Vår tid er full av idealer og forestillinger. Blant dem er forestillingen om hvordan vi har å være. Stadig vekk blir vi konfrontert med et eller annet idealmenneske. Man må se slik eller slik ut. De sosiale mediene viser en form for standard som mange forsøker å etterligne. Mange gjennomgår store kvaler og smerter for å oppnå denne angivelige skjønnheten. De bruker operasjoner for å forandre seg til de får sin drømmekropp. Av og til kan dette bare oppnås ved å implantere eller sprøyte inn kunststoffer i kroppen, noe som ikke ser ut til å virke skremmende på dem i det hele tatt. Det som er negativt ved alt dette, er at medisinske fagkrefter blir bundet opp i menneskers higen etter forgjengelig skjønnhet.
I dagens evangelium hører vi også om forandringer, men i betydningen av forvandling. Kristus blir forvandlet foran øynene til Peter, Johannes og Jakob. Han lyser opp. Hans sannhet lyser bokstavelig opp. Sannheten som til og med blir bekreftet av Faderen i himmelen.
Kristus er Guds Sønn. Han er Gud. Han kropp stråler ut hva han virkelig er. Kroppen blir til forkynnelse av en dypereliggende virkelighet enn disiplene hadde fattet til da. Kroppen viser det sanne legemet, den sanne skjønnheten til Kristi legeme. En skjønnhet som ikke er hans utseende, men hans sannhet. En skjønnhet som er langt mer praktfull enn et hvilket som helst overfladisk blikk. Det er Guds skjønnhet som lyser opp.
Disiplene får se Herrens sanne skikkelse, i det minste for et kort øyeblikk. Et øyeblikk som de aldri vil glemme. Et lysglimt som de sikkert vil huske på når de får se Herrens i lyset av oppstandelsen. Ved Kristi forklarelse blir de forberedt på det som skal komme.
Som kristne er vi kalt til å la vårt legeme forvandles til å ligne på Herrens herliggjorte legeme. Vi skal bli Kristuslik i ordets fulle forstand. Det betyr at Guds skjønnhet som lyser opp i Kristus også skal bli vår skjønnhet. En sann, uforgjengelig skjønnhet. Vi vil bli en del av Guds skjønnhet. Det er sant liv, sann eksistens. Være hos Gud i Gud.
Sett i lys av dette perspektivet, virker de kosmetiske forandringen av kroppens overflate nesten latterlig og fullstendig overflødig. Det gjenspeiler også grusomheten i menneskenes virkelighet. Hvor mange får ikke store problemer fordi de ser slik ut eller ikke slik ut. Hvor mange ungdommer bryter ikke sammen under de dødelige idealene og får langvarige forstyrrelser i sin identitet? De blir til offer på forfengelighetens alter.
Det sanne budskapet lyder: den virkelige skjønnheten kommer innenfra, særlig derfra hvor vi i vårt sentrum kan bli ett med Gud. Det er det, det dreier seg om, det er omvendelse. Omvendelse fra utsiden til innsiden. Det ville være en faste som Gud setter pris på. Jeg søker Ham som den bærende grunnen for min eksistens, hvor alt er som er nødvendig. Bare Han kan skjenke meg den sanne skjønnheten og dermed også den sanne freden, fordi Han er min innerste skjønnhet. Står vi fast forbundet med Ham, vil vi begynne å stråle. Hører vi på Hans stemme, vil også våre gjerninger samsvare med denne skjønnheten. Hva spiller vel vårt ytre for en rolle, dersom det ikke er et middel for vårt indre? Om andre ser det, spiller det noen rolle så lenge Gud ser det?
P. Arne Marcos Blogg 