Fortsatt ingen meny

Jeg har prøvd å få hjelp fra WordPress om hvordan få frem menyen som jeg alltid hadde før. Men til nå har jeg ennå ikke fått den hjelpen som jeg trenger. Av en eller annen grunn har WordPress laget menysystemet meget komplisert og jeg klarer ikke å finne ut av det. Da jeg begynte bloggen for mer enn 10 år siden gikk det helt greit å lage en meny.

Jeg har prøvd om jeg kan gå tilbake til det gamle temaet, men menyen dukker ikke opp der lenger. Så jeg ber om tålmodighet. Jeg håper WordPress kan hjelpe meg i uken som kommer slik at siden kan bli riktig igjen.

Nytt tema

Jeg har valgt et nytt tema for bloggens utseende. Jeg håper det er i orden. Mitt inntrykk er at det vil gjøre den enklere å lese. Skriv gjerne en tilbakemelding som kommentar så jeg vet om dette er i orden for dere som leser.

Nå oppdaget at jeg mistet menyen i bloggen, så jeg må prøve meg frem med ulike tema …

Bloggen har eget domenenavn nå

I går fikk bloggen et eget domenenavn: arnemarcoblog.com. Den gamle vil automatisk linke videre til denne nye nettadressen. Jeg valgte dette navnet som da er bedre tilpasset domenet for min fotoside som er arnemarcophotos.com.

Der ser jeg akkurat nå at noe går galt med siden i Chrome. BIldene havner feil på siden der. Men går jeg inn i Safari, ser siden riktig ut. Jeg skal teste i Edge senere i dag. Muligens er det den siste oppdateringen av Chrome som er skyld i den gale fremstillingen av siden.

Preken: 30. Søndag i kirkeåret A

Kjærlighet, det å kunne elske, er ikke uten videre enkelt. Det er så lett å si at vi skal elske oss selv, elske hverandre og elske Gud. Men hvor ofte møter vi ikke alt annet enn kjærlighet. Og dersom vi betrakter vår verden, ser det jo ikke akkurat ut som om kjærligheten er det øverste budet. Det ser heller ut som om verden styres av hat, selviskhet, herskesyke, misunnelse, sjalusi og så videre.

Men likefullt er kjærligheten de kristnes øverste bud, akkurat som for jødene, selv om det er litt annerledes formulert. Men det er et bud som vi ikke kan oppfylle over natten. Det er mer som en prosess vi kan tre inn i; eller et slags rom, en atmosfære som vi kan leve i. Vi inviteres, ja, vi kalles til å leve i kjærlighet. Slik, og bare slik, kan vi kristne bidra til å forvandle verden til å bli slik Gud vil ha den. Ingen av oss vil kunne forvandle hele verden, men enhver av oss kan yte et bidrag der hvor vi er satt i denne verden i dette livet.

For å kunne tre inn i kjærligheten som Kristus befaler, kan et første skritt være å vekke i oss overbevisningen om at vi er elsket av Gud, en overbevisning som er viktig å holde ved like. Vi kan tenke slik, fordi det er slik Kristus ville vise oss Gud.

Fortsett å lese «Preken: 30. Søndag i kirkeåret A»

Hl. Johannes Paul II

I dag feirer Kirken minnedagen for den hellige pave Johannes Paul II. Han er den eneste helgen jeg til nå har fått hilse på i likhet med utallige mange andre mennesker. Jeg vil mimre litt om når jeg fikk se og møte ham.

Det begynner egentlig før han ble valgt til pave. I min tid som ungdom i Kirken var ikke akkurat paven en vi snakket så meget om. Selvfølgelig ble hans navn alltid nevnt i messene, men i ungdomstiden er man gjerne opptatt med meget annet. Nå har det seg slik at jeg flyttet til Trondheim like etter at pave Johannes Paul I var valgt. Et valg jeg fikk med meg i nyhetene etter at jeg også hadde fått med meg at pave Paul VI var død. Jeg ankom byen en ukes tid etter denne pavens valg.

I Trondheim møtte jeg et meget godt studentmiljø i St. Olav menighet. P, Olav Müller var sogneprest og vi møttes ofte med ham. På NTH ble det også fort kjent at jeg er katolikk, som vanlig var jeg den eneste i klassen. Sjokket var stort da jeg etter kort tid fikk høre at den nye paven var død etter bare 33 dager. Nå ble alt helt anderledes for meg. For i Trondheim var det et miljø som interesserte seg for pavevalgt og alt som henger sammen med det. Her kan man ikke overdrive p. Claes Tandes kunnskap og innsikt. (På den tiden var han ennå lærer). En helt ny verden åpnet seg for meg. Jeg fikk vite om mulige papabile kardinaler, et tema jeg aldri hadde tenkt over før.

Fortsett å lese «Hl. Johannes Paul II»

Maria – en betraktning

Ønsker vi å nærme oss Marias skikkelse, nærmer vi oss Guds kjærlighet, men også Guds mysterium. Det er bare mulighet å nærme seg henne, dersom man forstår den teologiske betydningen av det første menneskeparets fall. Hele frelseshistorien deretter handler om Guds søken etter mennesket, Guds ønske om å være Gud for menneskene. Men samtidig er også ønsket der å rette opp igjen det gale Adam og Eva hadde utløst i menneskeheten gjennom sin grunnleggende ulydighet og mistillit til Guds kjærlighet og evner. De var falt for fristelsen å være guddommelig uten Gud.

Grunnen til at jeg skuer mot den bibelske begynnelsen er at Maria og det som skjer med Guds Sønn som blir menneske i Jesus, kan ikke forstås uten denne opprinnelige hendelsen som bakteppe. Forstår man ikke konsekvensen av syndefallet, forstår man ikke Jesus og Maria.

På et tidspunkt i historien bestemmer Gud seg for å tre inn i historien for å gjøre det som ikke lykkes gjennom å kalle mennesker gjennom mange tusen år. Nemlig selv å være det fullkomne menneskelige svar på Guds kjærlighet. Dette er en så genial guddommelig plan at intet menneske ville være i stand til å tenke den.

Fortsett å lese «Maria – en betraktning»

Winter is coming

Jeg tillater meg med et sitat fra serien «Games of Thrones», den store trusselen som hele tiden hang over livet i denne fantasiverdenen. Her var tydeligvis avstandene mellom årstidene langt større enn i vår verden.

Her i den virkelige verden banker vinteren på døren og sneen har begynt å nærme seg raskt. For et par dager siden ble toppene på fjellene hvite og nå er det snart nede på vårt nivå.

Tromsdalstinden sett i dette bildet, er den høyeste toppen vi ser fra byen. Den er bare 1238 meter høy, men er likevel et majestetisk skue.

Fortsett å lese «Winter is coming»

Preken: 29. Søndag i kirkeåret A

Vi lever som kristne i denne vår verden og vi er avhengig av den på mange måter, både på godt og vondt. Det er ofte en utfordring for oss å finne en fornuftig balanse mellom det verdslige og det religiøse. Vi er kalt til å leve i verden, men ikke av verden.

I dagens evangelium møter vi fariseere som har bestemt seg for å sette opp en felle for Herren på bakgrunn av verdens materielle utfordringer. De føler seg sikkert smarte som har funnet på å stille Herren spørsmålet om man skal betale skatt til keiseren eller ikke. De tror de har funnet på noe Herren ikke kan slippe unna fra og som kan gi dem mulighet til å ha noe å ta ham på. Men samtidig avslører de hvilket åndelig plan de befinner seg på.

Svarer Herren med ja, uttaler han seg imot det hellige folkets umiddelbare nærhet til Gud og diskrediterer dets bestrebelser etter å bli fritt og uavhengig av Roma. Svarer han med et nei, så stiller han seg på selotenes side som levde en politisk frigjøringsteologi mot den romerske overmakten. Det synes ikke å finnes noen tredje vei.

Fortsett å lese «Preken: 29. Søndag i kirkeåret A»