Forrige søndag hørte vi hvordan Herren ønsker at vi forholder oss til dem som har begått en alvorlig synd i fellesskapet. I dag dreier det seg om hvordan vi forholder oss til dem som har syndet mot oss. Peter snakker på disiplenes vegne og spør hvor ofte vi skal tilgi en som har syndet mot oss. Noen rabbinere mente at tre ganger måtte være tilstrekkelig mengde for å tilgi noen for den samme synden. Dersom det var den vanlige oppfatningen på Jesu tid, syntes nok Peter at han er svært sjenerøs når han foreslår syv ganger. For ham finnes det en grense hvor tilgivelsen opphører. Men hvor ville vi havne da?

Kristus overbyr spørsmålet og sprenger enhver grense: «ikke syv, men syvogsytti». Det betyr: bestandig.

En konge gjør opp regnskapet. En av hans embedsmenn har en så stor gjeld at det er umulig å betale den tilbake. I en utrolig overbærenhet ettergir kongen ham hele gjelden. I motsetning til denne er mannen hjerteløs snever: da han møter en kollega som skylder ham bare en brøkdel, faktisk 500.000 ganger mindre, enn det han selv fikk ettergitt, blir han rasende og forlanger å få sine penger. Mens kongen syntes synd på ham og ettergav ham gjelden, tok han tak i strupen på sin kollega og forlangte å få det han skyldte.

Les mer «Preken: 24. Søndag i kirkeåret A» →

Dagens tekster ønsker å virke oppdragende på den som lytter, som har ører til å høre. Både i gammel og ny tid, har Gud ut av sin kjærlighet til menneskene søkt å gi orientering og retningslinjer for å leve et liv i samsvar med Guds plan for menneskene og verden. Mennesket er kalt til å være Guds bilde i verden, både overfor medmenneskene men også overfor skaperverket i sin helhet. Slik kan man forstå Moseloven, slik kan man forstå vår Herre Jesus Kristi dobbelte kjærlighetsbud.

Gjennom Kristus innstiftet Gud Kirken i den nye pakten, som er det nye rommet for Guds virke blant menneskene. Kan Kirken ved sine mennesker døpt inn i henne, bli slik Gud ønsker henne som Kristi Brud?

I sentrum av tekstene i dag står den gjensidige broderlige formaning i kjærlighet. Enhver kristen er kalt og forpliktet til det fordi vi er alle lemmer på et legeme. Det er ikke likegyldig for hele fellesskapet om et lem skader seg selv og dermed fellesskapets liv.

Les mer «Preken: 23. Søndag i kirkeåret A» →

Matteus har helt bevisst malt en litt uhyggelig stemning i dagens evangelium. Klokken er tre om natten og disiplene befinner seg i en båt på vei over sjøen. Båten kommer nesten ikke videre på grunn av den harde motvinden. Vi kan tenke oss hvor slitne og irriterte disiplene er. I en slik situasjon er det ikke rart at de skriker høyt, når Kristus plutselig dukker opp ved dem ut av mørket. Det kan ikke være noe menneske som kommer mot dem, men et eller annet farlig.

Disiplene befinner seg på sjøen i sterk motvind midt på natten. De har all grunn til å føle seg usikre. Sjøen virker endeløs, natten er fortsatt lang og det er usikkert når de vil komme frem. Disiplene kan ikke tenke på Kristus i det hele tatt. De må rette all sin oppmerksomhet på å komme seg velberget over. Før de dro var begeistringen over Kristus meget stor. Tusenvis hadde fulgt ham i ødemarken. De var så betatt av det han forkynte og gjorde at de glemte å sørge for mat. Av noen få brød og fisker hadde Kristus mettet alle. En som kan gjøre noe slikt blir selvfølgelig populær. «Hos ham vil vi bli, han vil ikke slippe ut av synet», tenkte de kanskje ved seg selv. Men han tvinger dem til å dra ut på sjøen, han tvinger dem til å skille seg fra ham.

For øyeblikket virker det som om de ikke har noe mer i hendene. De er uten holdepunkt. Hvis det var så meningsfylt å være sammen med Kristus, så virker det nå helt meningsløst å være alene ute på sjøen uten ham. Hva var hensikten med det hele?

Les mer «Preken: 19. Søndag i kirkeåret A» →

Rammen rundt dagens evangelium er viktig. Johannes Døperen er blitt drept. Kristus er vel også i fare og vil trekke seg tilbake. Men mengden følger etter ham. Han blir grepet av en hjertens medynk med dem. Den seirer over hans ønske om å trekke seg tilbake; han begynner å undervise dem og å helbrede de syke. Etter en stund mener disiplene at det får greie seg og vil sende folkene hjem slik at de kan skaffe seg kveldsmat.

Men Kristus ber disiplene å gi dem mat. Disiplene blir nok meget overrasket, da de ikke har mer enn fem brød og to fisker. De kan selvfølgelig ikke mette alle de som er til stede. Kristus tar derfor skjeen i egen hånd. Situasjonen har gjort det mulig for ham å åpenbare Guds herlighet for mengden. Alle blir mettet, og en stor mengde mat er til overs.

Hvis vi studerer evangeliene vil vi kunne oppdage at Guds åpenbaringer i Kristus er forbundet med menneskers nød som representerer menneskehetens nød. Dette motivet er faktisk gjennomgående i evangeliene: fra Kana av, det første offentlige under, har mennesket for lite og Gud gir for meget. I Kana var det ingen vin mer, og da, nesten for sent, var der en overmåte stor mengde, langt mer vin enn de behøvde for å fortsette festen. Fem brød mettet tusenvis og gav likevel så meget at det ble tolv kurver til overs med brød. Langt mer enn det som var nødvendig.

Les mer «Preken: 18. Søndag i kirkeåret A» →

Vår Herre Jesus Kristus bruker lignelser for å fortelle sine tilhørere hva han mener med Guds rike.

I dagens evangelium sammenligner han Guds rike med en skatt, som en finner. Håpet om å finne en stor skatt var ikke grepet ut av luften den gang. I utrygge tider grov de rike ned sine verdisaker. Det fantes jo ingen safe. Hvis den som hadde gjemt noe ble drept, kunne slike ting bli liggende lenge til en eller annen tilfeldig støtte på det. Men det fantes også folk som hadde spesialisert seg på å finne slike skatter.

Mannen som Kristus forteller om, fant en slik skatt. Han var fra seg av glede. Nå var han rik, uten noen sorger. Skjønt han var det ennå ikke; han måtte først sørge for å sikre seg funnet. Han måtte kjøpe jordstykket som skatten var nedgravd i. Nå var intet viktigere for ham enn det. Han solgte alt det han eide for å få råd til å kjøpe jordstykket.

Slik gikk det også med mannen som fant en perle. Den gang var perler like viktig som gull. Mannen må ha vært en kjenner. Han forstod med en gang perlens enorme verdi. Han var så fascinert av den at han solgte alt han eide for å få den. Alt annet var mindre viktig for ham.

Les mer «Preken: 17. Søndag i kirkeåret A» →

En av de store utfordringene i Herrens forkynnelse, er å formidle Guds rikes komme på en forståelig måte. Det fantes mange ulike forventninger til hvordan det ville se ut når riket kom, også forventninger om hvordan riket ville være. Men at det skulle komme på en helt annen måte i en person som er Guds Sønn, det så de fleste ikke. Ei heller at riket begynner med Kristus, men at det ikke er fullt ut synlig kommet, men at det befinner seg i et stadig komme til det én dag vil være endelig kommet.

For å hjelpe på forståelsen, bruker Herren derfor lignelser som viser til sider ved Guds rike. Denne søndagen hører vi tre lignelser som dreier seg om rikets vekst. En vekst som er kraftig.

Den første snakker om ugress, det dreier seg om et raigress, kanskje svimling som vi også har i Norge. En romersk lov forbød å plante raigress for å sabotere kornet. Det er en realistisk fremstilling Herren kommer med. En mann sår godt såkorn, men hans fiende sår ugresset blant hveten. Raigress er giftig og den tvinner røttene sine rundt hvetens røtter. Derfor er det vanskelig å fjerne ugresset uten å skade hveten.

Les mer «Preken: 16. Søndag i kirkeåret A» →

Vi er meget fortrolige med ordene fra Johannesevangeliet hvor Jesus før sin død på korset gir Maria til Johannes som mor, og Johannes til Maria som sønn. En sentral hendelse både for å sikre morens fremtid, men også for gjennom Johannes å etablere et forhold mellom Guds mor og apostlene som Kirkens representanter. Som den kommende dronning til Sønnen, kongen i Guds evige rike, vil hun være den fremste forbeder og ledsager for Kristi brud, Kirken. En ny og evig familie vi tas inn i, gjennom dåpen.

I brevet til Galaterne tar Paulus dette videre. Han skriver at Gud «i tidens fylde» sendte sin Sønn og lot ham fødes av en kvinne, Maria. Han ble som jøde født under loven. «Tidens fylde» peker både på historiens midtpunkt, men også dets høydepunkt. Med Sønnen som ble menneske vil alt for alltid bli forandret. Nå vil det bli mulig på en helt ny måte for menneskene å være Guds barn gjennom dåpen.

Les mer «Preken: Maria av Karmelberget» →

Mange av vår tids mennesker klager over så meget stress at de ikke kommer til ro. Mange lider under uro, nervøsitet, tidsklemmen, mangel på orientering. Men stress kan også være en positiv kraft i mennesket som setter det i stand til å gjennomføre de daglige pliktene. Elementer i livet kan være både arbeidskraft og stress, men også evnen til å finne ro og kunne slappe av. Utfordringen er å finne den riktige rytmen.

Kristus presser ikke til arbeid. Det var ikke den viktigste verdien for ham. Han vil først og fremst leve i samsvar med Faderen i himmelen. Derfor er stillhet, ro, ettertanke og bønn viktige elementer for ham. I hans liv finnes det ikke noe hvileløst eller hektisk. Han føler seg båret og holdt av Gud. Det gjør det mulig å møte alle situasjoner rolig og behersket.

Det er Herrens livsrytme: «… ryktet om ham spredte seg bare enda mer, og store flokker strømmet til for å høre ham og bli helbredet for sykdommene sine. Men selv trakk han seg ofte tilbake til øde steder og ba» (Luk 5,15-16). Han er ingen aktivist, ikke en streber, men han er et menneske som stråler ut ro: Guds menneskevennlige godhet. Når det var nødvendig, trakk han seg tilbake for å hvile i bønnen med Faderen.

Les mer «Preken: 14. Søndag i kirkeåret A» →

Vår Herre kan være klar og krass i sine ord. Men likevel er det ikke alltid lett for oss som lytter til dem helt ut å fatte dybden og alvoret i disse.

I dag spisser Herren inn konsekvensen av å følge etter ham ved å si at den som vil slutte opp bak ham, må å ta opp sitt kors, ellers er man ikke verdt ham. I tidens lange løp er forståelsen av disse ord gjennom forkynnelsen lett blitt redusert til å skulle bære og holde ut vanskeligheter, misforståelser, manglende aksept og lignende. Kristus har jo sagt at vi skal ta opp vårt kors, derfor holder vi ut slike ting.

Men det Herren sier er langt sterkere enn som så. For disiplene som hørte dette, må det ha vært sjokkerende. Kors var den aller verste henrettelsesmetoden på Jesu tid. En metode som romerne brukte i en utstrakt grad. Det er overlevert at romerne i årenes løp korsfestet titusenvis.

Les mer «Preken: 13. Søndag i kirkeåret A» →