Vår samtid kan få enkelte til å tro at vi lever i den siste tiden. Utløsende faktorer kan være finanskrisen, de klimatiske forandringer, naturkatastrofer, terrorisme eller annet: uansett er det mange som ser at vi går store forandringer i møte og samtidig ser skremmende fremtidsperspektiver. I en slik tid er de kristne kallet til å tyde sine liv og historie ut ifra Guds åpenbaring.
Dagens fest for Marias opptagelse i himmelen gir henvisninger til en slik tolkning av livet. Det dreier seg ikke bare om hennes person og hennes enestående kall. I hennes skikkelse blir noe av Guds historie med sin verden synlig og dermed også noe av ethvert menneskes historie og bestemmelse. Ved å ferie hennes fullendte liv kan vi også lære noe om vår egen livsvei.
I Maria fra Nasarets uanselige skikkelse fullbyrdes Guds plan med verden. Fylt av det ubegripelige budskapet om at hun skal bli Messias mor, skynder hun seg til Elisabeth og blir av henne erkjent og hilset som Herrens mor. Den gamle kvinnen, som hadde vært ufruktbar, kan være et bilde på Guds folk i den gamle pakten. Mot all forventning gir Gud henne et barn som et tegn for det nye, gudegitte livet. Og dette nye livet jubler i møtet med den Frelseren, som er oppstått i Maria ved Guds virke. Hvilken glede opplever ikke de to kvinnene som kan bekrefte Guds hemmelighetsfulle handling overfor hverandre.
Så snart Maria er blitt erkjent av Elisabeth som den som i troen har mottatt Guds menneskevordene ord, kan hun selv bekjenne seg til det Gud har gjort i henne. Men hun har ikke bare seg selv for øye. Hun ser utover Israels århundrelange historie. Allerede Abraham hadde fått løftet om å bli til velsignelse for alle folk. Gjennom Israel skulle Guds frelse nå alle mennesker. Og nå oppfyller Gud de eldgamle løftene og kommer selv som verdens frelser.
Gud forblir trofast i historiens mangeslugne løp. Gjennom alle høydene og dybdene av menneskelig storhet og elendighet holder han fast ved sitt kreative ja til mennesket og blir selv menneske for å besegle dette jaet en gang for alle.
Maria er det store personale tegnet på Guds trofasthet til sin frelsesplan for menneskene og samtidig tegnet på frelsen som mottas i troen. Gud kan ikke utmerke noe menneske på en høyere måte enn at Han selv betror seg til det. Guds nærvær i det gamle gudsfolket overbys og fullendes i Sønnens legemlige nærvær i Maria. Hun blir selv blir til forbilde for det nytestamentlige folket.
I de kristnes hjerter lever Kristus gjennom troen. Men mer omfattende kan intet menneske svare på Guds nåde enn det Maria gjorde ved at hun overgav seg selv, sitt legeme, hele sin person og sitt vesen, ja hele sitt liv til Gud og som lot Ham gjøre sitt under i henne.
Maria er samtidig et nådens tegn og et troens tegn og dermed tegn for meningen med menneskets liv, som gjennom alle apokalyptiske kriser er reddet ved nåden i troen. Dette uttrykker Kirken i troen på at Maria allerede lever endelig med hele sin person i legeme og sjel hos Gud og blir tegn på hvert menneskes fullendte liv, som i troen betror seg til den nådige Gud.
Vi feirer idag Maria i hennes enestående kall og fullendelse. Men vi feirer også i henne vår mor, som ved sitt liv viser oss meningen med vårt liv. Mange av våre spørsmål blir nok ubesvart. Hvilken vei verden vil ta, vet vi ikke, men vi tror at denne veien har en retning og et mål. Vi kan stole på at det Ja fra Gud som tas imot i troen gjelder i vårt liv og at våre liv vil bestå gjennom døden, våre liv som menneske med legeme og sjel. Vel vitende om denne virkeliggjorte fullendelse av våre liv i Maria, kan vi i tillit og ro gå vår vei gjennom livet.