I evangeliet i dag forteller Kristus oss en lignelse som vi kan benytte som et speil for å se hvor vi står. I utgangspunktet synes vi kanskje at det ikke er vanskelig å svare på Kristi spørsmål om hvem som har rettet seg etter farens vilje.

Men her dreier det seg ikke om bare å løse en enkel oppgave. Fordi Herren etterpå gjør det klart for sine tilhørere at det dreier seg om tilgangen til Guds rike; det dreier seg om rettferdighetens vei; det dreier seg om tro og omvendelse; det dreier seg om den virkeligheten at vi er Guds barn.

Når vi tenker over oss selv, kan vi erkjenne at vi kan alt etter situasjonen vi står overfor, reagere som den første broren eller som den andre broren. Men det finnes faktisk en tredje mulighet og det ville være å forholde seg som Jesus Kristus, Guds elskede Sønn. La oss se på de tre mulighetene.

Les mer «Preken: 26. Søndag i kirkeåret A» →

I lignelsen om arbeiderne i vinmarken møter vi en annen forestilling om rettferdighet enn det vi er vant til. Kristus vil med sin lignelse lære oss noe annet enn det som er vanlig praksis i vår virkelighet. Dette gjør han for å hjelpe oss til å forstå bedre hvordan Gud er i motsetning til oss.

Husbonden i lignelsen betaler nemlig alle likt; uansett om de hadde arbeidet hele dagen eller bare en liten del av den.

Betalingen skjer altså ikke i forhold til deres ytelse, men utfra en ren fri vilje hos den som betaler. Det er slik Gud er ifølge Kristus. Med det forteller Kristus oss at Guds rettferdighet er uavhengig av vår innsats. Vi kan ikke gjøre oss «fortjent» til den, fordi det Gud gir overgår fullstendig våre tanker om «fortjeneste».

Kristus understreker ved sin lignelse at Guds godhet, som Han utøver i full frihet, kan rage utover det som vi i første omgang anser som rettferdig og at den også gjør det. Bare Gud er absolutt fri i sin handling. Denne Guds frihet understreker Kristus når han lar husbonden si: «Har jeg ikke lov til å gjøre hva jeg vil med det som er mitt?» og likeledes Guds godhet: «Eller skal min godhet gjøre deg ond?» Lignelsen blir viktig når vi vil forsøke å forstå en av de grunnleggende trekk ved Gud, som også åpenbares oss i Kristus.

Les mer «Preken: 25. Søndag i kirkeåret A» →

Forrige søndag hørte vi hvordan Herren ønsker at vi forholder oss til dem som har begått en alvorlig synd i fellesskapet. I dag dreier det seg om hvordan vi forholder oss til dem som har syndet mot oss. Peter snakker på disiplenes vegne og spør hvor ofte vi skal tilgi en som har syndet mot oss. Noen rabbinere mente at tre ganger måtte være tilstrekkelig mengde for å tilgi noen for den samme synden. Dersom det var den vanlige oppfatningen på Jesu tid, syntes nok Peter at han er svært sjenerøs når han foreslår syv ganger. For ham finnes det en grense hvor tilgivelsen opphører. Men hvor ville vi havne da?

Kristus overbyr spørsmålet og sprenger enhver grense: «ikke syv, men syvogsytti». Det betyr: bestandig.

En konge gjør opp regnskapet. En av hans embedsmenn har en så stor gjeld at det er umulig å betale den tilbake. I en utrolig overbærenhet ettergir kongen ham hele gjelden. I motsetning til denne er mannen hjerteløs snever: da han møter en kollega som skylder ham bare en brøkdel, faktisk 500.000 ganger mindre, enn det han selv fikk ettergitt, blir han rasende og forlanger å få sine penger. Mens kongen syntes synd på ham og ettergav ham gjelden, tok han tak i strupen på sin kollega og forlangte å få det han skyldte.

Les mer «Preken: 24. Søndag i kirkeåret A» →

Dagens tekster ønsker å virke oppdragende på den som lytter, som har ører til å høre. Både i gammel og ny tid, har Gud ut av sin kjærlighet til menneskene søkt å gi orientering og retningslinjer for å leve et liv i samsvar med Guds plan for menneskene og verden. Mennesket er kalt til å være Guds bilde i verden, både overfor medmenneskene men også overfor skaperverket i sin helhet. Slik kan man forstå Moseloven, slik kan man forstå vår Herre Jesus Kristi dobbelte kjærlighetsbud.

Gjennom Kristus innstiftet Gud Kirken i den nye pakten, som er det nye rommet for Guds virke blant menneskene. Kan Kirken ved sine mennesker døpt inn i henne, bli slik Gud ønsker henne som Kristi Brud?

I sentrum av tekstene i dag står den gjensidige broderlige formaning i kjærlighet. Enhver kristen er kalt og forpliktet til det fordi vi er alle lemmer på et legeme. Det er ikke likegyldig for hele fellesskapet om et lem skader seg selv og dermed fellesskapets liv.

Les mer «Preken: 23. Søndag i kirkeåret A» →

Matteus har helt bevisst malt en litt uhyggelig stemning i dagens evangelium. Klokken er tre om natten og disiplene befinner seg i en båt på vei over sjøen. Båten kommer nesten ikke videre på grunn av den harde motvinden. Vi kan tenke oss hvor slitne og irriterte disiplene er. I en slik situasjon er det ikke rart at de skriker høyt, når Kristus plutselig dukker opp ved dem ut av mørket. Det kan ikke være noe menneske som kommer mot dem, men et eller annet farlig.

Disiplene befinner seg på sjøen i sterk motvind midt på natten. De har all grunn til å føle seg usikre. Sjøen virker endeløs, natten er fortsatt lang og det er usikkert når de vil komme frem. Disiplene kan ikke tenke på Kristus i det hele tatt. De må rette all sin oppmerksomhet på å komme seg velberget over. Før de dro var begeistringen over Kristus meget stor. Tusenvis hadde fulgt ham i ødemarken. De var så betatt av det han forkynte og gjorde at de glemte å sørge for mat. Av noen få brød og fisker hadde Kristus mettet alle. En som kan gjøre noe slikt blir selvfølgelig populær. «Hos ham vil vi bli, han vil ikke slippe ut av synet», tenkte de kanskje ved seg selv. Men han tvinger dem til å dra ut på sjøen, han tvinger dem til å skille seg fra ham.

For øyeblikket virker det som om de ikke har noe mer i hendene. De er uten holdepunkt. Hvis det var så meningsfylt å være sammen med Kristus, så virker det nå helt meningsløst å være alene ute på sjøen uten ham. Hva var hensikten med det hele?

Les mer «Preken: 19. Søndag i kirkeåret A» →

Rammen rundt dagens evangelium er viktig. Johannes Døperen er blitt drept. Kristus er vel også i fare og vil trekke seg tilbake. Men mengden følger etter ham. Han blir grepet av en hjertens medynk med dem. Den seirer over hans ønske om å trekke seg tilbake; han begynner å undervise dem og å helbrede de syke. Etter en stund mener disiplene at det får greie seg og vil sende folkene hjem slik at de kan skaffe seg kveldsmat.

Men Kristus ber disiplene å gi dem mat. Disiplene blir nok meget overrasket, da de ikke har mer enn fem brød og to fisker. De kan selvfølgelig ikke mette alle de som er til stede. Kristus tar derfor skjeen i egen hånd. Situasjonen har gjort det mulig for ham å åpenbare Guds herlighet for mengden. Alle blir mettet, og en stor mengde mat er til overs.

Hvis vi studerer evangeliene vil vi kunne oppdage at Guds åpenbaringer i Kristus er forbundet med menneskers nød som representerer menneskehetens nød. Dette motivet er faktisk gjennomgående i evangeliene: fra Kana av, det første offentlige under, har mennesket for lite og Gud gir for meget. I Kana var det ingen vin mer, og da, nesten for sent, var der en overmåte stor mengde, langt mer vin enn de behøvde for å fortsette festen. Fem brød mettet tusenvis og gav likevel så meget at det ble tolv kurver til overs med brød. Langt mer enn det som var nødvendig.

Les mer «Preken: 18. Søndag i kirkeåret A» →

Vår Herre Jesus Kristus bruker lignelser for å fortelle sine tilhørere hva han mener med Guds rike.

I dagens evangelium sammenligner han Guds rike med en skatt, som en finner. Håpet om å finne en stor skatt var ikke grepet ut av luften den gang. I utrygge tider grov de rike ned sine verdisaker. Det fantes jo ingen safe. Hvis den som hadde gjemt noe ble drept, kunne slike ting bli liggende lenge til en eller annen tilfeldig støtte på det. Men det fantes også folk som hadde spesialisert seg på å finne slike skatter.

Mannen som Kristus forteller om, fant en slik skatt. Han var fra seg av glede. Nå var han rik, uten noen sorger. Skjønt han var det ennå ikke; han måtte først sørge for å sikre seg funnet. Han måtte kjøpe jordstykket som skatten var nedgravd i. Nå var intet viktigere for ham enn det. Han solgte alt det han eide for å få råd til å kjøpe jordstykket.

Slik gikk det også med mannen som fant en perle. Den gang var perler like viktig som gull. Mannen må ha vært en kjenner. Han forstod med en gang perlens enorme verdi. Han var så fascinert av den at han solgte alt han eide for å få den. Alt annet var mindre viktig for ham.

Les mer «Preken: 17. Søndag i kirkeåret A» →

En av de store utfordringene i Herrens forkynnelse, er å formidle Guds rikes komme på en forståelig måte. Det fantes mange ulike forventninger til hvordan det ville se ut når riket kom, også forventninger om hvordan riket ville være. Men at det skulle komme på en helt annen måte i en person som er Guds Sønn, det så de fleste ikke. Ei heller at riket begynner med Kristus, men at det ikke er fullt ut synlig kommet, men at det befinner seg i et stadig komme til det én dag vil være endelig kommet.

For å hjelpe på forståelsen, bruker Herren derfor lignelser som viser til sider ved Guds rike. Denne søndagen hører vi tre lignelser som dreier seg om rikets vekst. En vekst som er kraftig.

Den første snakker om ugress, det dreier seg om et raigress, kanskje svimling som vi også har i Norge. En romersk lov forbød å plante raigress for å sabotere kornet. Det er en realistisk fremstilling Herren kommer med. En mann sår godt såkorn, men hans fiende sår ugresset blant hveten. Raigress er giftig og den tvinner røttene sine rundt hvetens røtter. Derfor er det vanskelig å fjerne ugresset uten å skade hveten.

Les mer «Preken: 16. Søndag i kirkeåret A» →

Vi er meget fortrolige med ordene fra Johannesevangeliet hvor Jesus før sin død på korset gir Maria til Johannes som mor, og Johannes til Maria som sønn. En sentral hendelse både for å sikre morens fremtid, men også for gjennom Johannes å etablere et forhold mellom Guds mor og apostlene som Kirkens representanter. Som den kommende dronning til Sønnen, kongen i Guds evige rike, vil hun være den fremste forbeder og ledsager for Kristi brud, Kirken. En ny og evig familie vi tas inn i, gjennom dåpen.

I brevet til Galaterne tar Paulus dette videre. Han skriver at Gud «i tidens fylde» sendte sin Sønn og lot ham fødes av en kvinne, Maria. Han ble som jøde født under loven. «Tidens fylde» peker både på historiens midtpunkt, men også dets høydepunkt. Med Sønnen som ble menneske vil alt for alltid bli forandret. Nå vil det bli mulig på en helt ny måte for menneskene å være Guds barn gjennom dåpen.

Les mer «Preken: Maria av Karmelberget» →