En samtale med kardinal Gerhard L. Müller

På torsdag aften den 5. oktober arrangerte EWTN Europa en sammenkomst på takterassen til kontorene ved Vatikanet. Blant gjestene var seminarister fra Skandinavia og deltagerne ved et Thomistik seminar. Men hovedgjestene kom til å bli kardinalene Müller og Burke som skulle intervjues av Raymond Arroyo via link fra USA for programmet World Over. Dette ble sendt om natten i USA og handlet om den pågående synoden.

Men overraskelsen ble stor da flere personer jeg «kjente» fra artikler og programmer på internett også kom til det samme intervjuet, p. Gerald Murray, Robert Royal og Edward Pentin. De kom før kardinalene og vi snakket sammen i en gruppe mens vi ventet.

Kardinal Burke kom først og noe senere kardinal Müller. Da studioet som skulle brukes er et lite green screen rom, måtte de inn etter hverandre. Det gav oss muligheter til å snakke med kardinalene før deres tur kom. Selv har jeg i mange år ønsket å få møte og snakke med kardinal Müller. Det skyldes vår felles faglige interesse, dogmatikken, men også at jeg har lest noen av hans bøker samt at han gir ut Joseph Ratzingers samlede skrifter som jeg abonnerer på.

Han er kjent med min tidligere medbror, p. Norbert Hoffmann SSCCs, dogmatiske arbeider. P. Norbert underviste meg i dogmatikk i sin tid. Han er særlig kjent for bøkene «Sühne und Stellvertretung» og «Kreuz und Trinität».

I forbindelse med den pågående synoden snakket vi om dogmer, da det ofte sies på en uklar måte at dogmene kan utvikles. Men karidnalen bekreftet overfor meg, at dogmene ved Den hellige Ånds hjelp kun kan bli forstått stadig klarere og mer presist om nødvendig. Men et dogme kan ikke forandres, da Den hellige Ånd ikke kan feile. Kirken må holde fast ved dogmene, da de er åpenbart Kirken ved Den hellige Ånds virke.

Han var helt enig med meg i at Kirkens dogmatiske prinsipp er gitt av Jesus Kristus selv. Når Peter bekjenner at Jesus er Messias, «den levende Guds Sønn» (Matt 16,16), svarer og bekrefter Herren Peter på en overveldende måte: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen» (Matt 16,17). Dette er urdogmet som viser Kirken dogmenes utgangspunkt: åpenbaringen som er gitt Kirken. Det Kirken tror er gitt Kirken av Gud selv, det er ikke menneskelig verk, men det formuleres i menneskelige ord. Intet dogme kan legges til side, intet dogme kan ikke tros.

Kardinal Müller ble invitert spesielt av pave Frans til å være med i synoden. I intervjuet med ham som jeg så på fredagen, forteller han om den første dagen på synoden.

Kardinal Burke nevnte at mange av temaene som særlig hadde vært fremme på synoden i Tyskland, har stort sett vært de samme siden slutten av seksti-tallet. På meg virker det som om synoden kommer fra en generasjon som sitter fast i den tiden og i søtti årene. Også da pave Frans sa til ungdommen for en god del år siden «hagan lío!» (lag bråk, kaos, uorden), snakket han til ungdommen på søtti-tallet, men ikke til vår tids ungdom.

Det som er underlig i dagens situasjon er for det første at den tyske synodale veien ble satt i gang for å forholde seg til overgrepene de har opplevd der. Men uten å ta opp overgrepene som problem eller ta hensyn til ofrene for overgrepene. Man bruker heller ofrene for et nytt kirkeprogram som er Kirken fremmed. Dette viser meg at det ikke dreier seg om å ta ofrene på alvor eller å forhindre fremtidige overgrep, men å bruke overgrepene som en brekkstang for en unødvendig forandring av strukturer etc. Og er det tilfellet i Tyskland, er det også en bakgrunn for den synodale prosessen i Roma? Man må få lov til å undre seg når den nye prefekten for trosdikasteriet i Vatikanet er beskyldt for ikke å ha tatt overgrepsanklagene mot geistlige i sitt eget erkebispedømme La Plata alvorlig.

Dette bekymrer meg meget og jeg undres på hvor mange av de ansvarlige i Kirken virkelig tar ofrene for overgrep på alvor.