Hagen Gud skaper forteller oss at Gud gav mennesket alt det som er nødvendig for å leve godt i denne verden. Det er hagen et bilde på. Mennesket manglet intet. Bare et av hagens trær har Gud forbeholdt seg selv. Dette er et av de aller første bud og som gis uten å måtte begrunnes.

En slange dukker opp og sår tvil i menneskets hjerte om Gud virkelig er god fordi Gud har forbudt det å spise av ett av trærne. Mennesket ser ikke lenger alt det gode det har fått av Gud og ser nå kun dét, det mener å ikke ha fått. Enden på visen og det ironiske i teksten er at mennesket kun vinner erkjennelsen av å være naken etter å ha spist den forbudte frukten. Det håpet å bli som Gud, men fikk bare åpnet øynene for sin nakenhet, at det er blottstilt overfor Gud. Mennesket er avhengig av Gud. Det var fra Gud det fikk sin livspust. Fortellingen om menneskets syndefall er fortellingen om menneskets fristelse til å ville være lik Gud i stedet for å underordne seg Gud.

Det er skaperverkets store mysterium og som vi som skapninger må holde ut i vårt forhold til Gud: Gud gav oss en frihet som stiller oss overfor valget. Valget mellom å velge Gud og Guds vilje eller å følge vår egen vilje. Kun et fritt vesen kan velge mellom godt og ondt. Forutså Gud at mennesket ikke kunne motstå fristelsen å ville være som Gud? Var det fra første stund av klart at Gud ville sende sin Sønn i den samme fristelse for å motstå den og beseire den? Teologien svarer «Ja» på disse spørsmålene og lar oss ane dybden i frelsens mysterium.

Les mer «Preken: 1. Søndag i fastetiden A» →

Når vi lytter til Bergprekenen, kan vi kanskje bli urolige eller til og med skremte. Kravene vår herre Jesus Kristus stiller, kan virke meget høye og harde. Det kan være vanskelig nok for oss å etterleve de ti bud fra Det gamle Testamentet. I dag kan vi få en følelse av at Herren skjerper disse nesten til det umulige.

At vi ikke skal slå i hjel er nokså lett å innse og det er vel de færreste av oss som noen gang gjør det. Men nå har vi fått høre at vi ikke en gang skal få være sinte eller få gi uttrykk for forargelse eller skuffelse. Hvordan skal vi få til det? Å ikke bryte ekteskapet er også klart for de fleste av oss, men hvem kjenner ikke til tanker som kan utløses i oss av en annen person? Ikke en gang det skal kunne gå an.

Vi skal ikke bare styre våre handlinger, men også våre tanker. Alle vet jo hvor vanskelig det er å beherske tankene. Det kunne være fristende å spørre om Jesus virkelig vil gjøre alt vanskeligere og strengere for oss, ja i og for seg enda mer uoppnåelig.

Les mer «Preken: 6. Søndag i kirkeåret A» →

I dag møter vi en rød tråd som går gjennom alle tekstene: Gud bygger ikke sitt rike på selvhevdelse, makt og glans – men på de små, de ydmyke, de som søker Herren, og som derfor kan ta imot Guds gaver. Profeten Sefanja, Paulus og Jesus Kristus sier det samme med tre stemmer: Den som vil stå trygt, må stå i Gud – ikke i seg selv.

Sefanja forkynner: «Søk Herren … søk rettferd og ydmykhet.» Legg merke til rekkefølgen. Ydmykhet er ikke først og fremst en følelse av å være liten. Det er en holdning: å leve i sannhet, å ikke gjøre seg selv til målestokk, men å la Gud være Gud. I Bibelen er ydmykhet aldri passivitet. Det er et valg: å sette sin lit til Herren, og å leve rett – også når det koster.

Gud vil ha et «armt og ydmykt folk» – som taler sant. Videre sier Sefanja at Gud skal la dette arme og ydmyke folket bli tilbake som en rest. Og han beskriver dem slik: de gjør ikke urett, de lyver ikke og de er uten svik.

Les mer «Preken: 4. Søndag i kirkeåret A» →

Jesus kommer tilbake fra ødemarken etter å ha oppholdt seg der i 40 dager og hvor han til slutt ble fristet av djevelen. Nå får han høre at Johannes Døperen er blitt kastet i fengsel. Jesus forstår at tiden er inne for å begynne misjonen. Han drar til Galilea hvor han først tar avskjed med Nasaret for så å slå seg ned i Kafarnaum ved sjøen. Dette var en større by på den tiden hvor det var meget fiske.

Samtidig oppfylles en av Jesajas profetier. Stammene til Sebulon og Naftali levde nord og vest for Galilea sjøen. I det åttende århundret før Kristus ble deres områder okkupert av assyrerne og stammene ble bortført allerede den gangen. Okkupasjonen ble for folket en lang periode i mørket. Men nå er verdens lys ankommet med det klare budskapet om å vende om «for himlenes rike er nær». Kristi nærvær er allerede himlenes rikes begynnelse.

Les mer «Preken: 3. Søndag i kirkeåret A» →

«Det er han som er Guds Utvalgte». Dette er Johannes Døperens vitnesbyrd. Med disse ordene hadde Johannes oppfylt sin oppgave. Han hadde pekt ut Jesus Kristus for folkemengden og dermed rettet ut veien for ham. Han forkynte at Kristus er Guds Lam, som tar bort verdens synd; Kristus skal døpe med Den Hellige Ånd; Han er Guds utvalgte.

Dette er høydepunktet i dagens tekst fra Johannesevangeliet: Kristus er Guds Utvalgte. Det interessante med Johannes versjon av Kristi dåp er at han ikke beskriver selve dåpen. Vi hører kun Døperen vitne om det han hadde sett. Slik opptrer han i teksten som en som har fullmakt til å si hvem Jesus er. Det er ikke Døperen som skal stå i sentrum for vår interesse. Han leder selv vårt blikk, vår interesse over til Kristus.

Hva betyr det at Kristus er Guds utvalgte? Johannes gir selv et svar på det: Han skal ta bort verdens synd. Han er den som skal forsone oss en gang for alle med Gud. Han gjør det ved å være lydig, ved å gjøre Guds vilje, ved sitt ord og sine tegn. En lydighet som skulle føre ham inn i døden, døden på et kors. I rundt 30 år hadde han levd et liv i likhet med mange på hans samtid. Etter sin dåp trådde han ut i offentlighetens lys og etter en kort tid, nyere forskning har regnet seg frem til rundt to år og fire måneder, hadde han gjort det han var utvalgt til.

Les mer «Preken: 2. Søndag i kirkeåret A» →

Profeten Jesaja sier noe viktig om den kommende Guds tjener: «Han skal ikke bryte et knekket rør og ikke slukke en rykende veke». Det er noe sart, noe fintfølende, som stikker dypt i dette bildet. Med forsiktighet vil han gå frem.

Dette er bilder som peker mot vår herre Jesus Kristus. Han bøyer seg ned til det knekkede rør og søker å rette det opp uten å bryte det, han beskytter den svake gloen i veken, slik at det ikke slukker.

Han viser det når han stiger ned i Jordans vann for å la seg døpe av Johannes. Det uhørte og uventede skjer. Johannes kan ikke fatte det. Riktignok var han forberedt på å forberede folket på Messias’ komme og å vise hvem Guds Lam er for folket. Men at han skal velge å tre inn i omvendelsens dåp, må ha sjokkert Johannes. Han hadde neppe forventet denne holdningen fra Messias.

Les mer «Preken: Herrens Dåp A» →

I dag feirer Kirken et mysterium som er større enn en fortelling og videre enn et folk. I dag feirer vi at Gud åpenbarer seg for alle, og at hele verden kalles inn i Kristi lys. Profeten Jesaja roper til Sion: «Reis deg i stråleglans! For nå kommer ditt lys, Herrens herlighet går opp over deg.»

Ordene er rettet til et folk som lever i skyggen av nederlag og mørke. Likevel er det nettopp dit lyset kommer. Ikke som et lyn, men som glansen fra soloppgangen. Og dette lyset er ikke privat. Det er universelt. Jesaja ser folkene komme, kongene vandre i glansen, og han ser dem bære frem gull og røkelse mens de forkynner Herrens pris. Dette er åpenbaringen som er lovet.

Matteus evangeliet viser oss at denne profetien er i ferd med å oppfylles. Vismennene fra Østen er fremmede. De tilhører ikke paktens folk. De kjenner ikke loven og profetene slik Israels folk gjør. Likevel ser de et tegn – en stjerne – og de forstår at Gud taler. De legger ut på en reise som krever mot, tålmodighet og utholdenhet.

Les mer «Preken: Herrens Åpenbaring» →

Josefs forestilling om et kommende familieliv med sin utkårede Maria ble uventet forandret gjennom Guds inngripen i Marias liv. Josef opplever derfor ikke noe normalt familieliv i den første fasen av deres ekteskap. Det som skjer må være vanskelig å forstå for ham: Marias svangerskap, Jesu fødsel, engelens budskap, de vise menns besøk. Og nå flukten til Egypt.

Historien til Josef, Maria og Jesus som familie er vevd inn i Israels historie. Det er som om denne historien gjentar seg i Maria, Josefs og Jesu liv. I begge tilfellene leder nøden til Egypt, men derfra fører Gud ut igjen for å åpenbare frelsen for folket. Denne frelseshensikten får nå et konkret ansikt. Gud blir menneske, født av en kvinne, han deler livet i et menneskelig fellesskap, han knytter sin vei til Maria og Josefs livsfellesskap.

La oss se nærmere på Josefs rolle. Også denne gangen er han i forgrunnen. Det er usedvanlig og påfallende, for ellers er det nokså stille om ham i evangeliene. Heller ikke i dagens evangelium er det overlevert noe personlig ord fra ham. Intet av det han må ha sagt er gjengitt. Men det han gjør, er vesentlig.

Les mer «Preken: Den hellige familie A» →

Johannes gir oss en dyptpløyende teologisk betraktning av Guds Sønns fødsel inn i vår virkelighet. Johannes kan gjøre det, fordi han hvilte sitt hode til Herrens bryst og lyttet til hans hjerte. Denne beskrivelsen viser til at Johannes har fått en dyp innsikt i hvem og hva Herren er som er uovertruffen.

Ord. Ordet er sentralt i enhver kommunikasjon. Men Johannes reflekterer ikke over et hvilket som helst ord eller utrykk. Han snakker om Ordet selv, det som er Guds eget Ord. Det Ordet som er hos Ham, som er Ham; det Ordet ved alt er skapt. Intet Ord er mektigere, mer effektfullt enn Guds Ord, som kunne uttale hele skapelsen. Hele skaperverket kan vi se som Guds kommunikasjon, Guds dialog. Det er så overveldende, det er så stort, det sprenger alle menneskelige forestillinger.

Dette Ordet bestemmer seg for å bli menneske, en skapning blant skapninger. Gud bøyer seg inn i skaperverket fra sin himmel. Han opprettholder ikke avstanden, men kommer oss nær ved å tre inn i vår virkelighet. Ordet kommer oss nær. Det er det endelige Ordet fra Gud. Gud gir sitt endelige svar til verden.

Les mer «Preken: Første juledag» →

I dag får Josef lov til å spille hovedrollen i evangeliet. Matteus setter søkelys på Josefs rolle i frelseshistorien. Hos Lukas står Josef fullstendig i skyggen, mens hos Matteus leder han den hellige familien. Engelen kommer til ham, ikke til Maria. Når Lukas beretter om engelens komme til Maria, nevner han ikke Josefs reaksjon. Matteus nevner ikke engelens komme til Maria og forteller utelukkende om Josefs reaksjon.

Han gjør det fordi han skriver for omvendte jøder. Han vil bevise at alle de gammeltestamentlige profetiene er oppfylt i Kristus. Messias skulle være Davids sønn, han er Davids sønn – sier Matteus – fordi Josef stammer fra Davids ætt. Takket være Josef er det fundamentale profeti om Kristus gått i oppfyllelse.

Da Josef fikk vite at Maria var blitt gravid, må han ha tvilt på henne. Josef vet ingenting om engelens komme og det store som var skjedd henne. «Josef», sier engelen, «vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru; for det barn hun bærer, er blitt til ved Den Hellige Ånd». Det var det Josef ikke visste, og han var redd fordi han ikke visste det.

Les mer «Preken: 4. Søndag i advent A» →