Kristus lover disiplene at han vil be Faderen om å sende en annen Talsmann. Han ber om det som vi kan forstå som resultatet av hans sendelse: at En blir for bestandig blant menneskene, En av den treenige Guds tre personer.
Han vil be Faderen om det, ikke kreve det. Og han ber ikke om det nå, men kommer til å be om det i fremtiden, altså når han er vendt tilbake til Faderen. At han ber og ikke krever er en konsekvens av at han vender tilbake til Faderen. Han vender tilbake i kjærlighetens fylde og denne fylden forplikter Faderen til å oppfylle alle Sønnens ønsker, Sønnen som gjorde alt av kjærlighet til Faderen.
Sønnen som vender tilbake, føler seg helt som Sønn igjen. Han har oppfylt Faderens oppdrag og vender tilbake som ren kjærlighet. Men han vender tilbake med et forslag. Som den menneskevordene har han gjort sine erfaringer. En av erfaringene er at menneskene ikke kan være uten en som trøster dem. Han har opplevd det selv på den bitreste måten. Han vet at der umulig å leve på jorden uten en som trøster.
Han kommer til å erfare i sin lidelse, korsfestelse og død på korset hvor tungt det er å være uten en som trøster. Å dø i troen er lett, å dø forlatt er tungt. På hele sin vei har han hatt Faderen som bor i ham, til disposisjon. Og han forstår at menneskene trenger en som bor i dem, som virkelig gjør dem i stand til virkelig å tilhøre Faderen og Sønnen, som rydder mer for dem, og det er Den hellige Ånd. Ånden er den som forbinder, som fører sammen, som oppretter enheten mellom Gud og menneskene.
Og han skal bli for alltid. Det er en av egenskapene til Ånden at når han har fått ta bolig i en, blir han for alltid. Man kan ikke skilles fra ham.
Sønnen sender Ånden som Sannhetens ånd. Slik er han Talsmann. Han sendes ikke som kjærlighetens eller håpets ånd, ei heller som gledens eller begeistringens ånd. Ved det viser han at alt som kommer Faderen er sant og skaper sannhet og at forvandler livet til menneskene til et sant liv. Sannheten er nødvendig for å leve. Sannheten er det absolutt objektive, fri for alle mulige subjektive forestillinger.
For at et menneske skal komme seg fri fra subjektive fordommer for å nærme seg Gud, må det føres inn i den objektive sannheten. Guds eksistens, Kristi sendelse, hans menneskelige og guddommelige natur, Kirkens liv og eksistens, kravene til et kristent liv, det personlige apostolatet, omgangen med Gud i bønnen: alt dette er rammen som det nye livet kan utfolde seg i. Ånden fører inn i Sannheten.
Verden kan ikke få denne ånden, fordi verden er de som ikke tilhører Kristus, som ikke kjenner ham og derfor ikke kan motta Ånden. Sannhetens ånd og Kristus utgjør en enhet. Ånden kommer på Sønnens bønn og fører til Sønnen. Men verden vil ikke la seg føre, den er seg selv nok. Den vil ikke ut av sine snevre rammer.
Og så det rike løftet: han lar ikke disiplene være farløse tilbake. Han kommer til dem. Etter sin lidelse og død kommer han tilbake til dem legemlig som den oppstandene i påsken. I den hellige Ånds komme kommer han åndelig tilbake til dem i det han bekrefter at han er vendt tilbake til Faderen og oppfyller sitt løfte. Han kommer tilbake til dem i eukaristien, i en usynlig synlighet som tilsvarer hans menneskevordelse og samtidig er en av Faderens egenskaper: grenseløst og alt nærværende. Dette nærværet knytter han til menneskene i Kirken. Her oppholder han seg i sitt reale nærvær, eller realpresent.
Slik vender han tilbake: Sønnen kommer selv tilbake, legemlig og eukaristisk, og Den hellige Ånd kommer tilbake som den som blir sendt, og gjennom denne tilbakekomsten blir ikke menneskene farløse, men vil ha en Fader. Her kommer hele det kristne mysterium til en helhet. Etter oppstandelsen finnes det intet skille lenger mellom Fader, Sønn og Hellig Ånd. For å bli menneske lot Sønnen seg sende av Faderen til oss ved Den hellige Ånds bistand. Etter oppstandelsen vender Sønnen med sin menneskelige natur tilbake til Faderen og kan sende Ånden.