Vår Herre Jesus Kristus bruker lignelser for å fortelle sine tilhørere hva han mener med Guds rike.

I dagens evangelium sammenligner han Guds rike med en skatt, som en finner. Håpet om å finne en stor skatt var ikke grepet ut av luften den gang. I utrygge tider grov de rike ned sine verdisaker. Det fantes jo ingen safe. Hvis den som hadde gjemt noe ble drept, kunne slike ting bli liggende lenge til en eller annen tilfeldig støtte på det. Men det fantes også folk som hadde spesialisert seg på å finne slike skatter.

Mannen som Kristus forteller om, fant en slik skatt. Han var fra seg av glede. Nå var han rik, uten noen sorger. Skjønt han var det ennå ikke; han måtte først sørge for å sikre seg funnet. Han måtte kjøpe jordstykket som skatten var nedgravd i. Nå var intet viktigere for ham enn det. Han solgte alt det han eide for å få råd til å kjøpe jordstykket.

Slik gikk det også med mannen som fant en perle. Den gang var perler like viktig som gull. Mannen må ha vært en kjenner. Han forstod med en gang perlens enorme verdi. Han var så fascinert av den at han solgte alt han eide for å få den. Alt annet var mindre viktig for ham.

Les mer «Preken: 17. Søndag i kirkeåret A» →

En av de store utfordringene i Herrens forkynnelse, er å formidle Guds rikes komme på en forståelig måte. Det fantes mange ulike forventninger til hvordan det ville se ut når riket kom, også forventninger om hvordan riket ville være. Men at det skulle komme på en helt annen måte i en person som er Guds Sønn, det så de fleste ikke. Ei heller at riket begynner med Kristus, men at det ikke er fullt ut synlig kommet, men at det befinner seg i et stadig komme til det én dag vil være endelig kommet.

For å hjelpe på forståelsen, bruker Herren derfor lignelser som viser til sider ved Guds rike. Denne søndagen hører vi tre lignelser som dreier seg om rikets vekst. En vekst som er kraftig.

Den første snakker om ugress, det dreier seg om et raigress, kanskje svimling som vi også har i Norge. En romersk lov forbød å plante raigress for å sabotere kornet. Det er en realistisk fremstilling Herren kommer med. En mann sår godt såkorn, men hans fiende sår ugresset blant hveten. Raigress er giftig og den tvinner røttene sine rundt hvetens røtter. Derfor er det vanskelig å fjerne ugresset uten å skade hveten.

Les mer «Preken: 16. Søndag i kirkeåret A» →

Vi er meget fortrolige med ordene fra Johannesevangeliet hvor Jesus før sin død på korset gir Maria til Johannes som mor, og Johannes til Maria som sønn. En sentral hendelse både for å sikre morens fremtid, men også for gjennom Johannes å etablere et forhold mellom Guds mor og apostlene som Kirkens representanter. Som den kommende dronning til Sønnen, kongen i Guds evige rike, vil hun være den fremste forbeder og ledsager for Kristi brud, Kirken. En ny og evig familie vi tas inn i, gjennom dåpen.

I brevet til Galaterne tar Paulus dette videre. Han skriver at Gud «i tidens fylde» sendte sin Sønn og lot ham fødes av en kvinne, Maria. Han ble som jøde født under loven. «Tidens fylde» peker både på historiens midtpunkt, men også dets høydepunkt. Med Sønnen som ble menneske vil alt for alltid bli forandret. Nå vil det bli mulig på en helt ny måte for menneskene å være Guds barn gjennom dåpen.

Les mer «Preken: Maria av Karmelberget» →

Mange av vår tids mennesker klager over så meget stress at de ikke kommer til ro. Mange lider under uro, nervøsitet, tidsklemmen, mangel på orientering. Men stress kan også være en positiv kraft i mennesket som setter det i stand til å gjennomføre de daglige pliktene. Elementer i livet kan være både arbeidskraft og stress, men også evnen til å finne ro og kunne slappe av. Utfordringen er å finne den riktige rytmen.

Kristus presser ikke til arbeid. Det var ikke den viktigste verdien for ham. Han vil først og fremst leve i samsvar med Faderen i himmelen. Derfor er stillhet, ro, ettertanke og bønn viktige elementer for ham. I hans liv finnes det ikke noe hvileløst eller hektisk. Han føler seg båret og holdt av Gud. Det gjør det mulig å møte alle situasjoner rolig og behersket.

Det er Herrens livsrytme: «… ryktet om ham spredte seg bare enda mer, og store flokker strømmet til for å høre ham og bli helbredet for sykdommene sine. Men selv trakk han seg ofte tilbake til øde steder og ba» (Luk 5,15-16). Han er ingen aktivist, ikke en streber, men han er et menneske som stråler ut ro: Guds menneskevennlige godhet. Når det var nødvendig, trakk han seg tilbake for å hvile i bønnen med Faderen.

Les mer «Preken: 14. Søndag i kirkeåret A» →

Vår Herre kan være klar og krass i sine ord. Men likevel er det ikke alltid lett for oss som lytter til dem helt ut å fatte dybden og alvoret i disse.

I dag spisser Herren inn konsekvensen av å følge etter ham ved å si at den som vil slutte opp bak ham, må å ta opp sitt kors, ellers er man ikke verdt ham. I tidens lange løp er forståelsen av disse ord gjennom forkynnelsen lett blitt redusert til å skulle bære og holde ut vanskeligheter, misforståelser, manglende aksept og lignende. Kristus har jo sagt at vi skal ta opp vårt kors, derfor holder vi ut slike ting.

Men det Herren sier er langt sterkere enn som så. For disiplene som hørte dette, må det ha vært sjokkerende. Kors var den aller verste henrettelsesmetoden på Jesu tid. En metode som romerne brukte i en utstrakt grad. Det er overlevert at romerne i årenes løp korsfestet titusenvis.

Les mer «Preken: 13. Søndag i kirkeåret A» →

For enkelte kan vår tid vise seg å være brutal. Jeg tenker på hvordan en politiker, eller en sportsmann eller en pop- eller filmstjerne kan bli feiret og rost opp i skyene, for så å falle og forsvinne i glemselen. Uten berømmelse hadde vedkommende kanskje kunnet leve mer beskjedent og mer lykkelig. Antatte vennskap kan ofte ende når ikke vennskapet synes å lønne seg lenger.

Bare de sanne vennene blir. Derfor sa tidligere biskop Reinhard Lettmann i Münster en gang: «Bekjennelsen begynner når bifallet opphører.»

I dag hørte vi i evangeliet Kristus si: «Enhver som bekjenner meg overfor menneskene, ham skal også jeg kjennes ved overfor min Far i himlene». Kristus gjør det helt klart for disiplene at det ikke er lett å være hans disippel. Det blir sikkert mange gode dager, men det kan også komme tider hvor det blir hardt å etterfølge ham. Bifallet vil stilne og bekjennelsen kreves. Man må være beredt på vanskelige tider, men behøver ikke å være redd.

Les mer «Preken: 12. Søndag i kirkeåret A» →

Jesus ser utover folkemengdene. Han forstår hva som driver dem, de søker støtte, trygghet, sikkerhet. Men det tar ikke fra ham motet eller får ham til å tvile på at han kan håndtere den store oppgaven som ligger foran ham. Nei, han blir grepet «av en hjertens medynk med dem». Han vil komme til å gjennomføre sitt oppdrag helt alene for at menneskene skal kunne bli forsonet med Gud ved hans kommende lidelse og død som Paulus korrekt har forstått det.

Men dette oppdraget er ikke uten videre å gjennomføre alene. Som det mennesket Herren er, trenger han derfor medarbeidere. For at de han velger virkelig skal kunne bli det, må de få noe av hans oppdrag og hans makt og kraft. De skal sendes ut, slik han selv er utsendt av Faderen.

Derfor ber han Faderen om å sende ut arbeidere for å høste inn avlingen. Som Sønnen ber Faderen om arbeidere, skal Kirken fortsette med samme bønn. Uten tvil er det gjennom bønnen til Faderen at Sønnen velger ut de 12 apostler blant de mange disipler som fulgte ham. Deretter kan de få de nødvendige fullmakter for deres oppdrag. Fullmakter som henger sammen med Kristi helt personlige og fulle lydighet inntil døden: ut fra kraften i fylden av hans lydighet kan han få ekte medarbeidere.

Les mer «Preken: 11. Søndag i kirkeåret A» →

Det kunne være fristende å mene at etter Høytiden for Den hellige Treenighet som et høydepunkt, ville videre fester bare være et trinn lavere. Men da ville man overse at Guds treenige mysterium åpenbarer seg gjennom Kristi fullkomne hengivelse. Både Høytiden for Kristi Legeme og Blod og Høytiden for Jesu Hjerte er manifestasjoner av måten Den treenige Gud åpenbarer seg for oss på. Faderen gir Sønnen i eukaristien som er muliggjort av Den hellige Ånd; Sønnens hjerte, stukket opp, åpner veien til Faderens hjerte.

Evangeliet kaller Jesus ydmyk av sinn. Det står i en treenig sammenheng: Faderens og Sønnens gjensidige forhold er bare tilgjengelig for den som Sønnen åpenbarer det for. Det er de små eller i Kristi tenkning de ydmyke. De som allerede er nær Kristus i sitt sinnelag. Dette sinnelaget fikk Kristus ikke først da han ble menneske, nei det har han som Sønn, altså evig: Hans holdning overfor Faderen, som han som guddommens opprinnelse priser som større enn seg selv, hans holdning som er fullkommen beredskap, er kun et svar på Faderens holdning, som ikke holder noe tilbake for Sønnen, men som gir og åpenbarer alt hva Gud har og er.

Les mer «Preken: Høytiden for Jesu Hjerte A» →

Flere ganger bruker Herren ordet «herlighet» i sin bønn til Faderen som vi i dag har hørt første del av. Det er en herlighet, en glans som har sin kilde i Gud selv.

Herligheten strømmer ut fra Gud og blir til Guds utstråling i verden. Bibelen beskriver Gud som lys. Og hva annet kan lys gjøre enn nettopp å stråle, å lyse. Kristus sier: «Jeg er verdens lys». Gud stråler det lyseste lys i ham. Men også gjennom oss troende stråler Gud i verden; Kristus har nemlig sagt: «Dere er verdens lys». Overalt hvor dette lyset stråler blir Gud herliggjort.

Det er derfor også opp til oss om det skal bli lysere i denne verden, om menneskene i sin åndelige nød og sjelelige belastninger skal få orientering, impulser og håp. Kristus sier til sin Far: «Jeg har fullført det verk du gav meg å gjøre». På korset hadde han utropt i sitt jubelrop: «Det er fullbrakt».

Og nå, da hans verk er fullbrakt ber han for oss: «Nå er jeg ikke lenger i verden, men de er i verden». Vi er i verden. Og derfor er vi kalt til å være Guds levende utstråling i verden, altså at vi herliggjør Gud. Vi gjør det ved å anerkjenne Ham som vår høyeste Herre som er gitt all makt i himmelen og på jorden.

Les mer «Preken: 7. Søndag i påsketiden A» →