Søndagsbladet 170116

Kjære menighet,

for litt over en uke siden leste jeg de stort sett meget gode omtalene av David Bowies nye plate (Blackstar). Ikke det at jeg er noen Bowie fan. Jeg har noen av hans plater, men jeg hører dem i grunnen svært sjelden. Men Bowie var alltid en person man visste om. Spesielt gjennom de sære bildene vi så av ham på syttitallet.

Lørdag for en uke siden tenkte jeg at jeg kunne finne noe om på YouTube. Og det gjorde jeg. Så jeg så de to videoene og Lazarus. De er meget spesielle og det var noe underlig ved dem. Men begge så jeg som meget sterke.

Overraskelsen ble stor da jeg mandag morgen så i nyhetene på internett at David Bowie var død. For meg er det utrolig at det har lykkes ham i å holde sykdommen hemmelig hele tiden. Mange fikk nok sjokk over nyheten og Bowie har utvilsomt svært mange fans.

Med ett fikk videoene en helt annen betydning og jeg har sett dem om igjen et par ganger. Særlig Lazarus gjør på bakgrunn av hans død et nytt og sterkt inntrykk. Bildene av Bowie i sengen har mange syke kjent seg igjen i. De bygger nok på hans egen opplevelse av sykdom og sykehus.

Videoen åpner med at en kvinneskikkelse kommer ut av et skap. Hun sees av og til og jeg spør meg om hun symboliserer døden. Jeg mener det er den samme kvinnen som i får en hodeskalle lagt på ryggen. En hodeskalle som stammer fra en død astronaut … muligens Major Tom, en skikkelse som dukker opp flere ganger i Bowies tekster gjennom karrieren.

I sengen ligger Bowie med bandasjer rundt øynene og der hvor øynene er, er det sydd på sorte knapper. Det gir et helt spesielt inntrykk. Han bærer det samme også i . Kanskje det er et bilde på at man i den alvorlige sykdommen vanskelig kan se fremover. Vi får også se Bowie uten disse bandasjene og man ser at han er eldet og preget av sykdommen.

I Lazarus viser han en form for angst eller kanskje også usikkerhet knyttet til døden? I allefall er det sterkt at videoen slutter med at Bowie går inn i skapet og lukker døren. Et symbol på døden … ?

Teksten er også sterk i sangen. Han begynner med «Look up here, I’m in heaven». Det er som om han hilser oss etter at døden er inntruffet. Deretter «I’ve got scars that can’t be seen». Dette synes jeg er en viktig linje. Vi kan oppleve at livet påfører oss sår, som kan leges, men som etterlater arr og som vi bærer med oss inn til Gud. Det er vår sjels sårmerker. De kan prege oss og bli en del av oss. Det kan bli noe mellom Gud og den enkelte.

Videre «I got drama, can’t be stolen»: peker det på erfaringen med sykdommen og kunnskapen om den forestående døden? Til slutt i det samme verset: «Everybody knows me now». Det er nok sant etter at nyheten om hans død kom.

I et senere vers: «This way or no way. You know, I’ll be free. Just like the bluebird». Peker det mot livet etter døden? Jeg tror det. Det gir teksten et håp og en positiv slutt. Hele teksten kan leses her: http://www.davidbowie.com/news/lazarus-lyrics-full-55371.

David Bowie tok på denne måten en overraskende avskjed med verden. Men en reflektert og gjennomtenkt avskjed.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s