Lesningene fra Apostlenes Gjerninger i påsketiden er spennende fordi de forteller oss meget fra vår kirkes aller første tid. Denne gangen hører vi at mennesker ble døpt i Samaria, fordi de hadde tatt imot troen på Guds Ord, men at de ennå ikke hadde tatt imot Den Hellige Ånd. Først da apostlene kom fra Jerusalem og la sine hender på dem, mottok de Den Hellige Ånd.

Dette betyr ikke at Den Hellige Ånd til vanlig ikke mottas allerede i dåpen, men her ser vi tydelig at dåp og konfirmasjon er to forskjellige uttrykk for en sammenhengende hendelse, nemlig begynnelsen på det nye livet i Kristus. Derfor ser Kirken på dåp og konfirmasjon som to sakramenter.

Ved at det er Peter og Johannes som kommer, blir enheten mellom de nydøpte i Samaria og Kirken etablert. Vi må huske på at for jødene var Samaria et heretisk land. Allerede i apostolisk tid begynner den nye samlingen av mennesker fra alle bakgrunner i Kirken.

Les mer «Preken: 6. Søndag i påsketiden A» →

Ukens første dag ble en dramatisk dag. Det har skjedd noe helt nytt som aldri har skjedd før. Et menneske er stått opp fra de døde. Døden kunne ikke holde på Guds Sønn som er blitt menneske. Men han er oppstanden til en ny virkelighet.

Det må være grunnen til at de to disiplene som er på vei til Emmaus ikke kjenner ham igjen selv om de kommer til å tilbringe noen timer med den oppstandne. Dette gir oss en klar pekepinn om at han er forandret gjennom oppstandelsens herlighet. Likevel fremstilles den oppstandene Herren av Lukas i de samme tjenestene som den jordiske Jesus: han underviser dem, spiser med dem, åpner deres øyne for sannheten.

Dramatikken for Herren er å hjelpe Kirken i hennes fødsel til virkelig å kunne tro på oppstandelsens sannhet. Han må se til at de nødvendige vitner får møte ham og tro. Derfor får disse to disiplene, hvorav den ene er nevnt med navn, Kleopas, oppleve den uventede gleden å få gå sammen med Herren. Men de kjenner ham foreløpig ikke igjen.

Les mer «Preken: 3. Søndag i påsketiden A» →

Dagens første lesning fra Apostlenes gjerninger er en vakker oppsummering av evangelienes budskap og troen til den nyfødte Kirken. I denne delen av Peters preken, klippen som Kirken er bygget på, hørte vi en oppsummering av det sentrale innholdet i evangeliene.

Markus evangeliet spiller en spesiell rolle her. Dette har alltid blitt forstått som en gjengivelse av Peters forkynnelse og inneholder Jesu liv fra dåpen hos Johannes Døperen til oppstandelsen. Markus skal ha vært med Peter i Roma i årene 42-45, da Peter grunnla menigheten der. Da Peter vendte tilbake til Jerusalem, ønsket de romerske kristne å ha en tekst basert på Peters forkynnelse, noe Markus oppfylte med sitt evangelium. Vi kan ikke utelukke at Lukas hadde Markus blant tekstene han hadde samlet og lest før han skrev sitt evangelium og Apostlenes gjerninger.

I prekenen som er referert her, tar Peter opp apostlenes møter med den oppstandne Herre. I Gunnes’ oversettelse står det bare at de satt til bords med ham etter oppstandelsen. Men i originalspråket står det at apostlene spiste og drakk med ham. Det er ikke en uvesentlig forskjell, fordi det peker på noe sentralt ved den oppstandenes virkelighet. Han satt ikke bare sammen med dem, men han spiste og drakk med dem.

Les mer «Preken: Første påskedag» →

Ukens første dag rinner frem. To kvinner er på vei til Jesu grav. Matteus skriver bare at de vil se til graven, men vi vet fra Markus at de kommer med «velluktende oljer for … å salve ham» (Mk 16,1). Det hadde ikke vært tid til det på fredagen etter begravelsen, da alt måtte avsluttes før sabbaten.

Maria Magdalena kjenner vi fra ulike tekster i evangeliene, men den andre Maria er Kleopas hustru, mor til Jakob og Josef (eller Joses). Ifølge tradisjonen er Kleopas bror til den hellige Josef og denne Maria er derfor svigerinnen til ham og Maria, Jesu mor. Vi møter også de to sønnene Jakob og Josef andre steder hos Markus og Matteus, hvor de kalles Jesu «brødre», men de er fettere. Maria Magdalena og den andre Maria ser ut til å ha hatt et nært forhold.

De opplever et kraftig jordskjelv. Om det skjer før eller når de har kommet til graven, vet vi ikke. Men jordskjelvet forbindes gjerne med dommen ved tidenes ende (sml. Jes 29,6 og Esek 38,19), samtidig som den skinnende engelen kan gi oss assosiasjoner til beskrivelsen av Gud på dommens dag (Dan 7,9). Oppstandelsen peker med andre ord mot den endelige dommen. Gud har dømt verden og vekket opp Sønnen. Han er uskyldigheten selv, den helt og fullt syndefrie og universets sanne konge. Så det Matteus beskriver her, minner om visjonen hos Daniel hvor Den gamle av dager overgir kongedømmet til menneskesønnen: dermed har alle verdens nasjoner mottatt sin dom.

Les mer «Preken: Påskenatt A» →

På noen få dager skifter mengdens rop fra «Hosianna» til «Korsfest». Vi vet ikke om det er de samme personer begge steder, men det er utrolig hvordan stemningen i Jerusalem snudde på kort tid.

Jesus hadde opplevd noen hektiske dager etter inntoget i byen hvor han hadde kommet ridende på et esel som en ny kong David. Mengden så og forstod det messianske tegnet.

I de få dagene i Jerusalem, sa Jesus mange sentrale ting og vekket en dyp irritasjon hos de ansvarlige. Særlig da han ryddet templet og stod frem som en som kritiserte driften og bruken av templet. Jesus forstod at tiden var knapp og at det snart ville komme til den avgjørende konfrontasjonen. Etter det siste måltidet med apostlene, ble han arrestert i Getsemane.

Han venter og velger helt bevisst møtet med ypperstepresten Kaifas for å bekrefte at han i sannhet er Messias: «… i fremtiden skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Allmaktens høyre hånd, og komme på himmelens skyer». Avsløringen førte ikke til en hyllest av Messias, men til en dødsdom. De forstod ikke at Jesus fra Nasaret er Guds inkarnerte Sønn og at han ikke bare oppfylte, men også overgikk alle det jødiske folkets forventninger til Guds Messias. Jesus er ikke bare en ny kong David, men også en ny Moses som leder det nye eksodus, utgangen fra denne virkeligheten til det nye lovede landet i Guds himmel gjennom hans død og oppstandelse. Hans offer på korsets alter gjør ham dessuten til den nye Melkisedek, den evige yppersteprest. Den kommende oppstandelsen bekrefter alt dette og gjør det til virkelighet. Det er det vi minnes og feirer i disse dagene.

Engelen Gabriel kommer til Maria. Det er helt sentralt, fordi siste gang vi hører om Gabriel er i Daniels bok. Her får Daniel vite at det vil ta rundt 490 år til Messias komme. Nå er den tiden over. Videre får vi høre at hun er i Nasaret, forlovet med Josef av Davids stamme. Det gjør henne til etterkommer av David og dermed egnet til å føde Emmanuel.

Gabriel kaller henne «du nådefylte!» Hun har «funnet nåde hos Gud» som engelen sier når hun forskrekkes av ordene hun hører. Videre forteller engelen om unnfangelsen og om sønnens, Jesu, fødsel. Jesus kommer til å oppfylle pakten med David. Gabriel siterer profeten Samuel når engelen sier at «Han skal være stor, ja, ‘Den Allerhøyestes Sønn’ skal han kalles. Gud Herren vil gi ham hans far Davids trone, og han skal herske over Jakobs folk til evig tid; aldri skal hans herredømme ta ende» (2 Sam 7,8-16).

Maria får lov til å spørre hvordan det skal kunne skje hvorpå Gabriel svarer at «Den hellige Ånd skal komme over deg, og kraft fra Den Allerhøyeste skal senke seg ned over deg». Verbet engelen bruker er episkiazō som kommer fra Septuaginta i andre Mosebok 40,35. Det beskriver at Ånden kommer ned over Maria på samme måte som Gud kom ned over tabernaklet, det Aller helligste, i form av en sky. Dette gir oss en klar sammenheng mellom tabernaklet i gammel tid og Jomfru Marias legeme. Hun er nå det nye tabernaklet for Herrens nærvær.

Les mer «Preken: Herrens Bebudelse» →

Vi har vært gjennom sentrale stasjoner på søndagene i fastetiden. Fra Kristi seier over fristeren, til åpenbaringen av hans guddommelige virkelighet, til ham som kilden for det livgivende vann, til skapelsen av synet til den blindfødte og nå oppvekkelsen av Lasarus fra de døde som et foreløpig høydepunkt. At Lasarus kunne vekkes etter fire dager i graven forteller oss at døden ikke er slutten på eksistensen.

Det forstår vi bedre ved å se på Kristi samtale med Marta, Lasarus’ søster. Denne er midtpunktet i dagens evangelium. Marta går Jesus i møte og hilser ham allerede utenfor landsbyen. Med en gang gir Marta til kjenne at hun tiltror Kristus makt over liv og død: «Herre, dersom du hadde vært her, da ville min bror ikke vært død! – Men fremdeles vet jeg, at alt du ber Gud om, det gir han deg …»

Kristi svar er tvetydig og vil hjelpe Marta til å forstå det nye han vil bringe: «Din bror skal oppstå.» Marta tenker som en from jøde på oppstandelsen som skal bli alle til del i en fjern fremtid; hun uttrykker det med ordene: «Jeg vet at han skal oppstå: Ved oppstandelsen på den ytterste dag.»

Les mer «Preken: 5. Søndag i fastetiden A» →

I dag spiller Josef hovedrollen i evangeliet. Matteus fokuserer på Josefs rolle i frelseshistorien. Hos Lukas står Josef i skyggen, mens hos Matteus leder han den hellige familien. Engelen kommer til ham, ikke til Maria. Når Lukas beretter om engelens komme til Maria, nevner han ikke Josefs reaksjon. Matteus nevner ikke engelens komme til Maria og forteller utelukkende om Josefs reaksjon. Han gjør det fordi han skriver for omvendte jøder. Han vil bevise at alle de gammeltestamentlige profetiene er oppfylt i Kristus. Messias skulle være Davids sønn, han er Davids sønn – sier Matteus – fordi Josef stammer fra Davids ætt. Takket være Josef er den fundamentale profeti om Kristus gått i oppfyllelse.

Da Josef fikk vite at Maria var blitt gravid, må han ha tvilt på henne. Josef vet ingenting om engelens komme og det store som var skjedd henne. «Josef», sier engelen, «vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru; for det barn hun bærer, er blitt til ved Den Hellige Ånd». Det var det Josef ikke visste og han var redd fordi han ikke visste det.

Les mer «Preken: Hellige Josef, Marias brudgom» →

Den lange, dramatiske fortellingen om helbredelsen av den blindfødte peker mot to muligheter:

1. Den som anerkjenner at han kan takke Kristus for sitt syn, for sin tro, han kommer ved Herrens rene nåde endelig til lyset;

2. men den som mener å kunne se og kunne tro ved egen hjelp uten nådens gaver, er blind og vil forbli blind.

Det er det Jesus sier til fariseerne: «Var dere blinde, var dere også uten skyld; men nå sier dere: Vi ser. Og så lenge forblir dere skyldige.»

Den blindfødte som Kristus møter ber ikke om å bli helbredet, han blir heller ikke spurt om han vil bli det. Han er på en måte bare et demonstrasjonsobjekt som skal vise oss Guds virke.

Men likevel forvandler han seg til en fullstendig troende. Først adlyder han uten å forstå hvorfor: «Gå og vask deg … han gikk da av sted og vasket seg.» Han må så bare akseptere sin helbredelse uten å vite hvem som har helbredet ham. Overfor fariseerne blir han modigere og bekjenner den som har helbredet ham som en profet. Og når foreldrene hans er redde for bekjennelsen tar han mot til seg å utfordre motstanderne, ja til og med til å la seg kaste ut av synagogen.

Les mer «Preken: 4. Søndag i fastetiden A» →