Den lange, dramatiske fortellingen om helbredelsen av den blindfødte peker mot to muligheter:

1. Den som anerkjenner at han kan takke Kristus for sitt syn, for sin tro, han kommer ved Herrens rene nåde endelig til lyset;

2. men den som mener å kunne se og kunne tro ved egen hjelp uten nådens gaver, er blind og vil forbli blind.

Det er det Jesus sier til fariseerne: «Var dere blinde, var dere også uten skyld; men nå sier dere: Vi ser. Og så lenge forblir dere skyldige.»

Den blindfødte som Kristus møter ber ikke om å bli helbredet, han blir heller ikke spurt om han vil bli det. Han er på en måte bare et demonstrasjonsobjekt som skal vise oss Guds virke.

Men likevel forvandler han seg til en fullstendig troende. Først adlyder han uten å forstå hvorfor: «Gå og vask deg … han gikk da av sted og vasket seg.» Han må så bare akseptere sin helbredelse uten å vite hvem som har helbredet ham. Overfor fariseerne blir han modigere og bekjenner den som har helbredet ham som en profet. Og når foreldrene hans er redde for bekjennelsen tar han mot til seg å utfordre motstanderne, ja til og med til å la seg kaste ut av synagogen.

Les mer «Preken: 4. Søndag i fastetiden A» →

Kvinnen ved Jakobs brønn kommer for å hente vann, noe helt hverdagslig den gang. Hun møter Jesus og i henne vekkes lengselen etter det livgivende vannet, etter det vannet, som ikke bare stiller hverdagens tørst, men som gir svar på hjertets spørsmål og lengsler.

Møtet med Jesus åpner for henne dybden i hennes liv. Hun oppdager at mennesket ikke kan gi seg selv frelsen, men at frelsen tilbys mennesket. Kvinnen står foran oppfyllelsen og svaret på sin lengsel. I Jesus Kristus blir hun og også vi møtt av frelsen og svaret på vår tørst etter liv. Kristus selv er Guds gave for oss. Men det er opp til enhver av oss å være mottagelig, om vi legger merke til ham og lar vår tørst og sult stilles av ham.

Men hvordan gjøres det? Hvordan kan vi møte Kristus i hverdagen? Det er spørsmålet om vår tid for ham, hvor besinner vi oss på det vi opplever, det som skjer i vår hverdag. Å se og å lytte til hverdagens hendelser er et første skritt for å oppdage ham. Bare i løpet av en ganske alminnelig hverdag kan meget bli annerledes enn det vi forestilte oss og forventet oss. Det er virkeligheten i livet vårt. Og det er kun i denne virkeligheten som Kristus kommer oss i møte i.

Les mer «Preken 3. Søndag i fastetiden A» →

Jesus Kristus har valgt ut en krets av tre disipler blant de tolv. Disse utgjør en indre krets blant apostlene. De er Peter, Kirkens klippe, Jakob, Johannes, evangelisten. Det vil være de samme tre som han tar med seg lenger innover i hagen i Getsemane. Men denne gangen tar han dem med seg opp på et høyt fjell. Opp på et høyt fjell: gang på gang gjennom Det gamle Testamentet er det høye fjellet sted for teofanier, åpenbaringsmøter med Gud.

Her oppe får de tre se Jesu sanne skikkelse for en kort stund. Det er Guds lys som stråler gjennom hans ansikt og gjør klærne «skinnende hvite». Moses og Elija er tilstede som sannhetsvitner som understreker det Herren har sagt om Gud at Han er de levendes Gud.

Det er ingen tilfeldighet at det er Moses og Elija de ser. Moses møtte Gud i den brennende tornebusken og på Sinais fjell. Han skjulte sitt ansikt av frykt for å skulle se Gud. Elija opplevde at Herren Gud dro forbi ham i en stille vind. Da skjulte han sitt ansikt. I den gamle pakten kunne ikke Gud bli sett uten at den som så, ville bøte med livet. Men nå, med Guds menneskelige ansikt i Kristus, kan Gud sees uten at man må skjule seg. «Den som ser meg, ser Faderen».

Les mer «Preken: 2. Søndag i fastetiden A» →

Hagen Gud skaper forteller oss at Gud gav mennesket alt det som er nødvendig for å leve godt i denne verden. Det er hagen et bilde på. Mennesket manglet intet. Bare et av hagens trær har Gud forbeholdt seg selv. Dette er et av de aller første bud og som gis uten å måtte begrunnes.

En slange dukker opp og sår tvil i menneskets hjerte om Gud virkelig er god fordi Gud har forbudt det å spise av ett av trærne. Mennesket ser ikke lenger alt det gode det har fått av Gud og ser nå kun dét, det mener å ikke ha fått. Enden på visen og det ironiske i teksten er at mennesket kun vinner erkjennelsen av å være naken etter å ha spist den forbudte frukten. Det håpet å bli som Gud, men fikk bare åpnet øynene for sin nakenhet, at det er blottstilt overfor Gud. Mennesket er avhengig av Gud. Det var fra Gud det fikk sin livspust. Fortellingen om menneskets syndefall er fortellingen om menneskets fristelse til å ville være lik Gud i stedet for å underordne seg Gud.

Det er skaperverkets store mysterium og som vi som skapninger må holde ut i vårt forhold til Gud: Gud gav oss en frihet som stiller oss overfor valget. Valget mellom å velge Gud og Guds vilje eller å følge vår egen vilje. Kun et fritt vesen kan velge mellom godt og ondt. Forutså Gud at mennesket ikke kunne motstå fristelsen å ville være som Gud? Var det fra første stund av klart at Gud ville sende sin Sønn i den samme fristelse for å motstå den og beseire den? Teologien svarer «Ja» på disse spørsmålene og lar oss ane dybden i frelsens mysterium.

Les mer «Preken: 1. Søndag i fastetiden A» →

Når vi lytter til Bergprekenen, kan vi kanskje bli urolige eller til og med skremte. Kravene vår herre Jesus Kristus stiller, kan virke meget høye og harde. Det kan være vanskelig nok for oss å etterleve de ti bud fra Det gamle Testamentet. I dag kan vi få en følelse av at Herren skjerper disse nesten til det umulige.

At vi ikke skal slå i hjel er nokså lett å innse og det er vel de færreste av oss som noen gang gjør det. Men nå har vi fått høre at vi ikke en gang skal få være sinte eller få gi uttrykk for forargelse eller skuffelse. Hvordan skal vi få til det? Å ikke bryte ekteskapet er også klart for de fleste av oss, men hvem kjenner ikke til tanker som kan utløses i oss av en annen person? Ikke en gang det skal kunne gå an.

Vi skal ikke bare styre våre handlinger, men også våre tanker. Alle vet jo hvor vanskelig det er å beherske tankene. Det kunne være fristende å spørre om Jesus virkelig vil gjøre alt vanskeligere og strengere for oss, ja i og for seg enda mer uoppnåelig.

Les mer «Preken: 6. Søndag i kirkeåret A» →

I dag møter vi en rød tråd som går gjennom alle tekstene: Gud bygger ikke sitt rike på selvhevdelse, makt og glans – men på de små, de ydmyke, de som søker Herren, og som derfor kan ta imot Guds gaver. Profeten Sefanja, Paulus og Jesus Kristus sier det samme med tre stemmer: Den som vil stå trygt, må stå i Gud – ikke i seg selv.

Sefanja forkynner: «Søk Herren … søk rettferd og ydmykhet.» Legg merke til rekkefølgen. Ydmykhet er ikke først og fremst en følelse av å være liten. Det er en holdning: å leve i sannhet, å ikke gjøre seg selv til målestokk, men å la Gud være Gud. I Bibelen er ydmykhet aldri passivitet. Det er et valg: å sette sin lit til Herren, og å leve rett – også når det koster.

Gud vil ha et «armt og ydmykt folk» – som taler sant. Videre sier Sefanja at Gud skal la dette arme og ydmyke folket bli tilbake som en rest. Og han beskriver dem slik: de gjør ikke urett, de lyver ikke og de er uten svik.

Les mer «Preken: 4. Søndag i kirkeåret A» →

Jesus kommer tilbake fra ødemarken etter å ha oppholdt seg der i 40 dager og hvor han til slutt ble fristet av djevelen. Nå får han høre at Johannes Døperen er blitt kastet i fengsel. Jesus forstår at tiden er inne for å begynne misjonen. Han drar til Galilea hvor han først tar avskjed med Nasaret for så å slå seg ned i Kafarnaum ved sjøen. Dette var en større by på den tiden hvor det var meget fiske.

Samtidig oppfylles en av Jesajas profetier. Stammene til Sebulon og Naftali levde nord og vest for Galilea sjøen. I det åttende århundret før Kristus ble deres områder okkupert av assyrerne og stammene ble bortført allerede den gangen. Okkupasjonen ble for folket en lang periode i mørket. Men nå er verdens lys ankommet med det klare budskapet om å vende om «for himlenes rike er nær». Kristi nærvær er allerede himlenes rikes begynnelse.

Les mer «Preken: 3. Søndag i kirkeåret A» →

«Det er han som er Guds Utvalgte». Dette er Johannes Døperens vitnesbyrd. Med disse ordene hadde Johannes oppfylt sin oppgave. Han hadde pekt ut Jesus Kristus for folkemengden og dermed rettet ut veien for ham. Han forkynte at Kristus er Guds Lam, som tar bort verdens synd; Kristus skal døpe med Den Hellige Ånd; Han er Guds utvalgte.

Dette er høydepunktet i dagens tekst fra Johannesevangeliet: Kristus er Guds Utvalgte. Det interessante med Johannes versjon av Kristi dåp er at han ikke beskriver selve dåpen. Vi hører kun Døperen vitne om det han hadde sett. Slik opptrer han i teksten som en som har fullmakt til å si hvem Jesus er. Det er ikke Døperen som skal stå i sentrum for vår interesse. Han leder selv vårt blikk, vår interesse over til Kristus.

Hva betyr det at Kristus er Guds utvalgte? Johannes gir selv et svar på det: Han skal ta bort verdens synd. Han er den som skal forsone oss en gang for alle med Gud. Han gjør det ved å være lydig, ved å gjøre Guds vilje, ved sitt ord og sine tegn. En lydighet som skulle føre ham inn i døden, døden på et kors. I rundt 30 år hadde han levd et liv i likhet med mange på hans samtid. Etter sin dåp trådde han ut i offentlighetens lys og etter en kort tid, nyere forskning har regnet seg frem til rundt to år og fire måneder, hadde han gjort det han var utvalgt til.

Les mer «Preken: 2. Søndag i kirkeåret A» →

Profeten Jesaja sier noe viktig om den kommende Guds tjener: «Han skal ikke bryte et knekket rør og ikke slukke en rykende veke». Det er noe sart, noe fintfølende, som stikker dypt i dette bildet. Med forsiktighet vil han gå frem.

Dette er bilder som peker mot vår herre Jesus Kristus. Han bøyer seg ned til det knekkede rør og søker å rette det opp uten å bryte det, han beskytter den svake gloen i veken, slik at det ikke slukker.

Han viser det når han stiger ned i Jordans vann for å la seg døpe av Johannes. Det uhørte og uventede skjer. Johannes kan ikke fatte det. Riktignok var han forberedt på å forberede folket på Messias’ komme og å vise hvem Guds Lam er for folket. Men at han skal velge å tre inn i omvendelsens dåp, må ha sjokkert Johannes. Han hadde neppe forventet denne holdningen fra Messias.

Les mer «Preken: Herrens Dåp A» →

I dag feirer Kirken et mysterium som er større enn en fortelling og videre enn et folk. I dag feirer vi at Gud åpenbarer seg for alle, og at hele verden kalles inn i Kristi lys. Profeten Jesaja roper til Sion: «Reis deg i stråleglans! For nå kommer ditt lys, Herrens herlighet går opp over deg.»

Ordene er rettet til et folk som lever i skyggen av nederlag og mørke. Likevel er det nettopp dit lyset kommer. Ikke som et lyn, men som glansen fra soloppgangen. Og dette lyset er ikke privat. Det er universelt. Jesaja ser folkene komme, kongene vandre i glansen, og han ser dem bære frem gull og røkelse mens de forkynner Herrens pris. Dette er åpenbaringen som er lovet.

Matteus evangeliet viser oss at denne profetien er i ferd med å oppfylles. Vismennene fra Østen er fremmede. De tilhører ikke paktens folk. De kjenner ikke loven og profetene slik Israels folk gjør. Likevel ser de et tegn – en stjerne – og de forstår at Gud taler. De legger ut på en reise som krever mot, tålmodighet og utholdenhet.

Les mer «Preken: Herrens Åpenbaring» →