Dagens første lesning fra Apostlenes gjerninger er en vakker oppsummering av evangelienes budskap og troen til den nyfødte Kirken. I denne delen av Peters preken, klippen som Kirken er bygget på, hørte vi en oppsummering av det sentrale innholdet i evangeliene.

Markus evangeliet spiller en spesiell rolle her. Dette har alltid blitt forstått som en gjengivelse av Peters forkynnelse og inneholder Jesu liv fra dåpen hos Johannes Døperen til oppstandelsen. Markus skal ha vært med Peter i Roma i årene 42-45, da Peter grunnla menigheten der. Da Peter vendte tilbake til Jerusalem, ønsket de romerske kristne å ha en tekst basert på Peters forkynnelse, noe Markus oppfylte med sitt evangelium. Vi kan ikke utelukke at Lukas hadde Markus blant tekstene han hadde samlet og lest før han skrev sitt evangelium og Apostlenes gjerninger.

I prekenen som er referert her, tar Peter opp apostlenes møter med den oppstandne Herre. I Gunnes’ oversettelse står det bare at de satt til bords med ham etter oppstandelsen. Men i originalspråket står det at apostlene spiste og drakk med ham. Det er ikke en uvesentlig forskjell, fordi det peker på noe sentralt ved den oppstandenes virkelighet. Han satt ikke bare sammen med dem, men han spiste og drakk med dem.

Les mer «Preken: Første påskedag» →

Ukens første dag rinner frem. To kvinner er på vei til Jesu grav. Matteus skriver bare at de vil se til graven, men vi vet fra Markus at de kommer med «velluktende oljer for … å salve ham» (Mk 16,1). Det hadde ikke vært tid til det på fredagen etter begravelsen, da alt måtte avsluttes før sabbaten.

Maria Magdalena kjenner vi fra ulike tekster i evangeliene, men den andre Maria er Kleopas hustru, mor til Jakob og Josef (eller Joses). Ifølge tradisjonen er Kleopas bror til den hellige Josef og denne Maria er derfor svigerinnen til ham og Maria, Jesu mor. Vi møter også de to sønnene Jakob og Josef andre steder hos Markus og Matteus, hvor de kalles Jesu «brødre», men de er fettere. Maria Magdalena og den andre Maria ser ut til å ha hatt et nært forhold.

De opplever et kraftig jordskjelv. Om det skjer før eller når de har kommet til graven, vet vi ikke. Men jordskjelvet forbindes gjerne med dommen ved tidenes ende (sml. Jes 29,6 og Esek 38,19), samtidig som den skinnende engelen kan gi oss assosiasjoner til beskrivelsen av Gud på dommens dag (Dan 7,9). Oppstandelsen peker med andre ord mot den endelige dommen. Gud har dømt verden og vekket opp Sønnen. Han er uskyldigheten selv, den helt og fullt syndefrie og universets sanne konge. Så det Matteus beskriver her, minner om visjonen hos Daniel hvor Den gamle av dager overgir kongedømmet til menneskesønnen: dermed har alle verdens nasjoner mottatt sin dom.

Les mer «Preken: Påskenatt A» →

På noen få dager skifter mengdens rop fra «Hosianna» til «Korsfest». Vi vet ikke om det er de samme personer begge steder, men det er utrolig hvordan stemningen i Jerusalem snudde på kort tid.

Jesus hadde opplevd noen hektiske dager etter inntoget i byen hvor han hadde kommet ridende på et esel som en ny kong David. Mengden så og forstod det messianske tegnet.

I de få dagene i Jerusalem, sa Jesus mange sentrale ting og vekket en dyp irritasjon hos de ansvarlige. Særlig da han ryddet templet og stod frem som en som kritiserte driften og bruken av templet. Jesus forstod at tiden var knapp og at det snart ville komme til den avgjørende konfrontasjonen. Etter det siste måltidet med apostlene, ble han arrestert i Getsemane.

Han venter og velger helt bevisst møtet med ypperstepresten Kaifas for å bekrefte at han i sannhet er Messias: «… i fremtiden skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Allmaktens høyre hånd, og komme på himmelens skyer». Avsløringen førte ikke til en hyllest av Messias, men til en dødsdom. De forstod ikke at Jesus fra Nasaret er Guds inkarnerte Sønn og at han ikke bare oppfylte, men også overgikk alle det jødiske folkets forventninger til Guds Messias. Jesus er ikke bare en ny kong David, men også en ny Moses som leder det nye eksodus, utgangen fra denne virkeligheten til det nye lovede landet i Guds himmel gjennom hans død og oppstandelse. Hans offer på korsets alter gjør ham dessuten til den nye Melkisedek, den evige yppersteprest. Den kommende oppstandelsen bekrefter alt dette og gjør det til virkelighet. Det er det vi minnes og feirer i disse dagene.

Engelen Gabriel kommer til Maria. Det er helt sentralt, fordi siste gang vi hører om Gabriel er i Daniels bok. Her får Daniel vite at det vil ta rundt 490 år til Messias komme. Nå er den tiden over. Videre får vi høre at hun er i Nasaret, forlovet med Josef av Davids stamme. Det gjør henne til etterkommer av David og dermed egnet til å føde Emmanuel.

Gabriel kaller henne «du nådefylte!» Hun har «funnet nåde hos Gud» som engelen sier når hun forskrekkes av ordene hun hører. Videre forteller engelen om unnfangelsen og om sønnens, Jesu, fødsel. Jesus kommer til å oppfylle pakten med David. Gabriel siterer profeten Samuel når engelen sier at «Han skal være stor, ja, ‘Den Allerhøyestes Sønn’ skal han kalles. Gud Herren vil gi ham hans far Davids trone, og han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans herredømme ta ende» (2 Sam 7,8-16).

Maria får lov til å spørre hvordan det skal kunne skje hvorpå Gabriel svarer at «Den hellige Ånd skal komme over deg, og kraft fra Den Allerhøyeste skal senke seg ned over deg». Verbet engelen bruker er episkiazō som kommer fra Septuaginta i andre Mosebok 40,35. Det beskriver at Ånden kommer ned over Maria på samme måte som Gud kom ned over tabernaklet, det Aller helligste, i form av en sky. Dette gir oss en klar sammenheng mellom tabernaklet i gammel tid og Jomfru Marias legeme. Hun er nå det nye tabernaklet for Herrens nærvær.

Les mer «Preken: Herrens Bebudelse» →

Vi har vært gjennom sentrale stasjoner på søndagene i fastetiden. Fra Kristi seier over fristeren, til åpenbaringen av hans guddommelige virkelighet, til ham som kilden for det livgivende vann, til skapelsen av synet til den blindfødte og nå oppvekkelsen av Lasarus fra de døde som et foreløpig høydepunkt. At Lasarus kunne vekkes etter fire dager i graven forteller oss at døden ikke er slutten på eksistensen.

Det forstår vi bedre ved å se på Kristi samtale med Marta, Lasarus’ søster. Denne er midtpunktet i dagens evangelium. Marta går Jesus i møte og hilser ham allerede utenfor landsbyen. Med en gang gir Marta til kjenne at hun tiltror Kristus makt over liv og død: «Herre, dersom du hadde vært her, da ville min bror ikke vært død! – Men fremdeles vet jeg, at alt du ber Gud om, det gir han deg …»

Kristi svar er tvetydig og vil hjelpe Marta til å forstå det nye han vil bringe: «Din bror skal oppstå.» Marta tenker som en from jøde på oppstandelsen som skal bli alle til del i en fjern fremtid; hun uttrykker det med ordene: «Jeg vet at han skal oppstå: Ved oppstandelsen på den ytterste dag.»

Les mer «Preken: 5. Søndag i fastetiden A» →

I dag spiller Josef hovedrollen i evangeliet. Matteus fokuserer på Josefs rolle i frelseshistorien. Hos Lukas står Josef i skyggen, mens hos Matteus leder han den hellige familien. Engelen kommer til ham, ikke til Maria. Når Lukas beretter om engelens komme til Maria, nevner han ikke Josefs reaksjon. Matteus nevner ikke engelens komme til Maria og forteller utelukkende om Josefs reaksjon. Han gjør det fordi han skriver for omvendte jøder. Han vil bevise at alle de gammeltestamentlige profetiene er oppfylt i Kristus. Messias skulle være Davids sønn, han er Davids sønn – sier Matteus – fordi Josef stammer fra Davids ætt. Takket være Josef er den fundamentale profeti om Kristus gått i oppfyllelse.

Da Josef fikk vite at Maria var blitt gravid, må han ha tvilt på henne. Josef vet ingenting om engelens komme og det store som var skjedd henne. «Josef», sier engelen, «vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru; for det barn hun bærer, er blitt til ved Den Hellige Ånd». Det var det Josef ikke visste og han var redd fordi han ikke visste det.

Les mer «Preken: Hellige Josef, Marias brudgom» →

Den lange, dramatiske fortellingen om helbredelsen av den blindfødte peker mot to muligheter:

1. Den som anerkjenner at han kan takke Kristus for sitt syn, for sin tro, han kommer ved Herrens rene nåde endelig til lyset;

2. men den som mener å kunne se og kunne tro ved egen hjelp uten nådens gaver, er blind og vil forbli blind.

Det er det Jesus sier til fariseerne: «Var dere blinde, var dere også uten skyld; men nå sier dere: Vi ser. Og så lenge forblir dere skyldige.»

Den blindfødte som Kristus møter ber ikke om å bli helbredet, han blir heller ikke spurt om han vil bli det. Han er på en måte bare et demonstrasjonsobjekt som skal vise oss Guds virke.

Men likevel forvandler han seg til en fullstendig troende. Først adlyder han uten å forstå hvorfor: «Gå og vask deg … han gikk da av sted og vasket seg.» Han må så bare akseptere sin helbredelse uten å vite hvem som har helbredet ham. Overfor fariseerne blir han modigere og bekjenner den som har helbredet ham som en profet. Og når foreldrene hans er redde for bekjennelsen tar han mot til seg å utfordre motstanderne, ja til og med til å la seg kaste ut av synagogen.

Les mer «Preken: 4. Søndag i fastetiden A» →

Kvinnen ved Jakobs brønn kommer for å hente vann, noe helt hverdagslig den gang. Hun møter Jesus og i henne vekkes lengselen etter det livgivende vannet, etter det vannet, som ikke bare stiller hverdagens tørst, men som gir svar på hjertets spørsmål og lengsler.

Møtet med Jesus åpner for henne dybden i hennes liv. Hun oppdager at mennesket ikke kan gi seg selv frelsen, men at frelsen tilbys mennesket. Kvinnen står foran oppfyllelsen og svaret på sin lengsel. I Jesus Kristus blir hun og også vi møtt av frelsen og svaret på vår tørst etter liv. Kristus selv er Guds gave for oss. Men det er opp til enhver av oss å være mottagelig, om vi legger merke til ham og lar vår tørst og sult stilles av ham.

Men hvordan gjøres det? Hvordan kan vi møte Kristus i hverdagen? Det er spørsmålet om vår tid for ham, hvor besinner vi oss på det vi opplever, det som skjer i vår hverdag. Å se og å lytte til hverdagens hendelser er et første skritt for å oppdage ham. Bare i løpet av en ganske alminnelig hverdag kan meget bli annerledes enn det vi forestilte oss og forventet oss. Det er virkeligheten i livet vårt. Og det er kun i denne virkeligheten som Kristus kommer oss i møte i.

Les mer «Preken 3. Søndag i fastetiden A» →

Jesus Kristus har valgt ut en krets av tre disipler blant de tolv. Disse utgjør en indre krets blant apostlene. De er Peter, Kirkens klippe, Jakob, Johannes, evangelisten. Det vil være de samme tre som han tar med seg lenger innover i hagen i Getsemane. Men denne gangen tar han dem med seg opp på et høyt fjell. Opp på et høyt fjell: gang på gang gjennom Det gamle Testamentet er det høye fjellet sted for teofanier, åpenbaringsmøter med Gud.

Her oppe får de tre se Jesu sanne skikkelse for en kort stund. Det er Guds lys som stråler gjennom hans ansikt og gjør klærne «skinnende hvite». Moses og Elija er tilstede som sannhetsvitner som understreker det Herren har sagt om Gud at Han er de levendes Gud.

Det er ingen tilfeldighet at det er Moses og Elija de ser. Moses møtte Gud i den brennende tornebusken og på Sinais fjell. Han skjulte sitt ansikt av frykt for å skulle se Gud. Elija opplevde at Herren Gud dro forbi ham i en stille vind. Da skjulte han sitt ansikt. I den gamle pakten kunne ikke Gud bli sett uten at den som så, ville bøte med livet. Men nå, med Guds menneskelige ansikt i Kristus, kan Gud sees uten at man må skjule seg. «Den som ser meg, ser Faderen».

Les mer «Preken: 2. Søndag i fastetiden A» →

Hagen Gud skaper forteller oss at Gud gav mennesket alt det som er nødvendig for å leve godt i denne verden. Det er hagen et bilde på. Mennesket manglet intet. Bare et av hagens trær har Gud forbeholdt seg selv. Dette er et av de aller første bud og som gis uten å måtte begrunnes.

En slange dukker opp og sår tvil i menneskets hjerte om Gud virkelig er god fordi Gud har forbudt det å spise av ett av trærne. Mennesket ser ikke lenger alt det gode det har fått av Gud og ser nå kun dét, det mener å ikke ha fått. Enden på visen og det ironiske i teksten er at mennesket kun vinner erkjennelsen av å være naken etter å ha spist den forbudte frukten. Det håpet å bli som Gud, men fikk bare åpnet øynene for sin nakenhet, at det er blottstilt overfor Gud. Mennesket er avhengig av Gud. Det var fra Gud det fikk sin livspust. Fortellingen om menneskets syndefall er fortellingen om menneskets fristelse til å ville være lik Gud i stedet for å underordne seg Gud.

Det er skaperverkets store mysterium og som vi som skapninger må holde ut i vårt forhold til Gud: Gud gav oss en frihet som stiller oss overfor valget. Valget mellom å velge Gud og Guds vilje eller å følge vår egen vilje. Kun et fritt vesen kan velge mellom godt og ondt. Forutså Gud at mennesket ikke kunne motstå fristelsen å ville være som Gud? Var det fra første stund av klart at Gud ville sende sin Sønn i den samme fristelse for å motstå den og beseire den? Teologien svarer «Ja» på disse spørsmålene og lar oss ane dybden i frelsens mysterium.

Les mer «Preken: 1. Søndag i fastetiden A» →