Vår moderne verden blir stadig mer komplisert og uoversiktlig. Dette kan gå utover mennesket på mange måter. Den katolske kirke bruker sin sosiallære for å formidle en visjon om mennesket og en forståelse av det som vil beskytte det. Sentralt i katolsk tenkning står personen. All katolsk etikk og moral, teologi og sosiallære kan godt sies å være lagt opp for å respektere og verne om personen. Dessverre formidler ofte mediene et snevert bilde av Kirken og dens lære. Kirken har et helhetlig syn på mennesket, verden og tilværelsen basert på åpenbaringen av Guds vilje i Jesus Kristus. Da Kirken ledes av Den hellige Ånd gjennom historien, søker den å være en stemme i verden som vil hjelpe menneskeheten til å bygge opp en god verden for alle i tråd med Guds vilje.
Encyklikaens innhold
I encyklikaen «Caritas in veritate», «Kjærlighet i sannhet» som nå foreligger på norsk, ønsker pave Benedikt XVI å aktualisere Kirkens sosiallære i forbindelse med 40 års jubileet for pave Paul VIs encyklika «Populorum Progressio», «Folkenes utvikling» fra 1967. Pave Benedikts encyklika skulle vært ferdig på et tidligere tidspunkt, men grunnet finanskrisen valgte Paven å utsette utgivelsen for å kunne ta med tanker rundt økonomi.
I innledningen understreker Paven med en gang at «Kjærlighet i sannhet» er «den primæare drivkraft bak en sann utvikling av hvert menneske og hele menneskheten» (1). Det gir mennesket kraft til å engasjere seg for rettferdighet og fred. Gud er kilden for denne kraften som er uløselig forbundet med kjærligheten.
Deretter følger et kapittel om «Populorun Progressio». Her er det verdt å merke seg at Paven mener at den må leses i sammenheng med to andre av pave Paul VIs tekster, nemlig «Humane Vitae» og «Evangelii Nuntiandi». De tre tekstene samlet gir en beskrivelse av Kirkens lære om mennesket og dets utvikling (15).
Videre skriver Paven om menneskets utvikling i vår tid og peker på forskjellige trekk ved den i det neste kapittelet, mens i det tredje kapittelet tar han for seg forskjellige sider ved samfunnet og økonomien. Deretter skriver han om sammenhengen mellom folkenes utvikling, deres rettigheter og plikter også i forhold til miljø.
I denne sammenhengen er det viktig at Paven understreker at der en sammenheng mellom rettigheter og plikter i et samfunn. I vår tid kreves det for lett rettigheter, men der glemmes pliktene som følger med rettighetene. Han gjør videre oppmerksom på vårt ansvar for miljøet og trekker frem det vesentlige synspunktet at vi også må se vårt ansvar for det menneskelige miljøet. Vår omgang med mennesket og vår omgang med naturen må henge sammen. Det er lite troverdig når et samfunn på den ene siden går inn for abort, mens man på den annen siden vil verne naturen.
I det femte kapittelet skriver Paven om samarbeid mellom menneskene og samfunnene før han til slutt i encyklikaens konklusjon understreker at vi alle tilhører «Guds familie som hans barn». Det er viktig for å være i stand til å «fremhjelpe en ny tankegang og å stille ferske krefter til tjeneste for en ekte helhetlig humanisme» (78). Videre skriver han at «utvikling omfatter oppmerksomhet overfor det åndelige liv, genuin respekt for erfaringene med tiltro til Gud, åndelig fellesskap i Kristus, tiltro til Guds forsyn og barmhjertighet, kjærlighet og tilgivelse, selvfornektelse, mottagelse av ens neste, rettferdighet og fred» (79).
Begrepet utvikling
For bedre å forstå hva Paven og Kirken mener med ordet «utvikling», har jeg også sett på pave Paul VIs encyklika «Populorum Progressio» fra 1967. Under avsnitt 6 skriver Paven at mennesket lengter etter å være «fri for elendlighet, være sikret et livsunderhold, helse, fast arbeid, beskyttelse mot situasjoner som skader hans menneskeverd, stadig voksende ytelsesevne, bedre utdannelse, med et ord: mer arbeid, mer læring, å eie mer for å bety mer». Mange steder er ikke samfunnene i stand til å svare på sine borgeres lengsler og håp.
Men nå tenkte ikke pave Paul VI bare på en økonomisk og materiell utvikling. Under avsnitt 14 understreker han at den sanne utviklingen må være omfattende og må ha hvert menneske og hele mennesket i blikk. Etter Guds plan er hver menneske kallet til å uvikle seg (15). Ved bruk av sin ånd og sin vilje kan mennesket vokse, bli mer verdt, mer fullkommen. En vekst som ikke er vilkårlig, men som skal være rettet mot Gud, som er den første sannheten og det høyeste gode (16).
Med andre ord dreier begrepet «utvikling» i Den katolske kirken seg om å bli helt og fullt en kristen i sann betydning av ordet. Jo mer en person lykkes i å være Kristuslik, være det Gud vil, jo mer blir personen seg selv. Dersom Kirkens sosiallæres krav til de verdslige samfunn mener en slik utvikling, nemlig å bli et sant menneske slik Gud har tenkt seg det, da kan bruken av ordet «utvikling» forsvares.
Noen bemerkninger
Noe som etter min mening har gjort encyklikaen tung å lese til tider, er ønsket om å trekke inn de økonomiske forhold. Slik den er utgitt, fremstår den som en skrift hvor noen deler er skrevet av flere personer uten at det ser ut til å ha vært en sluttredaksjon av dette innholdet. Teksten inneholder en god del gjentagelser. En redaksjon burde ha strammet opp innholdet. Ofte er det uklart hva som menes, da eksempler som kunne virke forklarende er utelatt. Avsnitt nummer 46 (på sidene 83 og 84 i den norske teksten) kan stå som eksempel på tanker hvor noen konkrete eksempler kunne ha hjulpet på forståelsen av innholdet.
Videre ville jeg gjerne sett at Paven hadde tatt opp miljøspørsmålene på en tydeligere og tyngre måte i encyklikaen. Bare om noen få tiår kommer de klimatiske forandringene til å føre til stadig sterkere problemer. WMO (verdens metereologi organisajon) ser en del av dette årets ekstreme vær i direkte forbindelse med den globale oppvarmingen, helt i tråd med det forskerne har advart oss om for adskillige tiår siden. Kjernen i problemet er det enorme utslippet av CO2 og andre gasser vi forårsaker med industrialiseringen og energiforbruket. Jo kraftigere CO2 utslippet kan reduseres i dette tiåret, jo bedre vil det være for både menneskehetens og skaperverkets fremtid.
Selvfølgelig vil ikke menneskeheten kunne ødelegge skaperverket som sådann, men det faktum at mange arter allerede er dødd ut, understerker at menneskeheten allerede befinner seg langt ute på feil vei. Det guddommelige oppdraget om å legge under seg jorden, kan ikke bety at vi får ødelegge den. Dessuten er jeg overbevist om at den teologiske grunntanken om at mennesket er skapt i Guds bilde også er et oppdrag i forhold til den ikkemenneskelige delen av skaperverket. I oss og vår omgang i og med skaperverket skal resten av skapelsen gjenkjenne Guds bilde. Forstått slik, mener jeg encyklikaen burde tillate seg en langt mer kritisk tone til menneskehetens omgang med naturen og dens resurrser og burde advart mot den farlige veien vi befinner oss på.
I den nære fremtiden vil nok menneskeheten oppleve sterke forandringer av samfunnet slik vi er kjent med i dag. Tanken om at alle skal ha arbeid er i seg selv riktig, men den kan neppe bestå i en forlengelse av stadig mer vekst og industri. Ideen om en industri og økonomi i kontinuerlig vekst gjennom et kontinuerlig øket konsum, er fatal for menneskehetens fremtid. Her burde encyklikaen vært tydeligere.
I den verden vi befinner oss i, spiller Kirken en viktig rolle med sin sosiallære og alle katolikker og mennesker av god vilje burde være kjent med den. I mange sentrale spørsmål gir den viktige ledetråder for avgjørelser og beslutninger i samfunnet. Utfordringen å virkelig kunne se personen i mennesket og handle til menneskets beste er kanskje større enn noen gang. Men det får ikke føre til at man viker unna utfordringen, men møter den og søker de beste løsninger for alles beste. Den nye encyklikaen er en viktig brikke i Kirkens bidrag for dette og bør derfor leses og tas med i refleksjonen over mennesket, verden, samfunnet, økonomien, politikken, fremtiden, ansvaret, kallet, utfordringer.
P. Arne Marcos Blogg 