Det er sterke og gode bilder dagens tekster byr oss. At fjell og hauger skal jevnes og daler heves, er ikke bilder på ødeleggelse, men bilder på kjærlighet. En kjærlighet som åpner muligheter og vei. Det er Guds kjærlighet til sitt folk, som i Det gamle Testamentet leder det hjem til Jerusalem, som i Det nye Testamentet leder Herren til de troende.

For folket var hjemkomsten til det jordiske Jerusalem tegnet på Guds frelse, for oss er ankomsten i det himmelske Jerusalem rommet for evig frelse. Da timen var kommet og Herren trådte frem i offentligheten som ble forberedt av Johannes Døperen, begynte den nye frelsens vei som ble åpnet ved Herren død og oppstandelse.

Johannes Døperen står i overgangen mellom den gamle og den nye pakten. Han blir den siste profeten i fra den gamle pakten som bereder folket på Messias komme. Folket skal vende om for å ta imot ham som kommer. Ved å la seg døpe av ham ble deres synder tilgitt. Johannes siterer Jesaja som en røst i ødemarken: Veien skal klargjøres for Herren og stiene jevnes ut. Daler skal fylles og fjell og åser skal slettes, krokete veier rettes ut og ulendte stier jevnes.

Les mer «Preken: 2. Søndag i advent C» →

«Våk og be hver tid og stund» er Herrens oppfordring til oss i dag. Den samme dagen som vi går inn i adventstiden for å forberede oss til å feire jul. Men sammenhengen oppfordringen er satt i, kan synes å være helt fremmed for det advent og julen handler om.

Det nye kirkeåret begynner i evangeliet med å se på Herrens gjenkomst i stedet for hans kommende fødsel. Med det ønsker Kirken å lære oss noe som kan virke uvant på oss: vi bør se julen, Herrens første komme og verdens dom, Herrens gjenkomst, i en indre sammenheng.

Den Hellige Skriften, Bibelen, forteller oss på flere steder at med Kristi menneskevordelse begynner endetiden: Gud sier sitt siste ord. Spørsmålet fra nå av er om mennesket lytter til ordet eller lukker sitt øre og sinn for det.

Det siste Ordet, som setter sin fot på jorden i julen, «skal bli til fall og til oppreisning for mange i Israel» ifølge Lukasevangeliet, med «en kraft som trenger dypere enn det skarpeste tveeggede sverd, like inn til skillet mellom sjel og ånd, marg og knoker; det dømmer hver bevegelse, hver tanke i hjertets innerste. Det finnes ikke den skapning som unngår hans blikk, alt ligger nakent og åpent for øynene på ham som vi skal stå til ansvar for» beskriver Hebreerbrevet.

Les mer «Preken: 1. Søndag i advent C» →

I dagens evangelium møtes to verdener, eller rettere sagt de kolliderer. Den ene er menneskenes verden, representert ved Pontius Pilatus fra det romerske riket. Den andre er Guds verden, representert ved Jesus Kristus fra det himmelske riket. To verdener som eksisterer samtidig, men som likevel ikke passer sammen. Menneskets riker er synlige, historiske, målbare, mens Guds rike kan bare sees og finnes i troen. Derfor er det ofte så vanskelig for mange å erkjenne det og tro på det.

Men vi troende feirer nettopp i dag kongen i Guds rike. En konge man bare kan se i troen. Usynlig, men nærværende. En konge uten glans og prakt, men likevel verdens herre.

Som kristne lever vi i tiden mellom Kristi oppstandelse og hans gjenkomst i makt og herlighet, som er lovet oss. Vi lever i Kristi tid, dvs. vi ser ikke bare tilbake på Kristi liv, hans ord og gjerninger som ved enhver annen historisk person, nei, vi er overbevist om at han lever nå og er nærværende her hos oss.

Les mer «Preken: Kristi kongefest B» →

Holder vi dagens tekster opp mot vår situasjon nå, ser det ut som om vi lever i trengselstider. Både pandemien og klimaforandringene peker på grunnleggende problemer ved menneskenes liv på vår planet og vår (mis)bruk av den.

Vi har vendt oss til at mennesket selv er i stand til å ta hånd om alle ting. Fremskritt er et mål for utvikling og vi går utfra at alt vi gjør hele tiden utvikler seg til det bedre. Riktignok har vi gjort meget som har gjort livet bedre og rikere for mange, men vi vet så altfor godt at utviklingen også har en annen side. Det er nok av hendelser, som gjør oss oppmerksomme på at vi ikke er allmektige, at vi ikke formår å løse problemer uten å skape nye andre steder.

Dagens tekst fra Markusevangeliet vil vekke oss opp av en for selvsikker holdning overfor menneskets muligheter. Tross alle menneskelige ytelser, tross alt som har skjedd, vet vi troende om en annen sammenheng i vår verden. Vi vet at vår verden ikke bare er et resultat av våre krefter, men også er en gave fra verdens skaper, fra Gud. Vi advares i dag for å være blind for denne dypere sannheten i virkeligheten. Det er jo ikke slik at det vi tror er riktig for oss, fordi vi har bestemt oss for å tro slik, akkurat som mange andre har en annen tro eller mangler tro. Nei, er vårt trosinnhold sant, er den sann for hele verden, uavhengig om den enkelte er i stand til å se og akseptere det.

Les mer «Preken: 33. Søndag i kirkeåret B» →

To kvinner lever helt på eksistensminimum. To kvinner uten fremtid. To kvinner med tomme hender. Enken fra Sarepta og enken i templet. Men likevel er begge i stand til å gi, til å dele det lille de har.

I forhold til det andre kan gi, er det svært lite det de har å gi. Det er nesten ingenting, men likevel, det er alt de har. Det blir nesten ingenting igjen til dem selv. Begge kvinnene venter ikke at noen kommer og hjelper dem, nei, de hjelper ved å gi det de har. Alt fordi en annen trenger hjelp: profeten som er sulten, og de fattige som hjelpes med pengene fra skattkisten i templet. Kvinnene teller ikke engstelig det de har, de holder ikke noe tilbake til morgendagen, men de former nuet med sine små muligheter: Storsinnet og uten frykt, uten bekymring og – uten beregning. Bare for å kunne hjelpe.

Hvor frie må de ikke ha vært i sitt indre for å kunne gjøre dette! Og hvor meget tro må de ikke ha hatt for å kunne være så frie … tro på en Gud som ikke lar dem gå under; som ikke forlater dem i nøden, men som stiller seg på siden av de fattige og svake. Å gjøre noe uten beregning, uten baktanker, men bare fordi det er nødvendig, bare av kjærlighet.

Les mer «Preken: 32. Søndag i kirkeåret B» →

Den blinde Bar-Timeus vil gjerne få synet tilbake. Det er motivet i dagens evangelium: å kunne se. Den blinde hører at Jesus kommer med sine disipler og en tallrik skare. Han forstår at nå har han fått en enestående mulighet. Han skriker derfor: «Du Davids sønn, ha miskunn med meg!» 

Folket forsøker å få ham til å være stille, men da roper han bare høyere. Jesus hører det og ber at de lar den blinde komme til seg. Og han spør den blinde om hva han ønsker at Herren skal gjøre for ham.

Han vil kun dette ene: å kunne se! Denne lengselen etter å se, etter lyset beveger Herren til å helbrede ham. Helbredelsen gjør det mulig for Bar-Timeus å følge Herren.

Vi kan utfra denne hendelsen forstå at lengselen etter lyset er fundamental for å følge Herren: lengselen etter den rette veien som en blind ikke kan finne, lengselen etter veien til Gud. Den som hadde vært uten lys, fant veien hjem.

Les mer «Preken: 30. Søndag i kirkeåret B» →

Den nordiske Bispekonferansen har skrevet et hyrdebrev som skal leses opp i dagens messer. Men da jeg allerede hadde forberedt en preken for dagens tekster, legger jeg den ut her:

En fascinerende side ved vår kirke, er at Herren valgte å bygge henne på oss svake mennesker. Han fikk bare en relativt kort tid med apostlene og disiplene for å forberede dem på å bli ledere i det nye frelsesfelleskapet Gud ønsker på jorden. Og det er et fellesskap som skulle få i oppdrag å gå ut i hele verden og gjøre alle til Kristi disipler. Altså ikke lenger et fellesskap begrenset til et utvalg folk, men nå et fellesskap som skal nå alle og alle folk, uten unntak.

I deres tid med Herren, skjer det stadig at den menneskelige svakheten bryter gjennom og Herren må tålmodig, men tydelig undervise etterfølgerne hva det kommer til å dreie seg om.

Les mer «Preken: 29. Søndag i kirkeåret B» →

Fortellingen om mannen som ikke ville gi opp sin rikdom og fortellingen om disiplene som har forlatt alt for Kristi skyld, rammer inn Herrens ord om hvor vanskelig det er for de rike å komme inn i Guds rike.

Hvem er en slik rik i Herrens mening? Det er den som henger ved sine ting; hvor meget det er snakk om, er ikke saken vedkommende. Det er holdningen det kommer an på. Det kan godt finnes rike mennesker, som ikke er avhengige av sine goder (Herren har sikkert kjent til slike, antageligvis var de kvinnene velstående som hjalp ham med sin formue) og det kan like så godt finnes fattige som ikke er villige til å gi avkall på det lille de har.

Da mannen ikke vil gi avkall på sin formue, snakker Herren først om vanskeligheten, så om det bortimot umulige for en som ikke er villig til å gi avkall, å komme inn i Guds rike ved med bildet på kamelen som går gjennom nåløyet. Men han sier til slutt når han hører disiplenes forferdelse at man må overlate alt til Guds suverene makt.

Les mer «Preken: 28. Søndag i kirkeåret B» →

Dagens evangelium fører oss rett inn i sentrum av ekteskapets betydning. Fariseerne ønsker å sette Herren på en prøve. I stedet for å si seg enig med den daværende praksis som Moses hadde innført, trekker Kristus linjen forbi Moses tilbake til Guds opprinnelige ordning i skaperverkets begynnelse.

Det er en ordning som ikke er en positiv lov som kan forandres, men en lov som er skrevet inn i menneskets natur. Denne naturen er både legemlig og åndelig, to dimensjoner som ikke kan adskilles. Legemlig blir mannen og kvinnen til «ett legeme» og da mannen forlater «sin far og mor» for å slå seg sammen med sin kvinne og denne foreningen kan frembringe barn, blir de to samtidig til «én ånd».

Derfor er forbindelsen mellom dem endelig og kan ikke løses opp av mennesker. Forbindelsen har sin opprinnelse i Guds virke og vilje.

Den første lesningen forteller om hvordan Gud skapte kvinnen av et av mannens ribben. Med det forteller forfatteren av den gamle teksten at mann og kvinne allerede i opprinnelsen er ett legeme, i motsetning til de andre levevesen. Derfor er det å komme sammen og bli «ett legeme» mannen og kvinnens dypeste og enestående vesen.

Les mer «Preken: 27. Søndag i kirkeåret B» →