Søndagsbladet 100116

Kjære menighet,

det viser seg at det ikke blir slik jeg skrev i det forrige Søndagsbladet. Da jeg var i Tyskland siste uke til møtet i provinsrådet, fikk vi ikke gjennomført et planlagt program fordi en av rådsmedlemmene ble syk. Planen var å få en veiledning fra en supervisor for at vi som råd skal bli et bedre lederteam. To av oss fem er nemlig nye i denne oppgaven. Men for at vi skal ha utbytte av supervisjonen som team, må alle fem være tilstede. De utfordringer vi står overfor som ledelse i årene som kommer, vil forhåpentligvis kunne møtes bedre om vi fungerer godt som team. Derfor vil det opprinnelig planlagte møtet i februar likevel finne sted og jeg må derfor reise igjen til Tyskland. Så fort blir planer forandret og justert.

Personlig setter jeg pris på å nå ha en bedre kontakt med mine medbrødre i Tyskland. Det er over 30 år siden jeg trådte inn der og mange kjenner jeg etterhvert svært godt. Men med mine år i Norge, Spania og Argentina, har jeg vært borte fra provinsen i rundt 20 år. Riktignok har jeg vært sammen med noen av dem i Norge og Argentina, men mange har jeg sett sjelden i disse årene. Derfor er det hyggelig å få en forbedret kontakt med dem.

Da jeg begynte i novisiatet i 1983, var det 146 medlemmer i provinsen utenom oss noviser. I dag er vi i overkant av 100 færre. Det gir oss et spesielt ansvar overfor hverandre, særlig når mange er over 70 år. Muligheten for en aktiv innsats i kirken er nokså redusert for oss. Ingen er lenger under 50 år gammel og den «nyeste» har feiret sitt 25 års jubileum med løfter. Mange av de som studerte i min tid, sluttet på veien, som regel før de evige løfter. Hadde alle blitt, hadde vi i dag vært 25-30 fler.

Men selv om vi blir færre i provinsen, tilhører vi en orden som er større enn som så. Når vi blir færre en 21, kan vi ikke lenger være en selvstendig provins, men må enten slå oss sammen med en annen provins, eller bli en region av en større provins. Det får tiden vise.

Uansett hva som fremtiden vil bringe, vil ordenen alltid beholde ansvaret for en og sørge for den enkelte helt til livets slutt. Hvor jeg da vil befinne meg, er det selvfølgelig umulig å forestille seg i dag.

I årenes løp har jeg besøkt ordenen i en god del av landene hvor vi er og teoretisk sett kan vi i Tyskland en dag få tilbud om å skifte provins om vi ønsker det. I dagens Europa er det faktisk den iberiske provins som har flest kall og hvor der er flest av oss og som kanskje har den bedre fremtid. Det var to provinser, Spania og Andalucia, og regionen Portugal som ble slått sammen til den iberiske provinsen. De er tilsammen rundt 100 i provinsen. Men det er også mange spanske som virker i Søramerika og som av og til vender tilbake til Spania i alderdommen.

For eget vedkommende er det for tidlig å tenke dypere over dette nå, men av og til blir jeg berørt av tanker og spørsmål. Uansett har livets vei ført meg til andre steder og uventede oppgaver, noe som for det meste har vært positivt.