I dag ferier vi Den Hellige Ånds fest på pinsedag. Den Hellige Ånd, så nødvendig og likevel så hemmelighetsfull. «… du hører den suser, men hvor den kommer fra og hvor den blåser hen, det vet du ikke». Slik beskriver Herren ham i sin samtale med Nikodemus.

Han er helt sikkert ikke noen upersonlig kraft, for noe slikt er ikke mulig i Gud. Men han er en som er vanskelig å fatte, en som er en annen enn Faderen og Sønnen. Hans særpreg er hans guddommelige handling dypt inne i vår menneskelige, frie ånd. Han åpner i oss dypet i Gud som bare han har utforsket: «Den Ånd vi har fått del i, … den kommer fra Gud, og lærer oss å kjenne de gaver Gud har gitt oss» forteller Paulus. Ånden fører oss inn i mysteriet at Gud er kjærlighet. «Kjærligheten er dette: Ikke at vi elsket Gud – men at han elsket oss og sendte sin sønn som sonoffer for våre synder» definerer Johannes i sitt første brev. Ånden alene lærer oss å snu opp ned på perspektivet og av ham kan vi virkelig lære hva kjærlighet er ifølge Gud.

Det finnes en legende som forteller at da Kristus fór opp til himmelen, så spurte englene ham om hvordan det ville gå videre med Guds rike på jorden. «Jeg har jo mine disipler på jorden», svarte Kristus. Men englene så hvor ubetydelige, hvor svake og redde disiplene var og spurte forskrekket: «Herre, har du virkelig ingen annen, ingen bedre plan?» Og Kristus svarte: «Nei, en annen plan har jeg ikke.»

Dagens evangelium beskriver denne planen. Før han går til Faderen, gir han disiplene i oppdrag å bre Kirken ut over hele verden, idet de skal forkynne evangeliet og gjøre alle folkeslag til hans disipler.

Når vi betrakter Kirkens historie og alt som er skjedd siden disiplene fikk dette oppdraget, kan vi undres over at Kristus, valgte å gjøre det slik og ikke annerledes. Kunne han ikke ordnet det slik, at det hele kunne vært annerledes, ja, kunne ikke vi fått lov til å komme inn i himmelen med en gang? Hvorfor denne anstrengelsen å måtte forkynne og å gå ut i hele verden?

Det er en gledens dag i dag at vi kan feire jubileet for St. Eystein kirkes vigsel i Bodø. Kirken er til stede i Nord Norge, i et lite hjørne i vår store verden og i vår verdenskirkes utbredelse. Men vi er likefullt en fullverdig del av Kirken.

Lesningene fra Apostlenes Gjerninger i påsketiden er spennende fordi de forteller oss meget fra vår katolske kirkes aller første tid og spenner buen fra opprinnelsen til oss som er samlet her.

I dag hører vi at mennesker ble døpt i Samaria, fordi de hadde tatt imot troen på Guds Ord. Men de hadde ennå ikke tatt imot Den Hellige Ånd. Først da apostlene kom fra Jerusalem og la sine hender på dem, mottok de Den Hellige Ånd.

Dette betyr ikke at Den Hellige Ånd til vanlig ikke mottas allerede i dåpen, men her ser vi tydelig at dåp og ferming er to forskjellige uttrykk for en sammenhengende hendelse, nemlig begynnelsen på det nye livet i Kristus. Derfor ser Kirken på dåpen og fermingen som to sakramenter.

Hvordan skal det gå med Kirken når Kristus er gått til Faderen? Det første Kristus formaner disiplene om er å ikke bli forvirret: «Tro på meg!» Stol på at jeg gjør det beste for dere. Og så snakker han meget forsiktig om det at han skal gå bort: Jeg går for å for å gjøre i stand plass for dere og jeg kommer tilbake for å hente dere, «for at også dere skal være der hvor jeg er.» Det er hos Faderen. Disiplene frykter den store avstanden og spør om veien dit.

Kristi svar er overstrømmende: veien er han selv, det finnes ingen annen. Men han er meget mer: han er også målet, fordi Faderen, som veien fører til, er i ham, synlig for den, som virkelig ser Kristus som den han er.

Han undrer seg over at disiplene ennå ikke har forstått hvem han er etter en så lang tid sammen med ham. Gjennom ham, som er Guds menneskevordene Ord, snakker Gud Faderen til verden. Ja, i ham er det Faderen gjør sine verk. Jesu undre skal føre enhver til troen på at Faderen er i Sønnen, slik som Sønnen er i Faderen.

Vår vei gjennom livet møter vi ulike utfordringer. Felles for oss alle er at fremtiden som ligger foran oss, alltid er ukjent og vi vet ikke hva som kan komme.

Dagens tema: Jesus Kristus som den gode hyrde, kan vi oppleve som en trøst. Uansett hva vi måtte tenke og mene, i Kristus møter vi en som i motsetning til oss, kjenner fremtiden og som ønsker å lede oss gjennom livet.

Han har stemmen vi bør lytte til og kjenne igjen. Når han snakker om andre som «en tyv og en røver», sikter han kritisk til fariseerne i deres rolle som «hyrder».

Jesus Kristus er motsetningen til fariseerne og kaller seg med rette for den gode hyrden. Altså ikke bare en god hyrde, men den beste som finnes. På gresk finnes det to ord for god. Det ene betyr god i moralsk forstand, det andre betyr også vakker, vel skikket til. Det er det siste ordet som er brukt her. Ingen er så godt skikket til å være hyrde som Jesus.

Det er skjedd noe helt nytt som aldri har skjedd før. Et menneske er stått opp fra de døde. Døden kunne ikke holde på Guds Sønn som er blitt menneske. Men han er oppstanden til en ny virkelighet.

Det må være grunnen til at de to disiplene som er på vei til Emmaus ikke kjenner ham igjen selv om de kommer til å tilbringe noen timer med den oppstandene. Dette gir oss en klar pekepinn på at han er forandret gjennom oppstandelsens herlighet. Likevel fremstilles den oppstandene Herren av Lukas i de samme tjenestene som den jordiske Jesus: han underviser disiplene, spiser med dem, åpner deres øyne for sannheten.

Dramatikken for Herren er å hjelpe Kirken i hennes fødsel til virkelig å kunne tro på oppstandelsens sannhet. Han må se til at de nødvendige vitner får møte ham og tro. Derfor får disse to disiplene, hvorav den ene er nevnt med navn, Kleopas, oppleve den uventede gleden å få gå sammen med Herren. Men de kjenner ham foreløpig ikke igjen.

Vi møter i dag to av de fremtredende disiplene i Johannesevangeliet. Det er på den ene siden Peter som representerer det kirkelige embede og på den andre siden Johannes som representerer den kirkelige kjærlighet. Peter er klippen som Kristus bygger vår kirke på, den første pave som har i oppdrag å garantere kirkens enhet og tro. Johannes er disippelen som hvilte sitt hode på Herrens bryst og lyttet til Herrens hjerte. Johannes skrev kjærlighetens evangelium.

Disse to er to søyler i Kirkens vesen, to søyler med hvert sitt helt spesielle forhold til Herren. Plutselig blir de alarmert av Maria fra Magdala, ikke hvilken som helst kvinne, men kvinnen som representerer den tilgitte synder og som litt senere fikk i oppdrag av Herren å forkynne hans oppstandelse til apostlene. Kirken har derfor gitt henne ærestittelen «Apostlenes apostel». Tre sentrale skikkelser i den unge kirken.

Maria hadde oppdaget den åpne graven og sett at Herren ikke lenger lå i den. Begge disiplene reagerer med en gang og løper sammen til graven. Skjønt sammen var de vel ikke, fordi kjærligheten løper fortere enn embedet og kommer først frem. Kjærligheten er raskere og mindre tynget enn embedet som har ansvar for så meget.

Herren er oppstanden! Dette budskapet, denne troen og denne overbevisningen er det som gjør oss til kristne. Denne troen bygger på apostlenes og den unge kirkes mange disiplers møter med den oppstandene Herre. De forkynte det og bragte det videre.

Herren er ikke død, graven forble ikke lukket. Riktignok er ikke den tomme graven vår tro på oppstandelsen. Nei, vår overbevisning om hans oppstandelse bygger på virkelig møter med ham. Selve oppstandelsen blir ikke beskrevet noe sted. Det var den gang klart for enhver kristen at Jesus var oppstått fra de døde. På den tiden da evangeliene ble skrevet var denne troen selvfølgelig.

Vi må tenke på hvordan disiplene flyktet etter korsfestelsen og gjemte seg av frykt for jødene. Så plutselig trådte de frem med en urokkelig sikkerhet og forkynte budskapet om Jesu oppstandelse. Og ikke bare det, de var til og med gladelig villig til å ta på seg alt, selv lidelse og død, for dette budskapets skyld. De følte seg helt sikre. Denne sikkerheten kan bare komme fra møtene med den oppstandene selv.