P. Arne Marcos Blogg

Kjærlighet, det å kunne elske, er ikke uten videre enkelt. Det er så lett å si at vi skal elske oss selv, elske hverandre og elske Gud. Men hvor ofte møter vi ikke alt annet enn kjærlighet. Og dersom vi betrakter vår verden, ser det jo ikke akkurat ut som om kjærligheten er det øverste budet. Det ser heller ut som om verden styres av hat, selviskhet, herskesyke, misunnelse, sjalusi og så videre.

Men likefullt er kjærligheten de kristnes øverste bud, akkurat som for jødene, selv om det er litt annerledes formulert. Men det er et bud som vi ikke kan oppfylle over natten. Det er mer som en prosess vi kan tre inn i; eller et slags rom, en atmosfære som vi kan leve i. Vi inviteres, ja, vi kalles til å leve i kjærlighet. Slik, og bare slik, kan vi kristne bidra til å forvandle verden til å bli slik Gud vil ha den. Ingen av oss vil kunne forvandle hele verden, men enhver av oss kan yte et bidrag der hvor vi er satt i denne verden i dette livet.

For å kunne tre inn i kjærligheten som Kristus befaler, kan et første skritt være å vekke i oss overbevisningen om at vi er elsket av Gud, en overbevisning som er viktig å holde ved like. Vi kan tenke slik, fordi det er slik Kristus ville vise oss Gud.

Vi lever som kristne i denne vår verden og vi er avhengig av den på mange måter, både på godt og vondt. Det er ofte en utfordring for oss å finne en fornuftig balanse mellom det verdslige og det religiøse. Vi er kalt til å leve i verden, men ikke av verden.

I dagens evangelium møter vi fariseere som har bestemt seg for å sette opp en felle for Herren på bakgrunn av verdens materielle utfordringer. De føler seg sikkert smarte som har funnet på å stille Herren spørsmålet om man skal betale skatt til keiseren eller ikke. De tror de har funnet på noe Herren ikke kan slippe unna fra og som kan gi dem mulighet til å ha noe å ta ham på. Men samtidig avslører de hvilket åndelig plan de befinner seg på.

Svarer Herren med ja, uttaler han seg imot det hellige folkets umiddelbare nærhet til Gud og diskrediterer dets bestrebelser etter å bli fritt og uavhengig av Roma. Svarer han med et nei, så stiller han seg på selotenes side som levde en politisk frigjøringsteologi mot den romerske overmakten. Det synes ikke å finnes noen tredje vei.