Det finnes en legende som forteller at da Kristus fór opp til himmelen, så spurte englene ham om hvordan det ville gå videre med Guds rike på jorden. «Jeg har jo mine disipler på jorden», svarte Kristus. Men englene så hvor ubetydelige, hvor svake og redde disiplene var og spurte forskrekket: «Herre, har du virkelig ingen annen, ingen bedre plan?» Og Kristus svarte: «Nei, en annen plan har jeg ikke.»
Dagens evangelium beskriver denne planen. Før han går til Faderen, gir han disiplene i oppdrag å bre Kirken ut over hele verden, idet de skal forkynne evangeliet og gjøre alle folkeslag til hans disipler.
Når vi betrakter Kirkens historie og alt som er skjedd siden disiplene fikk dette oppdraget, kan vi undres over at Kristus, valgte å gjøre det slik og ikke annerledes. Kunne han ikke ordnet det slik, at det hele kunne vært annerledes, ja, kunne ikke vi fått lov til å komme inn i himmelen med en gang? Hvorfor denne anstrengelsen å måtte forkynne og å gå ut i hele verden?
Uansett hvor mange spørsmål vi kunne ha til dette – spørsmål som er forståelige – så er situasjonen den at Kristus ga sine disipler oppdraget å forkynne og å vitne om evangeliet og å gjøre alle folkeslag til hans disipler.
Vi har ingen annen mulighet til å forstå dette på, enn at det er slik Gud vil det skal være. Gud har skapt oss, han kjenner oss og vår historie. Gud vil ikke tvinge oss på noen måte, men gi oss en mulighet til å finne den riktige veien til Gud.
Er vi nemlig døpt, og har bekreftet vår dåp i fermingens sakrament, venter Gud seg av oss, at også vi skal avlegge vitnesbyrd for våre medmennesker og omgivelser om vår tro, vårt håp, om evangeliet, at vi skal vinne andre for Guds rike.
Det kan vi gjøre ved måten vi stiller oss til disposisjon for andre på, ved måten vi omgås med andre på, når vi snakker sammen, når vi gjør noe for hverandre. Det gjør vi når vi ikke bruker vår frihet til egen fordel, men til tjeneste for de andre. M.a.o.: når vi etterlever det kall, vi har fått i dåpen som kristne. Et kall, som alltid er for fellesskapet. Det er i fellesskap, at Guds rike kan bre seg utover.
Vårt forhold til Gud må nødvendigvis ha en sosial dimensjon. Et slikt fellesskap kan familien være, menigheten, klosteret, en vennekrets osv. Vårt kall til tjeneste i fellesskap, skal ikke bare begrense seg til våre katolske trosfeller, men til alle mennesker. Slik kan vi gå ut til alle.
Der hvor vi opplever gode fellesskap, hvor vi får oppleve kjærlighet, hvor vi kan gi og få kjærlighet, der får vi allerede nå en forsmak på det vi har i vente, det som er lovet oss, nemlig det sted eller riktigere sagt den tilstand, som vi kaller for himmel. Himmelen, dit Jesus gikk, er ikke bare noe, som er fremmed og fjernt. Nei, himmelen begynner allerede der, hvor kjærligheten er, hvor kjærligheten leves. Der hvor mennesker er villig til å gi avkall på eget for andre, der hvor mennesker prøver å forstå hverandre.
Omvendt kan man si: der hvor mennesket bare er til for seg selv, fanget i sin egoisme, hvor andre blir avvist og det kristne fellesskap nektet, der ødelegges det menneskelige livet, der begynner det som kalles helvete. Der kan det menneskelige livet feile fullstendig.
Kristi Himmelfart er en fest, som vil minne oss om, hvor vi hører hjemme, i hvilken retning vi skal orientere oss. Festen vil styrke vår kristne selvtillit og vår tillit til Gud, spesielt tillit til Kristus, som sender oss ut på vår egen vei i hans etterfølgelse.
Men han lar oss ikke gå alene. Han lover oss, at han er med oss alle dager, frem til verdens ende. Det kan han, fordi Han ikke lenger lever som et vanlig menneske iblant oss. Han er fri av de kroppslige grenser, av tid og rom. Han lever videre i sin Kirke, ja, i alle som er døpt i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. For oss er det vesentlige, at vi tror på hans nærvær midt iblant oss. Han vil hjelpe oss å virkeliggjøre hans plan om at alle mennesker skal finne frelse ved ham og bli fullverdige medborgere i Guds rike.
P. Arne Marcos Blogg 