Katolisismen i Norge

Foredraget ble holdt for Forum 60+ i Kommunegården i Sandvika torsdag den 9. mars 2017. Når jeg holder foredrag kan noe bli sagt anderledes, eller det blir tatt vekk noe eller lagt til noe, enn det jeg har forberedt skriftlig. Derfor kan det være noen små avvik mellom den skriftlige og muntlige utførelsen.

I dette foredraget ønsker jeg å gi et historisk panorama i korte trekk over kristningen som ble gjennomført av Den katolske kirke i Norge. Før skismaet mellom øst og vest i 1054, var det én kirke, den katolske kirke. Jeg vil komme inn på reformasjonshendelsene og fortelle om forskjellene mellom katolsk og reformatorisk teologi. Sist vil jeg trekke frem Den katolske kirkes tilbakekomst til Norge på 1800-tallet og frem til i dag. Alt dette hele veien i korte trekk, da der er nok material til å fylle en bok om dette.

KRISTNINGEN

Vi kommer vel aldri til å vite nøyaktig når de første nordmenn ble  kristnet. Men jeg antar det kan ha skjedd allerede mot slutten av 700-tallet blant nordmenn som slo seg ned i Irland. Irland var for lengst kristnet og det skulle ikke forundre meg om enkelte nordmenn åpnet seg for den nye troen. Av og til snakkes det som om kristningen av nordmennene tok plassen fra et tilsvarende religiøst system som nordmennene hadde hatt før. Men det stemmer nok ikke religionshistorisk. Åsatroen og ættetroen, var ikke en organisert religion på samme måte som kristendommen er det.

Videre kan vi tenke oss at kristne nordmenn reiste til Norge og kanskje fantes det kristne nordmenn allerede i løpet av 800-tallet i Norge. Jeg tror bevegelsen begynte tidligere enn vi til nå har funnet bevis for. Det er også kjent at Hvitekrist, som Jesus ble kalt, gjorde inntrykk på mange såkalte vikinger. På den tiden ble gjerne Kristus fremstilt som en seirende konge på korset, som stod rett opp. Den nedadhengende og lidende Kristusfremstillingen kommer først på 1400-tallet. Så denne oppreiste, korsfestede figuren må ha gjort et sterkt inntrykk.

HELLIG OLAV

Uten nå å kunne gå gjennom alle historiske hendelser, må vi selvfølgelig innom Hellig Olav. Her er det viktig å understreke at helligheten ikke ligger i kongens livsførsel eller handlinger, men i måten han gav sitt liv for Kristi sak i Norge på. Hans død ble sett på som et martyrium. Helligheten ble bekreftet av Gud gjennom de mange jærtegn som skjedde etter hans død. Derfor blir han regnet som helgen. Jeg vil gjerne understreke dette fordi stadig vekk støter man på utsagn on at Olav ikke var noen helgen. Men Kirken har aldri sagt at han førte et helligmessig liv. Et martyrium tilgir all eventuell synd i livet.

Hans død 29. juli 1030 ble uten tvil samlende for kristningen av Norge. Nå kunne en kirkestruktur etableres. Dessuten ble kirkeretten innført, noe som gav bedre betingelser for folk flest. Det ville være en misforståelse å mene at innføringen av kristendommen i Norge førte til en innskrenkning av friheten. Tvert i mot ble samfunnet organisert på en bedre og mer menneskelig måte enn før. Det var muligheten Hellig Olav så og som han satset sitt liv på.

Noe annet som er viktig å si om vår helgenkonge, er at han så på Karl den Store som idealet for kongen. Kongen som er kalt av Gud i Kirken til å tjene folket som konge. Paven hadde den høyeste posisjonen, mens kongen var underordnet. Dette kan man blant annet se i keisers Karls avgjørelse å innføre den romerske liturgi i hele riket. På den tiden fantes det noen ulike liturgier i Gallia. Men Karl ville at liturgien skulle være den samme som i Roma for å understreke enheten med pavestolen.

Denne katolske keiseren gjorde et så sterkt inntrykk på Olav at han oppkalte sønnen Magnus etter ham: Carlo Magno. Olav ønsket å være konge i Norge på samme måte som Karl var det i Frankerriket. Han ville være en Kirkens mann. Kirken spilte den avgjørende rollen, ikke kongen.

ETTER OLAV

Et neste viktig punkt historisk sett er opprettelsen av erkebispesetet i Nidaros i 1153. Det hadde tidvis seks bispedømmer i Norge, to på Island, et i Grønland og en til to på Færøyene og Orknøyene. Man vet fra arkiver i Vatikanet at erkesbispesetet var betydningsfullt og rikt og at bidraget til Peters stol i Roma var blant de større. Storhetstiden var uten tvil 1100- og 1200-tallet.

Man vet at det kom mange pilegrimmer fra Europa til helgenkongens grav i Nidaros. Miraklene ved hans grav var viden kjent. Dette gav muligheten til å reise den store katedralen med sine verdifulle trekk som et midtpunkt i byen ved elven Nid. Katedraleksperter ser i Nidarosdomen at byggherrene var vel kjent med middelalderens arkitektur og symbolikk. Det meget spesielle er bruken av en oktogon rundt helgenens grav. Dette er tatt fra gravkirken i Jerusalem og viser internasjonaliteten vi var en del av som nasjon i middelalderen.

I høymiddelalderen var det fire store pilegrimsmål i verden, Jerusalem i øst, Roma i syd, Santiago de Compostella i vest og Nidaros i nord. De fire stedene danner en hellig trekant over det europeiske kontinentet. En hellig matematikk som var viktig i middelalderen og som var kjent i Norge.

For dem som er kjent med Trondheim, kan vi forestille seg hvordan det må ha vært for pilegrimmene som kom sørfra og se ned mot byen fra Tillerhøydene og se den mektige stenkatedralen reise seg mellom de mange lave og små trehus. Veiene førte dem direkte til pilegrimsmålet.

Middelalderens pilegrimmer la ut på sine lange vandringer for å gjøre bot, eller be om helbred eller utifra andre religiøse eller menneskelige behov.

Utover middelalderen slo tragedien til i de store pestepidemiene. Hvis jeg ikke husker min historiekunnskap feil, mistet Norge 2/3 av befolkningen, blant annet kongehuset i løpet av 1300-tallet. Dette førte til opprettelsen av unionen mellom Norge, Sverige og Danmark på slutten av 1300-tallet. Etter 100 år forlot Sverige unionen, men Danmark og Norge ble sammen. Det skulle bli skjebnesvangert for Norge. Det som er viktig å merke seg, er at kirkestrukturen forble inntakt og erkebiskopen forsvarte Norges interesser.

REFORMASJONEN

Dersom vi nå ser ut i verden og på Kirken spesielt, kan vi nok påstå at utviklingen av Kirkens ledelse i Roma på ingen måte bare var positiv. De adlige og rike familiene i Italia skiftet ofte på å ha paven, kardinaler og biskoper og det utviklet seg mange negative ting. Blant disse var avlatshandelen. Den gjorde det mulig å ”kjøpe” seg fri fra konsekvensen av en synd. Dette er teologisk ikke mulig.

På  bakgrunn av de tidvis skandaløse tilstandene, begynte det å vokse frem en reformasjonsbevegelse, særlig i de tysktalende områdene. Men hva var det som skjedde? La oss først se hvordan Kirken selv forstår reform.

Fordi reform er i utgangspunktet noe positivt for Kirken. Lenge før reformasjonen hadde reform sin plass i Kirken. Man forstod under reform spørsmål om kirkerett, begrensning av fullmakter og ansvarsområder, den rettferdige fordelingen av inntekter med mer. De stadige forandringer i samfunnene var til dels med på å fremtvinge denne type reformer. I senmiddelalderen fantes det tallrike slike reformer.

Det dreide seg alltid om å følge de kirkelige forskriftene på en mer samvittighetsfull måte eller å tilpasse dem bedre til forandrede forhold og å etterstrebe etter dyder og fromhet. Disse reformene var altså rettet mot Kirkens måte å opptre på. Men det dreide seg aldri om trosinnhold eller om embedsstrukturen basert på ordinasjonens sakrament og dens vesen. En reform kunne aldri ha som mål eller resultat at den reformerte kirke ikke lenger skulle være identisk med kirken som skulle reformeres. Skulle det skje ville ikke Kirken forbli seg selv, men bli en annen.

MARTIN LUTHER

Nå kan vi spørre om det Martin Luther, som vi vil holde oss til i dette foredraget som representant for reformasjonen, satte i gang var en reform i den opprinnelige meningen? I 1517 hadde han lagt frem sine teser. Men i noen tekster som kom litt senere, begynner den egentlige reformasjonen. Først ser det ut som om han ønsker en reform i den beskrevne meningen hvor han formaner særlige den romerske kurien, kirkeledelsen, til å arbeide for en autentisk innsats for Kirkens vesen og sendelse. Men så kommer det meget heftige angrep mot Kirkens ledelse og han snakker ikke lenger om reform, men reformasjon.

Han ønsker, som han skriver, å rive ned 3 ”murer” som hindrer Kirkens reformer. Den første ”muren” er skillet mellom legfolkets stand og de geistliges stand. Luther forkaster ordinasjonens sakrament. Det finnes ingen forskjell mellom geistlige og ikke-geistlige. Presten virker bare i menighetens oppdrag.

Den andre ”muren” som må fjernes er Kirkens læreautoritet. Han avviser læreembedet. Den enkeltes subjektive bedømmelse er den øverste autoriteten i trosspørsmål. Men senere mente han at denne autoriteten først og fremst tilkommer ham selv. Den tredje ”muren” han ville rive ned er Pavens primasfullmakt særlig til å kalle inn et allment konsil. Han tilregner Paven ingen myndighet til å utlegge Skriften eller til å ta avgjørelser for eller imot et konsil.

Ved å rive ned disse tre ”murene” ville Luther få den såkalte ”pavekirken” til å styrte sammen. Han bestrider stadig flere sider ved Kirkens struktur og lar bare tre av Kirkens syv sakramenter beholde sin gyldighet. Etterhvert har han forlatt Kirken og den historiske overleveringen. Luther forlot tanken om reform og ønsket et fundamentalt kirkelig sammenbrudd. Han ville noe annet enn det Kirken vil.

Gjennom tankene som ble offentliggjort i pamfletter ble disse lest og spredt utover et stort område. Tekstene er først og fremst ideologiske og ikke teologiske. Mange av datidens små kongeriker og fyrstedømmer lot seg inspirere av disse tekster. De så mulighet til å bryte med det katolske keiserriket og så gå sine egne veier.

Reformasjonen dreide seg slikt sett ikke bare om tro og religion, men om maktforhold i Europa. I grunnen førte reformasjonen ikke bare til en kirkesplittelse, men også til videre splittelse. Det sterkeste utslaget må vel sies å ha vært tredveårs-krigen i første halvdel av 1600-tallet, fra 1618 til 1648.

Nå er nok mange ikke klar over at stridighetene i første halvdel av 1500-tallet, førte til en reform i Den katolske kirken ved Konsilet i Trient. Konsilet ble innkalt av pave Paul III og ble senere ledet av pavene Julius III og Pius IV. Det varte nemlig lenge, i 25 sesjoner fordelt over tre tidsrom, 1545-1549, 1551-1552 og 1562-1563. Her ble den katolske læren mot de protestantiske reformatorer bekreftet.

Konsilet bekreftet læren om bibel og tradisjon, nåde, synd,rettferdiggjørelse ved tro, messen som et virkelig offer, skjærsilden (purogatoriet), Pavens mynighet. Videre ble motreformasjonen igangsatt, presteskapet og sedene ble reformert, religionsundervisningen ble fremmet og det ble forordnet at det skulle opprettes seminarer for utdanningen av prester.

Meget av det konsilet bestemte hadde nok Luther vært positiv til, men dessverre var kirkesplittelsen for lengst et faktum.

NORGE

Men la oss nå vende tilbake til Norge etter dette internasjonale intermessoet. En som interesserte seg for det som skjedde under reformasjonen, var danskekongen Kristian III. Han var ikke bare religiøst interessert, men han så muligheten i reformasjonen til å legge Kirkens eiendom inn under kronen. Folket fikk ingenting igjen for det. Kongen hadde meget gjeld fra krigføring som han så sitt snitt til gjennom ran å få tilbakebetalt.

I Norge forsøkte den siste erkebiskopen, Olav Engelbrektson, å appelere til keiser Karl V om å få hjelp til å holde danskene tilbake. Han henvendte seg også til de katolske Nederlandene. Men dessverre kom ingen Norge til unnsetning.

Derfor ble Norge kuppet av Danmark i 1537 og ble et lydrike under Danmark. Reformasjonen ble tvangsinnført gjennom kongelig lov. Det var ingen spesiell reformasjonsbevegelse i Norge. Man kan regne med at det var noen få familier i Hansabyene som var blitt reformerte. Men erkebiskopen måtte flykte fra landet.

I Nidaros ble helgenkongens sølvskrin tatt med til Danmark og gjort om til kongelig mynt. Erkebiskopen tok med seg en god del av domkirkens kirkesølv og annet. Dessverre skal en av båtene ha sunket og innholdet ligger fortsatt et sted på havets bunn. Kirkens arkiver og bibliotek ble brukt som innpakningspapir. Først i den senere tid er man i gang med et enormt arbeid i et forsøk på å rekonstruere arkivet og biblioteket.

Vi vet at der var både prester og biskoper som var blitt utdannet på universitetene i Europa og det er godt mulig at de tok med seg bøker til bruk i Norge. Et spørsmål jeg ofte har stilt meg, er om det også er blitt skrevet teologiske verk i Norge. Kirkens teologiske historie går jo helt tilbake til nytestamentlig tid og det ville undre meg om ingen nordmann skal ha arbeidet teologisk i Norge gjennom århundrene.

Dessverre må vi nok slå fast at reformasjonen i Norge er et brudd med norsk historie, kultur og språk. Det finnes ingen forbindelse mellom kirken som danskene tvang på oss og Den katolske Kirken i middelalderen. Norge mistet sin selvstendighet og frihet gjennom reformasjonen. Norge mistet sin betydning i stor grad og Nidaros med helgengraven gikk over i glemselen etterhvert. Bruddet er fullstendig. I et nytt museum som ble åpnet i Trondheim til byjubileet i 1997, så jeg skrevet på et av skiltene at reformasjonen førte til at Nidaros gikk fra å være en internasjonal kjent by til en ukjent fiskerlandsby.

Selv om de katolske herskere ikke så seg i stand til å forsvare Norge mot Danmark, så glemte ikke Kirken Norge. I rundt 100 år etter 1537 var det flere forsøk på å etablere hemmelige misjoner i Norge for å opprettholde den gamle og ekte troen i landet.

Ennå på tidlig 1600 tall beretter den apostoliske sendemann i de katolske Nederlandene om nordmenn som kommer med båt om sommeren for å motta Kirkens sakramenter. Enkelte nordmenn som studerte i utlandet, valgte å konvertere  til Den katolske kirken. Noen av disse ble prester blant annet i jesuitterordenen og kom tilbake til Norge, men med sin presteordinasjon holdt hemmelig. Gjennom virksomhet om nettene ble det forsøkt å opprettholde katolsk tro på noen steder.

Alt dette førte etterhvert til at danskekongen knapt 100 år etter tvangsreformasjonen innførte dødstraff for katolske geistlige som kom til Norge. Kuppet mot Norge og Kirken er endelig gjennomført.

Man vet i dag at det ikke var noen glatt overgang fra katolsk til reformert tid og at der finnes martyrer på begge sider de første hundre årene. Reformasjonen var ingen befrielse, men det motsatte.

Norges vanskelige tilgjengelige geografi i tidligere tider førte interessant nok til at mange katolske skikker fikk leve helt inn på 1800-tallet. Det er nesten underlig å tenke på at valfarten til det undergjørende krusifikset i Røldal ble stoppet så sent som i 1835 og allerede i 1843 kom Kirken tilbake til Norge. Så noe av lyset hadde nesten overlevd den lange mørke natten.

GJENKOMSTEN

Våren 1814 hadde Norge i overgangen mellom dansk og svensk union klart å skrive grunnloven som gikk inn for religionsfrihet, selv om jøder, munker og jesuitter skulle forbli utelukket fra riket ennå i mange år.

Våren 1843 ville den franske konsul i Kristiania ha døpt sitt barn. Han henvendte seg til kongehuset i Sverige som på den tiden hadde en katolsk dronning, Josephine. En prest dro fra Stockholm. Det ble ved anledningen feiret en messe hvor det skal ha vært 63 katolikker til stede, alle fra utlandet.

Men dette gav startskuddet for en ny virksomhet for Den katolske kirke i Norge. Med god hjelp fra dronningen fikk man etterhvert kjøpt en tomt grensen av byens bebyggelse i Akersveien. Her ble den første kirken etter reformasjonen bygget, St. Olav kirke, som ble ferdig i 1856. Den første presten, Mons, som kom til Kristiania ble en god venn av Henrik Wergeland. Det antas at om Wergeland ikke hadde død så ung at han nok hadde konvertert.

I tiårene som fulgte ble flere menigheter etablert, ofte med svært få katolikker på stedet. Men det var helt fra begynnelsen av en kirkepolitikk at det i tillegg til et kirkebygg og prestegård med rom for menigheten også skulle etableres en katolsk institusjon på stedet. Enten det var en barnehage, en skole, et sykehus eller et gamlehjem. Det kom nonner til landet som tok på seg ansvaret for disse institusjonene. Slik ble det katolske nærværet mer synlig og konkret. Dessuten tilførte de katolske skolene og sykehusene mye positivt til landet og var med på å modernisere disse i Norge.

NORDPOLMISJONEN

En kuriositet i historien i Norge er etableringen av Nordpolmisjonen i 1855. Det var et apostolisk prefektur for å drive misjonsarbeid. Dette skulle først og fremst foregå i områder nord for polarsirkelen, men også noen andre områder ble tatt med. Virkeområdet dekket nesten halve jordkloden. Det bestod av Norge og Sverige nord for polarsirkelen, Kolahalvøya, Island, Grønland, Færøyene, Det arktiske Nord-Amerika fra Baffin Bay til Melville, Shetland, Orknøyene og Caithness i Skottland.

Hovedkvarteret i årene 1856 til 1865 ble lagt til Altagård i Alta. Den første prefekten var Paul Marie Etienne de Djunkovskij. Han oppdaget etterhvert hvor umulig og urealistisk oppgavestillingen var. Det var ikke lett å reise i dette enorme området. I 1865 ble så hovedkvarteret flyttet til Skottland, men det gjorde ikke oppgaven noe spesielt lettere. Riktignok var man nærmere kontinentet, men utover det, var det ikke noe særlig å vinne på flyttingen. Så i 1869 ble misjonen oppløst av pave Pius IX da man innså i Vatikanet at Den katolske kirken i Norge måtte organiseres på en annen måte.

BISKOP JOHANNES OLAV FALLIZE

Biskop Fallize var en nidkjær biskop og ville bygge opp kirken i Norge på en seriøs måte. Han var født i 1844 i Luxembourg og ble presteviet i Lateranbasilikaen den 8. april 1871. Han ble utnevnt til apostolisk prefekt i Norge den 6. februar 1887 og ankom Norge den 18. mai. I 1892 ble prefekturet gjort til et apostolisk vikariat og Fallize ble bispeviet den 19. mars 1892. Han var biskop i 30 år.

Men det sene 1800-tallets Norge var fortsatt ikke lett å reise i. Han klagde sin nød i Vatikanet over de lange avstander fra Kristiania. Det bekymret ham at mange katolske familier ikke kunne sende sine barn til katolske skoler. Dette var en tid hvor Kirken gjerne tilbød et alternativ til samfunnets tilbud. I 1885 hadde for eksempel tre Elisabethsøstre fra Schlessien kommet til Hammerfest, verdens nordligste by. En lutfattig fiskerlandsby hvor der ikke fantes noe sykehus. Søstrene begynte mer eller mindre i en rønne og innredet den første sykestuen i byen. Men hvordan reise fra Kristiania til Hammerfest? Det var vel bare båt som var løsningen den gang, en lang og sjøsyk reise …

KIRKESTRUKTUREN I NORGE

Vatikanet forstod etterhvert alvoret og delte opp Norge i tre kirkedistrikter i 1931. Det var året etter at man i Norge feirer 900 årsjubileet for den hellige Olavs død. Men det var etter at biskop Fallize hadde sluttet i Norge. Han forlot Norge i 1924, i en alder av 80 år og flyttet tilbake til Luxembourg. Her døde han den 23. oktober 1933.

Kristiania som i mellomtiden var blitt gitt navnet Oslo, fortsatte som det apostoliske vikariatet Oslo og dekker Norge sør for Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Trondheim og Tromsø ble etablert som prefekturer. Trondheim består av Møre og Romsdal, Sør- og Nordtrøndelag, mens de tre nodligste fylkene, Nordland, Troms og Finnmark ligger under Tromsø. To ordenssamfunn fikk ansvaret for de to prefekturene, Ordenen av Jesu og Marias Helligste Hjerter i Midt-Norge, Ordenen av Den hellige Familie i Nord-Norge. Ordenene stilte prefekten, som ble utnevnt av Vatikanet, og prestene som arbeidet i prefekturet.

Oppbygningen av Kirken i Norge fortsatte hele tiden med etablering av flere menigheter og institusjoner, selv om antallet katolikker forsatt var i langsom vekst. Så kom krigen med okkupasjonen av Norge. Jeg vil ikke dvele spesielt ved denne vonde tiden. Men jeg synes det er verdt å nevne at ingen av de tyske prestene eller søstrene som virket i Norge under krigen, måtte forlate landet etter krigen. De hadde forholdt seg korrekt til Norge.

En ny forandring kom i strukturen i 1953 da Den katolske kirken kunne feire 800 årsjubileet for opprettelsen av erkebispesetet Nidaros. Oslo ble nå løftet til bispedømme mens Trondheim og Tromsø ble apostoliske vikariat og fikk hver sin biskop. Rüth i Trondheim, Wember i Tromsø. I Oslo var Mangers biskop på den tiden. Han hadde vært biskop siden 1932. Begge vikariatene ble løftet til prelaturer i mars 1979. Dette er deres status den dag i dag. Begge kirkedistriktene er fortsatt for små til å bli bispedømmer.

Et særskilt høydepunkt i vår nære historie ble pave Johannes Paul IIs besøk i de nordiske land i juni 1989. Han kom til Norge først og besøkte Oslo, Trondheim og Tromsø. Selv var jeg tilstede i Trondheim hvor Paven kom om formiddagen og dro om ettermiddagen. Dette besøket ble meget viktig for Kirken, men også i forholdet mellom Den katolske kirken og de andre kirkene. Også for Kirkens plass i samfunnet ble dette besøket betydningsfullt.

For etterhvert har antallet katolikker blitt langt høyere i Norge. Var man ennå pessimistisk på tidlig 70-tall med artikler og foredrag om stagnering og manglende kall, skulle vendepunktet snart komme. Midt på 70-tallet kom det først mange fra Chile til Norge, deretter litt senere mange vietnamesere. Blant disse var det flere som hadde ønske om å bli prester, men det var helt umulig under kommunismen. Senere har de mange konflikter i verden ført katolikker fra mange steder til Norge. Men mange er også kommet av mange andre grunner. For over ti år siden ble arbeidsinnvandring mulig i EU og vi fikk særlig mange fra Polen til Norge. Nær halvparten av dagens katolikker i Norge kommer fra Polen. TIlsammen er det nå over 150.000 offisielt registert, men vi antar der er flere enn som så. Og over 200 nasjoner er representert. Så Den katolske kirke i dagens Norge er virkelig verdenskirken i miniatyr.

FORSKJELLEN MELLOM KATOLSK OG LUTHERSK TRO

Der er en god del forskjeller mellom katolsk og luthersk tro. Noe kom frem allerede i delen om Martin Luther.

En forskjell er kirkeforståelsen. Den katolske troen er meget mer sakramentsorientert. Kristus er ursakramentet mens Kirken er grunnsakramentet. Kirken er tatt ut av Kristi side analogt med kvinnens skapelse av mannens ribben. Kirken er Kristi brud. Frukten av relasjonen mellom Kristus og Kirken er det troende folk. Kirken er det moderlige rom hvor de troende næres gjennom sakramentene. Disse teller syv i katolsk forståelse: dåp, skriftemål, kommunion (nattverd), ferming (konfirmasjon), ekteskap, ordinasjon og sykesalving. Kirken er ikke i første omgang det institusjonelle og strukturelle. Hennes institusjon og struktur er til for sakramentenes skyld, for å nå de troende.

Et sakrament kan defineres som en handling Kirken gjør hvor Gud er den egentlig handlende. Alle sakramentene er grunnlagt i Herrens virke.

Luther talte tre sakramenter: dåp, skriftemål og nattverd. Men med tiden teller de lutherske kirker bare to: dåp og nattverd. Det økumeniske arbeidet mellom kirkene har kommet frem til at vi har en felles forståelse av dåpen. Når det gjelder nattverden er vi enige i at den som mottar nattverden, mottar Kristus.

Men likevel er det en forskjell i forståelsen, da brødet og vinen i katolske tenkning blir forvandlet transsubstansielt til Kristi legeme og blod. Det vil si at selv om brød og vin beholder alle sine ytre egenskaper, er deres indre vesen, substansen, forvandlet til Kristi Legeme og Blod. Vi ser det som en forlengelse av inkarnasjonen. Brød og vin er virkelig forvandlet. Derfor fortæres all forvandlet vin i messen, mens det som er til overs av det forvandlet brødet, blir oppbevart i kirkerommets tabernakel, i det allerhelligste. Det betyr at i vår tenkning er Kristus konkret tilstede i kirkerommet i sitt hellige legeme. Vi kaller det for realpresensen.

Denne er ikke i det lutherske kirkerom, noe jeg faktisk merker når jeg kommer inn der. I de lutherske kirken mottar den troende Kristi Legeme og Blod gjennom brød og vinen, men brødet og vinen er ikke selv blitt til Kristi Legeme og Blod. Det er etter min mening en mer åndelig forståelse av Kristi nærvær, enn en et reelt nærvær. Det får meg til å stille spørsmål i hvilken grad troen på inkarnasjonen er virkelig i luthersk tro. Etter gudstjenesten kan det som er til overs av brød og vin tas tilbake til sakristiet. Brødet legges tilbake til posen, vinen blir eventuelt helt ut i vasken. Det er altså ikke Kristi Legeme og Blod.

Kort oppsummert kan man kanskje si at for Den katolske kirken er Kirken til for eukatistien (nattverden) og eukaristien til for Kirken. Mens luthersk blir kirken mer en organisasjon med kirkelignende trekk.

Forståelsen av presteembedet blir også forskjellig. Det er ordinasjonens objektivitet som gjør sakramentene reelle ex opere operatum. Det er Kristi fullmakt gjennom Kirken som gis prestene i sakramentene.

Prestene i Den katolske kirken kan bare være menn og må leve i sølibat. Dette kan føres tilbake til Kristus. Han valgte bare menn til apostler. Da Kirken er Herrens brud og feminin, er det forståelig at bare menn tjener henne i sakramentene som Herrens spesielle representant. Herren valgte å leve uten familie for å stå helt til disposisjon for Faderens vilje. Det samme venter Kirken seg av hennes prester.

En forskjell som jeg også var kort innom, er autoritetsforståelsen. Den katolske kirke ledes av Peters etterfølger, paven. Hans kall og misjon er å bevare Kirkens tro og enhet. Når paven uttaler seg ex cathedra i lærespørsmål eller moralske spørsmål, er han ufeilbarlig i den betydning at han definerer hele Kirkens tro autentisk.

I de lutherske kirker er det etter mitt inntrykk ikke klart hvem som skal ha det siste ordet og det er vanskelig å vite hva som er korrekt lære i alle spørsmål. I dag er vi bekymrede vitner til uklarhet i disse spørsmål.

Etter katolsk tenkning holdes Kirken oppe av tre søyler: Skriften, tradisjonen og læreembedet. Alle er insprirert av Den hellige Ånd og bare Kirken kan utlegge Skriften autentisk. Luther har sluppet utlegningen fra tradisjonen med sola scriptura læren og åpnet den for vilkårlighet.

Ser vi etter i Skriften, så må man stille spørsmålet om Luthers tenkning er teologisk holdbar. For det første har Herren lovet disiplene å være med dem til verdens ende (Mt 28.20). Den Hellige Ånd skal hjelpe dem å huske på alt det Herren har lært dem og vil føre dem inn i sannheten (Joh 16,13). Til Peter sier Kristus at han vil bygge sin kirke på ham og at underverdenens makter ikke vil kunne overvinne den (Mt 16,18f). Hvis disse Herrens ord i Skriften alle er sanne, da kan ingen synd eller hyrdenes og Kirkens medlemmers svik føre til at denne kirken noen gang skulle slutte å være Jesu Kristi kirke. Så hvor berettighet og forståelig Luthers oppgitthet over de menneskelige tilstandene i kirken i hans samtid var, så feil var det å forlate kirken for å danne et fellesskap etter Luthers eget ”evangelium” som består av ”sola scriptura, sola fides, sola gratia”. Dette er en reduksjon av den kristne troen og overleveringen.

I Den katolske kirken spiller troseksemplene i form av helgene en viktig rolle. For oss er de også forbedere i Guds himmel. Den fremste av dem alle er Maria, kvinnen som ble Guds Sønns mor og som gjorde frelsen mulig. Hun er etter vår tenkning Kirkens mor. Hun lever i himmelen i den relasjon til Herren vi ser i evangeliene. Ingen katolikk tilber Maria, det er kun Gud som tilkommer tilbedelse, Gud i sin treenige virkelighet, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det er en vanlig beskyldning mot Den katolske kirke fra grupper som ikke er i stand til å skjelne mellom tilbedelse og forbønn.

Heldigvis har den økumeniske dialogen mellom Den katolske kirke og de lutherske kirker ført til at kirkene er kommet nærmere hverandre og har oppdaget at det ikke er en så stor avstand i troen som man tidligere har ment. Men det forblir ennå sentrale spørsmål som kirkeforståelsen og presteembedet som er åpne. Nye dokumenter fra den internasjonale dialogen påpeker dette og det er å håpe at dialogen fortsetter.

Samtidig er det viktig å understreke at Den katolske kirke er overbevist om at Herrens ønske om at alle skal være ett, er helt konkret og fysisk ment. Kirken skal ikke bare være ett åndelig sett, men også fysisk sett. Derfor er vi overbevist om at den økumeniske vei ikke er avsluttet før alle kristne igjen er samlet i en kirke. En kirke som er ledet av Peters etterfølger, selv om Peters embedet godt kan se helt anderledes ut enn i dag. Vår nåværende pave Frans peker i retning av en annen forståelse i det minste i stil og handling. Først når denne samlingen er skjedd, vil det også være én kommunion (en nattverd).