Prestevigselens sakrament

Hvert sakrament som Kristus har gitt Kirken i gave til menneskenes frelse, har sitt eget særtrekk. Denne gangen vil vi se på prestevigselens sakrament og bli bedre kjent med det. Sakramentet er spesielt fordi det består av tre trinn: diakonvigsel, prestevigsel og biskopvigsel. Biskopen er som apostlenes etterfølger den egentlige presten i Kirken. De lavere vigsler kan kunne forstås i forlengelse av biskopens apostolat.

De forskjellige trinn utøver forskjellige tjenester ved sakramentsforvaltningen. Diakonen kan døpe og ektevie. Videre assisterer han i messen og får holde prekener. Dessuten kan han forestå begravelser. Presten kan utover dette feire messen, høre skriftemål og gi sykesalvingen. Ved spesiell tillatelse av biskopen kan han ferme. Biskopen kan utover alt dette ferme og vigsle. Diakoner og prester kan han vigsle alene, mens en biskop kun kan vigsles dersom tre biskoper gjør det.

Det sentrale i vigselen er biskopens håndpåleggelse på kandidatens hode. Den Hellige Ånd skaper en vesensforandring i den vigslede slik at når han f.eks. gjentar Herrens ord over brødet og vinen, blir gavene virkelig Herrens Legeme og Blod. Dette skjer i kraft av vigselen.

Prestekallet er et kall til en spesiell tjeneste i Kirken. Det er kallet til å tjene det generelle kristne kallet som alle mottar i dåpen, nemlig ved sitt liv i ord og gjerning å vitne om Jesus Kristus. Ved å forvalte sakramentene gjør prestene det mulig for de døpte å virkeliggjøre sitt kristne kall.

Når vi nevner prestekall, er det viktig at det er Gud som kaller den som vil bli prest. Man kan ikke bli prest fordi man synes det har noe med ære for en selv e.l. å gjøre. Ofte vil den som virkelig er kallet, oppleve kallet som noe som kan gå på tvers med ens egne ønsker. Det kan være som om Gud ”hugger” inn i ens liv.

Det kan være naturlig for den som føler seg kallet å gruble over hvorfor jeg. Svaret ligger skjult i Guds hjerte. Han har oversikt over hele frelsesfellesskapet Kirken og Han vet hvem som trengs til dette spesielle kallet. Dessuten ligger det ekte kallet lenge før den kallede oppdager, kanskje allerede før ens fødsel. Et slikt kall er personbundet og kan ikke overføres. Dersom en slik kallet ikke svarer positivt, eller gir seg på veien, blir ikke vedkommende erstattet direkte.

For en som er kallet kan det virke uoverkommelig å være prest og man kan til tider vandre gjennom usikkerhetens og tvilens ørken. Men det er viktig å tenke over at dersom man virkelig er kallet av Gud og Kirken har bekreftet kallet ved å gi adgang til vigselen, vil Gud ledsage personen hele livet gjennom. Man kan ikke gi opp som prest, da det ville rive opp et hull i frelsesfellesskapet. Dessuten mottar man ikke et nytt kall som erstatning for det man gav opp. Slikt sett hviler det et ansvar på den kallede som han heldigvis får Guds hjelp til å bære.

Noe mange synes er vanskelig å forstå er at kun menn kan gis adgang til prestevigselens sakrament. Dette gjør Kirken i respekt for Herrens avgjørelse kun å velge menn til apostler blant de mange menn og kvinner som var hans disipler. Vi har ingen mulighet til å forbigå hans avgjørelse og det er heller ikke mulig for Kirken å benytte moderne relativistiske argumenter fra sosiologien for å driste seg til å gjøre noe Herren ikke gjorde. Kirken, som Kristi mystiske legeme på jorden, og samtidig hans brud, er alltid Herren forpliktet.

Presten representerer Kristus på en helt særskilt måte i sakramentene og er nok en av grunnene for at Herren bare plukket ut menn. Herrens avgjørelse kan man ikke stille spørsmål ved. Like lite som man kunne stille spørsmål ved Guds avgjørelse å forbeholde seg et tre i paradisets hage. Selvfølgelig kan man anføre mer dyptpløyende teologiske argumenter, men det ville sprenge rammen for denne korte presentasjonen.

Et annet faktum er at en prest må leve i sølibat. Mange tror at det er en yngre avgjørelse i Kirkens historie. Men forskning kan føre sølibatet tilbake til det første århundret. Skjønt med en viss forskjell. Den gangen kunne det skje at gifte menn ble prester. Men det betød alltid at de ikke kunne leve videre sitt ekteskap. De måtte være avholdende. Slikt sett vil man kunne skjelne mellom et avholdenhetssølibat i oldkirken og et ugift sølibat i senere tider. Uansett forblir realiteten den samme. Derfor kan det ikke kreves at prester skal være gift, da det egentlig ikke har et fundament i Kirkens tradisjon. Dessuten ville det ikke passe overens med prestens kall til en spesiell etterfølgelse av Herren, som heller ikke var gift.

Herren selv har sagt kanskje det viseste som er blitt sagt om dette: ” … det er også noen som selv har gjort seg uskikket til ekteskap for himmelrikets skyld. La den som kan, ta det til seg” (Mt 19,12). Det er altså ikke gitt enhver å forstå dette, men det bør respekteres og aksepteres.

Det er også viktig å være klar over at det ikke finnes noen rett på prestevigsel. Det er helt sentralt at Kirken avgjør hvem som gis adgang eller ikke. Men da de som har ansvar kan feile, er det viktig å huske på bønnen om at Gud holder de vekk fra prestegjerningen som Han ikke har kallet. En bønn som er like viktig som bønnen om å få kall.

Selv om det i vår tid er færre som føler seg kallet i vår del av verden, er det viktig å be for kall. Jeg tror ikke Gud kaller færre en før. Men jeg tror for mange er det blitt vanskeligere å høre kallet i vår tid. Vår tid er nok preget av en mangel på tro som gir en dårlig grobunn for kall. Dessuten er mange katolske familier nok ikke lenger så oppmerksom på kallets nødvendighet i Kirken. Det kan være en utfordring for foreldre å godta at Gud kaller et av deres barn til en særskilt tjeneste i Kirken.

Kirken trenger prester for sin vekst, men prestene trenger fellesskapet av de troende. Det er viktig å danne gode gjensidige relasjoner og samarbeid, slik at alle kan vinne på denne spesielle tjenesten, som Gud har gitt Kirken.