Engelen Gabriel kommer til Maria. Det er helt sentralt, fordi siste gang vi hører om Gabriel er i Daniels bok. Her får Daniel vite at det vil ta rundt 490 år til Messias komme. Nå er den tiden over. Videre får vi høre at hun er i Nasaret, forlovet med Josef av Davids stamme. Det gjør henne til etterkommer av David og dermed egnet til å føde Emmanuel.

Gabriel kaller henne «du nådefylte!» Hun har «funnet nåde hos Gud» som engelen sier når hun forskrekkes av ordene hun hører. Videre forteller engelen om unnfangelsen og om sønnens, Jesu, fødsel. Jesus kommer til å oppfylle pakten med David. Gabriel siterer profeten Samuel når engelen sier at «Han skal være stor, ja, ‘Den Allerhøyestes Sønn’ skal han kalles. Gud Herren vil gi ham hans far Davids trone, og han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans herredømme ta ende» (2 Sam 7,8-16).

Maria får lov til å spørre hvordan det skal kunne skje hvorpå Gabriel svarer at «Den hellige Ånd skal komme over deg, og kraft fra Den Allerhøyeste skal senke seg ned over deg». Verbet engelen bruker er episkiazō som kommer fra Septuaginta i andre Mosebok 40,35. Det beskriver at Ånden kommer ned over Maria på samme måte som Gud kom ned over tabernaklet, det Aller helligste, i form av en sky. Dette gir oss en klar sammenheng mellom tabernaklet i gammel tid og Jomfru Marias legeme. Hun er nå det nye tabernaklet for Herrens nærvær.

Les mer «Preken: Herrens Bebudelse» →

Vi har vært gjennom sentrale stasjoner på søndagene i fastetiden. Fra Kristi seier over fristeren, til åpenbaringen av hans guddommelige virkelighet, til ham som kilden for det livgivende vann, til skapelsen av synet til den blindfødte og nå oppvekkelsen av Lasarus fra de døde som et foreløpig høydepunkt. At Lasarus kunne vekkes etter fire dager i graven forteller oss at døden ikke er slutten på eksistensen.

Det forstår vi bedre ved å se på Kristi samtale med Marta, Lasarus’ søster. Denne er midtpunktet i dagens evangelium. Marta går Jesus i møte og hilser ham allerede utenfor landsbyen. Med en gang gir Marta til kjenne at hun tiltror Kristus makt over liv og død: «Herre, dersom du hadde vært her, da ville min bror ikke vært død! – Men fremdeles vet jeg, at alt du ber Gud om, det gir han deg …»

Kristi svar er tvetydig og vil hjelpe Marta til å forstå det nye han vil bringe: «Din bror skal oppstå.» Marta tenker som en from jøde på oppstandelsen som skal bli alle til del i en fjern fremtid; hun uttrykker det med ordene: «Jeg vet at han skal oppstå: Ved oppstandelsen på den ytterste dag.»

Les mer «Preken: 5. Søndag i fastetiden A» →

I dag spiller Josef hovedrollen i evangeliet. Matteus fokuserer på Josefs rolle i frelseshistorien. Hos Lukas står Josef i skyggen, mens hos Matteus leder han den hellige familien. Engelen kommer til ham, ikke til Maria. Når Lukas beretter om engelens komme til Maria, nevner han ikke Josefs reaksjon. Matteus nevner ikke engelens komme til Maria og forteller utelukkende om Josefs reaksjon. Han gjør det fordi han skriver for omvendte jøder. Han vil bevise at alle de gammeltestamentlige profetiene er oppfylt i Kristus. Messias skulle være Davids sønn, han er Davids sønn – sier Matteus – fordi Josef stammer fra Davids ætt. Takket være Josef er den fundamentale profeti om Kristus gått i oppfyllelse.

Da Josef fikk vite at Maria var blitt gravid, må han ha tvilt på henne. Josef vet ingenting om engelens komme og det store som var skjedd henne. «Josef», sier engelen, «vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru; for det barn hun bærer, er blitt til ved Den Hellige Ånd». Det var det Josef ikke visste og han var redd fordi han ikke visste det.

Les mer «Preken: Hellige Josef, Marias brudgom» →

Den lange, dramatiske fortellingen om helbredelsen av den blindfødte peker mot to muligheter:

1. Den som anerkjenner at han kan takke Kristus for sitt syn, for sin tro, han kommer ved Herrens rene nåde endelig til lyset;

2. men den som mener å kunne se og kunne tro ved egen hjelp uten nådens gaver, er blind og vil forbli blind.

Det er det Jesus sier til fariseerne: «Var dere blinde, var dere også uten skyld; men nå sier dere: Vi ser. Og så lenge forblir dere skyldige.»

Den blindfødte som Kristus møter ber ikke om å bli helbredet, han blir heller ikke spurt om han vil bli det. Han er på en måte bare et demonstrasjonsobjekt som skal vise oss Guds virke.

Men likevel forvandler han seg til en fullstendig troende. Først adlyder han uten å forstå hvorfor: «Gå og vask deg … han gikk da av sted og vasket seg.» Han må så bare akseptere sin helbredelse uten å vite hvem som har helbredet ham. Overfor fariseerne blir han modigere og bekjenner den som har helbredet ham som en profet. Og når foreldrene hans er redde for bekjennelsen tar han mot til seg å utfordre motstanderne, ja til og med til å la seg kaste ut av synagogen.

Les mer «Preken: 4. Søndag i fastetiden A» →

Kvinnen ved Jakobs brønn kommer for å hente vann, noe helt hverdagslig den gang. Hun møter Jesus og i henne vekkes lengselen etter det livgivende vannet, etter det vannet, som ikke bare stiller hverdagens tørst, men som gir svar på hjertets spørsmål og lengsler.

Møtet med Jesus åpner for henne dybden i hennes liv. Hun oppdager at mennesket ikke kan gi seg selv frelsen, men at frelsen tilbys mennesket. Kvinnen står foran oppfyllelsen og svaret på sin lengsel. I Jesus Kristus blir hun og også vi møtt av frelsen og svaret på vår tørst etter liv. Kristus selv er Guds gave for oss. Men det er opp til enhver av oss å være mottagelig, om vi legger merke til ham og lar vår tørst og sult stilles av ham.

Men hvordan gjøres det? Hvordan kan vi møte Kristus i hverdagen? Det er spørsmålet om vår tid for ham, hvor besinner vi oss på det vi opplever, det som skjer i vår hverdag. Å se og å lytte til hverdagens hendelser er et første skritt for å oppdage ham. Bare i løpet av en ganske alminnelig hverdag kan meget bli annerledes enn det vi forestilte oss og forventet oss. Det er virkeligheten i livet vårt. Og det er kun i denne virkeligheten som Kristus kommer oss i møte i.

Les mer «Preken 3. Søndag i fastetiden A» →

Jesus Kristus har valgt ut en krets av tre disipler blant de tolv. Disse utgjør en indre krets blant apostlene. De er Peter, Kirkens klippe, Jakob, Johannes, evangelisten. Det vil være de samme tre som han tar med seg lenger innover i hagen i Getsemane. Men denne gangen tar han dem med seg opp på et høyt fjell. Opp på et høyt fjell: gang på gang gjennom Det gamle Testamentet er det høye fjellet sted for teofanier, åpenbaringsmøter med Gud.

Her oppe får de tre se Jesu sanne skikkelse for en kort stund. Det er Guds lys som stråler gjennom hans ansikt og gjør klærne «skinnende hvite». Moses og Elija er tilstede som sannhetsvitner som understreker det Herren har sagt om Gud at Han er de levendes Gud.

Det er ingen tilfeldighet at det er Moses og Elija de ser. Moses møtte Gud i den brennende tornebusken og på Sinais fjell. Han skjulte sitt ansikt av frykt for å skulle se Gud. Elija opplevde at Herren Gud dro forbi ham i en stille vind. Da skjulte han sitt ansikt. I den gamle pakten kunne ikke Gud bli sett uten at den som så, ville bøte med livet. Men nå, med Guds menneskelige ansikt i Kristus, kan Gud sees uten at man må skjule seg. «Den som ser meg, ser Faderen».

Les mer «Preken: 2. Søndag i fastetiden A» →

Hagen Gud skaper forteller oss at Gud gav mennesket alt det som er nødvendig for å leve godt i denne verden. Det er hagen et bilde på. Mennesket manglet intet. Bare et av hagens trær har Gud forbeholdt seg selv. Dette er et av de aller første bud og som gis uten å måtte begrunnes.

En slange dukker opp og sår tvil i menneskets hjerte om Gud virkelig er god fordi Gud har forbudt det å spise av ett av trærne. Mennesket ser ikke lenger alt det gode det har fått av Gud og ser nå kun dét, det mener å ikke ha fått. Enden på visen og det ironiske i teksten er at mennesket kun vinner erkjennelsen av å være naken etter å ha spist den forbudte frukten. Det håpet å bli som Gud, men fikk bare åpnet øynene for sin nakenhet, at det er blottstilt overfor Gud. Mennesket er avhengig av Gud. Det var fra Gud det fikk sin livspust. Fortellingen om menneskets syndefall er fortellingen om menneskets fristelse til å ville være lik Gud i stedet for å underordne seg Gud.

Det er skaperverkets store mysterium og som vi som skapninger må holde ut i vårt forhold til Gud: Gud gav oss en frihet som stiller oss overfor valget. Valget mellom å velge Gud og Guds vilje eller å følge vår egen vilje. Kun et fritt vesen kan velge mellom godt og ondt. Forutså Gud at mennesket ikke kunne motstå fristelsen å ville være som Gud? Var det fra første stund av klart at Gud ville sende sin Sønn i den samme fristelse for å motstå den og beseire den? Teologien svarer «Ja» på disse spørsmålene og lar oss ane dybden i frelsens mysterium.

Les mer «Preken: 1. Søndag i fastetiden A» →

Når vi lytter til Bergprekenen, kan vi kanskje bli urolige eller til og med skremte. Kravene vår herre Jesus Kristus stiller, kan virke meget høye og harde. Det kan være vanskelig nok for oss å etterleve de ti bud fra Det gamle Testamentet. I dag kan vi få en følelse av at Herren skjerper disse nesten til det umulige.

At vi ikke skal slå i hjel er nokså lett å innse og det er vel de færreste av oss som noen gang gjør det. Men nå har vi fått høre at vi ikke en gang skal få være sinte eller få gi uttrykk for forargelse eller skuffelse. Hvordan skal vi få til det? Å ikke bryte ekteskapet er også klart for de fleste av oss, men hvem kjenner ikke til tanker som kan utløses i oss av en annen person? Ikke en gang det skal kunne gå an.

Vi skal ikke bare styre våre handlinger, men også våre tanker. Alle vet jo hvor vanskelig det er å beherske tankene. Det kunne være fristende å spørre om Jesus virkelig vil gjøre alt vanskeligere og strengere for oss, ja i og for seg enda mer uoppnåelig.

Les mer «Preken: 6. Søndag i kirkeåret A» →

I dag møter vi en rød tråd som går gjennom alle tekstene: Gud bygger ikke sitt rike på selvhevdelse, makt og glans – men på de små, de ydmyke, de som søker Herren, og som derfor kan ta imot Guds gaver. Profeten Sefanja, Paulus og Jesus Kristus sier det samme med tre stemmer: Den som vil stå trygt, må stå i Gud – ikke i seg selv.

Sefanja forkynner: «Søk Herren … søk rettferd og ydmykhet.» Legg merke til rekkefølgen. Ydmykhet er ikke først og fremst en følelse av å være liten. Det er en holdning: å leve i sannhet, å ikke gjøre seg selv til målestokk, men å la Gud være Gud. I Bibelen er ydmykhet aldri passivitet. Det er et valg: å sette sin lit til Herren, og å leve rett – også når det koster.

Gud vil ha et «armt og ydmykt folk» – som taler sant. Videre sier Sefanja at Gud skal la dette arme og ydmyke folket bli tilbake som en rest. Og han beskriver dem slik: de gjør ikke urett, de lyver ikke og de er uten svik.

Les mer «Preken: 4. Søndag i kirkeåret A» →

Jesus kommer tilbake fra ødemarken etter å ha oppholdt seg der i 40 dager og hvor han til slutt ble fristet av djevelen. Nå får han høre at Johannes Døperen er blitt kastet i fengsel. Jesus forstår at tiden er inne for å begynne misjonen. Han drar til Galilea hvor han først tar avskjed med Nasaret for så å slå seg ned i Kafarnaum ved sjøen. Dette var en større by på den tiden hvor det var meget fiske.

Samtidig oppfylles en av Jesajas profetier. Stammene til Sebulon og Naftali levde nord og vest for Galilea sjøen. I det åttende århundret før Kristus ble deres områder okkupert av assyrerne og stammene ble bortført allerede den gangen. Okkupasjonen ble for folket en lang periode i mørket. Men nå er verdens lys ankommet med det klare budskapet om å vende om «for himlenes rike er nær». Kristi nærvær er allerede himlenes rikes begynnelse.

Les mer «Preken: 3. Søndag i kirkeåret A» →