I evangeliet møter vi i dag den vakre scenen hvor Herren åpenbarer sin herlighet foran tre av apostlene, Peter, Jakob og Johannes. Nå i fastetiden setter Kirken denne teksten sammen med Guds prøve av Abraham. Det må ha sin grunn.

I Herrens forklarelse på fjellet viser Faderen at Jesus virkelig er Hans egen Sønn. Ham har Gud kjær, ham skal vi lytte til. Men disiplene som er med Jesus på fjellet vet ennå ikke at Gud vil gi Sønnen hen til menneskene og for dem. Sønnen vil komme til å bli det egentlige og eneste offer i den nye pakten som ennå skal etableres.

For jødene var Abrahams offer en sentral hendelse i deres forhold til Gud og de understreker at det er et dobbelt offer: Faren som løfter kniven; sønnen, Isak, som går med på å bli ofret. Abraham blir gjerne for oss kristne sett som et bilde som viser hen til Herrens kommende offer. Men Abraham måtte ikke gjennomføre ofret. Men grep han ikke kniven med den forestillingen at han skulle gjennomføre det?

Les mer «Preken: 2. Søndag i fastetiden B» →

I dag leste jeg først opp biskop Berislav Grgics hyrdebrev for fasten, som kan leses her: http://www.katolsk.no/nyheter/2021/02/biskop-berislav-grgic-fastebudskap-la-oss-etter-den-hellige-josefs-eksempel-ga-herren-imote-paskedag. Deretter delte jeg noen tanker til søndagens tekster:

«Tiden er inne, og Guds rike er nær». Med disse ordene begynner vår herre Jesus Kristus sin misjon. Han kaller dem som hører ordene til å vende om og tro på evangeliet.

Lesningene i dag viser til noe vesentlig ved vår eksistens som vi skal huske på i fastetiden. Begge beretter om Noah hendelsen. I den første lesningen får vi referert pakten Gud inngår med Noah etter at storflommen er over og verden er blitt renset og fornyet. Regnbuen er tegnet på pakten og Guds løfte om at vannet aldri igjen skal bli til en storflom.

Apostelen Peter tar tak i dette i sitt brev hvor han i dåpens vann ser motstykket til storflommen. Slik den renset jorden for all synd og begynte alt nytt, renser dåpen for all synd og gir nytt liv.

Les mer «Preken: 1. Søndag i fastetiden B» →

Vi trer i dag inn i fastetiden, en nådens tid for oss troende. Tekstene Kirken har valgt ut skal være en hjelp for å forstå hvordan vi skal faste riktig. Det dreier seg om hvordan vår Gud ønsker vår faste.

Det helt avgjørende er ønsket om å vende om til Gud av hele vårt hjerte. Det er det sentrale i fastetiden. Den skal hjelpe oss til å fornye vårt hjerte. Den skal hjelpe oss til å finne tilbake til det vesentlige og sentrale i troen. Vi er gjennom dåpen i Kirken Guds barn og Jesu Kristi brødre og søstre. Det er grunnlaget for et annet liv enn det, det verdslige livet tilbyr.

Vår faste skal hjelpe til å vende om til vår Herre av vårt hele hjerte og sinn.  Det vi velger å gi avkall på, skal være noe som er viktig for oss og som koster oss noe. Men det er ikke avkallet som er målet med dette, men å skape mer rom og plass til troen og vår Gud i vårt hjerte og vårt liv. Det dreier seg om å finne mer tid. Tid til bønn, til skriftlesning, til betraktning av de hellige mysterier. Kirkens sakramenter bygger opp under ønsket om å styrke hjertets renhet.

Les mer «Preken: Askeonsdag» →

En spedalsk møter Herren og ber om å bli helbredet. Han har hørt om Herrens mektige helbredelser.

I dette møtet viser Herren oss det nye som kommer med Ham, med Guds rike. Han møter den spedalske på en annen og ny måte enn det som var vanlig i hans samtid. Den gangen ble en spedalsk utstøtt fra det menneskelige samfunnet – noe man kan forstå ut ifra datidens hygieniske forskrifter og begrensede medisinske muligheter.

Men som om det ikke var nok å bli utstøtt og isolert, fikk de syke pålagt en unødvendig og ekstra byrde. Rabbinerne mente nemlig at det var alvorlige synder eller forbrytelser som var årsaken til sykdommen og at det derfor måtte være strengt forbudt å nærme seg en syk. Man måtte holde seg unna dem. Og kom en syk på sin side for nær, ble han jaget vekk ved at man kastet stener etter ham.

Herren derimot tillater den spedalske å nærme seg og gjør noe som var helt utenkelig for en jøde: han berører den syke med hånden. Han er den guddommelige Frelseren som er kommet til menneskene, som ikke bare sørger for den sjelelige helsen, men som viser med berøringen at han ikke frykter smitten. Han er Guds Sønn som tar menneskets sykdom, synden, bevisst på seg. For å forstå Jesu oppførsel, kan vi tenke på Jesajas beskrivelse Guds lidende tjener: «Han tok våre plager, han bar våre sykdommer».

Les mer «Preken: 6. Søndag i kirkeåret B» →

Herren går til et ensomt sted for å be. Det er kjernen i denne søndagens evangelium. Vi får høre om hvordan aktivitetene fyller opp Herrens tid. Der er meget nød blant menneskene som han møter så godt han kan. Herren har begynt sitt forkynnelsesoppdrag og er på vei til mange steder. Overalt kommer menneskene til ham med sine lidelser og plager, han helbreder dem og driver ut demoner. Guds rike har begynt sitt virke midt iblant dem.

Vi kan forestille oss hvordan Herrens menneskelige krefter blir brukt fullt og helt. Da blir det helt sentralt for ham å kunne trekke seg tilbake i bønn. Han gjør det lenge før det lysner for virkelig å kunne være for seg selv. I bønnen befinner han seg i åpen dialog med Faderen. For Guds Sønn som ikke tar del i syndens virkelighet, er bønnen som en åpen, gjensidig kanal mellom Faderen og ham. I rommet mellom dem er Den hellige Ånd. Treenigheten befinner seg i kommunikasjon en kort stund, en åpen strøm mellom de tre personene i Treenigheten. Kanskje det ikke er mange minuttene de får sammen før disiplene finner Herren.

Les mer «Preken: 5. Søndag i kirkeåret B» →