Pave Frans encyklika ”Laudato si” er et betimelig brev til Kirken og verden. Den er et kall til en fornyet oppmerksomhet mot denne verden som Guds gave til alt det skapte og som alles hus. Den er et kall til en fornyet åndelighet i møte med de økologiske utfordringene. Paven ønsker ikke bare å appellere til vitenskapelige, økonomiske, politiske, filosofiske og tekniske løsninger, men til et fordypet og fornyet liv på denne verdifulle planeten som er oss gitt.
Denne planeten, jorden, er ikke til bare for menneskene, men for alle levevesen av alle arter. Alt hører sammen i en stor helhet. Denne helheten har vi mennesker dessverre til enhver tid forstyrret, men aldri så sterkt som etter den industrielle revolusjonen de siste 250 år. Enda sterkere gjelder dette tiden etter den andre verdenskrigen.
Situasjonen er meget alvorlig, og Paven velger å gjøre oss alle oppmerksom på den. Encyklikaen er tilordnet Kirkens sosiallære. Derfor velger Paven et helhetlig syn på de forskjellige sider ved økologien som berører verden som en helhet, men også det enkelte menneske som en enhet. Teksten har en omfattende fremstilling av det økologiske problem på flere plan.
Det er ikke enkelt å lage et kort resymé av en så innholdsrik tekst og alt etter hvilken bakgrunn den som leser har, er det mulig å legge vekt på forskjellige sider av teksten. Det dreier seg om spiritualitet, teologi, filosofi, vitenskap, økonomi, kultur, politikk og meget annet.
Men uansett bakgrunn, synes jeg det er viktig å nevne først at Paven er optimist når det gjelder vår evne til å ta fatt i problemene: ”Håpet inviterer oss til å erkjenne, at det alltid finnes en utvei, at vi alltid kan legge om kursen, at vi alltid kan gjøre noe for å løse problemene” (61) (Oversatt av meg fra den tyske utgaven av teksten. Numrene refererer til avsnittene i teksten). Jeg mener encyklikaen må leses utifra det perspektivet. Hvis ikke kan den aktuelle situasjonen i verden gjøre oss ganske så pessimistiske, noe som ikke er en kristen holdning.
Innledning
I innledningen refererer han til den hellige Frans av Assisis lovsang, som begynner med ordene ”Laudato si’, mi’ Signore” – ”lovet være du min Herre” (1). Vårt felles hus er som en søster, som vi deler livet med og som en vakker mor, som tar oss i sine armer, skriver Paven. Med det settes grunntonen i teksten. Denne vår søster har vi skadet med vår uansvarlige bruk og vårt misbruk av godene som Gud har gitt oss i henne (2). Deretter hører vi hva Pavens forgjengere har sagt til temaet. Videre gjør han oppmerksom på de mange vitenskapsmenn og -kvinner, filosofer, teologer og organisasjoner som deler Kirkens bekymring. Spesiell oppmerksomhet får den økumeniske patriarken Bartolomeus (8-9).
Nå kommer Paven tilbake til den hellige Frans og forteller at han valgte hans navn som pave fordi han er forbilde og inspirasjon. Frans var aktsom overfor de fattige og for en ”glad og autentisk levd helhetlig økologi” (10). Vakkert er det når Paven beskriver hvordan Frans møtte skaperverket på samme måte som en forelsket møter sin utkårede. Han var trofast mot Skriften og så på skaperverket som en vakker bok som Gud snakker til oss i og hvor Han lar sin skjønnhet og godhet skinne igjennom (12). Avslutningsvis kommer Paven med sin appell om at vi må ta vare på vårt felles hus som må ha rom og plass for alle (13). Vi trenger en ny dialog om hvordan vi vil utvikle fremtiden på vår felles planet og motarbeide kreftene og holdningene som motsetter seg dette (14). Paven ønsker at encyklikaen hjelper oss til å se storheten, nødvendigheten og det vakre i utfordringene som ligger foran oss (15). Han ønsker ikke å gjøre oss nedtrykte men å løfte oss opp med blikket løftet mot en bedre fremtid. Men det vil bare være mulig dersom alle er med på laget og velger å tenke nytt sammen.
Kapittel 1
I det første kapittelet beskriver Paven den aktuelle situasjonen. Det jeg liker er at Paven gir en omfattende beskrivelse av situasjonen på alle plan, fra det globale til det lokale. Flere vitenskapelige tidsskrifter som Nature, Science og Scientific American bekrefter at Pavens fremstiller vitenskapen korrekt. Kapittelet inneholder videre en kritikk av mange gale utviklinger som rammer oss alle. Viktig er hvordan han ser de fattige som offer for dette og at det er dem som ofte blir rammest hardest av forandringene. De som har minst skyld, lider mest. Han kritiserer også den manglende evnen til å handle i lys av situasjonen.
Kapittel 2
I det andre kapittelet tar han for seg skaperverkets evangelium. Innledningsvis gjør han oppmerksom på den positive muligheten som ligger i et samarbeid mellom vitenskap og religion. Deres ulike tilnærming til virkeligheten bør kunne være gjensidig fruktbar (62). Paven beskriver Bibelens visdom når det gjelder skaperverket og menneskets plass og rolle. Han viser til at Herren levde ”i fullkommen harmoni med skaperverket” (98).
Kapittel 3
Det tredje kapittelet tar for seg den menneskelige grunnen til den økologiske krisen. Han beskriver utfordringen som teknologien har ført med seg, uten dermed å være negativ til teknologi. Men problemet som er vokst frem er hvordan teknologien er blitt til et teknokratisk paradigma som tres ned over hele kloden (106). Den er enøyd uten tilstrekkelig blikk for mulige negative bivirkninger for menneskene og andre levevesen. Her kritiserer han koblingen til markedsideologien, som tror at den økologiske krisen vil løses gjennom det nåværende økonomiske system og teknologien (109). Her kan man føye til spørsmålet om paradigmaet som har forårsaket krisen også kan løse den. Paven mener at vi trenger et annet blikk, med en ny tenkning, ny politikk, nytt utdannelsesprogram, ny livsstil og en ny spiritualitet som demmer opp for det teknokratiske paradigmas fremmarsj (111).
Kapittel 4
Det neste kapittelet tar for seg en helhetlig økologi. Det dreier seg om at man forstår alle elementer i samfunnet og det menneskelige livet som deler av denne helhetligheten. Han skriver at det ikke bare er en økologisk krise som rammer miljøet, men også en krise som rammer samfunnet. Han kaller den en ”eneste og kompleks sosio-økologisk krise” (139). Når vi snakker om en bærekraftig utvikling, må den gjelde alle økosystemer på alle plan (140). Videre beskriver Paven en kulturøkologi og skriver om hjemmets betydning. Dessuten ber han om en rettferdighet gjennom generasjonene. Vi har et ansvar for de kommende generasjoner. Jorden kan ikke bare forbrukes uten tanke på våre etterkommere. Paven ser faren i at det postmoderne mennesket blir for individualistisk og at mange sosiale problemer skyldes en egoistisk ”immediatismus” som fører til kriser i familiære og sosiale forhold samt vanskeligheter i å anerkjenne medmenneskene (162).
Kapittel 5
I det femte kapittelet gir Paven noen rettesnorer for orientering og handling. Han peker på at det er viktig løsningene søkes ut ifra et globalt perspektiv og ikke bare ut ifra de enkelte lands interesser. Verden er blitt langt mer interdependent enn før (164). Han kritiserer at politikken og forretningsverden reagerer alt for langsomt på utfordringene (166) og peker på hvor lite er skjedd etter de store konferansene som er blitt holdt i de siste årtier. For å komme videre trenger verden en ”radikal forandring” (171). På det lokale og nasjonale plan må forandringene være kontinuerlige uavhengig av vekslende regjeringer (181). Alle prosessene må være transparente og ærlige. Politikken får ikke underkaste seg økonomien som i sin tur ikke får underkaste seg det teknokratiske paradigma. Alle må stå i livets tjeneste (189). Det brukes alt for meget teknologisk innsats på økt konsum, men for lite for å løse menneskehetens problemer (192). Det er viktig å utvikle en ny definisjon av fremskritt som går ut på en teknologisk og økonomisk utvikling som gjør verden bedre og øker livskvaliteten (194). Til slutt i kapittelet anbefaler Paven en dialog mellom religionene og vitenskapen for å se hele virkeligheten (199) og mane frem tålmod, askese og storhjertethet (201).
Kapittel 6
I det avsluttende kapittelet tar Paven for seg økologisk oppdragelse og spiritualitet. Han ønsker at menneskene satser på en annen livsstil og befrir seg fra konsumismen (203). Vi må bli mer aktsomme overfor hverandre og overfor miljøet (208). Paven fremhever familiens spesielle rolle i denne oppdragelsen til en ny livsstil og aktsomhet (213). Miljøkrisen er et kall til en dyptgripende indre omvendelse. Evangeliet lærer oss omvendelse (217). Han fremhever igjen den hellige Frans av Assisis forbildefunksjon (218). Verden er gitt oss i gave av vår himmelske Far i kjærlighet. Vi kan øve oss i en kjærlighetsfull holdning overfor mennesker og miljø, bl.a. ved å øve avkall i forhold til alle tilbud denne verden gir oss (220). Som kristne finner vi glede i livet uten å overgi oss til konsumismen. Vi kan vende tilbake til det enkle uten å gjøre oss avhengige av det vi har (222). Har vi en indre fred, kan vi pleie økologien og finne frem til en balansert livsstil (225).
Mot slutten skriver Paven vakkert om Eukaristiens betydning. Her finner skaperverket sitt høydepunkt. Her mottar vi den inkarnerte Sønnen gjennom en liten bit materie. Hele kosmos takker Gud. Eukaristien forbinder himmel og jord og gjennomtrenger hele skaperverket (236). Den treenige Gud er i seg selv relasjon og kommunikasjon. Verden er skapt i Guds bilde er et vev av relasjoner. Alle skapninger streber not Gud. Vi kan beundre de mange forbindelser som finnes i skaperverket og gjøre vårt beste for å hegne om det (240).
Mine egne betraktinger
Pave Frans encyklika er en kjærkommen tekst. Jeg er meget glad for at han tross den alvorlige situasjonen vi befinner oss i, velger en optimistisk grunntone og ønsker å inspirere til fornyet åndelighet og handling. Videre er det helhetlige synet viktig. Alt henger sammen i en økologisk forståelse av gaven som skaperverket er. Samtidig er det nødvendig å understreke at det er den eneste planeten hvor vi kan leve. Uansett hva vi måtte finne av exoplaneter i andre solsystemer og hva filmer insinuerer kan være mulig av reiser, er realiteten at det neppe vil bli mulig å flytte til en annen planet. Det er viktig å hegne om den eneste vi har å leve på.
Skaperverket i sin helhet med makrokosmos og mikrokosmos, med alt som er, kan vi forstå som Guds tale, Guds kommunikasjon. Den hellige Frans viser oss et slikt syn. Alt det vi har forsket oss frem til siden Frans’ tid, gjør ikke Gud mindre, eller fjerner Ham, men gjør Ham tvert imot langt større. Guds skjønnhet overgår alle våre forestillinger om skjønnhet og skaperverket gir oss en indikasjon på denne.
Derfor er situasjonen vi er kommet opp i, så dramatisk. Menneskehetens aktuelle evne til å ødelegge, legge øde, rasere, utrydde, er et antibilde i skaperverket på skaperviljen om at mennesket som mann og kvinne er skapt i Guds bilde. At vi er kalt til å være Guds bilde i skaperverket sier noe om hvordan skaperverket skal oppleve oss. Det vi har gjort, spesielt etter den industrielle revolusjonen, er ikke i tråd med dette kallet. Vi utvikler oss til å være et vrengebilde.
Vi ser stadig tydeligere konturene av dette vrengebildet: et menneske som forsøker å leve sitt liv uten en forankring i tro, uten en forbindelse med Gud. Jeg tenker her på det sekulære menneskebildet hvor mennesket frigjør seg fra overnaturlige forbindelser, men hvor det selv trer inn i guds rolle og omskaper verdenen etter sitt bilde («Den annen skapelse»). Mennesket blir sett på som et tilfeldig høydepunkt i evolusjonen, et mer ellet mindre vellykket resultat av kaoset og tilfeldighetens spill. For å forstå mennesket nærmere, tar man gjerne dyreriket til hjelp.
Vi kristne tenker annerledes om mennesket og verden. Vi tror ikke på et menneske løsrevet fra en høyere ordning, ei heller at mennesket må omskape verdenen. For oss er det sentrale at vi er Guds skapninger og at vi, ved å være skapt i Guds bilde, er skaperverkets krone. Det mennesket, som vet seg i forhold til Gud, som søker og opprettholder den vertikale forbindelsen med Gud, er det som også kan finne den rette balansen til sine omgivelser, til de horisontale forbindelser. Dette mennesket vet å sette grensene der hvor det er fristet til å bevege seg ut av Gudsforholdet og synke ned i det jordiske. Vi er kalt til å heve vårt blikk og vårt vesen opp fra det jordiske mot det himmelske. I denne retningen vil Guds bud og Kirkens lære befri oss til det sanne livet, til guddommelighet.
Det er her nemlig at det grunnleggende problemet ligger i den aktuelle situasjonen i verden og som i grunnen allerede den andre skapelsesberetningen skriver ironisk om mennesket i Det gamle Testamentet. Bildet på hagen i fortellingen er at Gud har gitt mennesket alt i naturen det trenger for å leve. Men mennesket ville mer, det ville bli som Gud. Det har ført til det som i dag er forstått som menneskets omskapelse av verden i sitt bilde, ikke i Guds bilde. Det er dette som blir kalt den annen skapelse. Selvfølgelig er det ikke noe tvil om menneskets kreativitet har «skapt» mange bra ting. Men i det siste århundret har det vært en eksplosiv vekst i alt mennesket foretar seg, også på grunn av den sterke befolkningsveksten. Vi har egentlig for lengst passert det bærbare nivået på vår måte å leve på og bruke planeten på. Inne i dette ligger det nok dessverre en manglende forståelse for planetens sårbarhet og sensitivitet for alt det vi foretar oss.
Det er for eksempel en sammenheng mellom alt levende på planeten og atomssfærens sammensetning. Denne sammensetningen har til alle tider vært forskjellig. Men nå er den slik at vi mennesker, samt også alt levende som befinner seg nå på planeten, kan leve med denne atmossfæriske sammensetningen. Det har bare vært mulig ved blant annet at så meget karbon har vært bundet under jordens overflate, enten i form av kull, olje eller gass. Hva om det aldri var meningen at vi skulle utvinne det? Gjennom vår bruk av disse ressurser, som har gjort den moderne verden mulig, har vi øket innholdet av CO2 i atmossfæren siden 1750 med nærmere 45% over det innholdet skulle ha vært. (Fra 280 ppm til 407 ppm). Vi ser nå stadig tydeligere at vil ha store konsekvenser allerede i den nære fremtiden og det preger nyhetsbildet mer og mer. Men dette er kun en av de mange problemstillinger knyttet til vårt aktuelle liv på jorden.
Det som blir den store vanskeligheten og utfordringen, er at situasjonen etter min mening vil måtte føre til en helt annen form for liv for oss mennesker på denne planeten. Uten at jeg kan se i dag hvordan dette livet vil arte seg. Men det er klart at det nåværene «teknokratiske paradigma» (pave Frans i ‘Laudato si’), ikke er veien å gå. Ei heller det økonomiske systemet. Det vil bli krevet en nytenkning som vil overgå det vi i dag kan forestille oss. Noe som kan bli en spennende og givende utvikling, men som også vil kreve offer og ydmykhet. Det vil bli krevet meget av filosofien, vitenskapen og mange andre fagområder for å tenke frem nye livsmodeller. Mennesket må tenkes inn i naturen, med naturen, som en del av naturen og ikke tenkes som utenforstående som «behersker» jorden. Naturen er ingen «maskin» som vi kontrollerer. Vi er skapt til å være Guds bilde også i vår omgang med planeten og dens natur.
Så vi må spørre om den teknologiske omforming av planeten faktisk er mulig. Vi har tatt det for gitt at vi kan gjøre hva vi vil og planeten har å tåle det. Men det ser ut til at jorden er langt mer følsom overfor vår inngripen enn vi er villige til å forstå. Vårt moderne liv forbruker jordens ressurser på et fullstendig urimelig vis. Samtidig som vi øser ut avfall overalt. Her er ingen respekt eller kjærlighet til skaperverket. Guds oppdrag å legge under oss jorden, mener ikke rasering. Det opprinnelige ordet i urteksten, må mer forstås nettopp i retning av å hegne om, eller å gjete. Vi skal få jorden til å utfolde seg, men ikke til å dø.
Derfor bør vi ta Pavens encyklika alvorlig, begynne en fordypet dialog mellom alle berørte og samtidig fornye vårt eget liv.
P. Arne Marcos Blogg 