Ordenen av Den hellige Grav i Jerusalem

Et foredrag i Katolsk Forum på Lillehammer 19. april 2012

Innledning

Jeg har valgt å gi dette foredraget tittelen «Den tomme gravens plass …» Grunnen til det er at Den katolske kirken har en ridderorden som beskytter Herrens grav i Jerusalem, en grav som nettopp er tom.

I Den katolske kirken er det i tidens løp blitt grunnlagt en stor mengde ordenssamfunn og bevegelser. Til tross for at de alle kan være svært så forskjellige i uttrykk, handling og væremåte, har de alle det til felles at de er basert på en spiritualitet, en åndelig kilde. Den åndelige kilden er knyttet til en eller annen side ved vår Herre Jesu Kristi liv og eksistens, eller ved andre sider av Guds åpenbaring og virke. Et ordenssamfunns eller en bevegelses spiritualitet fordyper og viser den denne åndelige kilden. Ofte er denne dessuten knyttet til en grunnleggers personlighet og åndelige gaver.

Dersom et ordenssamfunn eller en bevegelse har blitt godkjent av Kirken, kan ordenssamfunnet eller bevegelsen forstås som en gyldig vei til helliggjørelse av personen i Kirken. Gud vil kalle videre medlemmer til å etterfølge Kristus på en slik vei. Målet for alle disse veier i Kirken er Gud selv, å nå frem til den evige salighet i Guds evige rike.

1. Jerusalems betydning

Aftenens foredrag tar for seg Ridderorden av den Hellige Grav i Jerusalem. For å nærme oss dens spiritualitet vil jeg først si en del om Jerusalem og Den hellige grav. Deretter kan vi se på hva en ridderorden er å gjør i vår tid.

Vi begynner med stedet og byen Jerusalem. Byen har nemlig vært en hellig by fra langt tilbake i tiden. Historisk er den grunnlagt rundt 3000 før Kristus. Skjønt den var lenge heller en stor landsby enn en by, der den er grunnlagt i et fjellrikt landskap.

Teologisk går det an å trekke en lang linje fra menneskets opphold i paradis, fordrivelsen, over veien til det lovede land, til Jerusalem som hovedstad for landet med templet i dets midte. Templet var Guds sted på jorden.

Jerusalem spiller en helt en sentral rolle i vår Herres liv, død og oppstandelse. Det er dette Jerusalem som står sentralt i dette foredraget. Men linjen stopper ikke der, den føres videre gjennom historien og over den eskatologiske horisonten frem til det himmelske Jerusalem. Slik blir Jerusalem ikke bare en konkret by i vår nåværende verden, men også stedet for våre håp og lengsler i evigheten. Himmelen vil være det nye paradis.

La oss se på Herrens bruk av Jerusalem. Han kommer nemlig tidlig til byen første gang, da den ikke ligger langt fra Bethlehem. Han er bare åtte dager gammel da han ble båret frem i templet slik loven foreskrev. «Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren» (Luk 2,22). Her blir hans fremtidige rolle og betydning bekreftet av to gamle mennesker.

Etter det vendte Josef, Maria og Jesus tilbake til templet så ofte tradisjonene tilsa det. «Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske»(Luk 2,41). Lukas beretter spesielt om da Jesus ble igjen som tolvåring i templet og forbløffet de lærde med sin unge visdom: «Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring … » (Luk 2,46-48a).

En tolvårig jødisk gutt ble regnet som religionsmoden. Jesus var på det tidspunktet usedvanlig moden for alderen. En annen ting som vi bør merke oss fra denne historien, er at gutten blir funnet i templet den tredje dagen. Tidsrommet peker frem mot tiden mellom Herrens død og oppstandelse.

Etter det møter vi Jesus i Jerusalem igjen etter at han hadde begynt sitt offentlige virke. Han er oftest i Jerusalem i følge Johannes som kjenner til at Herren var der tre peshah fester på rad. En meget viktig hendelse som er sentral i forholdet mellom den gamle og nye pakten er den gangen hvor han renser templet for handel og vandel:

«Det var nå like før jødenes påskefest, og Jesus dro opp til Jerusalem. På tempelplassen fant han dem som solgte okser, sauer og duer, og pengevekslerne som satt der. Da laget han seg en svepe av tau og drev dem alle ut av helligdommen, og sauene og oksene deres med dem. Han strødde pengevekslernes mynter utover og veltet bordene deres, og til dem som solgte duer, sa han: «Få dette bort! Gjør ikke min Fars hus til en markedsplass!» Disiplene hans husket at det står skrevet: Brennende iver for ditt hus skal fortære meg. Da tok jødene til orde og spurte ham: «Kan du vise oss et tegn på at du har rett til å gjøre dette?» Jesus svarte dem: «Riv ned dette tempelet, og jeg skal reise det opp igjen på tre dager.» «I førtiseks år har de bygd på dette tempelet, og du vil reise det opp igjen på tre dager?» sa de. Men det tempelet han talte om, var hans egen kropp» (Joh 2,13-21).

Herren taler om sitt eget legeme som tempel. Det er den nye paktens tempel. I det Herren dør i Jerusalem, revner forhenget i templet: «Da revnet forhenget i tempelet i to, fra øverst til nederst» (Mt 27,51a). Den gamle pakten er kommet til sin avslutning ved at den er oppfylt og overgått. Med oppstandelsen på den tredje dagen, er den nye pakten bekreftet.

Men byen fikk en helt ny åndelig dimensjon allerede før Herrens lidelse. Han hadde ridd inn i Jerusalem lik en konge:

«Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt,  og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar greiner av trærne og strødde på veien.  Og mengden som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte:

           Hosianna, Davids sønn!
           Velsignet er han som kommer i Herrens navn!
          Hosianna i det høyeste!

Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea» (Mt 21,6-10).

Før han ble tatt til fange, innstiftet han nattverden i en sal med apostlene til stede:

«Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er mitt legeme.» Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt» (Mt 26,26-28).

I Jerusalem blir han så torturert og dømt til døden. Herrens blod trekker ned i byens grunn og helliggjør den på en spesiell måte for alltid. Han dør på korset rett utenfor byen på Golgata og gravlegges. Den tredje dagen blir han vekket opp av Faderen fra de døde til oppstandelsens herlighet. Alt dette skjer i Jerusalem.

Det er derfor ikke uten grunn at det kristne håp om evig liv knyttes til forestillingen om et himmelsk Jerusalem, det hellige Jerusalem hvor Gud troner i byens midte.

2. Den hellige graven

2.1. Den hellige gravens innhold

Forskning viser at Johannes sin fremstilling av hendelsene er meget presis og nøyaktig. Han har høystsannsynlig vært tilstede under korset og gravlegningen. Vi vil lytte til hva han selv beretter:

«Josef fra Arimatea ba nå Pilatus om tillatelse til å ta ned Jesu kropp. Josef var disippel av Jesus, men i hemmelighet fordi han var redd for jødene. Pilatus ga ham lov, og han kom og tok kroppen ned. Også Nikodemus var der, han som kom til Jesus første gang om natten. Han hadde med seg en blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund. De tok da Jesu kropp og svøpte ham i linklær med den velluktende salven i, slik skikken er ved jødenes gravferder. Der hvor Jesus var blitt korsfestet, var det en hage, og i hagen en ny grav som ingen ennå var blitt lagt i. Fordi det var helgaften for jødene, og fordi graven var så nær, la de Jesus i den» (Joh 19, 38-42).

Josef fra Arimatea var velstående og hadde i følge Matteus skaffet seg en grav: «Josef tok Jesu kropp, svøpte den i et rent linklede og la den i en ny grav, som var hugget ut til ham selv i bergveggen. Så rullet han en stor stein foran inngangen og gikk» (Mt 27, 59-60).

Herrens legeme ble altså lagt i en ny hugget grav. Vi kan forestille oss den hugget i en klippe rett utenfor den daværende byen. Inne i graven var det hugget en «benk» som legemet ble lagt på. Rundt hodet var svetteduken festet. Den hadde blitt bundet om hodet allerede på korset. Jeg kommer straks tilbake til den. Da de kom til graven, ble linkledet, som var godt og vel fire meter langt, lagt på benken. Den overskytende lengden var ved hodet. Legemet ble lagt ned og kledet lagt over slik at det var helt dekket. Da alt var gjort istand, gikk de ut av graven og lukket den med en sten som ble rullet foran åpningen.

Den tredje dagen, om morgenen blir det så oppdaget at stenen er rullet vekk og at graven er tom. La oss igjen la Johannes komme til orde: «Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv» (Joh 20, 5-7).

Linkledet som hadde dekket kroppen, lå enten løst på benken, eller på bakken ved siden av. Det er ikke så viktig. Men tørkleet han hadde hatt om hodet, det lå sammenrullet for seg selv. La oss nå se kort nærmere på disse to tekstilene, fordi de er faktisk tatt vare på. Her må det gjøres oppmerksom på at jøder ville aldri tatt vare på et blodig klede fra en død person. Men i dette tilfellet var personen oppstanden og følgelig ikke død …

Likkledet tør være best kjent, det er oppbevart i Torino i Italia. For en del år siden viste en karbon 14 undersøkelse at likkledet ikke var så gammelt. Men instituttet som gjorde undersøkelsen har for et par år siden sagt at prøven er feil, fordi kledet var utsatt for brann og bare 2% forurensning kan føre til 1500 år feil margin. Dessuten er det alt for mange litterære og andre vitnesbyrd om kledet fra det første årtusen til at det kan være et falsum fra middelalderen. Andre undersøkelser viser at kledet er laget i Jerusalem på Kristi tid og at det er av meget god kvalitet. Pollen på kledet er tildels fra planter som utelukkende finnes i området ved Jerusalem. Over den dødes øyne er det lagt romerske mynter fra Jesu tid. Blodtypen er bestemt og er av type som er mest utbredt blant jøder. Personen som kan ses på kledet, er korsfestet etter håndleddene, den eneste mulige måten å få en kropp til å bli hengende på korset på. Personen er pisket på ryggsiden 139 ganger av to personer fra to sider. Slagene har truffet fra ankel til skulder. Og sist, men ikke minst, personen har båret noe tilsvarende en hjelm av torner. Man ser sår på mange steder på hodet. Det er ikke kjent at noen annen er blitt korsfestet med torner på hodet enn Jesus fra Nasaret.

Men det mange kanskje ikke vet, er at tørkleet har befunnet seg i katedralen i Oviedo i Spania siden 820. Før det befant det seg et par hundre år i Alexandria og sporene er ført tilbake til Jerusalem på 300-tallet. Tørkleet er i de senere år undersøkt grundig av over 40 eksperter fra mange vitenskapelige fagområder. Blant resultatene er det viktig å meddele at tørkleet har pollen fra forskjellige steder tilsvarende dets reise, men også fra planter som kun finnes i Jerusalem og i omegn. Det er funnet myrra og aloe, men de er kun mikroskopisk synlige. Blodet er av samme type som likkledet i Turin. Blodflekkene fra tornene i bakhodet og hårpisken, er identiske i form på begge kleder. Tørkleet i Ovideo og likkledet i Turin, har dekket samme person.

Tørkleet ble festet over hodet etter at døden var inntruffet på korset. Kroppen hang rundt en time på korset før den ble tatt ned. Det tok ytterligere en time før den ble lagt i graven. På forsiden av tørkleet ser man fingeravtrykkene fra en kvinne hånd som holder tørkleet fast mot nesen og munnen for at blod ikke skal gå til spille. Er det Marias hånd?

Er det usannsynlig at de første kristne tok vare på de to kledene de fant i den tomme graven? Dersom begge virkelig stammer fra Jesus Kristus, er det interessant at det er først i vår tid at vitenskapen er kommet langt nok til virkelig å finne det tekstilene inneholder.

2.2. Den hellige gravens betydning

Det er videre lett å tenke seg at det ikke ble glemt i hvilken grav Herren hadde ligget og at den etter oppstandelsen ble holdt i hevd og at ingen andre noensinne senere er blitt lagt i den.

Men la oss se hva graven betyr teologisk. Det er selvfølgelig ikke slik at dens tomhet bekrefter oppstandelsen, selv om tomheten er en logisk konsekvens av oppstandelsen. Nei, det som er meget mer sentralt i troen enn den tomme graven, er det som skjer etter at graven ble lukket, før oppstandelsen. Jeg sikter til Herrens nedfart til dødsriket.

Vi vet ikke meget om hvordan dødsriket skal beskrives, men den teologiske forestillingen er at det er det «geografiske» stedet hvor de døde ventet på Frelseren. Det er et «sted» i skaperverket. Og det er det sted hvor Sønnen ved nedstigningen kommer lengst unna Faderen. Det har vært mange fromme tanker og beskrivelser om hva Herren gjorde i dødsriket, men vi vil i grunnen bare slå fast at det er fra dette stedet Faderen vekket Sønnen opp til oppstandelsens herlighet. Og med oppstandelsen ble dødens lenker brutt på den ene siden og himmelens porter åpnet på den andre siden. På en måte kan man si at oppstandelsen delte dødsriket i himmel og helvete.

Graven blir derfor til et helt spesielt hellig sted på denne vår jord. Frelsen er uløselig knyttet til hele hendelsen fra Herrens død på korset til hans oppstandelse den tredje dagen.

Et annet teologisk element vi nå kan komme tilbake til, er at Herren sa han ville bygge opp templet på tre dager, sitt legemes tempel som Johannes kommenterer. Det er det som skjer i dette tidsrommet fra korsfestelsen til oppstandelsen. Kristus er selv det nye templet, det nye stedet for tilbedelsen. Hans legeme og blod er den nye paktens tempel. Det gamle er avsluttet og oppfylt. Nå er alle steder hvor Herrens legeme er, hellige steder. I den nye pakten er han selv tempel, alter, prest og offer. Kirkerommets hellighet kommer fra legemets nærvær i tabernaklet. Herrens legeme gjør tilbedelsen mulig.

Satt på spissen kan man si at Kirken er til for nattverden, eller at nattverden konstituerer Kirken.

2.3. Den hellige gravens kirke

(Innholdet er tatt fra likelydende artikkel på norske Wikipedia)

I år 325 eller 326 bestemte keiser Konstantin at det skulle bygges en kirke der hvor graven ligger i Jerusalem. Før det hadde keiser Hadrian bygget et Venustempel på stedet rundt år 135. Konstantin forlangte at plassen skulle ryddes for den planlagte kirken. En hellige Makarius fikk i oppgave å gjøre dette. Sokrates Scholastikos skriver i sin kirkehistorie at Konstantins mor, den hellige Helena, hadde en hovedrolle i byggeprosessen. Under en reise til Jerusalem hadde hun bl.a. funnet restene av Herrens kors under utgravinger på stedet. Konstantin hadde gitt henne i oppgave å bygge kirker på steder som var knyttet til Herrens liv.

Konstantins kirke ble bygd over utgravingen og besto egentlig av tre forbundne kirker, som ble bygget over tre hellige steder. En rotunde (Anastasis) dekket det hullet, som Helena og Makarius hadde identifisert som Jesu grav, mens en lukket kolonnade dannede et atrium omkring klippen (Triportico) hvor korset hadde stått, og en stor basilika (Martyrium) ble oppført ved siden av. Den klippen som omgav graven ble hugget vekk, og selve klippehulen ble i stedet innkapslet i en liten bygning, aediculaen.

Denne kirken ble ødelagt i 614, da sasanidene under Khrosrau II invaderte østlige områdene av Romerriket og blant annet plyndret Jerusalem og tok Det sanne kors som krigsbytte. I 630dro keiser Heraclius i triumf inn i Jerusalem med Det sanne kors og fikk gjenoppbygget kirken.

Da byen ble erobret av muslimene få år senere fortsatte kirken å være en kristen helligdom, og den kristne menigheten og deres helligdommer ble beskyttet under det tidlige muslimske styret, men under et opprør i 966 brant Den hellige gravs kirkes tak og dører, og den sto som en ruin frem til 1009, hvor da den «gale» kalifen Al-Hakim lot den rive ned til grunnen.

Da nedrivningen ble kjent i Europa, medførte det protester, der uskyldige som oftest ble rammet, som da kronikøren Rudolf Glaber beskyldte jødene for ugjerningen; dette medførte jødeforfølgelser flere steder i Frankrike. Nedrivningen ga senere også et skubb til korstogsbevegelsen.

Den bysantinske keiser Konstantin IX Monomachos fikk i 1048 av kalifen tillatelse til å oppføre en rekke mindre kapeller, under forutsetning av at noen strenge begrensninger ble fulgt. I 1099 ble byen inntatt av de europeiske korsfarerne. Det første korstog ble av deltagerne oppfattet som en bevæpnet pilegrimsferd, og de mente at reisen ikke var komplett før de hadde bedt ved Jesu grav.

Størstedelen av de overlevende korsfarere reiste hjem etter erobringen av Jerusalem, men en liten gruppe ble og grunnla en rekke stater i området, heriblant Kongeriket Jerusalem. I midten av det 12. århundret ble Den hellige gravs kirke gjenoppført i romansk stil, og den fikk tilføyd et klokketårn. Kirken var ferdig i 1149 og innviet av dronning Melisende.

Kirken og byen ble erobret av Saladin i 1187, men en traktat etter tredje korstog gjorde det mulig for kristne å fritt reise til Jerusalem for å besøke kirken. Gjennom forhandlinger lykkes det den tysk-romerske keiseren Fredrik II å sette byen i sin besittelse, men på dette tidspunktet var han lyst i bann av paven og Den hellige gravs kirke, som var den helligste kirken i kristendommen, var derfor underlagt interdikt. I 1244 ble Jerusalem erobret av de persiske Khwarezmene.

Til tross for en stadig tilstrømming av pilegrimer de følgende århundrene forfalt Den hellige gravs kirke på grunn av manglende vedlikehold, inntil fransiskanermunkene renoverte den i 1555. En ny brann i 1808 førte til at rotunden styrtet sammen og ødela utsmykningen på gravminnet. Bygningene ble gjenoppført i 1809–1810 i ottomansk barokkstil. Det indre av gravminnet forble uskadet, og den innvendige marmorutsmykningen stammer hovedsakelig fra 1555. Den nåværende kuppelen stammer fra 1870.

I 1959 ble et nytt større restaureringsarbeid påbegynt, men store deler av kirken lider stadig under varierende grader av forfall. For eksempel holdes gravminnet på plass ved hjelp av et jerngitter, som ble oppført av det britiske mandatet i 1947, da de mange kirkesamfunnene i kirken ikke kunne bli enig om betingelsene for en restaurering.

3. Historiske betraktninger

3.1. ”Korstogene er historie, ikke politikk”

I Vårt Lands utgave fredag den 30. mars hadde Eivor Oftestad en refleksjon med denne tittelen. Hun er forsker ved TF i Oslo. Jeg vil gjerne få trekke frem noen utsagn fra denne artikkelen fordi det har relevans for den historiske delen av foredraget.

Hun skriver innledningsvis at «korstogene brukes både som stereotyp på voldelig religiøs intoleranse og som bevis på en kosmisk konflikt mellom kristne og muslimer». Hun mener at korstogenes relevans historisk sett er deres anderledeshet. De er historie, men ikke uaktuelle. Vi må forstå fortiden uten «anakronistiske moralske vurderinger».

Hun skriver videre «ut fra vår tids forestilling handler historien om jøder, kristne og muslimer i middelalderen om ulike grupper som tolererte hverandre eller var i konflikt. Historien er imidlertid mer kompleks og dreier seg om religiøse identiteter som betinget hverandre med konkurrerende fortolkninger av samme virkelighet. Kirken definerer seg som arvtaker av jødenes hellige tekster og steder, noe som var med på å legitimere gjenerobringen av Jerusalem i 1099. Muslimene på sin side definerte kristendommen som ufullendt og islam som den viderekomne religionen. I møte med muslimske militære seiere og et ekspanderende islam, ble det vanskelig å argumentere for den kristne overlegenhet. Det var ikke et toleranseideal som sto på spill, men hvor Gud befant seg i historien».

I 1187 erobret Saladin Jerusalem, men det ble gjenopprettet etter fem år i Acre. Der forble det kristne kongedømmet frem til 1291 da det ble erobret av den egyptiske sultanen. Oftestad siterer hvor grusom erobringen av Acre var, uten at vi behøver å referere det her. Men hun siterer misjonæren og dominikanermunken Riccoldo da Monte Croce (1243-1320) i Epistola V de perditione Acconis fra 1291 og dette vil jeg gjerne ta med i vår sammenheng.

Riccoldo var sjokkert over Acres fall og han begynner å tvile på hele sitt prosjekt: «Plutselig i denne bedrøvelsen, begynte jeg, overraskende nok, å gruble på Guds dom når det gjaldt styrelsen av verden, særlig når det gjaldt saracenere og de kristne. Hva kunne være årsaken til en slik massakre og slik nedverdigelse av de kristne? Hva var årsaken til de troløse saracenerne? Siden jeg var så forundret over dette, og ikke greide å finne en løsning på problemet, bestemte jeg meg for å skrive til Gud og hans himmelske hoff, for å uttrykke årsaken til min undring …»

Dette gjorde så Riccoldo. Jeg siterer Oftestad igjen: «Spørsmålet hans er hvordan kristendommen kan være den sanne religion når Gud samtidig tillater islam å seire. Er det meningen at han nå skal forlate kristendommen og bli muslim?» Riccoldo drister jeg til å stiller vår Herre det følgende spørsmål: «Kan det være sant at du er en av dem, slik saracenerne sier? Det ville jo forklare hvorfor du favoriserer dem?»

Dette var en typisk måte å tenke på i middelalderen som kan synes oss svært så fremmed i dag. Var islam Guds foretrukne religion? Noen valgte å konvertere til islam mens andre så på dem som Guds fiender slik det beskrives i Bibelen og kunne derfor legitimere militæraksjoner mot muslimene.

Som teolog fra vår tid, ville jeg tenke at selv om Kirken er Kristi brud og Kristus Guds sønn, er ikke dermed de kristne mer beskyttet enn andre. Kristus snakker jo om i sin forkynnelse at ugresset må få vokse sammen med hveten for ikke å skade hveten ved å rykke opp ugresset. Eller fra Det gamle testamentet vet vi at Gud lar det regne over gode og onde, eller vi skal ikke la oss forvirre over dem som synes å ha et godt materielt liv her. Nøkkelen til en riktig teologisk fortolkning av historiske hendelser ligger nok i en dyp forståelse av korshendelsen. En annen ting er forresten at etter vår tro, har ikke Gud åpenbart seg etter Kristus, fordi Kristus er det endelige ord til verden. Etter ham er det ikke mer å si fra Gud til verden, fordi i Kristus er alt sagt og har vi fått alt.

Til slutt vil jeg bare ta med Oftestads konklusjon, fordi jeg synes den er viktig å ha med seg: «Skal vi bruke fortiden, må den få tale på sine egne premisser. Først da kan den utfordre oss – til å forstå våre egne premisser, og til forståelse for brennbarheten i andre forestillinger enn dem vi bærer selv».

3.2. Rodney Starks om korstogene

Et par uker senere skriver Per Eriksen i Vårt Land om Rodney Starks siste bok «The Triumph of Christianity». Stark var professor i sosiologi og sammenlignende religionsstudier ved universitetet i Washington. Siden 2004 er han tilknyttet Baylor University og har i årenes løp publisert 30 bøker.

Jeg tillater meg å sitere noen relevante delere fra artikkelen: «Det hevdes at muslimsk bitterhet over dårlig behandling fra det kristne vest daterer seg tilbake til 1096 da det første korstoget fant sted. Noen hevder at en ekspansjonistisk og imperalistisk kristendom brutalt angrep et mye mer tolerant og fredelig islam.

Stark mener historien er motsatt. Da det første korstoget fant sted, hadde kristenheten kjempet en defensiv krig mot islam i mer enn 450 år. De direkte foranledningene til korstogene var en radikalisering av muslimers holdning til kristnes hellige steder og til pilegrimer i Palestina i det 11. Århundre. De tyrkiske seljukene hadde tatt over herredømmet i Midtøsten. De innførte et mye mer intolerant islamsk styre. Kristne reisende og pilegrimer ble pålagt stor tollbyrder, andre ble overfalt, torturert og solgt som slaver. Mange hellige steder og kirker ble ramponert.

Situasjonen tilspisset seg da Konstantinopel begynte å føle seg truet. Alexius Comnenus, keiser av Bysants, skrev til kristne i Vest og ba om deres hjelp. Pave Urban II var den som tok brevet til følge og samlet presteskapet til et stort møte i 1095. (Det må være konsilet i Clermont i november i 1095 det siktes til). Slik var den direkte opptakten til det første korstoget.

Korsfarerne erobret Jerusalem i 1099. Gjennom de kommende 200 år behersket de deler av områdene fra Edessa til Gasa. Størstedelen av befolkningen i områdene som korsfarerne kontrollerte i denne tiden, var muslimer. Stark skriver at det aldri ble gjort noe forsøk på å kristne muslimene.

Beskrivelsen av kristne korsfarere som barbarer og muslimene som kultiverte og tolerante, er i følge Stark en ren myte. For eksempel er den muslimske hærføreren Saladin ofte fremstilt som en human hersker, noe som blant annet begrunnes med at de kristne ikke ble drept da han inntok Jerusalem i 1187. Stark skriver at dette var ifølge datidens skikk fordi de kristne gikk med på å overgi byen. Alle andre byer Saladin inntok, ble etterfulgt av omfattende massakre».

I sin konklusjon skriver Stark (sitert etter Eriksen): «korstogene var ikke uprovoserte. De var ikke den første runden med vestlig kolonialisme. De kom ikke i stand for å erobre land, bytte eller for å omvende muslimer. Korsfarerne var ikke barbarer som gjorde kultiverte muslimer til offer».

4. Ridderordenen av Den hellige Grav i Jerusalem

4.1. Ordenens historie

Opprinnelsen til ordenen går tilbake til det første korstoget i 1099. Godfried av Bouillon hadde ledet det og befridd Jerusalem. Han grunnla en orden av kanikkere ved Den hellige graven.  Men snart skulle Jerusalems første konge, Baldwin I, overta ledelsen av denne ordenen i 1103 og bestemte at han og hans etterfølgere skulle kunne slå riddere.

Denne makten ble også gitt til Patriarken av Jerusalem dersom kongen skulle være fraværende eller forhindret fra å gjennomføre ritualet. Ordenen hadde ikke bare regulære kanikkere men også lege kanikkere. Disse var væpnede riddere fra korstogene som ble valgt ut for sitt mot og engasjement. Deres oppgave var å forsvare Den hellige graven og de hellige steder som kongen av Jerusalem styrte over. Ridderne av Den hellige grav var kongens foretrukne styrke for dette.

En ikke bevist hypotese går ut på at det ble grunnlagt en kanikkerorden ved Den hellige gravs kirke allerede av Helena i det 4. århundret og denne ordenen gikk inn i det som skulle bli ridderordenen.

Etter korstoget vendte en god del av ridderne tilbake til sine hjemland og det førte til opprettelsen av forskjellige priorat i Europa. De forble trofaste til ordenen selv om de ikke lenger tjente direkte under kongen av Jerusalem. Prioratene ble ledet av riddere, adelsmenn eller prelater som hadde mottatt investituren på Den hellige graven i Jerusalem.

Ordenens organisasjon som en militær enhet av riddere forsvant allerede da Saladin gjenerobret Jerusalem i 1187 . Dette ble endelig da Acre gikk tapt i 1291. Med det gikk kongedømmet i Jerusalem under og ordenen stod uten leder. Men ordenen fortsatte å eksistere i Europa i prioratene som ble beskyttet av statsoverhoder, prinser, biskoper og Den hellige stol. De opprettholdt idealene til korstogenes riddere når det gjaldt forkynnelsen av troen, forsvaret av de svake og veldedighet for de fattige.

Ridderne var nå sjelden med på militære aksjoner for å forsvare kristendommen bortsett fra noen unntak i Spania. I det 14. århundret klarte Den hellige stol å overtale sultanen i Egypt til å overlate ansvaret for de kristnes hellige steder til fransiskanerne. Så i tiden hvor patriarkatet lå nede, beholdt den høyeste katolske geistlige i Jerusalem retten til å utnevne og gjennomføre investiturer av nye riddere. Det var den fransiskanske Kustoden av Jerusalem.

Først i 1847 ble patriarkatet gjenopprettet etter mer enn 500 år. Pave Pius IX gav ordenen en moderne struktur ved å gi den nye statutter. Patriarkatet ble lagt direkte under Den hellige stol og ansvaret gitt til den latinske patriarken av Jerusalem. Ordenens fundamentale rolle ble også bestemt, nemlig å støtte patriarkens virke og følge opp dens åndelige plikt til å forkynne troen.

I 1949 bestemte pave Pius XII at ordenens stormester skulle være en kardinal i stedet for paven selv. Patriarken av Jerusalem er ordenens stor prior. De påfølgende pavene gjorde statuttene mer presise for at arbeidet skulle kunne koordineres bedre og være mer effektivt.

I februar 1996 gav pave Johannes Paul II ordenen mer betydning. I dag er den en internasjonal offentlig sekulær forening av troende opprettet av Den apostoliske stol i samsvar med kanon 312, 1.1. Den nyter kanonisk og sivilrettslig status og privilegiet å være en av Kirkens sentrale institusjoner.

4.2. Ridderordenen i dag

Ordenens mål er å styrke medlemmene å leve som kristne i absolutt trofasthet til Den hellige stol og i overensstemmelse med Kirkens lære, basert på nestekjærlighetens prinsipper som leder ordenens innsats i Det hellige land.

Videre skal ordenen støtte og hjelpe Den katolske kirkes institusjoner og hennes karitative, kulturelle og sosiale arbeid i Det hellige land, spesielt til som drives av det latinske patriarkatet i Jerusalem som ordenen er knyttet til med tette bånd.

Den skal støtte og forkynne troen i landene, med interesse for katolikkene som er spredt over hele jorden, forbundet i kjærlighet gjennom ordenens symbol og alle kristne brødre og søstre.

Den skal dessuten støtte Den katolske kirkes rettigheter i Det hellige land.

Ridderordenen av Den hellige Grav i Jerusalem er Vatikanets eneste leg institusjon som har Den hellige fars tillit til å møte det latinske patriarkatet i Jerusalems behov samt å støtte alle aktiviteter og initiativ som støtter det kristne nærværet i Det hellige land. Patriarkatets finansielle hovedkilde er bidragene fra ordenens medlemmer.

Ordenen har en hierarkisk struktur som ledes av en kardinal stormester som utnevnes direkte av Paven. Stormesteren har ved sin side et rådgivende organ, stormagisteriet. Dette har som oppgave å definere og følge opp programmene og tiltak for de kristne strukturene i Det hellige land i samarbeid med det latinske patriarkatet i Jerusalem.

Stormagisteriets presidentskap som er satt sammen av generalguvernøren, vise generalguvernørene og ordenens kansler, er dets utøvende organ.

Den operative strukturen er organisert i to forskjellige hierarkier, den kirkelige som er ansvarlig for ordenens åndelige utvikling som ledes av kansleren og seremonimesteren, og den lege som er ansvarlige for ridderne og damene som ledes av generalguvernøren.

Det kirkelige hierarkiet har som oppgave å definere og implementere programmer og initiativ for medlemmenes åndelige utvikling mens det lege hierarki er ansvarlig for å administrere den operative siden av sosiale og karitative aktiviteter i Det hellige land.

Ordenen er delt inn i stattholderskap som igjen er delt inn i seksjoner og dersom nødvendig delt videre i delegasjoner.

Uten nå å gå inn for meget på organisasjonsdetaljer, vil jeg bare nevne at i dag har ordenen 53 stattholderskap og fem magistrale delegasjoner. Norge er en slik foreløpig. Orden har rundt 28.000 aktive medlemmer.

4.3. Ordenens arbeid i Det hellige land

Ordenen befinner seg i dag i mange land i verden og dens medlemmer mottar den religiøse formasjonen i sine stattholderskap. Samtidig søker de å tale de kristne sak i Det hellige land men også i Midtøsten i de land hvor de bor.

Stattholderskapene har ansvaret for å samle inn penger blant medlemmene som støtte til patriarkatets arbeid. Alle riddere og damer forplikter seg til å gi et årlig bidrag til ordenen, for tiden rundt € 400.-. I tillegg skal man gi rundt tre ganger dette beløpet når man blir tatt opp. I 2010 ble tallet til sammen € 10,3 millioner.

Disse midlene blir overført til patriarkatets mange arbeidsområder og prosjekter. Blant annet har det 40 skoler i Israel, Palestina og Jordan. De har til sammen rundt 19.000 elever. Av elevene er rundt 60% kristne fra forskjellige kirker og 40% muslimer. Et av de primære målene med skoledriften, er å bygge opp under freden i området. Skolene har rundt 900 lærere.

Patriarkatet har dessuten 68 sogn, det har et presteseminar og et barnehjem for foreldreløse barn. Ordenen søker i tillegg nye prosjekter å støtte i Det hellige land, som for eksempel byggingen av en fødselsklinikk i Bethlehem.