Herren bruker i dag en lignelse for å forklare hvordan menneskene skal avlegge regnskap overfor vår Gud. Skaperen har «overlatt alt han eide» til sine skapninger, Frelseren har gjort det samme overfor de frelste, alt etter hva «hver enkelt» duger til. Med andre ord noe dypt personlig.
Lignelsen bruker den enorme pengemengden talenter, mens vi bruker det samme ordet om våre åndelige gaver, våre talenter. Disse åndelige gavene gis hver enkelt helt personlig. Vi har fått dem i lån og skal bruke dem ikke for oss selv, men for Gud. Skulle vi bruke dem for oss selv, kan vi kalle det «selvrealisering», men det er ikke det Gud vil. Fordi vi selv, med alt hva vi har og er, står vi i gjeld til Gud. Gud har skapt oss, det er Gud vi skal realisere i vårt liv.
I lignelsen reiser eieren vekk. Vi, Guds tjenere, blir igjen med alle Guds eiendeler. Talentene vi har fått har som vesen at de vil føre til noe. Den late tjeneren ville ikke se den gode muligheten i det, men derimot se sin herres strenghet. Hans forklaring inneholder derfor motsigelser: «… du høster … der hvor du ikke har sådd … derfor ble jeg redd og gjemte talenten din i jorden».
Les mer «Preken: 33. Søndag i kirkeåret A»
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.