Folk strømmet til Jordan for å se og høre den merkelige mannen ved navn Johannes. De kom med sine forventninger. Folket ventet på Messias og med ham skulle det komme en radikal forandring av den politiske situasjonen. Den etterlengtede skulle jage romerne, den forhatte okkupasjonsmakten, ut av landet. Han skulle opprette et nytt og strålende rike i Israel i frihet og velstand. Skulle Johannes kanskje være denne etterlengtede? Men han snakket jo helt anderledes enn de ventet seg av Messias. Han snakket om omvendelse og dåp.
Vi venter på jul. Det er ikke lenge igjen til festen. Hva forventer vi oss av jul? Noen frie dager? Et hyggelig og fredelig samvær i familien? Minner om lengst glemte barndomsopplevelser? Hva håper vi på? At spenningene hjemme løses? På bedring i den politiske og økonomiske situasjonen?
Hva er det som egentlig gjør julen så fascinerende for mange, også for de som troen ikke betyr noe for lenger? Er det bare romantisk nostalgi? Eller er det kanskje en ubevisst og udefinerbar lengsel etter det andre, en anelse om at livet må være noe mer enn det vi selv yter?
Johannes ødelegger med tydelige, ja harde og provoserende ord sine landsmenns materialistiske Messiasforventning. Han oppfordrer dem til omvendelse, en radikal omvendelse. I Matteus og Lukas parallelle tekster er han like så hard.
Hans tilhørere skal ikke få innbille seg at de skal slippe unna Guds straffedom, fordi de har Abraham som far: «selv disse stenene kunne Gud vekke til live og gjøre til Abrahams barn» (Mt 3,9), forkynner Johannes i følge Matteus. Her snakkes det ikke om politiske og sosiale forandringer, her er det snakk om hjertets revolusjon.
I stedet for å vise til den forventede Messias, viser Johannes til en helt annen. Han kommer etter ham og han regner seg ikke en gang for «verdig til… knytte opp sandalremmen» for ham. I Johannesevangeliet blir han beskrevet som Guds lam, som skal ta bort verdens synder. Messias kommer ikke med noen politisk frigjøring men med frigjøringen fra syndene.
Forstod folket ham? Riktignok står det at de bekjente sine synder og lot seg døpe i Jordan. Men de harde ordene hos Matteus og Lukas, hvor Johannes kalte dem «ormeyngel», kan tyde på at det var mange som ikke fulgte hans rop om omvendelse. De hadde helt andre forventninger.
Denne Johannes er det vi møter denne og neste søndag. Vil Kirken ødelegge vår gryende julestemning? Sikkert ikke. Men hun vil gjøre oss oppmerksomme på det egentlige, på det viktigste ved julen.
Våre forventninger er annerledes enn den gang. Men er de ikke også ofte av materialistisk art? Man ventet på befrielsen fra en fremmed makt og et liv i velstand. Men Kristus ble menneske for å åpne et liv for oss med Gud. Befrielsen som han brakte oss, når lengre og dypere enn våre forventninger. Å peke på den ene og eneste frelser og å føre menneskene til ham var Døperens oppdrag. Derfor lovet han ikke gylne tider, men krevde omvendelse.
Der hvor vi i stedet for dette målet setter eiendom, nytelse og anseelse som det viktigste målet i livet, der hvor vi setter alt på dette ene kortet, bommer vi på meningen med vårt liv.
Fra dette ståstedet er det vi bør spørre etter den riktige måten å feire jul på og forberede oss på den. Våre fester mister sin egentlige mening hvis de ikke fylles med innholdet, som er deres årsak; hvis de ikke blir båret av troens sannhet som de uttrykker.
Julen er festen hvor vi i takknemlighet minnes Guds menneskevordelse i Jesus Kristus. Julen er samtidig festen for forventningen om Kristi gjenkomst for å fullende frelsesverket. Hvis denne ikke festen blir bygget på Jesus Kristus, kan den gi så mye den vil materielt og følelsesmessig, men den bommer på dens egentlige og dypere mening.
Selvfølgelig er ikke en julefeiring som en harmonisk familiefest meningsløs. Vi ønsker alle, som troen på festens opprinnelse ikke har noen betydning for, en glad og fredelig fest med sine familier. Men vi ønsker dem også at oppdager festens egentlige mening og at de må finne til den dype gleden, som er gitt oss med vår frelsers fødsel. Vi ønsker dem at de må finne til Jesus Kristus.
Dette er ment med omvendelsen: for Johannes tilhørere troen på Jesus fra Nasaret, som han pekte på, for oss hengivelse til Jesus Kristus som Guds menneskevordene Sønn. Det er omvendelsen som er et kjærlighetens svar på Guds uendelige og ubegripelige kjærlighet i Jesus Kristus, et svar, som skal vise seg i omvendelsens «frukter», som Johannes også snakker om. Det ville være den beste forberedelsen til jul, hvis alle de materielle tingene er uttrykk for svaret på kjærligheten.
P. Arne Marcos Blogg 