Mer tanker om email

Det er noe rart med mail, noe som etter min mening ikke fungerer, selv om jeg ikke vet om jeg får uttrykt dette riktig.

Av og til kommer det henvendelser med i grunnen meget konfidensielt innhold. Personlig kan jeg ikke forstå at noen bruker mail for slikt innhold. Mail er ikke noe beskyttet rom og bør ikke være et sted hvor ting skrives som skal holdes hemmelig. Hva gjør man med slike mail?


En korrespondanse jeg har hatt på mail, er blitt lagt ut på en blogg av den andre parten uten mitt vitende med kommentarer og åpen for kommentering. Hvordan skal da en videre kommunikasjon i det hele tatt være mulig?

Eller jeg opplevde en gang å ville skrive en person og opplevde at vedkommende ikke bare sendte svaret til meg, men til en hel gruppe vi begge er med i. Hvordan skal jeg ta tørre å fortsette kommunikasjonen?

Det kommer en forespørsel om et eller annet, f.eks. ønske om informasjon om Den katolske kirkens lære på et eller annet område. Men denne mailen er sendt til flere personer samtidig hos oss her i Oslo. Hvem skal besvare en slik mail?

I dag kommer nesten all dokumentasjon som vedlegg på mailer, referater, protokoller, regninger, magasiner osv. Men av og til skjer det at møtedatoer og tidspunkt befinner seg i et vedlegg, men ikke i selve mailen. Hva er da sannsynligheten for at denne i grunnen vesentlige informasjonen blir lagt merke til?

Dessuten kommer det en god del mail jeg ikke vet hva skal svare på, eller som jeg rett og slett glemmer å svare på fordi det kommer så meget nytt i mellomtiden. Eller programmet utenfor computeren krever såpass meget tid at overskuddet for mailkorrespondansen reduseres. Er man først kommer på etterskudd, vil det noen gang være mulig å ta seg inn igjen?

Etterhvert synes jeg hele kommunikasjonsformen er blitt såvidt tung, at det koster mer enn jeg skulle ønske. Samtidig får jeg høre hvor fint det ville vært om jeg hadde vært med i Facebook, Twitter, Linkedin osv., men da ville det jo være enda mer «kommunikasjon«. En kort stund ble jeg med inn i Linkedin, men gav opp da det stadig kom meldinger om den og den som hadde linket til den og den … jeg ble i grunnen bare lei og trett og meldte meg rett ut.

Kunne jeg velge, kunne det vært fint å droppe helt ut av mailverden … men det lar seg heller ikke gjøre da jeg bl.a. handler over internett, eller bestiller reiser, og da må man ha en mailadresse. Mail er på samme tid både en velsignelse og en forbannelse.

Selvfølgelig er jeg lei meg for alle de mail jeg ikke har svart på og for alle jeg ikke kommer til å svare på. Men en del til dels vonde erfaringer med mail som kommunikasjonsform de siste halvannet årene har gjort meg mer tilbakeholdende og nølende i bruken i enkelte sammenhenger.