Kristi Kongefest er den siste søndagen i kirkeåret. Hele kirkeåret følger vi år efter år frelseshistorien. Det begynner med adventstiden, hvor vi føres inn i den messianske forventning. Deretter går vi gjennom Messias, Guds Sønns, menneskevordelse i juletiden. I fastetiden opplever vi den økende konflikten rundt Jesus som Messias og lytter til Hans budskap om Guds rike. Den stille uke leder oss igjennom Hans lidelse og i påsketiden hører vi om oppstandelsens under, at Jesus er Kristus, og vi minnes Kirkens begynnelse, til vi ved pinsefesten feirer Den hellige Ånds komme. Ellers i kirkeåret blir vi kjent med Kristi ord og gjerning. Og idag, som et høydepunkt, som en avrunding, feirer vi Jesus Kristus som konge.
Den teksten som er valgt ut for dagens fest fra Lukasevangeliet viser oss med en gang at Kristi kongsverdighet er helt anderledes enn de verdslige kongenes. Ment som en hån, hang de en plakat over hodet hans på korset, at han er jødenes konge. Korset er hans «trone». For jødene er han som korsfestet en som er forbannet av Gud, for romerne er allerede ordet «kors» frastøtende. Men for de kristne er nettopp dette korset med den korsfestede rett og slett tegnet på vår frelse.
Folkets ledende menn og soldatene håner og spotter Jesus. For dem er innskriften latterlig og sier til ham: «Hvis du er jødenes konge, så får du nå frelse deg selv!» Men det er ihvertfall en som tar denne innskriften alvorlig. En av de som er korsfestet med ham, vender seg til Jesus og ber han å huske ham når han kommer med sitt rike. Innskriften på korset bevirker for første gang at det forkynte Guds rike blir forstått som et Kristi rike. Salmenes gamle ord «Gud er konge» forandres i et «Kristus er konge». Hvordan forbryteren forestiller seg denne kongen Kristus er i grunnen likegyldig, men i det minste må han tro at denne kongen har makt til å hjelpe den stakkars dødende på en virksom måte. Det er en første anelse om Kristi universelle kongsmakt.
Dagens annen lesning utvider forbryterens anelse i det grenseløse: «Alt består ved ham … ved blodet fra hans kors». Men uten å prisgi sentrumet av hans kongedømme, nemlig korset. Hele skaperverket er underlagt ham som konge, fordi uten ham kunne det ikke eksistere. Det består i sin helhet i ham.
Faderen hadde på forhånd tenkt seg verden slik at den skulle bli til «sin elskede Sønns rike». Og ikke ved seg selv, men ettertrykkelig slik at alt skal bli forsonet i ham, slik at vi har frelsen og syndenes forlatelse i ham. Denne «freden» mellom alle vesen, ikke minst mellom himmel og jord, skulle ikke innstiftes på annen måte enn «ved blodet fra hans kors». Først i denne ytterste hengivelse under jødenes og hedningenes hån og de kristnes flukt og svik er Guds uendelige kjærlighet til verden blitt åpenbart i Sønnen, slik at den guddommelige kjærlighet i Sønnens skikkelse kan få kongsmakten over alle ting.
Også vi skal erkjenne i ham, den korsfestede, vår konge, vår Herre. Er korset for oss til forargelse eller fører det oss til troen?
P. Arne Marcos Blogg 