Utgangspunkt for vurderingen av spørsmålet
Jeg velger å nærme meg spørsmålet om eutanasi som en troende. I troen er en sentral tanke at mennesket ikke kan tenkes autonomt, men i avhengighet av Gud, sin skaper. Dette er forutsetningen for hele min fremstilling og konklusjon. Skulle mennesket bli forstått som helt autonomt, som uavhengig av Gud, kan det bestemme fritt over liv og død. Men mennesket har ikke gitt seg selv livet og kan derfor heller ikke ta det.
For å forstå min argumentasjon, vil det være nødvendig å akseptere denne forutsetningen. Uten at det her vil være mulig å fremføre en uttømmende argumentasjon for dette argumentet, tror jeg det er viktig å understreke at menneskets avhengighet fra Gud, ikke frarøver det dets frihet, men tverimot øker friheten. Dette fordi vi frigjøres fra begrensninger i oss selv. Med friheten følger ansvarligheten for handlingene. Det at mennesket står i relasjon til Gud gir det samtidig verdighet fordi Gud tiltror mennesket å handle i tråd med Guds vilje, noe som tilsier en verdighet vi mennesket ikke kan innrømme hverandre. Det vil si, når vi snakker om verdighet i dag, må det forholdes til noe over oss, noe utenfor oss. Hvis ikke blir det vi sier relativt uten et absolutt fundament. Kun den absolutte, Gud, kan gi oss et slik fundament.
Skapt i Guds bilde
Helt sentralt står den bibelske overbevisning om at vi er skapt i Guds bilde. Mennesket er tiltenkt en egen plass og rolle i skaperverket, stilt mellom Gud og skaperverket. Det står ikke i seg selv, men er reist av Gud. Derfor er det heller ikke autonomt, men underlagt Guds lov.
Allerede de første ordene om mennesket i Bibelen gir oss et helt sentralt perspektiv på den bibelske forståelsen av det. Der står det bl.a.: “Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, …”(1 Mos 1,27). Dette må bety at der er noe i mennesket som viser Gud, det blir til et av-bilde av Guds ur-bildelighet. Gud blir til menneskets for-bilde. Derfor bør vi tenke over hvordan Gud må være for bedre å forstå hva tanken med mennesket er. Samtidig forteller det hvilken plass mennesket er tiltenkt i skaperverket. Å være skapt i Guds bilde betyr at man kan “se” noe av Gud i mennesket. Dette bør ikke bare være synlig for menneskene seg imellom, men også for hele skaperverket. Allerede her kan man ane storheten som egentlig ligger i mennesket og hvori kallet til å være bilde kan bestå. Samtidig gir det et utgangspunkt til å bedømme menneskets liv og handling i lys av bildeoppdraget. Kan skaperverket “se” og “gjenkjenne” Gud i vår omgang med det, eller fordunkler våre handlinger Gud? Handler vi slik i Guds skaperverk at vi blir transparente for Guds eksistens?
Skapt som person
Det andre teologiske elementet jeg vil trekke frem i dette innlegget, er at vi er skapt som person, vi er person. Denne virkeligheten kommer fra Gud, i hvis bilde vi er skapt. Selv om Gud er én, har Han åpenbart at der er tre personer i Gud og disse tre personene, Fader, Sønn og Hellig Ånd, er ikke like. I trosbekjennelsen sies det om Sønnen at han er født, ikke skapt, dvs. forholdet mellom Fader og Sønn er slik at Sønnen mottar seg fra Faderen, uten at man kan si at der nødendigvis skal ha vært en tid hvor Faderen har vært alene. Heller ikke at den Hellige Ånd springer ut av forholdet mellom Fader og Sønn, betyr tidsforskjell. Det hele er mer et forsøk på å beskrive treenighetens indre virkelighet og forhold, men som samidig holder fast troen på at Gud er treenig fra evighet av.
Et helhetlig syn
Mennesket er altså et vesen, et individ, som er skapt som person og som er skapt i Guds bilde. Dette er en sannhet om mennesket som gjelder fra og med unnfangelsens øyeblikk. Det er ikke noe som kommer til på et eller annet tidspunkt i menneskets utvikling. Derfor er det absolutt beskyttelsesverdig fra dette første øyeblikk og enhver er en person, som bare kan bæres frem. Når ikke den ufødte personen frem til fødselen, får det bare skje ved Guds hånd. All annen grunn er umenneskelig og forkastelig. Hvordan skal en menneskehet ha det ringeste håp om humanitet, dersom den svakeste eksistens, barnet, fjernes? Hvordan kan vi la være å respektere det ufødte liv med den største frykt og beven?
De samme spørsmål gjelder mennesket gjennom hele livets vei, gjennom smerte, sykdom og inn i døden. Hele veien må vi opprettholde respekten for livet, for mennesket som Guds bilde, som ikke under noen omstendighet får antastes eller ødelegges, som har en absolutt verdi til ethvert tidspunkt av menneskets eksistens. Hvis ikke respekterer man det ikke som person.
At mennesket er person, opphører ikke ved dødens inntreden. Nei, mennesker går som person inn i evigheten og møter der sin Skaper. Døden kan teologisk sett ikke ansees som en avslutning av menneskets billedlighet eller personlighet, men som en overgang i en ny og anderleses eksistens som er løst fra tid og rom, som er evig.
I grunnen har jeg vel allerede med dette avvist eutanisi som et mulig middel for noe som helst. Men jeg vil gjerne benytte muligheten til å utdype noen punkter rundt dette spørsmålet.
Spørsmålet om en verdig død
Kan vi definere hva som er et verdig liv eller en verdig død slik tittelen er oss gitt for dette innlegget? Fellen her ligger i definisjonen av hva som er ment med ordet “verdig”. Jeg mener dette ordet kan kun gis innhold knyttet opp mot Gud slik jeg gjorde det innledningsvis. Et verdig liv er det liv et mennesket lever i tråd med Guds vilje for dette mennesket. Jo mer et menneske lever det Gud vil for det, jo mer blir mennesket seg selv, ja, jo mer blir det person. Enhver lov, enhver samfunnsinstusjon må bygge opp under dette, ellers blir det umenneskelig, hverken mer eller mindre. Å ansvarliggjøre mennesket for dets handlinger, gir det verdighet. Å ta bort ansvaret, tar også bort verdigheten.
En verdig død vil bare være å forstå som den død som har åpnet og forberedt mennesket til dets definitive møte med Gud så godt det overhodet lar seg gjøre. Hvis ikke det er mulig, kan man ikke snakke om en verdig død. Det er i så fall kun snakk om et bedrag som ikke tar mennesket alvorlig. Spørsmålet om en verdig død får en egen dybde når vi tenker på Guds eget forhold til smerte og død i Sønnens død på korset.
Smerten
En av problemstillingene rundt eutanasispørsmålet er spørsmålet om smertene som enkelte virkelig kan oppleve som et helvete og som nok rører oss som mennesker på en spesiell og dyp måte. La oss forsøke å tenke teologisk rundt smerte.
Smerte er selvfølgelig noe som hver enkelt kan oppleve på svært individuelt og forskjellig vis. Men er smerten noe man skal forhindre, eller noe man skal holde ut, eller kanskje vi heller bør forstå den i en kombinasjon av begge deler? Smerten er i grunnen en del av livet som er vanskelig for oss å begripe, men som er en side av livet og som tilhører livet.
Kristi død på korset
Den menneskelige smerte får en spesiell dimensjon når vi ser Guds menneskevordene Sønn gå gjennom grusomme lidelser og smerte for så å dø en forferdelig død på korset. Frelseshandlingen er slikt sett uløselig knyttet til en smerteopplevelse. Den grufulle lidelse og død Guds menneskevordene Sønn måtte gjennomgå, overgår nok det de fleste vil måtte oppleve av smerte. Den som har sett Mel Gibsons “The Passion of the Christ” får en svært visuell opplevelse av denne smerten. Men, i grunnen fremstilles først og fremst den fysiske smerten i legemets kjød.
Den dype, åndelige smerten Herren gjennomlider samtidig, er vanskeligere å uttryke. Vi møter den i det fortvilte ropet fra korset “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Matt 27,46) Det mørket som Sønnen her må ha sunket ned i, må være så omfattende og innelukkende, at han ikke lenger enser Faderens nærvær. Samtidig opplever han den hele og fulle smerte av all menneskelige ondskap og perversjon, både før, under og etter hans jordiske tid. Antageligvis er denne smerten langt større enn all fysisk smerte han blir utsatt for. Parret med følelsen av å ha mistet Faderen, må ha vært så overveldende, at ingen annen menneskelig person noen gang vil komme til å kunne lide en tilsvarende dyp smerte som Guds Sønn møtte.
For oss mennesker betyr det noe helt sentralt at Sønnen gjennomgikk dette smertehelvete. Han led mer enn vi kan frykte å måtte lide. Slik kan vi forstå vår egen lidelse som omsluttet av hans større lidelse.
Dette er nok vanskelig å fordøye. Men måtte ikke det være slik for at frelsen virkelig skulle kunne bli reell og fornye den skadete menneskelige natur? Naturen her selvfølgelig ikke ment biologisk, men teologisk. Heldigvis stopper ikke Sønnen der, men går gjennom dødsrikets mørkeste kroker inn til oppstandelsens herlighet. Gjennom smertens mørke kan oppstandelsens lys, Guds lys, skimtes, sees.
Jeg develer ved dette for at vi skal begripe at Kristus på ingen måte opphevet lidelsen og smerten, eller tok den fra oss. Nei, han gikk gjennom den, langt dypere enn vi må, for å åpne det evige livs dør for oss. Derfor kan vi bære vår egen lidelse og smerte uten angst og frykt, fordi han er oss nærmere jo verre vi har det. Hva unngår vi, ved å flykte fra vår egen lidelse og smerte? Er ikke en av vårt moderne samfunns grunnleggende problemer at det vil ta fra oss smerten?
Jeg sier ikke dette for å ønske meg eller noen noe vondt eller tungt. Men det må være lov til å spørre under troens lys, hva sykdom, lidelse, smerte og død kan bety i vår eksistens som personer på vei mot Gud. Hvis ikke tror jeg ikke det vil være mulig å finne en riktig holdning i forhold til eutanasi.
Eutanasiens problem
På bakgrunn av refleksjonen så langt, mener jeg at ønsket om å avslutte et menneskes lidelse og smerte, ved f.eks. en terminal sykdom, kan være forståelig utifra en mangel på en tilstrekkelig innsikt i den menneskelige eksistens teologisk sett, men er en umulighet i lys av troen.
Hver enkelt har en rett til å møte døden med et åpent sinn. Selvfølgelig er det mange sykdomssituasjoner som gjør det umulig eller ulykker som kommer helt uventet. Men det bør være et ideal, dersom mennesket virkelig er skapt og villet av Gud og kallet til å vende tilbake til Gud, at det får gå mest mulig forberedt og bevisst inn i døden. Med forberedelse tenker jeg her på den endelige forsoning med Gud i Kirkens sakramenter. Døden er å slippe det siste taket jeg har i livet her og overgi meg i Guds miskunnsrike hender. Hele livet er faktisk en forberedelse til dette, å slippe taket i seg selv. Det er en del av tilværelsens mysterium.
Døden er et øyeblikk som kommer meg i møte. Jeg har ikke lov til å fremskynde dette møtet, hverken ved egen eller fremmed innvirkning. Som kristne er vi kallet til alltid å gi liv, aldri å ta liv. Eutanasi er å ta liv, enten det er selvmord eller mord. Hvordan kan det være snakk om en verdig død i så måte? Er ikke det, det motsatte av å slippe taket i seg selv og overlate seg til sin skaper? En siste egoistisk handling i livet?
Og spurt i troen: dersom den siste delen av vår eksistens er preget av smerte og lidelse, kan ikke det være ment som en renselse? Enten for en selv eller andre? Den kristne spiritualiteten har alltid visst at vår egen lidelse og smerte kan bæres for noe godt som bare Gud vet hva er. Kun Gud har oversikt over helheten, vi ser bare stykkevis og delt. Hva gjør det med vår verden, med vår menneskehet at vi flykter fra smertene?
Selvfølgelig er ikke alle like sterke og selvfølgelig kan smertene bli for sterke for oss. Slikt sett har vi lov til å bruke smertestillende. Men samtidig lurer en fare her. Vi kan dope et menneske så ned med smertestillende, at den lutrende prosessen ved livets avslutning ikke kan gjennomleves. Dessuten kan man gi så meget smertestillende at det blir til eutanasi. Jeg undres i hvilken grad dette allerede skjer i vårt samfunn.
Eutanasi eller menneskelighet
Er det Guds vilje at vi mennesker skal gjøre alt vi kan gjøre? Nei, jeg tror ikke det. På mange områder går vi langt utover det som er i samsvar med Guds vilje. Spesielt gjelder det vår omgang med mennesket der det er mest sårbart, ved livets begynnelse og ved livets slutt. Disse to sidene ved menneskets eksistens henger nøye sammen. Respekteres ikke begge helt og fullt, har vi allerede forlatt menneskeligheten og er blitt inhumane. Abort og eutanasi er to sider av den samme forakten for mennesket som brer seg stadig sterkere utover i våre moderne samfunn.
Ikke uten grunn advarte Pave Johannes Paul II menneskeheten på det sterkeste mot dødens kultur, som vi dessverre stadig fører videre. Dersom vi ikke stopper opp og virkelig stiller oss de sentrale spørsmålene som må stilles om liv og død, kommer forråelsen vi er vitne til i dag, til å bli stadig verre.
Det er harde ord, jeg vet det. Men har vi lov som kristne til å si noe annet? Vi blir så ofte parkert i debattene fordi vi skal jo se alt det gode menneskene også gjør. Selvfølgelig ser vi det, og vi verdsetter det. Men det finnes likefullt øyeblikk hvor man må si fra. Ved selv den minste tanke som kan true mennesket i dets egentlige verdighet som skapt i Guds bilde, må det sies klart fra. Eutanasi er forkastelig uansett begrunnelse og innhold.
I 2008 var det en debatt om å avslutte livsforlengende behandling som blir for kostbar. En slik behandling kan vi se på som en motsetning til eutanasi. Vil det derfor bety at jeg som troende må forsvare enhver forlengelse av livet? Nei, her møter vi i grunnen også en problematisk holdning til døden. Døden er det eneste sikre vi alle har foran oss, vi skal alle dø og bør derfor respektere døden; vi skal ikke trosse den. Den moderne medisinen gjør det mulig å flytte grensene noen meter til. Å trekke opp grenser mot hva som blir å trosse døden blir stadig vanskeligere. Vi bør derfor respektere at det settes grenser for livsforlengende behandling. Gjør vi ikke det, tar vi paradoksalt nok også bort noe av grunnlaget for respekten for livet. Likesom det ikke er vi som skal styre over når vi skal leve, skal vi heller ikke tilta oss rett til å bestemme når vi skal dø.
På den ene siden er det ikke riktig å forlenge livet som naturlig er kommet frem til døden unødvendig ved hjelp av kunstige instrumenter, men på den annen side kan det heller ikke forkortes før livet naturlig kommer frem til døden. Balansen mellom disse bør være å la naturen ha det sterkeste kortet når døden inntreffer.
P. Arne Marco Kirsebom SS.CC.
Basert på et foredrag holdt under Fransiskushjelpens fagdag 2008
P. Arne Marcos Blogg 