Jesus ser utover folkemengdene. Han forstår hva som driver dem, de søker støtte, trygghet, sikkerhet. Men det tar ikke fra ham motet eller får ham til å tvile på at han kan håndtere den store oppgaven som ligger foran ham. Nei, han blir grepet «av en hjertens medynk med dem». Han vil komme til å gjennomføre sitt oppdrag helt alene for at menneskene skal kunne bli forsonet med Gud ved hans kommende lidelse og død som Paulus korrekt har forstått det.

Men dette oppdraget er ikke uten videre å gjennomføre alene. Som det mennesket Herren er, trenger han derfor medarbeidere. For at de han velger virkelig skal kunne bli det, må de få noe av hans oppdrag og hans makt og kraft. De skal sendes ut, slik han selv er utsendt av Faderen.

Derfor ber han Faderen om å sende ut arbeidere for å høste inn avlingen. Som Sønnen ber Faderen om arbeidere, skal Kirken fortsette med samme bønn. Uten tvil er det gjennom bønnen til Faderen at Sønnen velger ut de 12 apostler blant de mange disipler som fulgte ham. Deretter kan de få de nødvendige fullmakter for deres oppdrag. Fullmakter som henger sammen med Kristi helt personlige og fulle lydighet inntil døden: ut fra kraften i fylden av hans lydighet kan han få ekte medarbeidere.

Les mer «Preken: 11. Søndag i kirkeåret A» →

Det kunne være fristende å mene at etter Høytiden for Den hellige Treenighet som et høydepunkt, ville videre fester bare være et trinn lavere. Men da ville man overse at Guds treenige mysterium åpenbarer seg gjennom Kristi fullkomne hengivelse. Både Høytiden for Kristi Legeme og Blod og Høytiden for Jesu Hjerte er manifestasjoner av måten Den treenige Gud åpenbarer seg for oss på. Faderen gir Sønnen i eukaristien som er muliggjort av Den hellige Ånd; Sønnens hjerte, stukket opp, åpner veien til Faderens hjerte.

Evangeliet kaller Jesus ydmyk av sinn. Det står i en treenig sammenheng: Faderens og Sønnens gjensidige forhold er bare tilgjengelig for den som Sønnen åpenbarer det for. Det er de små eller i Kristi tenkning de ydmyke. De som allerede er nær Kristus i sitt sinnelag. Dette sinnelaget fikk Kristus ikke først da han ble menneske, nei det har han som Sønn, altså evig: Hans holdning overfor Faderen, som han som guddommens opprinnelse priser som større enn seg selv, hans holdning som er fullkommen beredskap, er kun et svar på Faderens holdning, som ikke holder noe tilbake for Sønnen, men som gir og åpenbarer alt hva Gud har og er.

Les mer «Preken: Høytiden for Jesu Hjerte A» →

Flere ganger bruker Herren ordet «herlighet» i sin bønn til Faderen som vi i dag har hørt første del av. Det er en herlighet, en glans som har sin kilde i Gud selv.

Herligheten strømmer ut fra Gud og blir til Guds utstråling i verden. Bibelen beskriver Gud som lys. Og hva annet kan lys gjøre enn nettopp å stråle, å lyse. Kristus sier: «Jeg er verdens lys». Gud stråler det lyseste lys i ham. Men også gjennom oss troende stråler Gud i verden; Kristus har nemlig sagt: «Dere er verdens lys». Overalt hvor dette lyset stråler blir Gud herliggjort.

Det er derfor også opp til oss om det skal bli lysere i denne verden, om menneskene i sin åndelige nød og sjelelige belastninger skal få orientering, impulser og håp. Kristus sier til sin Far: «Jeg har fullført det verk du gav meg å gjøre». På korset hadde han utropt i sitt jubelrop: «Det er fullbrakt».

Og nå, da hans verk er fullbrakt ber han for oss: «Nå er jeg ikke lenger i verden, men de er i verden». Vi er i verden. Og derfor er vi kalt til å være Guds levende utstråling i verden, altså at vi herliggjør Gud. Vi gjør det ved å anerkjenne Ham som vår høyeste Herre som er gitt all makt i himmelen og på jorden.

Les mer «Preken: 7. Søndag i påsketiden A» →

Lesningene fra Apostlenes Gjerninger i påsketiden er spennende fordi de forteller oss meget fra vår kirkes aller første tid. Denne gangen hører vi at mennesker ble døpt i Samaria, fordi de hadde tatt imot troen på Guds Ord, men at de ennå ikke hadde tatt imot Den Hellige Ånd. Først da apostlene kom fra Jerusalem og la sine hender på dem, mottok de Den Hellige Ånd.

Dette betyr ikke at Den Hellige Ånd til vanlig ikke mottas allerede i dåpen, men her ser vi tydelig at dåp og konfirmasjon er to forskjellige uttrykk for en sammenhengende hendelse, nemlig begynnelsen på det nye livet i Kristus. Derfor ser Kirken på dåp og konfirmasjon som to sakramenter.

Ved at det er Peter og Johannes som kommer, blir enheten mellom de nydøpte i Samaria og Kirken etablert. Vi må huske på at for jødene var Samaria et heretisk land. Allerede i apostolisk tid begynner den nye samlingen av mennesker fra alle bakgrunner i Kirken.

Les mer «Preken: 6. Søndag i påsketiden A» →

Ukens første dag ble en dramatisk dag. Det har skjedd noe helt nytt som aldri har skjedd før. Et menneske er stått opp fra de døde. Døden kunne ikke holde på Guds Sønn som er blitt menneske. Men han er oppstanden til en ny virkelighet.

Det må være grunnen til at de to disiplene som er på vei til Emmaus ikke kjenner ham igjen selv om de kommer til å tilbringe noen timer med den oppstandne. Dette gir oss en klar pekepinn om at han er forandret gjennom oppstandelsens herlighet. Likevel fremstilles den oppstandene Herren av Lukas i de samme tjenestene som den jordiske Jesus: han underviser dem, spiser med dem, åpner deres øyne for sannheten.

Dramatikken for Herren er å hjelpe Kirken i hennes fødsel til virkelig å kunne tro på oppstandelsens sannhet. Han må se til at de nødvendige vitner får møte ham og tro. Derfor får disse to disiplene, hvorav den ene er nevnt med navn, Kleopas, oppleve den uventede gleden å få gå sammen med Herren. Men de kjenner ham foreløpig ikke igjen.

Les mer «Preken: 3. Søndag i påsketiden A» →

Dagens første lesning fra Apostlenes gjerninger er en vakker oppsummering av evangelienes budskap og troen til den nyfødte Kirken. I denne delen av Peters preken, klippen som Kirken er bygget på, hørte vi en oppsummering av det sentrale innholdet i evangeliene.

Markus evangeliet spiller en spesiell rolle her. Dette har alltid blitt forstått som en gjengivelse av Peters forkynnelse og inneholder Jesu liv fra dåpen hos Johannes Døperen til oppstandelsen. Markus skal ha vært med Peter i Roma i årene 42-45, da Peter grunnla menigheten der. Da Peter vendte tilbake til Jerusalem, ønsket de romerske kristne å ha en tekst basert på Peters forkynnelse, noe Markus oppfylte med sitt evangelium. Vi kan ikke utelukke at Lukas hadde Markus blant tekstene han hadde samlet og lest før han skrev sitt evangelium og Apostlenes gjerninger.

I prekenen som er referert her, tar Peter opp apostlenes møter med den oppstandne Herre. I Gunnes’ oversettelse står det bare at de satt til bords med ham etter oppstandelsen. Men i originalspråket står det at apostlene spiste og drakk med ham. Det er ikke en uvesentlig forskjell, fordi det peker på noe sentralt ved den oppstandenes virkelighet. Han satt ikke bare sammen med dem, men han spiste og drakk med dem.

Les mer «Preken: Første påskedag» →

Ukens første dag rinner frem. To kvinner er på vei til Jesu grav. Matteus skriver bare at de vil se til graven, men vi vet fra Markus at de kommer med «velluktende oljer for … å salve ham» (Mk 16,1). Det hadde ikke vært tid til det på fredagen etter begravelsen, da alt måtte avsluttes før sabbaten.

Maria Magdalena kjenner vi fra ulike tekster i evangeliene, men den andre Maria er Kleopas hustru, mor til Jakob og Josef (eller Joses). Ifølge tradisjonen er Kleopas bror til den hellige Josef og denne Maria er derfor svigerinnen til ham og Maria, Jesu mor. Vi møter også de to sønnene Jakob og Josef andre steder hos Markus og Matteus, hvor de kalles Jesu «brødre», men de er fettere. Maria Magdalena og den andre Maria ser ut til å ha hatt et nært forhold.

De opplever et kraftig jordskjelv. Om det skjer før eller når de har kommet til graven, vet vi ikke. Men jordskjelvet forbindes gjerne med dommen ved tidenes ende (sml. Jes 29,6 og Esek 38,19), samtidig som den skinnende engelen kan gi oss assosiasjoner til beskrivelsen av Gud på dommens dag (Dan 7,9). Oppstandelsen peker med andre ord mot den endelige dommen. Gud har dømt verden og vekket opp Sønnen. Han er uskyldigheten selv, den helt og fullt syndefrie og universets sanne konge. Så det Matteus beskriver her, minner om visjonen hos Daniel hvor Den gamle av dager overgir kongedømmet til menneskesønnen: dermed har alle verdens nasjoner mottatt sin dom.

Les mer «Preken: Påskenatt A» →

På noen få dager skifter mengdens rop fra «Hosianna» til «Korsfest». Vi vet ikke om det er de samme personer begge steder, men det er utrolig hvordan stemningen i Jerusalem snudde på kort tid.

Jesus hadde opplevd noen hektiske dager etter inntoget i byen hvor han hadde kommet ridende på et esel som en ny kong David. Mengden så og forstod det messianske tegnet.

I de få dagene i Jerusalem, sa Jesus mange sentrale ting og vekket en dyp irritasjon hos de ansvarlige. Særlig da han ryddet templet og stod frem som en som kritiserte driften og bruken av templet. Jesus forstod at tiden var knapp og at det snart ville komme til den avgjørende konfrontasjonen. Etter det siste måltidet med apostlene, ble han arrestert i Getsemane.

Han venter og velger helt bevisst møtet med ypperstepresten Kaifas for å bekrefte at han i sannhet er Messias: «… i fremtiden skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Allmaktens høyre hånd, og komme på himmelens skyer». Avsløringen førte ikke til en hyllest av Messias, men til en dødsdom. De forstod ikke at Jesus fra Nasaret er Guds inkarnerte Sønn og at han ikke bare oppfylte, men også overgikk alle det jødiske folkets forventninger til Guds Messias. Jesus er ikke bare en ny kong David, men også en ny Moses som leder det nye eksodus, utgangen fra denne virkeligheten til det nye lovede landet i Guds himmel gjennom hans død og oppstandelse. Hans offer på korsets alter gjør ham dessuten til den nye Melkisedek, den evige yppersteprest. Den kommende oppstandelsen bekrefter alt dette og gjør det til virkelighet. Det er det vi minnes og feirer i disse dagene.

Engelen Gabriel kommer til Maria. Det er helt sentralt, fordi siste gang vi hører om Gabriel er i Daniels bok. Her får Daniel vite at det vil ta rundt 490 år til Messias komme. Nå er den tiden over. Videre får vi høre at hun er i Nasaret, forlovet med Josef av Davids stamme. Det gjør henne til etterkommer av David og dermed egnet til å føde Emmanuel.

Gabriel kaller henne «du nådefylte!» Hun har «funnet nåde hos Gud» som engelen sier når hun forskrekkes av ordene hun hører. Videre forteller engelen om unnfangelsen og om sønnens, Jesu, fødsel. Jesus kommer til å oppfylle pakten med David. Gabriel siterer profeten Samuel når engelen sier at «Han skal være stor, ja, ‘Den Allerhøyestes Sønn’ skal han kalles. Gud Herren vil gi ham hans far Davids trone, og han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans herredømme ta ende» (2 Sam 7,8-16).

Maria får lov til å spørre hvordan det skal kunne skje hvorpå Gabriel svarer at «Den hellige Ånd skal komme over deg, og kraft fra Den Allerhøyeste skal senke seg ned over deg». Verbet engelen bruker er episkiazō som kommer fra Septuaginta i andre Mosebok 40,35. Det beskriver at Ånden kommer ned over Maria på samme måte som Gud kom ned over tabernaklet, det Aller helligste, i form av en sky. Dette gir oss en klar sammenheng mellom tabernaklet i gammel tid og Jomfru Marias legeme. Hun er nå det nye tabernaklet for Herrens nærvær.

Les mer «Preken: Herrens Bebudelse» →