Avskjed med Akersveien

I aften sitter jeg for siste gang i leiligheten jeg er blitt så glad i Akersveien 12. Jeg fikk litt over fire år her. Men dette er det beste stedet jeg har bodd til nå. Riktignok hadde jeg også en utmerket leilighet som bispedømmets generalvikar, men denne her har vært enda koseligere og hjemmeligere å være i. Spesielt har jeg alltid sittet med stor glede i stuen. Alt etter i hvilken stol jeg valgte å sette meg, ble rommet alltid anderledes. Så det er trist og vemodig å måtte dra herfra.

Av en eller annen grunn som aldri har passet meg, har jeg aldri fått lov til å bli lenge et sted. Det er ikke og har ikke vært riktig hverken overfor meg eller overfor de mennesker som er meg betrodd.

Hvordan har det vært i dette mitt ordens- og presteliv? De første månedene i 1983 var jeg postulant i vårt studiehus i Münster i Tyskland. Dernest fulgte et novisiatsår i Kloster Arnstein i Lahndalen mellom Koblenz og Limburg før jeg vendte tilbake til Münster for studiene i filosofi og teologi. De fem årene mellom 1984 og 1989 jeg tilbrakte der, er faktisk den lengste perioden jeg har fått være på et sted. Etter oppholdet der, hadde jeg to praksisperioder i Trondheim og i Datteln det følgende året, før jeg ble kapellan i Pirmasens for tre år. Så fulgte knapt 10 måneder i Sevilla før jeg kom til Trondheim i september 1994.

Da jeg var kommet dit og innsatt som sogneprest den første adventsøndagen samme året, trodde jeg at nå skulle jeg endelig få kunne være et sted over lengre tid og begynte mitt arbeide med tanke på at jeg hadde et langtidsperspektiv. Lite ante jeg den gangen hvilket drama jeg skulle bli forviklet i knapt to år senere med den beryktede Georg Müller. Året etter det igjen måtte jeg dra min vei da denne mannen dessverre ble viet til biskop.

Det førte meg tilbake til Münster for atter et år i studiehuset før jeg så dro august 1998 til Argentina. Oppholdet der er og blir til nå den beste perioden jeg har opplevd og som gir meg mest glede å tenke tilbake på. Men i de knapt tre og et halvt årene jeg var der, bodde jeg på to steder.

På nyåret 2002 var jeg tilbake i Norge og ble plassert i Kristiansand hvor ordenen skulle få et nytt tilhold. Jeg var med i et pastoralteam av prester, men virket også ved det nyopprettede familiesenteret til bispedømmet i Oslo, samt at jeg betjente latinamerikanerne i Kristiansand og Stavanger.

Da den nye biskopen av Oslo ble utnevnt, valgte han meg som sin generalvikar i hvis funksjon jeg tiltrådte den 1. januar 2006. Så nå måtte jeg flytte til Oslo. Men da der ikke fantes noen bolig for meg på det tidspunktet, bodde jeg de første ni månedene provisorisk i den såkalte Mariagården i Akersveien.

En generalvikar følger gjerne biskopen i hele hans funksjonstid, men så ble ikke tilfellet her. Allerede i august 2009 måtte jeg overta som sogneprest i St. Olav domkirke og måtte en kort tid senere flytte fra Akersveien 5 til Akersveien 12. I 16 måneder hadde jeg så begge stillinger. Da jeg ble løst fra min stilling som generalvikar i slutten av november 2010 og bare kunne være sogneprest, var jeg atter en gang så naiv å tro at jeg skulle få bli i en lengre tid et sted og jeg hadde regnet med i det minste å få en syv til ti år, som må sies å være et absolutt minimum for en sogneprest. Dette håpet ble styrket da biskopen flyttet mine polske medbrødre fra Hønefoss til Oslo i 2011 for at vi skulle arbeide sammen.

Men fikk det lov til å vare? Neida … I 2013 blir det så bestemt at vi skal flyttes til Asker og Bærum, bo sammen i et ombygget Villa Maria, men arbeide på forskjellig hold. Ingen ansvarlig førte noen personlig samtale med meg, hverken provinsial i ordenen eller biskopen. Gjennom en rask offentliggjøring av utnevnelsen fikk jeg knapt anledning til å tenke over saken.

Da de nye boligene ikke blir klare før til sommeren, må jeg for et godt halvt års tid bo i den gamle og utrivelige presteboligen på Stabekk før jeg eventuelt kan flytte til den nye boligen … hvor jeg blir et par års tid? Jeg har sluttet å tro på at jeg noen gang skal kunne få oppleve kontinuitet i mitt liv og mitt arbeide og jeg merker at jeg begynner å gå på felgen.

I dag har jeg hatt to utmerkede herrer her fra «team relocations«, tidligere «Majortrans» flyttebyrå. De har pakket så og si alt ferdig i dag. Nå skal jeg tilbringe min siste natt her og i morgen formiddag skal vi kjøre alt over til Stabekk. Da jeg kun får bo provisorisk den første tiden, kommer jeg til å la meget være innpakket. Jeg ser heller ikke noen grunn til å kjøpe bokhyller eller pakke ut noe særlig med bøker før jeg får den (endelige?) boligen. Vanskeligheten for meg er at jeg etterhvert skal bo på under halvparten av plassen jeg har hatt i flere år.

I årene i Akersveien har jeg blitt meget glad i denne bydelen i Oslo. Jeg trives meget bedre i en by enn utenfor og jeg har synes det har vært flott å kunne gå rett ut av huset på gaten og «dykke» ned i bylivet. Dessuten har til alle årstider elsket å gå rundt i nærmiljøet med et kamera og ta bilder. Jeg har nok tusenvis av foto fra området her. Det er så mange vakre og små hus som ligger tett i tett … på en måte er de et slags norsk «barrio«. Noe av det jeg liker ved å være i Argentina er å bo i et «barrio» hvor folk bor i mindre hus vegg i vegg. De store villaene med store hager rundt Stabekk hvor der nesten ikke er mennesker å se, er stusselige sammenlignet mot livet i Morón.

Hvordan kommer det til å gå videre? Jeg tør ikke tenke fremover lenger og da jeg ikke vet for hvor lenge jeg  har fått denne oppgaven, frykter jeg at flytting vil forbli en plage i mitt liv.