Den synodale prosess

Foredrag for ordenssøstre på Katharinahjemmet 040223

Vi ble varslet om synoden en tid i forveien og fikk vite at biskopene skulle begynne prosessen i sine bispedømmer den 17. oktober 2021. Jeg ble bedt av biskop Berislav om å være koordinator for Tromsø Stift. I august hadde jeg tatt på meg et vikariat i Bodø. Men det var ikke noe hinder for arbeidet.

Først den 7. september, bare fem uker før den offisielle starten, ble de forberedende dokumenter lagt ut på Vatikanets nye nettside for syoden. Den 9. september ble jeg klar over de to dokumentene som først ble lagt ut på engelsk, andre språk fulgte siden. Synodens arbeidstittel er «For en synodal kirke: kommunion, deltagelse og misjon». De to dokumentene er på rundt 100 sider til sammen og jeg trengte noe tid på å lese gjennom alt. Jeg opplevde mye av innholdet som lite interessant og meget som vel enkelt. Men på slutten av Vademecumet var det rundt 55 spørsmål fordelt over ni grupper som skulle danne rammen for det lokale arbeidet.

Dette skulle vi altså arbeide med i menighetene, i klostrene og i stiftet stort sett under pandemien. På dette tidspunktet hadde vi fått en frist til april for å behandle spørsmålene i de enkelte bispedømmer i verden. Da Den nordiske Bispekonferanse skulle møtes i Tromsø i begynnelsen av mars i fjor, opererte vi med den 15. februar som en intern frist i stiftet, slik at vårt bidrag kunne være klart til da. Det var min oppgave å lage en syntese for bidragene fra stiftet.

Det var blitt bestemt fra Vatikanet at det hvert enkelt bispedømme utarbeider fikk lov til bare å være på maksimalt 10 sider. Deretter skulle alle bidragene fra bispedømmene i bispekonferansen atter samles i en syntese på maksimalt 10 sider. Denne begrensningen skulle fortsette videre på det kontinentale nivået og til slutt det internasjonale nivået. Det vil si at tanken er at alt arbeidet i hele verden skal kunne samles på 10 sider til slutt.

Jeg må innrømme at jeg var ganske så satt ut av dette og jeg syntes det var vanskelig å forstå hvordan dette skulle være praktisk gjennomførbart. Spesielt også fordi man fra sentralt hold mente at ikke bare Kirkens medlemmer skulle være delaktige, men også kirkefjerne, andre kirkesamfunn, andre religioner og ikke-troende.

I vårt lille stift klarte jeg ikke å forestille meg dette som en reell mulighet. Også på grunn av de store avstandene og de strenge restriksjonene grunnet pandemien. Riktignok kom det et lite vindu med en åpning av restriksjonene for en kortere stund, men det ble vanskelig å forholde seg til.

Selvfølgelig holdt jeg en god kontakt med biskop Berislav underveis og vi hadde flere samtaler om fremgangsmåten. Det vanskelig i det hele, var jo at tiden ble så kort. Når man aldri har hatt en synode på bispedømmeplan, har man heller ingen erfaring med en mulig gjennomføring. Egentlig burde Vatikanet ha gitt alle bispedømmer mellom et halvt og et år på forberedelsene lokalt. Dessuten skulle prosessen ikke begynt under pandemien. Den nordiske Bispekonferansen sa fra til Vatikanet at tiden var alt for knapp.

Videre var tanken om å bruke den enorme mengden tekst overfor deltagerne meget vanskelig. Biskopen og jeg ble derfor enige om at jeg skulle lage en tekst som var kortest mulig og samtidig bare velge ut noen spørsmål som ville være mest relevante for oss. Mens jeg holdt på med forberedelsene, kom hyrdebrevet fra de nordiske biskopene som er godt og fornuftig. Jeg tok derfor med noen spørsmål rettet til den enkelte person basert på hyrdebrevet.

Så jeg skrev da følgende i min tekst:

«Utgangspunktet for at denne prosessen skal bli fruktbar, vil være å rette blikket mot seg selv. Skal vi i Kirken snakke om synodaliteten, er det viktig at vi først gjør opp en personlig status. Derfor kan et første element i arbeidet være å stille seg selv disse personlige spørsmål fra de nordiske biskopers hyrdebrev:

1. Hvordan bygger jeg opp Kirken i nestekjærlighet og enhet?
2. Er jeg tro mot Kristi bud?
3. Er jeg gjenkjennelig for andre som en disippel av Jesus?
4. Former evangeliet mitt liv og forhold?
5. Er jeg en brobygger og en døråpner?

Med dette som en bakgrunn, kan menigheten med presten og menighetsrådet ta opp og diskutere de følgende spørsmålet fra teksten Vatikanet har gitt ut:

1. Hvordan er vi sammen på veien gjennom livet som menighet i Kirken?
2. Hvordan er vår menighet satt sammen?
3. Hvilket rom har vi for samtaler og å lytte til hverandre?
4. Hvordan feirer vi messen og Kirkens ulike fester som menighet?
5. Hvordan er vi synlige som menighet i vårt lokalmiljø?
6. Hvordan er vårt forhold til samfunnet?
7. Hvilke økumeniske relasjoner har vi?
8. Hvordan ivaretar vi vårt medansvar i menighetens liv og vekst?
9. Hvordan er samarbeidet mellom sogneprest og menighetsråd/menighet?»

Jeg laget en versjon tilpasset menighetene og en versjon for klostrene. Denne teksten sendte jeg så til alle sogneprestene/-administratorene og til klostrene. Jeg ba dem om å samles så godt det lot seg gjøre for å snakke om dette, både i menighetsrådene og ellers i menighetene. Videre anbefalte jeg at dette ene arket kunne kopieres og legges ut i menighetene slik at de troende også kunne ta med dette hjem og gjøre seg sine egne tanker til spørsmålene.

På veien mot den 15. februar sendte jeg ut påminnelser til menighetene om dette. Så da fristen var over satt jeg med svar fra tre menigheter, tre ordener og fire lege personer, altså 10 bidrag. Hvorfor jeg ikke fikk mer, har jeg ikke spurt prestene om. Jeg hadde ikke noe ønske om å sette dem under unødvendig press.

Ut fra det materialet jeg hadde mottatt, laget jeg en tekst på rundt seks sider som jeg så oversatte til tysk og som via biskop Berislav ble gitt til bispekonferansen i begynnelsen av mars i fjor. Etter konferansens møte fikk jeg vite at de per da ennå ikke hadde behandlet dette og at Vatikanet hadde forlenget fristen fra april til 15. august. Jeg må tilstå at jeg da ble noe skuffet, da vi jo kunne arbeidet mer utførlig med temaet i stiftet, men biskopen og jeg ble enige om at vi hadde gjort vårt.

Innledningsvis skrev jeg i vårt bidrag litt om faktaene rundt stiftet, før jeg skrev svarene på de ni nevnte spørsmålene. Her vil jeg bare nevne innholdet kort. På det første spørsmålet om hvordan vi er sammen på veien, er det mest sentrale messen og liturgien. Det er de fremste møtepunktene for de troende. Et problem er at de fleste kirker og kirkeanlegg er for små til å samle mange fra menigheten. Men et spesielt element er kirkekaffen som kan styrke fellesskapsfølelsen. Videre utfordringer er de mange nasjoner og deres behov for møteplasser. Et eget felt er konvertitter.

Det neste spørsmålet tar nettopp opp sammensetningen av menighetene og ordene. Her understreket jeg at flertallet av katolikkene ikke er norske og at evnen og viljen til inkulturering, assimilering eller integrering er ulikt utviklet hos de mange utlendinger. En videre realitet er at mange ektepar er etnisk blandet og at ofte bare den ene av paret er katolikk. Grunnet de store avstandene i alle menighetene har de fleste flere messesteder som besøkes en gang i måneden.

Det tredje spørsmålet omhandlet rom for samtaler og å lytte til hverandre. Alt etter sted er det ulike tilbud og muligheter. Bønn i hjemmet, foredrag og barne- og ungdomsarbeid. Utfordring er informasjonskanaler.

Når det gjelder messefeiringen og annet, er vi jo i Norge ganske så trofaste til Kirkens bestemmelser, så det fungerer godt. Det er et tilbud av messer på andre språk.

Synligheten i lokalmiljøet avhenger igjen av sted. I Bodø har vi f.eks. skolen som er kjent i dag, men som også var kjent som et samlingssted for ungdom fra langt tilbake. I Tromsø er Elisabethsøstrene kjent fra sin sykehusvirksomhet, som også i Harstad og i Hammerfest. Dessuten er også Karmel en kjent institusjon i dag. Muligens er klostrene mer synlige enn menighetene.

Forholdet til samfunnet er igjen ymse etter hvilket sted vi ser på. I Tromsø har vi fått et informasjonssenter for Caritas. Videre tilbyr enkelte menigheter Katolsk Forum eller samarbeider på økumenisk plan eller også interreligiøst plan.

Det økumeniske arbeidet er også avhengig av sted, menighet og prest. Til vanlig er relasjonene til de andre kirkesamfunnene gode og respektfulle.

Når det gjelder medansvar merker vi dessverre at det blir stadig vanskeligere å engasjere til frivillig innsats, det være seg katekese eller menighetsråd og andre aktiviteter.

Det siste spørsmålet om samarbeide mellom sogneprest og menighetsråd/menighet blir jevnt over opplevd som godt. En mulighet som ikke brukes er å avholde årsmøter. Videre er det ulikt hvordan menighetene har informasjonstilbud. Et uttrykt ønske er å ha et pastoralråd i stiftet og et tilbud med kursing.

I begynnelsen av mars kom det så en instruksjon fra kardinal Grech til alle biskopene om hvordan syntesen fra de ulike bispekonferanser skulle utføres. Om NBKs syntese tilsvarte dette har jeg ikke sjekket. P. Marco Pasionato, administrator i Finland, hadde fått oppdraget å lage syntesen for de nordiske land, så jeg regner med at han fulgte instruksen.

Vi holdt et Zoom-møte mellom koordinatorene i bispekonferansen den 5. juli hvor vi fikk anledning til å utveksle tanker og erfaringer med arbeidet så langt. Den 22. august ble syntesen sendt til biskopene. Vi hadde i Tromsø ingen kommentarer da vi synes arbeidet var godt gjennomført og hadde tatt med punktene vi synes er viktige. Selvfølgelig er det noen forskjeller mellom landene, men dette kommer frem i syntesen.

Sekretariatet i Synoderådet skrev så et utførlig dokument basert på alle syntesene som var kommet inn til Vatikanet og dette ble offentliggjort den 27. oktober. Men dokumentet ble først sendt til biskopene den 28. november. I den ledsagende e-posten får vi vite at 112 bispekonferanser har vært involvert i prosessen.

Men det som nå var nytt, var at de ulike prelaturene og bispedømmene igjen skulle aktiveres ved å svare på tre spørsmål på side 42 av det 44 sider lange dokumentet. Det vil si at synoderådet hadde forlatt det opprinnelige programmet og gitt det tilbake til det laveste nivået. Igjen var det satt frister. Vi skulle innen den 9. januar i år sende inn våre svar til NBK hvor igjen p. Marco skulle utarbeide syntesen. Denne skulle vi så få tilbake fra ham den 20. januar for innen den 30. januar å komme med våre synspunkter på syntesen. Deretter skulle denne sendes til synoderådet som en del av forberedelsene til møtet om den synodale veien i Praha den 5.-12. februar. Dette er etter min mening en knapp frist.

DCS som står for “(Working) Document for the Continental Stage” var en stor skuffelse å lese. Bortsett fra et sitat fra Jesaja, er det ingen referanser noe sted til bibelsk innhold, hverken GT eller NT. Jesus blir nevnt én gang, mens Den hellige Ånd nevnes tre ganger. Utover det forekommer ikke Gud i det hele tatt. Jeg må tilstå at jeg tenkte på Greta Thunbergs gode beskrivelse av arbeidet med å løse klimakrisen: «bla, bla, bla».

Det underlige er videre at selv om det dreier seg om det kontinentale nivået, er det sitater fra alle kontinenters arbeid. Dokumentet er enten laget for å ha en forbindelse mellom forhåndsplukkede sitater, eller sitater er plukket ut for å krydre teksten. Problemet med denne fremgangsmåten, er at det er umulig å vite hva de ulike bispekonferanser har kommet med i sin helhet, da det aldri er mer enn et sitat fra de bispekonferansers tekster som er tatt hensyn til.

Så hva svarte vi i Tromsø?

Våre svar på spørsmålene på side 42 i DCS er som følger:

«– Etter å ha lest DCS, er vi overrasket over at den ikke nevner forholdet til Jesus Kristus, Den Hellige Ånd eller Kirkens misjon. Derfor er det ikke lett for oss å ane noen intuisjoner som gjenspeiler Kirkens virkelighet i Norge eller i Europa. Det er ganske skuffende å lese. Den viser ingen vei for å løse utfordringene mellom Kirken og verden, som ville være presserende for å fornye Kirkens liv.

– De betydelige spenningene eller avvikene kommer ut av kampen mellom tro og fornuft. Den moderne verden ønsker å skille disse to virkelighetene som hører sammen. Fremveksten av det moderne selvet er den største hindringen for kirkens misjon i Europa. Dette er spørsmålene og problemene som må tas opp i de videre trinnene i prosessen.

– Kirkemøtets første sesjon i oktober 2023 bør ta et kritisk standpunkt til bruddet mellom kirken og verden, til bruddet mellom tro og fornuft. Den må også fornye bevisstheten om vår Herres gave til Kirken: Kirkens misjon: «Gå derfor og gjør alle nasjonene til disipler; døp dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lær dem å holde alle de bud jeg ga dere» (Mt 28,19-20a). Bare basert på denne befalingen til Kirken kan Kirken reformeres og fornyes. Dette kan løses ved å utdype vår kjærlighet til vår treenige Gud og i vår lydighet og ærbødighet overfor Gud».

Dette er kommet inn i NBKs syntese som vi mottok den 21. januar. Men her går det frem av den ledsagende e-posten at bare Helsinki, København, Stockholm og Tromsø hadde sendt inn bidrag. Men jeg har etterpå hørt at et av avsnittene skal ha kommet fra Trondheim. Det har jeg ikke fått bekreftet. Men Oslo og Reykjavik har tydeligvis ikke vært med på dette.

Det ser ut til at synoderådet har forstått at det har vært reaksjoner på hele prosessen ute i verden, for den 26. januar mottok alle verdens biskoper et tresiders brev fra kardinalene Grech og Hollerich. Her tilbakeviser de blant annet at synodens resultat er forhåndsbestemt og de minner om hvordan synoder er ment å skulle være i Kirken. Likefullt er det all grunn til å stille mange spørsmål til fremgangsmåten. Spesielt de til dels korte tidsfrister og det at man ikke vet hva som er svarene fra de ulike bispekonferansene. Jeg kan ikke se på synodens nettside at de er lagt ut.

Det er kommet mye kritikk av prosessen fra mange hold. Meget er lagt ut som artikler på ulike nettsteder. Blant disse tar jeg her bare med Mark Regnerus kritikk av metodene som ble offentliggjort på nettet den 8. januar i år. Han mener at metodologiske feiltrinn undergraver synoden.

Jeg tillater meg å sitere en del fra denne artikkelen:

«Som samfunnsviter har jeg alvorlige bekymringer for det metodologiske rotet som har preget denne synodens massive, uhåndterlige datainnsamling-og-analysesatsing.

‘Synodalitet’ er et forvirrende ord som oppmerksomme katolikker diskuterer i disse dager, men dets betydning er ganske dagligdags. ‘Synodalitet’ refererer til aktiv deltakelse fra alle de troende i Kirkens liv og misjon, mens ‘synode’ refererer til et råd eller samling av kirkeledere ikke ulikt andre kristne fellesskap. I den katolske kirke er en synode primært sammensatt av biskoper, som drøfter en bestemt sak eller tema under ledelse av Den Hellige Ånd. I dette tilfellet handler synoden i oktober 2023 om synodalitet som sådan – en refleksjon om autoritetens natur innenfor Den katolske kirke.

Et sentralt tema for det nåværende pavedømmet har vært å få til mer engasjement for lekfolk i Kirkens styresett, og kanskje større demokratisering, fleksibilitet og autonomi. Få bestrider den første av disse, selv om den gjør noen nervøse. Flere har imidlertid betenkeligheter med den sistnevnte trioen og frykter at de tyske og belgiske bispekonferansene vil bruke synoden som et middel til å svekke autoriteten til sentrale moralske doktriner. Hva pave Frans mener om alt dette er ikke helt klart.

En tidlig og sentral del av den forberedende fasen av denne synoden var en massiv datainnsamling får å «lytte og skjelne» over hele kloden, i et forsøk på å måle sensus fidei. Som religions- og familiesosiolog var jeg naturligvis interessert. Frukten av denne prosessen er nå oppsummert – eller rettere sagt syntetisert – i dokumentet for det kontinentale nivået. DCS er Vatikanets tolkning av dataene og et dokument som vil være fokus for de syv ‘kontinentale’ møtene som er planlagt i løpet av de neste månedene. Det fungerer som en forløper til instrumentum laboris (eller arbeidspapir) som synodens deltakere i oktober 2023 vil diskutere og debattere. Det er med andre ord et viktig dokument.

Jeg refererer også til den som «Frascati-rapporten», fordi den er et produkt av to ukers arbeid i slutten av september av forfatterne på et retreatsenter i Frascati, ikke langt fra Roma. Det var der noen få dusin utvalgte – for det meste teologer – som ble bedt om en ‘autentisk’ syntese av de nasjonale rapportene fra de 112 deltakende bispekonferanser fra hele verden.

Å spørre og lytte er alltid gode ting, fastholder jeg, og lekrepresentasjon i Kirkens styresett fortjener litt eksperimentering. Etter å ha lest DCS, har jeg imidlertid alvorlige bekymringer som samfunnsviter om det metodologiske rotet som har preget denne synodens massive, uhåndterlige datainnsamling- og analysesatsing. Å finne mening i intervju- og fokusgruppedata fra en enslig menighet er ikke en enkel oppgave. Legg til ytterligere 10 000 menigheter fra hele verden, og du har en umulig utfordring. Be så om ‘synteser’ i stedet for sammendrag? Resultatet er et svært kostbart, tidkrevende sett med tolkeres personlige meninger, med lite ansvarlighet (og ingen offentlig tilgang) overfor de originale dataene.

Hvis du virkelig ønsker å kjenne sensus fidei, velg et utvalg av nasjoner, bispedømmer og sogn; send deretter en kort, godt oversatt universell undersøkelse, legg til noen få demografiske markører og ta med noen få åpne spørsmål. Hvis du vil vite hva frafalne katolikker mener, gjør det samme. Utenforstående? En lignende prosess.

Men å forstå sensus fidei er ikke det synodens instruksjoner ser ut til å ha søkt etter. Vademecumet, brukt som en veiledning for datainnsamlingsfasen, rådet menighets- og bispedømmeteam til å hoppe over oppsummeringen til fordel for ‘syntetisering’, beskrevet som «en handling i dømmekraft» som ikke bare rapporterer «vanlige trender», men også «fremhever de punktene som treffer en akkord, inspirerer til et originalt synspunkt eller åpner en ny horisont» på en måte som gir «spesiell oppmerksomhet til stemmene til dem som ofte ikke blir hørt.»

Selvsagt fikk selv disse lokale lagene i oppgave det umulige – levere en ti-siders syntese av det som ble hørt. Faktisk har de som har skrevet syntesene på alle nivåer i prosessen hatt betydelig mulighet til å tilpasse dem sine egne følelser. Vatikanets DCS-forfattere erklærte at dokumentet ikke er «rapporten fra en sosiologisk undersøkelse». I stedet vurderte de det som et teologisk dokument i den forstand at det er lastet med den utsøkte teologiske skatten som ligger i opplevelsen av å lytte til Åndens stemme hørt av Guds folk, slik at dens sensus fidei kan komme frem.

Jeg ser det ikke. Det virker i stedet som en sensus marginis. Det Frascati-gruppen hørte, eller skrev ned, er mye sår og lidelse. Er dette normen i Kirken? Følelsesmessige termer metter dokumentet. For eksempel dukker ordet «føle» opp 25 ganger, inkludert «[hvis] Kirken ikke er synodal, kan ingen virkelig føle seg helt hjemme». (Hva betyr dette?) Begrepet «dialog» dukker opp 31 ganger, «dømmekraft» 28 ganger, «lytting» 38 ganger, «erfaring» 43 ganger, «reise» 33 ganger, og versjoner av «velkomst» 18 ganger. Nøyaktig hvem sine stemmer er dette?

Empirisk er vagheten i DCS symptomatisk for bruken av deltakende aksjonsforskning, en slags ‘metode’ som er lett på strenghet og tung på å fremme sosial endring. Deltakende aksjonsforskning, slik en beskrivende studie karakteriserer den, søker å forstå og forbedre verden ved å endre den. I hjertet er kollektive, selvreflekterende undersøkelser som forskere og deltakere gjennomfører, slik at de kan forstå og forbedre praksisene de deltar i og situasjonene de befinner seg i.

Når den kontinentale fasen fortsetter, har jeg ingen anelse om hvordan det fremvoksende instrumentum laboris vil se ut, hvordan synodene i oktober 2023 og 2024 vil forløpe, og av hvilken karakter, innhold og tone de midlertidige og endelige dokumentene for dem vil bestå. Men jeg vil advare mot tillit til at det som synodefedrene starter med – produktet av uhåndterlige data i hendene på enkelte formidlere – er stabil grunn for å bedømme guddommelige hensikter, enn si det gode, det sanne og det vakre. La den i stedet være en veiviser for misjonsmarken».

Så langt Regnerus. Artikkelen inneholder meget mer, men jeg synes dette er en viktig innsikt som jeg håper også når frem ledelsen i synoderådet. Jeg mener at hele prosessen så langt har vært for rask, for lite oversiktlig, for lite transparent, til at jeg vil se den som positiv for Kirken. Dessuten fortelles det at bare et sted mellom 0,5 og 1% av verdens katolikker har deltatt i prosessen.

Skal vi spisse inn Kirkens utfordring for vår tid på et punkt, så er det tro, ikke struktur.

Jeg har ikke noe problem med at Kirken lytter. Men jeg synes fremgangsmåten til nå ikke har tilsvart det som er ønsket. Har Kirken virkelig lyttet med denne metoden? Av en eller annen grunn har det fra enkelte steder kommet ønsker om at Kirkens lære må forandres, til dels på svært graverende områder. Men en synodal prosess kan ikke behandle Kirkens lære. Den står ikke til debatt. Målet må da være hvordan føre de troende til å leve bedre i samsvar med læren. Læren er rammen for frelsen og den kan ikke bøyes til noe annet.

Slik jeg per i dag forstår pave Frans, er hans ønske at den synodale prosessen skal føre oss til en fornyet glede og dybde i troen hvor Kristus står sentralt og hvor forkynnelsen og misjonen er en levende, fornyet og forsterket aktivitet i Kirken. Hver gang de troende blir sendt ut av kirkerommet etter messen er det for å være bedre vitner om Kristi død og oppstandelse for sine medmennesker. Det er det sentrale ved å være kristen.

Tenk om katolikkene kunne gjenoppdage de mange vakre og oppbyggelige tanker som er å finne i dokumentene fra Det annet Vatikankonsil. Der og kun der kan konsilets ånd bli funnet og etterlevd. Det mener jeg vil være i pave Frans’ mening.