvil om at det var brød fra himmelen.
Da folket kom frem til det lovede land og krysset Jordan for å komme inn i landet, stoppet manna med en gang. Men det ble som sagt aldri glemt. På Jesu tid var det en av forventningene til Messias’ komme at manna skulle komme igjen.
Når Jesus metter den store mengden, «fem tusen menn, utenom kvinner og barn» (Matt 14,21) ved å mangfoldiggjøre fem brød og to fisker, er dette egentlig et manna-tegn. Det peker mot at Jesus er den forventede Messias, selv om de ikke vil forstå det. Johannes fører dette noe videre i sitt evangelium ved å legge til: «Da folk så det tegnet Jesus hadde gjort, sa de: ‘Dette må være profeten som skal komme til verden!’ Jesus forsto at de ville komme og tvinge ham med seg for å gjøre ham til konge. Derfor trakk han seg bort igjen og gikk opp i fjellet, han alene» (Joh 6,14-15). Folket forstår hos Johannes at Jesus er noe stort. Og forventningen om en ny konge var også en Messias-forventning. Men de kunne ikke vite at Jesus kom til å være Messias på en anderledes måte.
I det samme kapittelet hos Johannes følger så den lange talen nettopp om Brødet fra himmelen. Nye kommentatorer sier at lengden og formen meget godt kan være gjengivelsen av en reell preken Jesus holdt på den tiden. Her gjør Jesus det tydelig at han er brødet fra himmelen, han er selv manna. Dette forstår de færreste av dem som hører disse ordene og mange velger etter dette å ikke følge ham lenger. Et viktig sitat for oss: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses ga dere ikke brødet fra himmelen. Det er min Far som gir dere det sanne brødet fra himmelen. Guds brød er det brød som kommer ned fra himmelen og gir verden liv … Jeg er livets brød» (Joh 6,32-33.35). «Min kropp er sann mat, og mitt blod er sann drikk» (Joh 6,55). Det er dette de tar anstøt av. Det er ikke mulig å forstå for dem at dette kommer til å bli sant etter Herrens død og oppstandelse.
Det er nemlig det som er en sentral tanke i den nevnte boken av Brant Pitre. Jesu siste nattverd er innstiftelsen av den nye påske som setter den nye eksodusen i gang. Han er i sannhet den nye Moses som er kommet for å åpne veien til et nytt land. Men denne gangen er ikke målet en jordisk virkelighet, men den himmelske. Slik folket feiret den første påsken gjennom et måltid før de forlot Egypt, slik holder Jesus et måltid før han forlater livet. Uten her å ha mulighet til å komme inn på alle argumenter og momenter i Pitres bok, er det på korset at det nye påskemåltidet avsluttes når Jesus blir rakt den bitre vinen på en isopstilk. «Da han hadde fått vineddiken, sa han ‘Det er fullbrakt!’ Så bøyde han hodet og utåndet» (Joh 19,30). Den nye påsken er et faktum gjennom avslutningen på korset. Den bekreftes gjennom oppstandelsen på den tredje dagen.
Jesus er en ny Moses i den forstand at han leder an den nye utgangen fra våre land til Guds himmelske land. Næringen i denne nye utgangen er han selv gjennom hans hellige legeme og blod.
Himmelens nøkler
Et helt sentralt skriftsted i Matteusevangeliet er Jesu ord til apostelen Peter om hans myndighet. Hvordan ville en jøde som hørte disse ordene forstå dem på Jesu tid?
Det sentrale sitatet: «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen» (Matt 16,18-19).
Hvorfor er Peter en klippe? Klippe er petros på gresk. Hans egentlige navn var Simon Barjona. Da det opprinnelige templet ble bygget, ble det etter tradisjonen bygget på det høyeste punktet i Jerusalem. I det Aller Helligste raget noe av fjellet opp gjennom gulvet. Dette ble sett på som kultens grunnstein. På den ble Paktens Ark satt. Paktens Ark på denne klippen ble sett på som Guds kongestol i templet. Ifølge en jødisk forestilling, skal dette være det samme fjellet hvor Gud bad Abraham å ofre Isak. Med andre ord, en helt sentral plass for den jødiske troen.
Så Peter er det nye templets klippe. Det nye templet er Jesus selv. Kirken er rommet hvor det nye templet er nærværende. Vi kommer tilbake til det om litt.
Men først må vi se på nøkkelmakten. I templets tid var det alltid en prest som hadde oppgaven å åpne og å låse templet. Han hadde nøkkelmakten i templet. Når en gikk av eller døde, ble det alltid innsatt en etterfølger. Så når Jesus gir Peter nøklene, er det en oppgave som er på den ene siden prestelig, på den andre siden som skal ha etterfølgere. Peter blir med andre ord der og da innsatt i en prestelig tjeneste som Kirkens øverste leder. Denne ledelsen skal etterfølges av Peters etterfølgere. Derfor vil det alltid bare være én kirke og én leder som er bygget på klippen.
En annen jødisk fortelling er at da det første templet ble okkupert og revet, hadde nøkkelmannen låst det først og kastet nøklene opp mot himmelen hvor en hånd hadde kommet ned og tatt dem imot. Det er disse nøklene Peter nå får av Jesus. Han kan åpne og lukke porten til det himmelske tempel.
Det nye tempel
Jesus er med andre ord fortrolig med templets betydning og plass. Men templet som står på hans tid i Jerusalem har utspilt sin rolle. Han er meget krass i sin kritikk av dem som har ansvaret for templet. Det er bakgrunn for hans radikale aksjon i templet. Det er ikke en kapitalismekritikk som enkelte tror i vår tid. Nei det er en tempelkritikk. En kritikk av dem som har tillatt at slike aktiviteter skjer i Jesu Fars hus.
Et annet argument til templets ødeleggelse, er at Jesus sammenligner seg direkte med profeten Jona når han sier at hans tegn er større enn Jonas tegn: «En ond og utro slekt krever tegn, men den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet» (Matt 12,39).
Dette tegnet virker på to plan. Det ene er hvor Jona blir spyttet ut av hvalen etter tre dager i dens buk. Han er død ifølge det hebraiske språket og blir vekket til live. Han hadde ennå ikke gjennomført sitt oppdrag. Lik Jona kommer Jesus også til å dø, men den tredje dagen etter blir han ikke vekket opp til vårt liv, men til det nye livet i Gud.
Jonas oppdrag var å varsle Ninive om at byen skulle ødelegges innen 40 dager. Tallet 40 er meget viktig i bibelske litteratur, da det beskriver en helhetlig periode eller en avsluttet periode. Det er et tall med symbolsk verdi. Profetien fører til at innbyggerne i byen omvender seg og den blir ikke ødelagt.
Dersom det stemmer at Jesus ble korsfestet i år 30 og han før sin død spår templets ødeleggelse og implisitt Jerusalems ødeleggelse, tilsvarende Ninive, så skjer ødeleggelsen faktisk i år 70, 40 år etter profetien[10]. Mens Ninive fikk 40 dager på å omvende seg, fikk Jerusalem 40 år … men de omvendte seg ikke der.
Slik det skal komme en ny eksodus med Jesus som Messias, slik skal det også komme et nytt tempel. Et tempel er per definisjon er stedet hvor Gud er nærværende. Der Gud er nærværende skal det bes, holdes ritualer til Guds ære, der skal Gud være sentral. Uten å komme inn på den lange tempelhistorien her, er det bare viktig å nevne at allerede Edens hage blir ansett som det første tempel[11].
I den andre templet som stod på Jesu tid var ikke Guds nærvær det samme som i det første templet. Men det var symbolsk tilstede i skuebrødene. Disse ble bakt av prestene hver uke og ble oppbevart foran det Aller Helligste, tabernaklet. Disse brødene omtales på hebraisk som «læchæm panim» som kan oversettes som «ansiktsbrød». Den som ser brødene ser Gud representert gjennom disse. Derfor ble de vist de troende tre ganger i årets løp.
Er ikke dette analogt til Kirkens sakramentale tilbedelse av Kristi Legeme i kirken? Kristus sier jo om seg selv at han er det nye templet, han er det nye guddommelige nærværet i verden. «Den som ser meg, ser Faderen» sier Jesus ifølge Johannes (sml. Joh 14,9).
Det er ikke uten grunn at vi kaller skapet hvor vi oppbevarer Kristi Legeme i kirkerommet for tabernakel. Legemet er det nye Guds nærvær i verden, er det nye tempel. Det er her Gud er, hvert eneste sted hvor Kristi Legeme er. Det er her Guds æres, lovprises, takkes, tilbes. Nå kan Guds nærvær endelig nå ut til alle folk på alle steder.
[1] Berger, Klaus: Im Anfang war Johannes. Datierung und Theologie des vierten Evangeliums. Chr. Kaiser/Gütersloher Verlagshaus GmbH, Gütersloh 3. Opplag, 2004.
[2] Berger, Klaus: Die Bibelfälscher. Wie wir um die Wahrheit betrogen werden. Pattloch Verlag GmbH & Co. KG, München 2013.
[3] Meier, John P: A Marginal Jew. Rethinking the historical Jesus. Vol 1-5, Yale University Press, New Haven and London, 1991-2016
[4] Berger, Klaus og Nord, Christiane: Das Neue Testament und frühchristliche Schriften. Vollständige Sammlung aller ältesten Schriften des Urchristentums. Insel Verlag, Frankfurt am Main og Leipzig 2005.
[5] Pitre, Brant: Jesus and the Jewish Roots of the Eucharist. Unlocking the Secrets of the Last Supper. Image, New York 2011.
[6] https://www.spiegel.de/wissenschaft/mensch/israel-auf-der-spur-der-heiligen-schrift-a-8d079070-259e-44b9-aa89-888dcc7e439e
[7] En ny bok til dette temaet er: Keener, Craig S.: Christobiography. Memory, History and the Reliability of the Gospels. William B. Eerdmans Publishing Company. Grand Rapids, Michigan 2019. Dessverre har jeg ikke fått lest den ennå.
[8] Se det omfattende verket: Wright, N.T.: The Resurrection of the Son of God. SPCK Publishing, London, 2. reviderte utgave 2017. Se også Licona, Michael R.: The Resurrection of Jesus. A New Historiographical Approach. Apollos 2010. Begge disse viser at oppstandelsen er den mest troverdige forklaring på det vi leser i evangeliene.
[9] Allison, Dale C.: The new MOSES. A Matthean Typology. Wipf & Stock, Eugene, Oregeon, 2013. Opprinnelig offentliggjort 1993.
[10] Sml. Wright, N.T.: Jesus and the Victory of God. SPCK, London 1996, s. 166.
[11] Smith, Steven C.: The House of the Lord. A Catholic Biblical Theology of God’s Temple Presence in the Old and New Testament. Franciscan University Press. Steubenville, Ohio 2017.
P. Arne Marcos Blogg 