Jesus befinner seg i en lengre samtale med Nikodemos. For å hjelpe ham med å forstå hvordan Jesus vil åpenbare Faderen og skjenke oss evige frelse, bruker han en hendelse fra folkets vei fra Egypt til det lovede land. En hendelse som Nikodemos sikkert kjente meget godt fra Skriften.
Menneskesønnen skal bli løftet opp slik som Moses gjorde i ørkenen med slangen. I ørkenen hadde folket atter en gang klaget sin nød og som en straff, men også som en vekker, kom det mange giftige slanger inn i folkets leir. Da angret de sine synder og husket på Gud. De bad Moses om forbønn for dem og Gud bad Moses om å lage en slange av bronse og feste den på en stang. Når den enkelte så på det symbolske tegnet på konsekvensen av sin synd, ble vedkommende reddet.
Det Jesus gjør, er å peke på sin død på korset. Den som i tro ser på den korsfestede som konsekvensen av menneskehetens synd, blir forvandlet og gitt evig liv. Troens blikk ser gjennom tegnet til den åndelige virkeligheten.
For når Herren er reist opp på korset, blir han gjennomsiktig for Faderen. Bare gjennom Sønnen og ved å vende blikket opp på Sønnen på korset, kan vi se Faderen. Korset blir hos Johannes betraktet i sin storhet og opphøyethet, ikke som lidelsens sted. I det vi ser opp til den opphøyede Herre, blir våre synder tatt bort. Synden blir ikke slettet ved at man ser på synden, men ved å se på renheten i Sønnen som drar oss til seg. Å renses fra synden er det som frelser, renheten er en vei til kjærlighet.
Å være fri fra synd er ikke et sted hvor man kan bli stående, men er alltid en vei som man går på, som man går vekk fra seg selv på: veien fra vår synds slangebitt til den frelsende Gud.
Tro og evig liv er det ene og samme. Troen er ikke bare en tro på det evige livet, men det er løfte om det evige livet. Det er en åpenhet mot noe stort, noe ubeskrivelig, mot en fremtid som er Gud. Ord kan ikke favne storheten i det, det evige livet er. Det er dit troen fører oss.
Guds kjærlighet til skapningen overgår forstanden, men i troen er det mulig å gi plass til denne kjærligheten. Det finnes en indre overgang mellom den naturlige fornuften og den overnaturlige troen. Denne overgangen skapes ved Sønnens utsendelse. Fordi i Sønnen har vi beviset på Guds kjærlighet til oss.
Å skulle dømme verden ville bety å bedømme mellom godt og ondt, etter det oppnådde, det utførte, det fullbrakte, ja vurdere alt vi har gjort utenfor kjærligheten. Men denne dommen skjer ikke, fordi Gud sendte sin Sønn til verden for å frelse den. Frelsen består i at Kristus betrakter oss i lys av sin kjærlighet og for å kunne gjøre det, gir han oss av sin kjærlighet, meddeler sin kjærlighet til oss, omslutter oss med sin kjærlighet.
Den som tror på Sønnen blir ikke dømt fordi troen ligger innenfor kjærligheten og innenfor denne kjærligheten er utvekslingen av kjærligheten mellom ham og oss.
Mens den som ikke tror er allerede dømt fordi han ikke har hatt kjærligheten til å tro, fordi han har lukket seg for kjærligheten, fordi han hadde mulighet til å møte Herren, men avviste dennes tilbud, fordi hans egen kjærlighet syntes å være viktigere enn Herrens kjærlighet.
Men det er ikke dermed sagt at «allerede dømt» er endelig, fordi Herrens kjærlighet er alltid større enn menneskets motstand. Herren inviterer til omvendelse igjen og igjen.
Gud dømmer ikke, mennesket dømmer seg selv ved å velge mørket. Mørket hindrer at mennesket kan skjelne mellom godt og ondt i sine handlinger. Mørket dekker over handlingene som ikke lenger tåler lyset.
Men gjør mennesket det gode er menneskets handlinger i lyset. Gud ser alt. Gud har målestokken i egen hånd. I det mennesket tror på Gud, teller ikke egne handlinger lenger, mennesket vet bare at de er forsøk på å handle i Guds oppdrag. Alt overlates til Gud som bedømmer menneskets handlinger.
P. Arne Marcos Blogg 