Forholdet til andre religioner og religionsfriheten

Foredrag i Katolsk Akademis Innføring i Det annet Vatikankonsil 28. februar 2013

Innledning

I dette foredraget vil vi se på Det annet Vatikankonsils erklæringer om forholdet til andre religioner og religionsfriheten. Det første temaet er dekket i «Nostra Aetate», det andre i «Dignitas Humanæ». Erklæringene er i grunnen begge ganske korte, så det er mulig at foredraget blir noe kortere enn vanlig.

Men jeg håper at dette foredraget vil formidle hvordan konsilet tenkte om andre religioner og om religionsfriheten og hva Kirken tenker i dag.

Nostra aetate

En bemerking

I innledningen i den norske oversettelsen, skriver Gregory Baum OSA at erklæringen om religionsfriheten er «ett av de mest bemerkelsesverdige dokumenter som ble vedtatt av det 2. Vatikankonsil».^[1] Han skriver dette fordi det skal aldri tidligere skjedd at noen kristen kirke har uttalt seg offisielt om andre religioner. Det har jeg ikke hatt mulighet for å undersøke men jeg velger å tro at dette er en riktig beskrivelse. I så fall fører denne erklæringen oss inn i noe som må karakteriseres som virkelig noe nytt som konsilet definerte.

Baum har en god oversikt over hvordan forholdet til andre religoner generelt har vært: «Vurderingen av disse er et emne som der faktisk ikke har vært noen samstemt oppfatning av i Kirkens tradisjon. Hos de eldste kristne forfattere oppfattes verdensreligionene oftest som tilsvarende mange former for tilbedelse av onde ånder. Andre kristne teologer har sett på de store religioner som menneskenes streben etter å frelse seg selv, og følgelig som monumentale uttrykk for menneskelig hovmod. Atter andre har vurdert dem mer positivt og har sett på de ikke-kristne religioner som resultatet av menneskenes søken etter den usynlige Gud hvis nærvær de aner i naturen og i sin egen samvittighet. Et fjerde standpunkt røper en sterkere bevissthet om Jesus Kristus som den universelle midler mellom Gud og menneske, og fastslår at alt som er godt og hellig i verdens store religioner, på en hemmelighetsfull måte skyldes Guds gjerning gjennom Hans Ord – det ‘som opplyser hvert menneske som kommer til denne verden’ (Joh. 1, 9)».^[2]

Det er dette siste standpunktet som konsilet inntok. Det er det som gjør denne erklæringen så spennende og viktig.

Erklæringens innhold

Konsilet åpner med å fastslå at Kirken «er satt til å fremme enheten og kjærligheten mellom menneskene, og dessuten også mellom folkeslagene» (1).^[3] Her vises det med en gang til Kirkens universelle funksjon.

Alle er skapt av Gud og Gud vil frelse alle. Til alle tider og på alle steder har mennesket hatt mange spørsmål det søker svar på. Disse svar forventer mennesket seg fra de ulike religioner. Disse er uttrykk for menneskets fornemmelse at det er noe mer, ja noe som kan føre til Gud. Riktignok har religionene utviklet forskjellige begrep og språk for å svare på menneskenes spørsmål.

Om hindusimen

Om hinduismen skriver erklæringen: «Dens tilhengere ransaker det guddommelige mysterium og bringer det til uttrykk ved hjelp av en uutømmelig fordighet av myter og ved hjelp av skarpsindige filosofiske fremstøt, de søker å bli frigjort fra menneskelivets elendighet snart ved asketiske livsformer, snart ved en dyptpløyende meditasjon, snart også ved å søke tilflukt til Gud med kjærlighet og tillit» (2).

Cyril B. Papali OCD skriver i en kommentar at det er viktig å forstå at konsilet ikke beskriver hindusimen, men peker på åndelige verdier som kan tjene som utgangspunkt for dialogen med dem.^[4] Dialogen med hinduismen er viktig grunnet dens mange tusen år gamle historie.

Om buddhismen

Om buddhismen skriver erklæringen videre at «menneskene søker å lære en vei hvorpå de, med hengivent og tillitsfullt sinn, kan nå frem enten til en tilstand av fullkommen frigjørelse, eller, ved egen streben men kanskje også ved å støtte seg til en høyere makt, til den allerhøyeste opplysning av sinnet» (2).

I en kommentar til dette, skriver Heinrich Dumoulin SJ at vanskeligheten med denne beskrivelsen av buddhismen er at der er store forskjeller mellom de ulike buddhistiske religionsformer^[5]. Likevel har konsilet med denne knappe formuleringen her klart å peke på at der er ulike former som vil kreve ulike rom for dialog.

I den videre formuleringen sier konsilet noe som fortsatt gjelder buddhismen, men som også kan forstås bredere: «Ved slik å angi veier, det vil si læresetninger, livsregler og hellige riter, prøver også de andre religioner, som finnes over hele verden, hver på sin måte å komme menneskehjertets uro i møte» (2). Her ser vi det som blir denne erklæringens styrke og den nye posisjonen til Kirken overfor andre religioner og kommer med et meget viktig og sentralt utsagn: «Den katolske kirke forkaster intet av det som er sant og hellig i disse religioner». Dette må sies å være en typisk katolsk posisjon som kan føres tilbake til Kristus. Kirken akter alt det som er positivt utfra vår forståelse i de andre religionene, men den forkynner Kristus som «veien, sannheten og livet» (Joh 14,6). Det er kun i Kristus at menneskene «finner det religiøse livs fylde, i hvem Gud har forlikt alle ting med seg» (2).

Konsilet oppfordrer derfor sine medlemmer «til med kloskap og kjærlighet å ta opp samtalen og samarbeidet med tilhengerne av andre religioner, og erkjenne, tjene og fremme de åndelige, moralske, sosiale og kulturelle verdier som finnes hos de andre» (2). Dette er skjedd i mange sammenhenger i tiårene etter konsilet og Kirken fører i dag dialog med mange av verdens religioner, skjønt en god del av disse skjer i hemmelighet grunnet forskjellige hensyn i hvert enkelt tilfelle.

Om islam

Erklæringen har så et eget avsnitt om islam og bekrefter at Kirken betrakter muhammedanerne med aktelse for de «tilber den ene, levende, i seg selv hvilende, barmhjertige og allmektige Gud, himmelens og jordens skaper, som har talt til menneskene» og lister opp flere sider ved islam Kirken kan anerkjenne. Konsilet oppfordrer «alle til å glemme det som har vært» av stridigheter og fiendskap og heller «oppriktig å øve seg i gjensidig forståelse og til i fellesskap å forsvare og fremme den sosiale rettferdighet, de etiske verdier, freden og friheten for alle mennesker» (3).

Professor Georges C. Anawati har kommentert erklæringens ord om islam basert på tre for oss interessante spørsmål: 1. Har Kirkens holdning til islam forandret seg? 2. I hvilket omfang fremstiller den en kort sammenfatning av islams lære? 3. Hvilket grunnlag danner den for en dialog mellom islam og kristendommen?^[6]

Ad det første spørsmålet skriver han at Kirkens holdning på mange måter har forblitt den samme fra det syvende århundret til begynnelsen av det tyvende. Det var en holdning som fordømte islam fordi Kirken så på islam som en ‘ny’ religion som ville fortrenge kristendommen. De avviser tre hoveddogmer i kristendommen: trinitet, inkarnasjon og frelse. Dessuten er der ingen nye åpenbaringer etter den siste apostelens død.

Anawati siterer viktige studier av professor Louis Massignon som fant en form for formel for å beskrive de tre monotesistiske religionene: Israel er håpets religion, kristendommen kjærlighetens religion og islam troens religion. Selvfølgelig er slike karakteriseringen ikke alltid helheten, men tanken er at kristendommen kunne lære av islam om Guds absolutte rettigheter overfor menneskene. Massignon og hans elever la grunnlaget for konsilets nye og meget mer positive holdning til islam.

Ad det andre spørsmålet skriver han at der er forskjellige kritiske holdninger til innholdet. Men konsilet valgte en nøye gjennomtenkt og utarbeidet tekst som åpner for dialog uten å i denne omgang og trekke frem problemene og vanskelighetene som også vil ligge på veien.

Det tredje spørsmålet besvares i den siste setningen i erklæringen om islam som jeg siterte: Konsilet oppfordrer «alle til å glemme det som har vært» av stridigheter og fiendskap og heller «oppriktig å øve seg i gjensidig forståelse og til i fellesskap å forsvare og fremme den sosiale rettferdighet, de etiske verdier, freden og friheten for alle mennesker» (3).

Dette åpnet på den ene siden kort tid etter konsilet anerkjennelse fra muslimske teologer, men i de senere par tiår har det skjedd meget som kan gi et annet inntrykk. Vi husker sikkert alle reaksjonene på pave Benedikts tale i Regensburg for noen år siden. Vi vil ikke her bedømme disse, men jeg tror det er viktig å være klar over at det i ettertiden har vokst frem igjen en dypere og bedre dialog mellom Den katolske kirken og islam. Rundt 250 muslimske teologer har deltatt ved minst en større konferanse i Vatikanet. I en utgave av Islamica Magazine leste jeg en interessant artikkel om dette. Her ble det stilt spørsmål ved Pavens muslimske kilder og det ble nevnt en del andre muslimske teologer Vatikanet burde kjenne til.^[7] I samme utgave undertegnet 100 islamske ledere et åpent brev til pave Benedikt XVI.

De teologiske samtaler kommer til å fortsette uberørt av ekstreme gruppers forsøk på å skremme oss. Senest mandag snakket jeg med en imam som er meget positiv til dialogen mellom katolikker og muslimer.

Om jødedommen

Viktig er Kirkens relasjon til jødene. Konsilet skriver: «Kristi kirke anerkjenner … at dens tro og dens utvelgelse har hatt sin begynnelse hos patriarkene, Moses og profetene, ifølge Guds hemmelighetsfulle frelsesplan. Den bekjenner at alle kristne, Abrahams barn ifølge troen, innbefattes i patriarkens kallelse, og at Kirkens frelse er forutsagt på profetisk vis i det utvalgte folks vandring ut av trelldommens land» (4). Kirken vil aldri glemme at den kommer fra den gamle paktens folk og hun tror at Kristus har «forlikt jødene og hedningene med hverandre ved sitt kors og har gjort begge til ett i seg selv».

Konsilet er klar over at de første disipler var jøder. Et viktig utsagn er at jødene er «høytelsket» av Gud på grunn av fedrene. Sammen venter vi på den dagen vi alle vil være ett. «Fordi den felles åndelige fedrenearv er så stor mellom de kristne og jødene, er det kirkemøtets vilje å fremme og anbefale en gjensidig forståelse og aktelse, som særlig vil kunne nåes gjennom bibelske og teologiske studier og ved oppriktige samtaler» (ibid).

Deretter skriver konsilet at hverken alle jøder på Kristi tid kan gis ansvaret for Kristi død og slettes ikke jødene i vår tid. Konsilet sier noe meget sentralt: «La ingen påberope seg at Kirken er Guds nye folk, for å stemple jødene som forkastet av Gud eller forbannet, som om dette skulle fremgå av den hellige Skrift». Dogmatisk forstått er Kristi død et ledd Guds universelle frelsesvilje på en slik måte at hans død ikke ble oss til dom, men til frelse. Da er ikke spørsmålet om hvem som har skyld i Kristi død relevant, men hva denne døden bevirker for alle mennesker. Kirkens oppgave er «å forkynne Kristi kors som tegner på Guds universelle kjærlighet og kilden til all nåde».

Konsilet fordømmer så all forfølgelse, spesielt enhver form for antisemittisme, «uansett hvilke tider de har funnet sted i og hvem som har vært deres opphavesmenn».

Komitéen for de religiøse relasjonene til jødene har som oppdrag å gjennomføre erklæringen «Nostra aetate». Ønsket er å holde disse relasjonene på en levende måte. Ønsket er å samarbeide om fred og rettferdighet og motivere til å bevare skaperverket. Videre ønsker man å fordype vennskapet ved å bli stadig bedre kjent med hverandre og samtidig sette pris på at man sammen kan avlegge vitesbyrd om Guds nærvær og virke i denne verden.

Vår tid lider under en Gudskrise og derfor kan vi sammen med jødene holde Gud nærværende og snakke om Ham og forkynne Hans bud for et vellykket samvær mellom menneskene. Slik sett kan «Nostra aetate» forsatt være en viktig kilde for dialogen mellom jøder og katolikekr.

Om ikketroende

I forholdet til ikketroende sier så erklæringen helt kort til slutt at vi som troende må handle som brødre og søstre «overfor et hvilket som helst menneske skapt i Guds bilde» (5). Enhver form for diskriminering «med hensyn til menneskeverdet eller de rettigheter som følger med dette» må derfor avvises. Som kristne er vi vitner for alle og vi skal «så langt det lar seg gjøre, … leve i fred med alle, så de i sannhet kan være barn til Faderen som er i himlene».

Dignitatis Humanæ

Innhold

Den 7. Desember 1965 ble konsilets erklæring om religionsfriheten, ”Dignitatis Humanæ”, undertegnet av pave Paul VI og konsilsfedrene. Erklæringens innhold er gyldig den dag i dag for å forstå Den katolske kirkens tenkning om religionsfrihet og jeg har derfor valgt å basere mitt innlegg på dette dokumentet.

Dokumentet som ble til gjennom en prosess over flere år for å komme frem til det endelige resultatet. Et mindretall fryktet nemlig at erklæringen ikke ville være trofast mot Herrens oppdrag til Kirken å gå ut i hele verden for å forkynne Evangeliet og at den ville relativere religionenes betydning.

Selv om erklæringen har vært omdiskutert, har den egentlig ikke inntatt noen spesielt kontroversielt standpunkt sett med katolske øyne. Konsilet begrenset seg gjennom erklæringen i grunnen bare til å «stadfeste menneskets individuelle og kollektive rett til religionsfrihet i det borgerlige samfunn» ifølge kommentaren til pater Raulin i den norske oversettelsen fra 1967.^[8]

Oslos tidligere biskop John Willem Gran holdt et viktig innlegg i debatten i Peterskirken:

«Fordi det ene og alene dreier seg om menneskets rett overfor samfunnet til i sitt private og offentlige liv å handle i overensstemmelse med sin samvittighet, innenfor de selvskrevne grenser, finnes det åpenbart intet motsetningsforhold mellom den religionsfrihet det her er tale om, og den kristne religions grunnprinsipper. Denne frihet setter ikke kirkens misjonerende vilje i fare, den oppmuntrer ikke til dogmatiske likegyldighet og den drar ikke i tvil den plikt ethvert menneske har til å søke og tjene sannheten».^[9]

Med dette innlegget beskrev biskop Gran erklæringen på en kortfattet og god måte.

Retten til religionsfrihet er med andre ord basert på menneskets frihet. Men det er viktig å understreke at det ikke er snakk om en frihet i vilkårlighet. Konsilet legger vekt på at denne friheten er en frihet i ansvarlighet. Et samfunn må sikre at borgernes frihet har det nødvendige rom og eksistens slik at denne personlige friheten kan leves ansvarlig.

Friheten ligger i personforståelsen. Menneskets personverdighet er helt sentral i det katolske menneskesynet og har sitt utspring i Guds personer.

En sentral tanke i erklæringen er menneskets rett til å være fri fra all tvang. Det har i vår sammenheng to betydninger: ingen kan bli tvunget til å handle mot sin samvittighet på det religiøse området. Ingen kan bli hindret til å handle i overensstemmelse med sin samvittighet på det religiøse området.

Erklæringen bruker ordet ‘samvittighet’ først i betydningen av ansvarlighet. På det religiøse området får ingen bli tvunget til å handle på en slik måte som er forskjellig fra den måte han selv har bestemt seg for å handle og ingen kan hindres i å handle på denne måten.

Men med ‘samvittighet’ menes også det moralsk riktige. På det religiøse området kan ingen bli tvunget til å handle på en måte som er forskjellig fra den måten han vet seg forpliktet til og han kan ikke hindres i å handle på denne måten.^[10]

En grunntanke i det katolske menneskesynet er menneskets rett og plikt til å søke sannheten. Til det er mennesket gitt fornuften og den frie viljen. Erklæringen understreker derfor at mennesket skal trofast kunne følge sannhetens lys uten å bli hindret, i den retningen som lyset i deres ånd viser dem. Dette ligger grunnlagt i den enkelte persons menneskeverd slik den kan erkjennes i lys av åpenbaringen og gjennom den menneskelige fornuften. For at mennesket skal kunne utfolde seg som person, må det kunne ha et fritt rom til å erkjenne, til å elske og til å handle ut ifra sannheten. Sannheten kan bare erkjennes i lyset av sannheten selv.

Dersom mennesket har åpnet seg for erkjennelsen av den sanne Gud kan det også nå frem til erkjennelsen at Han er den egentlige kilden for eksistensen og er det endelige målet som alt beveger seg mot. Det kan dessuten også nå frem til erkjennelsen at forholdet mellom Gud og mennesket må være ordnet etter Guds egen lov, slik at det kan adlyde Gud.^[11]

Religionsfriheten i samfunnet må gi mennesket frihet til å denne erkjennelsen og får ikke sette opp noen hinder. Det enkelte mennesket har en rett til denne friheten. Det er en rett som tilkommer alle, fordi alle er personer.

Den katolske kirke forstår riktignok seg selv som den ene sanne religionen. Men det betyr ikke at den ikke ser på andre religiøse samfunn som forpliktende for de respektive medlemmer og alle skal kunne garanteres frihet til å utøve sin religion. Det er viktig å understreke at kirkens selvforståelse ikke betyr at noen på noen måte skulle kunne tvinges til å tilhøre den. Enhver søken etter Gud og sannheten må skje helt uten tvang og i full frihet. Kristus tvang ingen; han inviterte.

Den enkelte persons menneskeverd er motivet som preger hele dokumentet og gir det en enhetlig form. Enhver stat, ethvert samfunn må respektere menneskeverdet og den enkeltes rett til å utøve sin religion fritt. Ingen stat eller samfunn kan forby utøvelsen av en eller flere religioner. Det ville være mangel på respekt for menneskeverdet.

Kort oppsummert ser Den katolske kirken religionsfriheten som en menneskerett som er knyttet til menneskeverdet.

Dominus Jesus

Dokumentet

Under jubielumsåret 2000 offentliggjorde Troskongregasjonen et dokument «Dominus Jesus» som omhandler Kristi og Kirkens unisitet (Einzigkeit) og frelsesuniversialitet. Dette for å klargjøre noen vesentlig trekk ved Kirken. Dokumentet ble laget av kardinal Ratzinger etter påtrykk fra pave Johannes Paul II ifølge kardinal Bertone. Paven ønsket at Kristi unike posisjon og sannhet for frelsen ble formulert så tydelig som mulig for Kirken og hennes troende.

Kirkens sendelse er universell og springer ut fra Jesu Kristi oppdrag til Kirken å forkynne frelsen for hele menneskeheten. Dette er ennå ikke oppfylt. Derfor må Kirken fortsette sin misjonering (1). Dokumentet siterer «Nostra aetate» og bekrefter at den interreligiøse dialogen ledsager misjonen til alle folk. Men den erstatter den ikke. Dialogen som er en del av Kirkens evangeliseringsoppdrag fører til en holdning av forståelse og til en relasjon i gjensidig kunnskap og berikelse i lydighet til sannheten og med respekt for friheten (2).

Men dokumentet går imot relativistiske teorier som truer Kirkens misjonerende forkynnelse. Disse teoriene vil rettferdiggjøre den religiøse pluralismen ikke bare reellt men også prinsipielt. Dette vil føre til misforståelsen av at religionene frelsesmessig sett skulle være likeverdige. Guds rike, Kristi rike og Kirken utgjør en enhet gjennom Kristi kirkes subsistens i Den katolske kirken (4).

Derfor holder Kirken fast ved den endelige og fullstendige åpenbaringen i Jesus Kristus. I ham, som er «veien, sannheten og livet» (Joh 14,6) er fylden av den guddommelige sannhet blitt åpenbart. I «Dei verbum» sier Det annet Vatikankonsil: «Og den innerste sannhet som dermed blir åpenbart om Gud og menneskets frelse, lyser for oss i Kristus som både er formidleren og fylden av hele åpenbaringen».^[12] I Kristus viser Gud seg for å frelse alle mennesker. Kirken må forkynne evangeliet som sannhetens hele fylde (5).

Det er viktig å huske på at sannhet kan bare være én, ellers har man en relativistisk posisjon. Sannheten må være universell og gjelde for alt og alle. Ellers er det ikke riktig å snakke om sannhet.

De relativistiske teorier ser på Kristi åpenbaring som begrenset, ufullstendig, ufullkommen og som komplimentær til de andre religioner. Det går imot den hele og fulle åpenbaring av Guds frelsesmysterium i Jesus Kristus. Han er Guds ord som ble menneske. Hans sier Guds sannhet på en unik, hel og fullstendig måte fordi han er Guds menneskevordene Ord. Han er kilden for å kjenne og bli delaktig i Faderen. Den hellige Ånd lærer apostlene og Kirken til enhver tid «hele sannheten» (Joh 16,12) (6).

Mennesket kan i full frihet gi Gud svar gjennom «lydigheten i troen». Mennesket kan overgi seg til Gud i frihet ved å ta imot Hans åpenbaring. Man må skjelne mellom troen i Kirken og den indre overbevisning i den andre religioner, krever dokumentet (7). Å tro er å ta imot åpenbaringen i Jesus Kristus som åpenbarer den treenige Guds sannhet. Det må ikke forveksles med det andre religioner kaller tro.

Etter vår lære er utelukkende de kanoniske bibelske tekster inspirert av Den hellige Ånd. Ingen annen religiøs tekst har dette kjennetegnet selv om Kirken anerkjenner at andre religiøse tekster inneholder elementer som kan føre menneskene nærmere Gud. Derfor skriver Det annet Vatikankonsil i Dei Verbum: «Den hellige Kirke, vår mor, holder nemlig for hellige og kanoniske, ifølge den apostoliske tro (kfr. Joh. 20, 13; 2. Tim. 3, 16; 2. Pet. 1, 19-20; 3, 15-16), i deres helhet og alle deres deler, bøkene i såvel Det gamle som Det nye testamente, fordi de er blitt skrevet ned under Den Hellige Ånds inspirasjon og dermed har Gud som opphav (egentlig; forfatter, auctor), og fordi de er blitt overgitt til Kirken som sådanne».^[13] Konsilet sier videre i det samme avsnittet at «Skriftens bøker må sies å lære urokkelig, trofast og uten feiltagelse den sannhet som Gud med henblikk på vår frelse, har villet ha nedskrevet i disse hellige skrifter».

Fordi Gud ønsker å kalle til seg alle folk i Kristus og meddele dem fylden av sin åpenbaring og sin kjærlighet, fortsetter han å være nærværende ikke bare i enkelte personer men også i folkenes rike spiritualitet. De andre religioners hellige bøker som nærer og veileder deres tilhengere kan inneholde elementer av det gode og nåden i Kristi mysterium (8).

Flere viktige elementer for oss i Dominus Jesus er at Jesus fra Nasaret, Marias sønn, han og bare han er Gus Faders Sønn og Ord (10). Det finnes bare en frelsesordning som Gud har gitt verden og hvor er Ordet som ble kjød er kilden og mysteriet (11). Derfor holder vi fast i troen at Jesus Kristus Guds Sønn er den eneste herre og frelser som gjennom det å bli menneske og sin død og oppstandelse har ført frelseshistorien til sin fullendelse (13). Den ene og treenige Guds universelle frelsesvilje er blitt tilbudt og virkelig en gang for alle i inkarnasjonens mysterium, i Guds Sønns død og oppstandelse. Det er den katolske troens sannhet.

Denne virkeligheten lever bare fullt ut i Den katolske kirken. Det er det Det annet Vatikankonsil mener med begrepet «subsistit in» (16). Det finnes med andre ord bare en eneste Kristi kirke som subsiterer i Den katolske kirkebn og som blir leder av Peters etterfølger og biskopene i fellesskap med ham (17). Denne Kirken er nødvendig for frelsen og er det omfattende frelsessakrament (20).

Teologiske betraktninger

Kirkens plass

Til slutt vil jeg oppsummere foredraget med noen egne teologiske tanker rundt det. Det jeg har sitert, viser at gjennom Det annet Vatikankonsils erklæringer om andre religioner og religionsfriheten, søker Den katolske kirke å se med respekt på andre religioner og gå i dialog med dem. Kirken ser med en katolsk forståelse på alle religioner ved å anerkjenne det som er riktig og sant holdt opp mot Kirkens tro, samtidig som hun ser det som ikke samsvarer med troen. Dialogen med det forskjellige religioner er basert på dette og vil være preget av de ulike religioners særpreg. Det er ikke dialog bare å sette ord på det man er enig om, en ærlig dialog vil også ta med det man ikke er enig om eller ikke kan være enig om.

Erklæringen om religionsfrihet dreier seg ikke om at det ikke spiller noen rolle hvilken religion man tilhører, men at alle samfunn skal respektere alle religioner og anerkjenne deres respektive behov for å utøve sin religion.

Men konsilets erklæringer kan på ingen måte forstås dithen at religionene i er sidestilt. Dette har erklæringen «Dominus Jesus» understreket på sin klare måte. Katolsk forstått er det helt klart at det kan bare eksistere én og bare én sannhet, ellers ville det ikke være sannhet, som det også bare kan finnes kun én og bare én frelser, nemlig Jesus Kristus, Guds Sønn fra evighet av, Ordet som ble kjød. All frelse skjer utelukkende ved og i ham. Uansett hvilken religion et menneske måtte tilhøre, frelses det, skjer frelsen kun gjennom Kristi død og oppstandelse som er en universell frelseshandling. Det vil si en buddhist som fresles, frelses ved Jesus Kristus; det samme gjelder enhver annen, som f.eks. hinduer, muslimer, jøder, ikketroende.

Kristus gav Kirken i oppdrag å gjøre alle mennesker til hans disipler. Det vil si at Kirken kan på sin side aldri bestemme seg for at nå er der nok medlemmer og så oppgi misjonsoppdraget. Nei, oppdraget vil bestå så lenge Kirken vandrer gjennom denne virkeligheten. Det er et oppdrag som alltid vil motivere Kirken til en ekte dialog, da hun søker å gjøre alle mennesker til Kristi disipler.

Fotnoter