Paraguaynske glimt

I desember 1998 fikk jeg muligheten å reise en uke i Paraguay med to av mine medbrødre for å besøke brødre og søstre fra kongregasjonen der.

Paraguay er et land som dukker sjelden opp i nyhetene. Landet ligger mellom Brasil, Argentina og Bolivia, midt inne i kontinentet og er litt over 400.000 kvadratkilometer stort med en befolkningsmengde som i Norge. Landet har et subtropisk klima, vi så meget løvskog blandet med palmer. Et sterkt inntrykk gjorde trær, fulle av blomster i kraftige farver, røde eller blå. Et land hvor nettene i sommerheten er fulle av sterke lyder og lukter. Insektenes «musikk» er så sterk, at jeg en natt i halvsøvne trodde jeg hørte dampfløyter fra fabrikker. En broder fanget et slik insekt, nesten ti centimeter langt og det så ut som om det var av metall.

Asunción, hovedstaden, ligger der hvor elevene Paraguay og Pilocamayo møtes. Like bak presidentpalasset så vi rett ned i et slumområde ved elvekanten. Her kan den høye politiker betrakte fruktene av politikken. Som i så mange søramerikanske land har folket svært lite og lever beskjedent. I vårt sogn, Santa Catalina de Siena, er det mange barrios med fattige som her i Buenos Aires. Men i et helt annet landskap. Mens alt er flatt rundt Buenos Aires, er det der et bølget landskap med mange små, sterkt grønne løvskogflekker som deler opp boligområdene. Jorden er helt rød og da det er ennå få asfalterte veier ute i boligområdet er fargeinntrykket sterkt.

Uforglemmelig ble møtet med en kvinne som har 11 barn og ni boende hos seg. «Huset» har to og en halv vegger og er kanskje bare femten kvadratmeter stort. En av veggene er naboens hus, en vegg mot gaten, en halv vegg mot en sti og den siste bare en åpning med et forheng. Innredningen er en enkel og en dobbeltseng, samt en hengekøye og et skap. «Gulvet» er bare den røde jorden. Folk som går stien kan se rett inn i boligen. Hun stod akkurat utenfor i «gården», barbent i den røde gjørme og vasket opp med noen av barna. I en balje på bakken så jeg tøy som skulle vaskes. Hun og barna hadde akkurat litt mer enn ingenting.

Bare et par hundre meter skilte hennes hus og en villa som noen har bygget helt malplassert blant de enkle husene. Og som det går når noen har penger, er huset beskyttet av en høy mur og alle sjalusiene var trukket for. Hvordan kan man leve slik midt i elendigheten? Dette er noen av paradoksene som preger hele dette kontinentet. Man blir unektelig rystet. Hvorfor er det ikke mulig å utvikle et system med en bedre sosial fordeling?

Som sjelesørger bør jeg kjenne og forstå livets mange fasetter som folk lever under og jeg gjør meg derfor mine observasjoner. Uten å ville bli beskyldt med en eller annen isme, tror jeg etterhvert at udelt rikdom er umoralsk. Det er derfor godt at Den nordiske bispekonferanse krever gjeldslette for de fattige land. Men likevel gnager spørsmålet om hvordan kan man sikre at det virkelig kommer de fattige til gode og at det ikke bare blir hengende i det politiske oversiktet eller i de internasjonale firmaer?

Våre søstre inviterte oss til å ferie aftenmessen i sognet hvor de er. Da vi ankommer like før messen, får vi høre at sognepresten benyttet sjansen til å dra og besøke sin bror, når det nå var andre som kunne ta messen. Loddet falt på meg og jeg hadde den ære å feire messe for deres skoles avgangsklasser uten noen form for forberedelse. Så foran en fullsatt kirke med elever, foreldre, lærere og søstre, holdt jeg en improvisert preken om etappene på livets vei i lyset av troen. Improvisasjon er en kunst man må kunne her i sør.

Langs veiene i Paraguay ser jeg overalt de enkle hytter og de mange forsøk på livnære seg av en eller annen beskjeden forretningsvirksomhet. Og man føler seg plutselig overmannet av følelser som beveger en sterkt. Ens egen historie synes plutselig så fjern, ja nesten uvirkelig. Bussvinduet blir som et lerret hvor bilder flimrer forbi og som brenner seg inn i netthinnen og skjærer i hjertet. Og samtidig i et vakkert, sterkt grønt og frodig landskap. Kontrastene blir overveldende.

I Ciudad de Este, grenseby i øst til Brasil, er der en bro over elven Paraná, som skiller de to landene. Butikkene i bygg og ute i gaten er som en maurtue fulle av mennesker, produkter, biler og søppel. Over broen en eneste lang kø av biler og mennesker. Nesten apokalyptiske bilder. Paraguay er meget billigere enn Brasil så grensehandelen florerer. Temperaturen har passert midten av trettitallet og luften dirrer av hete. Men livet går ufortrødent videre.

Medbrødrene har et sogn som dekker hele bydelen Presidente Franco med rundt 65.000 medlemmer. Den største delen av sognet ligger ute på landet og er delt opp i 27 fellesskap med hvert sitt kapell. Til enkelte av dem når de fire patrene bare en gang i måneden. Likevel holdes det gudstjeneste av menighetsassistenter hver søndag og katekesen går av seg selv.

Er man kommet så langt i geografien, må man dra til de enorme vannfallene i Iguazu på grensen mellom Brasil og Argentina, som ble berømte i filmen «The Mission». Fallet er riktignok bare 60 meter høyt, men det er fire kilometer bredt. Jeg har aldri sett så meget vann falle noen gang. Lyden er øredøvende og man går derfra våt helt inn til skinnet, noe som ikke er ubehagelig i heten.

Veien hjem fører oss innom to av jesuittenes reduksjoner, Trinidad i Paraguay og San Ignacio i Argentina. De mektige ruinene i rødbrune stener, er sterke vitner om et prosjekt som kunne ha gitt dette kontinentet en helt annen mulighet og fremtid. Men grådigheten seiret og jesuittene ble kastet ut på slutten av 1700-tallet, da man var redd for at indianerne skulle bli for sivilisert og hevde sine rettigheter. Jesuittenes «land» dekket over en halv million kvadratkilometer og bestod av mer en 30 reduksjoner. Indianerne fikk lov til å be og feire messen på sitt språk og jesuittene skrev grammatikker og lærebøker og førte dem inn i vår «sivilisasjon».

En ukes reise som gav glimt av en annen verden, som ved første øyekast kan virke kjent, men som er så full av andre sider. En verden som reiser nye spørsmål og som gir nye svar.