Religionsfrihet – et innlegg

Et seminar i regi av Katolsk Akademi 27.10.2011 

Innlegg om Den katolske kirkes syn på religionsfriheten

I årene som kommer vil Den katolske kirke kunne feire femtiårsjubileet for Det annet Vatikankonsil som fant sted i årene 1962 til 65. Selv om det kan virke som det nå er lenge siden, er konsilets dokumenter og erklæringer sentrale for dagens katolske kirke.

Den 7. Desember 1965 ble konsilets erklæring om religionsfriheten, ”Dignitatis Humanæ”, undertegnet av pave Paul VI og konsilsfedrene. Erklæringens innhold er gyldig den dag i dag for å forstå Den katolske kirkens tenkning om religionsfrihet og jeg har derfor valgt å basere mitt innlegg på dette dokumentet.

Dokumentet som ble til gjennom en prosess over flere år for å komme frem til det endelige resultatet. Et mindretall fryktet nemlig at erklæringen ikke ville være trofast mot Herrens oppdrag til Kirken å gå ut i hele verden for å forkynne Evangeliet og at den ville relativere religionenes betydning.

Selv om erklæringen har vært omdiskutert, har den egentlig ikke inntatt noen spesielt kontroversielt standpunkt sett med katolske øyne. Konsilet begrenset seg gjennom erklæringen i grunnen bare til å ”stadfeste menneskets individuelle og kollektive rett til religionsfrihet i det borgerlige samfunn” ifølge kommentaren til pater Raulin i den norske oversettelsen fra 1967.¹

Oslos tidligere biskop John Willem Gran holdt et viktig innlegg i debatten i Peterskirken:

”Fordi det ene og alene dreier seg om menneskets rett overfor samfunnet til i sitt private og offentlige liv å handle i overensstemmelse med sin samvittighet, innenfor de selvskrevne grenser, finnes det åpenbart intet motsetningsforhold mellom den religionsfrihet det her er tale om, og den kristne religions grunnprinsipper. Denne frihet setter ikke kirkens misjonerende vilje i fare, den oppmuntrer ikke til dogmatiske likegyldighet og den drar ikke i tvil den plikt ethvert menneske har til å søke og tjene sannheten.”²

Med dette innlegget beskrev biskop Gran erklæringen på en kortfattet og god måte.

Retten til religionsfrihet er med andre ord basert på menneskets frihet. Men det er viktig å understreke at det ikke er snakk om en frihet i vilkårlighet. Konsilet legger vekt på at denne friheten er en frihet i ansvarlighet. Et samfunn må sikre at borgernes frihet har det nødvendige rom og eksistens slik at denne personlige friheten kan leves ansvarlig.

Friheten ligger i personforståelsen. Menneskets personverdighet er helt sentral i det katolske menneskesynet og har sitt utspring i Guds personer.

En sentral tanke i erklæringen er menneskets rett til å være fri fra all tvang. Det har i vår sammenheng to betydninger: ingen kan bli tvunget til å handle mot sin samvittighet på det religiøse området. Ingen kan bli hindret til å handle i overensstemmelse med sin samvittighet på det religiøse området.

Erklæringen bruker ordet ’samvittighet’ først i betydningen av ansvarlighet. På det religiøse området får ingen bli tvunget til å handle på en slik måte som er forskjellig fra den måte han selv har bestemt seg for å handle og ingen kan hindres i å handle på denne måten.

Men med ’samvittighet’ menes også det moralsk riktige. På det religiøse området kan ingen bli tvunget til å handle på en måte som er forskjellig fra den måten han vet seg forpliktet til og han kan ikke hindres i å handle på denne måten.³

En grunntanke i det katolske menneskesynet er menneskets rett og plikt til å søke sannheten. Til det er mennesket gitt fornuften og den frie viljen. Erklæringen understreker derfor at mennesket skal trofast kunne følge sannhetens lys uten å bli hindret, i den retningen som lyset i deres ånd viser dem. Dette ligger grunnlagt i den enkelte persons menneskeverd slik den kan erkjennes i lys av åpenbaringen og gjennom den menneskelige fornuften. For at mennesket skal kunne utfolde seg som person, må det kunne ha et fritt rom til å erkjenne, til å elske og til å handle ut ifra sannheten. Sannheten kan bare erkjennes i lyset av sannheten selv.

Dersom mennesket har åpnet seg for erkjennelsen av den sanne Gud kan det også nå frem til erkjennelsen at Han er den egentlige kilden for eksistensen og er det endelige målet som alt beveger seg mot. Det kan dessuten også nå frem til erkjennelsen at forholdet mellom Gud og mennesket må være ordnet etter Guds egen lov, slik at det kan adlyde Gud.⁴

Religionsfriheten i samfunnet må gi mennesket frihet til å denne erkjennelsen og får ikke sette opp noen hinder. Det enkelte mennesket har en rett til denne friheten. Det er en rett som tilkommer alle, fordi alle er personer.

Den katolske kirke forstår riktignok seg selv som den ene sanne religionen. Men det betyr ikke at den ikke ser på andre religiøse samfunn som forpliktende for de respektive medlemmer og alle skal kunne garanteres frihet til å utøve sin religion. Det er viktig å understreke at kirkens selvforståelse ikke betyr at noen på noen måte skulle kunne tvinges til å tilhøre den. Enhver søken etter Gud og sannheten må skje helt uten tvang og i full frihet. Kristus tvang ingen; han inviterte.

Den enkelte persons menneskeverd er motivet som preger hele dokumentet og gir det en enhetlig form. Enhver stat, ethvert samfunn må respektere menneskeverdet og den enkeltes rett til å utøve sin religion fritt. Ingen stat eller samfunn kan forby utøvelsen av en eller flere religioner. Det ville være mangel på respekt for menneskeverdet.

Kort oppsummert ser Den katolske kirken religionsfriheten som en menneskerett som er knyttet til menneskeverdet.