«Denne dagen er helliget Herren, deres Gud» hører vi i dagens første lesning. Dagen er den store dagen da Esra åpnet bokrullen for å lese Guds lov for folket etter at det var kommet tilbake til Jerusalem fra eksilet.

Folket lytter sterkt beveget til skriften som det tydeligvis ikke var fortrolig med. Det gråter av glede i møtet med Guds kjærlighet og vilje gjennom ordene det får høre. Folket var ikke klar over hvor stor og god Gud er. Esra oppmuntrer det til å feire dagen og holde fest. Å motta Guds ord skal være en gledens stund: «For gleden i Herren er deres styrke».

Vi kan se den dagens hendelse i den første lesningen som en opptakt til oppfyllelsen av skriftordet i dag i evangeliet. Det er et meget viktigere «i dag» enn i den første lesningen. Men folket reagerte helt annerledes på Herren enn i Esras dager. Hva skjedde?

Les mer «Preken: 3. Søndag i kirkeåret C» →

Dagens evangelium mangler noen viktige ord fordi det står hos Johannes: «Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea». Det viser til det foregående i teksten hvor Jesus hadde lovet disiplene at «dere skal få se himmelen åpen, og Guds engler stige opp og ned over Menneskesønnen».

Herren åpner ikke himmelen med en gang, men ønsker at disiplene skal lære å leve i forventningen om at de skal få se det som er lovet. Derfor lar han dem få tre dager før de skal begynne å få se Herrens herlighet vise seg. De vet ennå ikke hva de går til ved å følge Herren.

For oss som hører tekstene i dag, er det ofte vanskelig å få tak på den kloke opplæringen av disiplene som Herren hadde lagt opp til. Vi kan jo lese alt raskt gjennom. Men faren er at vi ved å «vite» hvordan det går, kan vi gå glipp av den dypere meningen med det vi hører.

Den tredje dagen har en relasjon til påsken. På den tredje dagen begynner det … i Kana begynner vi å se, i påsken begynner oppstandelsen. Den tredje dagen det fullstendig uventede. Forholdet mellom forventning og oppfyllelse er like uforholdsmessig som mellom menneskets spørsmål og Guds svar. Guds svar inneholder langt mer enn det man forventet seg, ja det kan overstige ens høyeste ønsker.

Les mer «Preken: 2. Søndag i kirkeåret C» →

Johannes står og døper ved Jordans elvebredd. «En gang da folket ble døpt i mengder, ble også Jesus døpt», forteller Lukas oss i dagens evangelium. Kort og usentimentalt. Men det er noe dypt hemmelighetsfullt ved dette som forteller oss meget om hvordan Herren er.

Folket som strømmer til Jordan og Johannes, lar seg døpe som tegn på omvendelsen fra sine synder. Men vår Herre Jesus Kristus trenger ikke dette på noen måte; han som er uten synd. Men det at han velger å gjøre det sammen med folket som søker omvendelsen, viser at han ønsker å stille seg solidarisk med folket og dets synd. Med Jesus Kristus er i sannhet noe nytt kommet inn i vår verden. I ham møter vi Guds kjærlighet til oss mennesker. En kjærlighet som på mange måter overgår vår forstand og forventninger til Gud.

Senere, når Herren har innstiftet vår kirke, kommer han til å ta opp sine egne i sin kirke gjennom dåpen ved å la dem ydmykt gå gjennom vannet som er dødens og gjenopplivningens element. Det kommer for alltid til å være veien inn i Kirken. Vi kan derfor tillate oss å tenke at Herren lot seg døpe av Johannes, fordi han ikke vil pålegge sine egne noe han ikke selv har vært gjennom. Han er hyrden som skal «gjete sin hjord og samle lammene i sine armer», som Jesaja profeterer i den første lesningen. Han går forut for sine egne og bereder veien.

Les mer «Preken: Herrens dåp C» →

Evangeliet julenatt var en Guds åpenbaring begrenset til de få rundt Betlehem. Men åpenbaringen var ikke ment å gjelde bare for Israel, men den skal være for hele verden.

Det er det vi feirer i dag: at Guds åpenbaring i verden er beregnet for alle, spesielt også til hedningefolkene som ikke hadde fått noe forvarsel slik som jødene hadde fått det gjennom sine skrifter. Likevel er hedninger nå blant de første som kommer for å hylle Herren.

Evangeliet forteller oss om de hedenske stjernetydernes ankomst. De hadde sett frelsens stjerne og fulgt den. Gud hadde snakket til dem gjennom et ukjent himmellegeme midt blant deres vante stjernebilder. Dette Guds ord hadde vekket dem opp, fått dem til å lytte og å gi seg på vei. Men Israel som var vant til Guds ord var blitt døv for slike åpenbaringsord: folket vil ikke la seg forstyrre i sin vante gang av egne dynastier.

Les mer «Preken: Herrens åpenbaring» →

Dagens evangelium forteller oss om en viktig egenskap ved Jesu mor Maria. Hun gjemte på alt det som hun fikk høre om sitt barn i sitt hjerte og hun grunnet på det. Hun tok det som skjedde inn i sitt innerste og bar det med seg. Og det ikke bare gjennom sitt jordiske liv, men det er i hennes hjerte også i himmelen.

Derfor er hun en kilde for Kirken når det gjelder å huske og å utlegge det som har skjedd med Jesus. Flere ganger vil hun i løpet av Frelserens virke være ved hans side og oppleve frelsens mysterium på nært hold. Slik kjenner hun alt det Kirken feirer, og hun betrakter det på en helt personlig og nær måte. Vi kan si det slik at Maria vet i sitt innerste den dypeste meningen med kirkeårets hendelser og fester. Ved å se på Maria og med Maria, kan vi lære meget.

Det er f.eks. meningen med rosenkransbønnen, hvor vi betrakter Kristi mysterium med Marias øyne og hjerte. Hvor vi sammen med henne, forsøker å begripe dybden i Frelsens mysterium. Og all foræring av hennes hjerte og også Marias hjertefest er ikke noe sentimentalt, men en vei inn til denne kilden som aldri går tom, hvor vi kan forstå frelsesmysteriet, som berører hele verden og oss selv.

Les mer «Preken: Første nyttårsdag» →

Vi vet ikke meget om Jesu barndom og oppvekst. Men vi vet at han levde et familieliv med Maria og Josef i Nasaret. I den største delen av sitt liv blant oss i vår verden, levde Guds Sønn det som var et helt alminnelig menneskeliv i hans samtid.

Dagens evangelium forteller en av de få hendelsene som er overlevert fra Herrens oppvekst. Lukas forteller oss at Den hellige familien hvert år pleide å «dra opp til Jerusalem på påskefesten». Det forteller oss om en familie som er rotfestet i sin tro og folkets tradisjoner. Vi kan regne med at de også gjorde dette i årene som fulgte hendelsen da Herren var 12 år gammel.

Det sentrale i denne hendelsen, er ikke at Herren allerede som ung utviste en usedvanlig forstand. Nei, kjernen er utsagnet om at han «hører til der hvor» hans Far er. Det forteller oss to ting, at Herren visste meget godt om sin virkelige bakgrunn, men også at templet var Guds sted inntil den gamle pakten ble avsluttet da Herren ble korsfestet, døde og oppstod fra de døde.

Les mer «Preken: Den hellige Familie C» →

I natt hørte vi Lukas skjønne juleevangelium. I dag møter vi en helt annen måte å fortelle om jul på. Vi har hørt en vakker hymne som er innledningen til Johannesevangeliet. Hymnen er en lovsang over Ordet, over Guds store Ord.

Teologien har alltid forstått dette Ordet som hymnen beskriver, som en av personene i den treenige Gud, nemlig Sønnen. Hymnen forteller at Ordet var i opphavet, i begynnelsen, dvs. før enhver tid, enhver skapelse. Dette er det vi i uttrykker i trosbekjennelsen når vi sier om Guds sønn: født, ikke skapt. Sønnen fødes før skapelsen. Alt det skapte er nemlig blitt skapt ved Ordet. Uten det er intet skapt. Det er dette Ordet, som er evig og guddommelig, som ble menneske. Da Gud besluttet å bli menneske og komme til jorden, ble Han det i Jesus fra Nasaret. Ordet ble kjød, ble menneske, ble inkarnert. Det er Gud vi har feiret i natt og som vi feirer i denne tiden. Vi feirer at Gud ble menneske, at Jesus fra Nasaret er Guds Sønn, er Kristus.

Les mer «Preken: Første juledag» →

Av og til kan kjærligheten synes ubegripelig for oss. Kjærlighet er noe vi ønsker oss, den er ofte noe vi lengter etter. Men den er ikke alltid noe vi erfarer i tilstrekkelig grad. Det kan gjøre det vanskelig for oss å begripe helt ut at Gud er kjærlighet. Og Gud er en kjærlighet som på mange måter er annerledes og overraskende sammenlignet med vår kjærlighet.

I natt feirer vi at Gud valgte å bli menneske i sin Sønn. Inkarnasjonen er en konkretisering av Guds kjærlighet. Grunnet vår begrensede oppfatning av kjærligheten, ser vi ikke uten videre at hele skaperverket er flommet ut av Guds kjærlighet. Menneskets ursynd, dets ulydighet mot Guds bud, hemmer menneskets i dets forståelse av kjærligheten. Det måtte forlate paradis, men falt aldri ut av Guds kjærlighet. Mangelen på kjærlighet er menneskets skyld, ikke Guds.

Guds kjærlighet søker å frelse, søker å hele, søker å tilgi, søker å fornye. En kjærlighet som overgår menneskets mulighet til å svare. Derfor valgte Gud å tre inn i menneskeheten for gjennom Sønnen og motta det endelige menneskelige svaret på kjærligheten stedfortredende for hele menneskeheten gjennom Sønnens lydighet til Faderen.

Les mer «Preken: Julenatt» →

Et stort mysterium er skjedd i Maria. I sitt skjød bærer hun barnet som Gud ved Den hellige Ånd har gjort henne gravid med. Guds Sønn er kommet inn i vår virkelighet ved å la seg bli menneske. Maria er boligen for hans komme som Den hellige Ånd hadde forberedt. Han gjør det i enhet med Faderen i Den hellige Ånd. Treenigheten er sammen i Sønnens menneskevordelse. Sønnen har ikke forlatt Treenighetens felles rom, men Treenigheten har krysset grensen mellom himmel og jord og bøyd seg inn i vår virkelighet.

Maria bærer Sønnen gjennom Judea til Elisabet. I sin mors livmor er Herren fysisk til stede i vår verden. Hans nærvær helliger hvert skritt moren tar. Da hun endelig når sitt mål, gjør hans nærvær ved Den hellige Ånds virke at barnet Elisabet venter, hopper av glede over møtet med Herren. Samtidig fyller Ånden Elisabet på en måte som gjør det mulig for henne å erkjenne at Herren lever i Maria. Maria behøver ikke en gang å si at hun er gravid.

Les mer «Preken: 4. Søndag i advent C» →