Er det riktig å beskrive den hl. Thomas som tvilende? Var han mindre troende enn de andre apostlene? Man har kalt ham tvilende fordi han sa: «Får jeg ikke se merkene efter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side – da kan jeg umulig tro det.» Men var ikke også de andre apostlene med Peter tvilende da kvinnene fortalte dem om den tomme graven? Hadde ikke disiplene ansett det som «løst snakk» (Luk 24,11)? Og evangelisten, kommenterte han ikke at «de nektet å tro det»?

Kanskje kan vi tyde Tomas mistro på en helt annen måte: Vi kan se i ham en skikkelse fra vår egen tid. Vil ikke vi i vår tid forstå alle mysteriene rundt mennesket, naturen og livet? Blir det ikke ubønnhørlig forsket, søkt og eksperimentert? Hvem vet hva som skjer i alle verdens laboratorier. Og må ikke troen også stå på den vitenskapelige forskningens sikre fundament? Vi kan ikke løpe etter enhver guru som hevder å være utvalgt av Gud og sendt til menneskene. Vi har rett til å spørre om ekthet og identitet. Det var kun det Tomas gjorde.

Les mer «Preken: 2. Søndag i påsketiden» →

På søndagen gikk Maria Magdalena og den andre Maria til graven. Men der var ikke Jesus. En engel beretter dem at Jesus er «stått opp, slik han sa» (Matt 28, 6a) og ber dem om å skynde seg til disiplene. Kvinnene gjorde umiddelbart det de ble bedt om.

På veien fikk de som de første møte den oppstandne Herre. De ærer ham som den guddommelige personen han er. Kvinnene skulle bli de første forkynnere av det fantastiske budskapet om oppstandelsen. De blir apostlenes apostler.

Men så hører vi noe som nok var rykter i tiden etter oppstandelsen, nemlig at disiplene skulle ha kommet og stjålet Jesu legeme fra graven. Men hvordan ville soldatene ha visst dette dersom de sov? Dette er helt usannsynlig. Dessuten en soldat ville aldri ha innrømmet å ha sovet på vakt. Det ville nok på den tiden ført til henrettelse. Forklaringen holder med andre ord ikke vann.

Nei, Herren er i sannhet oppstanden og bare han tilkommer å gjøre det de to kvinnene gjorde, nemlig å falle ned for ham, eller knele for ham og hylle ham. Han er i sannhet den levende Guds Sønn. I ham er det vi møter Gud. I ham er det vi har fått det evige liv i eie. Han tilkommer all hyllest for alltid.

Johannesevangeliet beskriver meget riktig hva de to disiplene fikk se da de gikk inn i graven. Det er tydelig at han som har løpt med Peter til graven er «han som Jesus holdt så meget av».

Likklærne som hadde omsluttet Herrens legeme ligger igjen på jorden, mens svetteduken lå sammenfoldet på et sted for seg selv. Disse tekstiler har vi tatt vare på i vår kirke. I Torino oppbevares likkledet, mens svetteduken oppbevares i Oviedo i Spania. Mange er nok ikke klar over det siste. Svetteduken ble bundet om hodet på Herren allerede før han ble tatt ned fra korset og den forble slik også mens han lå i sin mors fang.

Inngående forskning på begge tekstilene viser at begge inneholder de samme blodflekker fra hodet og de er av samme blodtype. Videre har de sammenfallende pollen fra Jerusalem ved siden av andre pollen. Svetteduken har vært i Oviedo siden 800-tallet etter at den kom til Spania allerede på 600-tallet. Dens spor kan lett føres tilbake til Jerusalem på 300-tallet. Dermed bekrefter den at likkledet er minst like gammelt. Forskningen viser at begge er vevd på en slik måte som var typisk i Judea på Jesu tid. Kvaliteten på likkledet er meget kostbar etter datidens målestokk og passer bra til Josef av Arimateas velstand.

Les mer «Preken: 1. Påskedag» →

Tre kvinner går til graven, de samme tre kvinnene som hadde stått ved Herrens kors. Det er deres rolle denne påskemorgen. De hadde ikke mistet motet etter de grusomme hendelsene et par dager i forveien. De lar seg heller ikke stanse av at de ikke vet hvordan de skal få veltet bort stenen fra inngangen. Det viktigste for dem er deres forsett å salve Jesu legeme med duftende oljer. De forfølger sitt mål med et sikkert instinkt tross det mulige ytre hinder.

Gud belønner dem i det Han selv fjerner hinderet. Stenen er allerede veltet vekk når de kommer til graven. Og ikke bare det, Han har også et tilfredsstillende svar beredt for kvinnene som møter dem når de trer inn i den tomme graven etter deres valfart. Deres forferdelse er forståelig. De står overfor noe helt uventet. I Bibelen hører vi ofte om forferdelse der hvor mennesket møter den guddommelige åpenbaring.

Engelens tale er av en overjordisk skjønnhet, full av kjærlighet, men samtidig meget treffende. De beroligende ord til å begynne med gjør det mulig for kvinnene å fatte hva som blir sagt. Deretter understrekes det: engelen vet hva de søker: denne spesielle mannen, «Jesus fra Nasaret», som døde på korset. Og så sies det helt enkelt og på en selvfølgelig måte: «Han er oppstanden, han er ikke her!» som om man skulle fortelle en gjest at personen som han vil besøke er gått ut.

Les mer «Preken: Påskevigilien» →

Herren er lagt i graven, en ny grav, understreker Johannes. Det er viktig, da intet rundt vår Herre er tilfeldig. Josef fra Arimatea hadde midler til å få ordnet den. Nikodemos kom også til og sammen svøpte de Herrens legeme i linklær.

Men selv om Jesus er død, er ikke Guds Sønn død. Inngangen til graven er lukket. Men inne i graven er det en indre vei. For i tiden fra graven lukkes igjen til oppstandelsens øyeblikk påskedag, farer Sønnen ned i dødsriket. Det gjør graven til et meget viktig sted på vår jord. Her blir fysikk og metafysikk forent til en ny virkelighet.

Hvordan Sønnens opphold er i dødsriket, vet vi ikke meget om. Men hans nedferd betyr at han sank ned dit hvor avstanden til Faderen blir størst innenfor skaperverket. Han synker så langt ned som det kan synkes, inn i en virkelighet som er oss ukjent. Men det er fra dette dypeste stedet, lengst bort fra Faderen som det er mulig for Sønnen å komme i skaperverket at Faderen vekker Sønnen til livet ved Den hellige Ånd. Dødens lenker blir sprengt og veien til himmelen åpnes. Det er ny skapelse i skaperverket. Døden er ikke lenger en slutt, men en overgang til en ny eksistens, til en ny virkelighet.

Les mer «Preken: Langfredag» →

Hver eneste messe feirer vi til minne om vår Herre Jesus Kristus, hans siste måltid med disiplene, hans lidelse og død og hans oppstandelse. Det er alltid nærværende i eukaristien som om der ikke fantes noen tid. Det er som om tiden er opphevet. Eller som om tidsrommet er ett. I eukaristien er vi alltid samtidige med Herrens siste nattverd. Men i aften er vi forbundet på en særlig måte med hans siste måltid.

Kveldens lesninger har i den første fortalt oss den gammeltestamentlige bakgrunnen for eukaristien og i den andre beskrevet dens innsettelse ved Kristus. Evangeliet derimot forteller oss en annen hendelse fra samme kveld som Herren innstiftet nattverden. Vaskingen av disiplenes føtter skal lære dem hva som virkelig skjer ved nattverdens innstiftelse og fra da av i alle eukaristier.

Hva skjer i eukaristien? Kristi definitive hengivelse til oss. Han gir seg til oss i legeme og blod. Slik han bøyer seg ned for å vaske disiplenes føtter, slik bøyer han seg ned for å gi seg til oss. Han er oss ikke fjern, men nær, uendelig nær. I eukaristien inkorporerer han seg i oss. Han gir seg selv som næring til oss. Han fyller oss innenfra med seg. Han gjør oss til nye mennesker.

Les mer «Preken: Skjærtorsdag» →

Kristi lidelse avsluttes med at han utånder. Teologisk, gir Sønnen Ånden tilbake til Faderen i det han dør vår menneskelige død. Selvfølgelig dør ikke Jesu guddommelige natur, det er hans menneskelige natur som dør.

I sin guddommelige natur farer han ned til dødsriket, slik vi bekjenner det i den apostoliske trosbekjennelsen. Derfra er det han blir vekket opp fra de døde ved Den hellige Ånd av Faderen til oppstandelsens herlighet. Dødens lenker ble brutt og himmelen åpnet.

Sønnens lydighet og trofasthet til Faderens vilje er sentral for vår frelse. Men hele hendelsen er den treenige Guds felles verk. I alt Kristus gjør, er det hele tiden en enhet mellom Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Treenigheten er sammen om alt.

Det hele springer ut av Guds kjærlighet som vil vår frelse. Da vi mennesker ikke var i stand til å gi Gud det endelige svaret på Hans kjærlighet, valgte Han selv i Sønnen å bli menneske for å være det endelige og fullkomne svaret ved seg selv. I Kristus er alt sammenfattet og omfavnet, med ham og i ham og ved ham, er veien til frelsen åpnet og mulig.

Så la oss i disse kommende dager gå med Herren inn i Jerusalem for å «se» hans frelsesgjerning. Vi kan bare bøye oss i takknemlig undring over at så stor en kjærlighet blir oss tildel, en kjærlighet som gjør det mulig for oss å komme frem til Guds uendelige herlighet.